Denne nettsiden er under utvikling. For spørsmål kontakt: redaksjon@filosofisksupplement.no

Filosofisk supplement

Som fanden leser Bibelen

Cover Image for Som fanden leser Bibelen

Svar til Øyvind J. V. Evenstads Marx-kritikk

Introduksjon

Øyvind J. V. Evenstad skrev i forbindelse med utgivelsen av Marx-nummeret til Filosofisk Supplement en undersøkelse av Det kommunistiske manifest (heretter bare ‘Manifestet’). I innlegget hans inviterer han marxister og andre som har sympati for Marx’ teorier til å skrive motsvar og debattere innlegget. Jeg var redaktør på Marx-nummeret og mener Marx stadig er relevant, men jeg tolker samtidig Marx mye mindre doktrinært enn Evenstad. Når tilhengere av marxismen ikke har flokket til for å svare på Evenstads innlegg tror jeg dette kan skyldes at kritikken hans ikke er så mye en kritikk av Marx som den er en kritikk av Evenstads egne misforståelser.

Det virker for meg som om Evenstad har lest Manifestet som fanden leser bibelen, og har endt opp med en rekke absurde feiltolkninger, som han deretter kritiserer. Jeg vil bare nevne, for eksempel, hvordan han tolker Marx til å mene at «Beethoven, Mozart, Dostojevskij, Tolstoj, og så videre» bare er «representanter for en dannelse i maskinens tjeneste»; eller hvordan bytteverdiens fremtredende plass i den samfunnsmessige produksjonen betyr at «[...] leger og sykepleiere ikke lenger hjelper de syke fordi de anerkjenner menneskeverdet deres, men bare fordi de tror at de kan gjøre de rike»; eller hvordan han kommer såpass forutinntatt til Manifestet at han i fult alvor kan stille det retoriske spørsmålet «Hvordan vil så personligheten se ut under kommunismen? Vil vi ikke lenger si ‘jeg’ eller ‘mitt’, men bare ‘vi’ eller ‘vårt’?»

Teksten hans er full av lignende kritikker basert på overforenklinger, fordommer og feiltolkninger av Manifestet. Hensikten med denne teksten er ikke å imøtekomme alle kritikkene hans, peke på feiltolkningene og legge ut hva som faktisk menes. Det ville tatt alt for mye plass, siden Evenstad har gjort det kunststykke å feiltolke så godt som alle tekstutdragene som kritiseres. Målet mitt med denne teksten er heller å imøtekomme de kritikkene han kommer med som jeg mener er vanligst, mest interessante eller baserer seg på de groveste misforståelsene av grunnleggende poenger hos Marx.

Først vil jeg imidlertid i del 1 peke på noen generelle problemer som Evenstads kritikk allerede har forut for de mange spesifikke misforståelsene, deriblant valget hans av Manifestet som utgangspunkt for en generell kritikk av marxismen. Deretter svarer jeg på noen av Evenstads kritikker i del 2, blant annet tar jeg opp determinisme, etikkens rolle i marxismen, forholdet mellom penger og kapital, og hvorfor et begrep om å fortjene er utilstrekkelig som prinsipp for samfunnsmessig fordeling. Til sist, i del 3, diskuterer jeg den vanlige forestillingen, som Evenstad også tar til orde for, om at kommunismen i det 20. århundre har motbevist marxismen én gang for alle.

1.1 Problemer med kritikken

Slik jeg ser det har kritikken til Evenstad, ved siden av de mange spesifikke feiltolkningene av verket, to hovedproblemer: Hans forståelse av Manifestets rolle innenfor marxismen generelt og Marx’ teoretiske arbeide spesielt; og at han ikke har avklart skikkelig hva objektet for hans kritikk er. Det siste får han til å bruke et begrep om ‘falsk bevissthet’ i sitt forsøk på å kritisere Marx – et begrep Marx selv aldri brukte.

I innledningen skriver Evenstad at Manifestet er «[...] verket som la grunnlaget for den marxistiske ideologien». Ut fra dette virker det som Evenstad har valgt manifestet som et godt utgangspunkt for kritikk av marxismen, nettopp fordi det er dette verket som legger grunnlaget for hele marxismen. Problemet med dette er bare at det slett ikke er sant. Hensikten bak manifestet er todelt: Først å gjøre greie for hva kommunister mener i klartekst, at de «åpent legger fram for hele verden sitt syn, sine mål, sine tendenser», som Marx og Engels skriver i innledningen. For det andre er Manifestet en politisk pamflett, skrevet som agitasjon tiltenkt den fremvoksende europeiske arbeiderklassen i den politisk urolige perioden det ble skrevet. Denne politiske uroligheten kom til uttrykk i de mange revolusjonene i 1848, men uten at proletariatet tok en ledende rolle, som manifestet argumenterer for.

Manifestet er som sådan en oppsummering av Marx og Engels sine ideer om kommunismen og et agitatorisk forsøk på å vinne allmenn oppslutning i arbeiderklassen for disse ideene. Det er ikke et spesielt teoretisk komplisert verk. Det er heller ikke et spesielt unikt verk. Dusinvis, om ikke hundrevis, av lignende manifester ble skrevet av radikale politiske strømninger i denne perioden. Det kommunistiske manifest har beholdt sin betydning, ikke i kraft av det selv, men i kraft av Marx’ og Engels senere arbeider. Det er disse senere arbeidene som la grunnlaget for marxismen, ikke Manifestet.

Videre bærer Manifestet preg av å være en oppsummering, ikke en utbrodering. Marx og Engels ønsker først og fremst å forklare hva de mener, ikke hvorfor de mener dette. Det virker som om Evenstad også har bitt seg merke i dette, når han blant annet hevder at Marx ikke baserer seg på empiriske data og heller generaliserer basert på personlige erfaringer. Evenstad misforstår imidlertid denne mangelen på utbrodering som en mangel ved Marx, snarere enn en konsekvens av Manifestets sjanger.

Verket kan altså forstås som en oppsummering av Marx og Engels teorier fram til det punktet. Hva er det så det oppsummerer? Om man skal snakke om verk som legger grunnlaget for den marxistiske ideologien fra samme periode som Manifestet snakker man om Den hellige familien, Den tyske ideologien, Filosofiens elende og Lønnsarbeid og kapital. Det er her en vil finne utbroderingene av hva den fremvoksende marxismen består av. Allikevel er det Kapitalens tre bøker som definitivt har stått igjen for ettertiden som «[...] verket som la grunnlaget for den marxistiske ideologien» (Evenstad). Det er med andre ord pussig å velge Manifestet som utgangspunkt for en generell kritikk av marxismen; både når det gjelder Marx’ verker i 1840-årene og når det gjelder livsverket hans som oppsummeres i Kapitalen. Dette leder meg til det andre generelle problemet jeg har med Evenstad sin kritikk: Hva er det som egentlig er gjenstand for kritikk?

1.2 Objektet for kritikk

Er teksten hans å forstå som en kritikk av det kommunistiske manifest spesifikt eller marxismen generelt? Dersom vi skal ta Evenstad på ordet er det det andre, da han skriver at teksten hans «[...] vil ha tydelig kritisk brodd mot marxismen». Dersom det er slik har vi to mulige objekter for kritikk: enten marxismen slik den kommer til uttrykk i Marx og Engels, eller marxismen generelt – med retninger som vestlig marxisme, leninisme, (tidlig) kritisk teori osv. som objekter for kritikk på lik linje med Marx og Engels.

Siden teksten hans er en kritisk gjennomgang av Manifestet, med noen ispedde generelle betraktninger, lener jeg mot å tolke det slik at objektet for kritikk her er Marx og Engels teorier, eller Manifestet som et uttrykk for Marx og Engels teorier. Jeg kommer imidlertid umiddelbart i tvil når Evenstad begynner kritikken sin med en kritikk av begrepet ‘falsk bevissthet’.

Ifølge Evenstad er ‘falsk bevissthet’ en «marxistisk forestilling» som en «doktrinær marxist» vil bruke for å forklare hvordan arbeidere kan være lykkelige under kapitalismen til tross for at de blir undertrykket av kapitalistene. Hvor får Evenstad dette fra? Én ting er sikkert: Han får det ikke fra Manifestet, siden ordet ikke dukker opp en eneste gang. Like sikkert er det at han ikke får dette fra noen av Marx’ verker, av samme grunn. Så vidt meg bekjent uttrykkes dette begrepet kun én gang i den samlede massen med verker, notater og korrespondanse som Marx og Engels etterlot seg. Dette er i et privat brev Engels skrev til Franz Mehring, lenge etter Marx’ død, hvor han skriver (m.o.): «Ideologi er en prosess som oppnås av den såkalte tenkeren bevisst, men med en falsk bevissthet» (2000[1893]).

Det Engels forklarer til Mehring er forholdet mellom materiell produksjon og såkalt ‘ren tenkning’. Det har med andre ord ingenting som helst å gjøre med å «ikke tro en industriarbeider som sier han er lykkelig og fornøyd med sitt lodd i livet, fordi det alltid kan bortforklares som et uttrykk for falsk bevissthet» (Evenstad). Nøyaktig hva Evenstad mener med ‘falsk bevissthet’ er uvisst, siden han verken gir en begrepsavklaring eller refererer til noen teoretisk forståelse av begrepet.

Begrepet ‘falsk bevissthet’ dukker ikke opp som et kjernepunkt i noen marxistisk teori før Georg Lukács’ Historie og klassebevissthet. Begrepet spiller også en forholdsvis betydningsfull rolle i Herbert Marcuses Det endimensjonale mennesket. Hverken Lukács eller Marcuse skrev imidlertid Manifestet. En kritikk av dem og deres begreper blir håpløst og anakronistisk i en kritikk som tar Manifestet som utgangspunkt. Videre er ikke begrepet ‘falsk bevissthet’ ukontroversielt innenfor marxismen. Ingen av de mange marxistiske strømningene som oppsto i kjølvannet av det russiske revolusjonen, ingen av de mange avskygningene av marxisme-leninisme, bruker begrepet.

Det siste leder også til et problem når det gjelder objektet for kritikk. Evenstad skriver at «[m]arxismens farer burde allerede være åpenbare for enhver som har lest det 20. århundrets historie». Begrepet ‘falsk bevissthet’ brukes imidlertid utelukkende av teoretikere innenfor en vestlig marxistisk tradisjon, en tradisjon som i høy grad var kritisk til hvordan marxismen-leninismen ble implementert i Øst-Europa. Samtidig er det åpenbart farene ved denne implementeringen Evenstad referer til i det overnevnte sitatet.

Hensikten med Evenstads sitat er å argumentere for at Marx ikke kan renvaskes for all skyld. Jeg kommer tilbake til dette punktet angående marxisme, leninisme og marxismen i det 20. århundret mot slutten at denne teksten, men for nå virker det som om Evenstad har tenkt seg enda et objekt for kritikk. Vi har nå tre ting som kritiseres i teksten hans: Marx og Engels’ politiske, sosiale, økonomiske og historiske teorier med utgangspunkt i manifestet; vestlig marxistisk teori i det 20. århundret med utgangspunkt i manifestet; og til sist leninisme og dens implementering i det 20. århundret med utgangspunkt i manifestet.

For meg virker det som Evenstad ikke helt har klart å skille snørr og bart når han skulle bestemme seg for objektet for kritikk. Han kaster et for lite nett over et for stort område og klarer følgelig ikke å fange noe av det han ønsker. Det er åpenbart at å kritisere vestlig marxisme og leninisme med utgangspunkt i Manifestet er anakronistisk og umulig. En slik kritikk må nødvendigvis basere seg på en så grov overforenkling av den marxistiske idétradisjonen, med sine ulike strømninger og motsetninger, at kritikken mister enhver brodd og hensikt.

Jeg skal derfor behandle kritikken som en kritikk av Marx’ og Engels teorier basert på Manifestet selv om, som jeg var inne på over, dette også forutsetter en lite hensiktsmessig forenkling. Jeg hopper glatt over det han sier om ‘falsk bevissthet’, siden det ikke hører hjemme her, og lar spørsmål om leninisme forbli udiskutert inntil tekstens siste del.

2.1 Historien om klassekamp

Manifestet begynner med den kjente formuleringen: «Historien til alle samfunn fram til nå, er historien om klassekamper» (Engels og Marx 2008[1848), 14). Dette betyr imidlertid ikke, som Evenstad ser ut til å tro, at klasser ikke kan samarbeide. En kan bare nevne her, for eksempel, at Manifestets hensikt er å konstituere arbeiderklassen som en selvstendig politisk kraft, altså ikke som en forbundsfelle – en samarbeidspartner – til borgerskapet.

Denne formuleringen betyr heller ikke at klassekampen ikke eksisterer dersom ingen anerkjenner den, som Evenstad også ser ut til å tro. Han skriver: «[...]hva kan en slik klassekamp bestå i dersom man har et samfunn der alle har akseptert klassesystemet, og ingen opplever seg selv som undertrykte?». Her sauser han sammen en subjektiv følelse av undertrykkelse som en nødvendig betingelse for eksistensen av en objektiv klassekamp.

Når Marx snakker om klassekamp, snakker han om noe systemisk, noe som ikke avhenger av at noen må «tenke på klassekamp» (Evenstad) og føle seg undertrykt, selv om det siste er veldig sannsynlig. Dersom en arbeider mister jobben fordi bedriften utflagger og legger ned arbeidsplassen er dette et uttrykk for klassekamp. Det blir ikke klassekamp først når arbeideren tenker at hun er undertrykt. Det er selvfølgelig veldig sannsynlig at arbeideren føler seg undertrykt, eller i det minste at en urett har blitt begått, men det er ikke nødvendig.

Utflagging av arbeidsplasser, i den hensikt å øke utbyttet, er et eksempel på hva marxister mener når de sier at klassekampen er et objektivt fenomen. Marx var blant de første som viet denne konfliktlinja, nemlig den mellom arbeid og kapital, spesielt mye oppmerksomhet. Over tid har den imidlertid blitt anerkjent av en rekke samfunnsvitenskaper som en helt grunnleggende konfliktlinje i det moderne samfunnet. Den brede aksepten konflikten mellom arbeid og kapital har fått stopper imidlertid hos Evenstad, som ser ut til å tro at dersom ingen anerkjenner den, eksisterer den heller ikke.

2.2 Vitenskap og utopi

Av alle anklager som kan rettes mot Marx er ydmykhet ikke en av dem. Marx selv mente at han hadde oppdaget historiens bevegelseslover. Det er denne bevegelsesloven han uttrykker når han sier at all historie er historien om klassekamp. Med dette mente Marx at han hadde hevet historien opp til en eksakt vitenskap. Engels uttrykte senere, like lite ydmykt, at Marx teori om historien «[...]er bestemt til å gjøre det samme for historien som Darwins teori har gjort for biologien» (2008[1888], 82).

Denne påståtte vitenskapeligheten gjorde at Marx og Engels refererte til seg selv, ikke som marxister, men som ‘vitenskapelige sosialister’. Dette gjorde de for å skille seg fra den tidligere, i all hovedsak etisk orienterte, ‘utopiske sosialismen’ til f. Eks. Lassalle, Proudhon, Saint-Simon osv. I motsetning til utopistene vendte den vitenskapelige sosialismen seg mot empirisk målbare vilkår for samfunnsutviklingen, det Marx og Engels kalte ‘de materielle forholda’. Utopistene på sin side presenterte etiske teorier og ideelle samfunnstilstander, som ikke baserte seg på de materielle forholda i det eksisterende samfunnet. Det er disse Marx refererer til når han sier at kommunismen ikke bygger på «ideer, på prinsipper som er oppfunnet eller oppdaget av en eller annen verdensforbedrer [f. Eks. Marx selv]» (Marx sitert i Evenstad), selv om Evenstad ser ut til å tro, basert på klammeparantesen, at han har fersket Marx i en selvmotsigelse.

Dette er også grunnen til at Marx ikke baserer teorien sin på et begrep om rettferdighet, som Evenstad øyensynlig tar som en mangel. Engels skriver i forordet til den tyske utgaven av 1883 om den gjennomgående grunntanken i Manifestet:

[...] den økonomiske produksjonen og den samfunnsmessige inndeling som med nødvendighet følger av den, i enhver historisk epoke danner grunnlaget for denne epokens politiske og intellektuelle historie (2008[1883], 75)

Dette er også et kjernepunkt i marxismen. Grunntanken er at det er de materielle forholda, den faktiske menneskelige praksisen, den politiske bevegelsen, som endrer samfunnet, ikke teoretisering og perfeksjonering av etiske prinsipper, som samfunnet deretter skal rettes etter. Disse etiske prinsippene, som rettferdighet, er, for Marx og Engels, kun ideelle uttrykk for allerede eksisterende sosiale forhold.

For å illustrere hvordan Marx og Engels mener ideene baserer seg på den materielle produksjonen kan man ta et nåtidig klassisk eksempel på rettferdighet: juridisk likhet. Dette prinsippet kunne ikke eksistere i samme form som i dag i et samfunn som baserte sin materielle produksjon på slavearbeid, fordi slaven nødvendigvis måtte ha en annen juridisk status enn eieren. Likeledes kunne ikke likhet for loven eksistere i et samfunn, slik som kontinentet under føydalismen, som baserte seg på hoveri. I motsetning til slavearbeidet, var ikke leilendingen eiendommen til herren sin, men var bundet til jorda og kunne følgelig ikke nyte samme bevegelsesfrihet som herren.

Det kapitalistiske prinsippet om juridisk likhet kan kun oppstå dersom måten ting produseres på – summen av arbeidsredskaper, råmaterialer, og dem som arbeider sin evne og organisasjonsgrad, i sjargongen kalt «produktivkreftene» - har kommet i utakt med forholdene som produksjonen tar form under, kalt «produksjonsforholdene». Det ideelle prinsippet om juridisk likhet presser seg fram som et allment politisk krav, dersom det allerede eksisterer en klasse mennesker som nødvendigvis må være frie og selveiende, slik at de kan selge sin arbeidskraft på et marked til en annen klasse mennesker, som de – rent juridisk – er like.

Juridisk likhet er et ideelt uttrykk for de materielle forholdene som følger av den kapitalistiske produksjonsmåten. Denne produksjonsmåten måtte med andre ord allerede være på plass, om enn i underutvikla form, dersom juridisk likhet skal bli et relevant politisk krav eller filosofisk begrep overhodet. Borgerskapet tar makta som vareproduksjonen og kapitalakkumulasjonen – begge to nødvendige, men ikke tilstrekkelige, betingelser for kapitalistisk produksjon – har gitt dem og stiller sine egne særskilte politiske krav basert på prinsippet om likhet. Dette er, ifølge Marx og Engels, årsaken til at juridisk likhet var et kjernekrav i alle de tidligere borgerlige revolusjonene, mest fremtredende den franske eller de mange revolusjonene på kontinentet i 1848. Det er imidlertid ikke eksistensen av et allerede eksisterende rettferdighetsbegrep som er grunnlaget for den sosiale arbeidsdelingen og materielle produksjonen, men omvendt.

Når Evenstad skriver «De mest innflytelsesrike tenkerne i historien, inkludert Marx selv, var de som utfordret de herskende ideene i sin tidsepoke» er dette i virkeligheten ikke en kritikk. Marx og Engels var fullstendig enige i dette. Spørsmålet er imidlertid hvorfor opposisjonelle tanker oppstår. Marx selv var fullstendig klar på at hans tanker om sosialismen var betinget av den bestemte historiske utviklingen; at teorien om en vitenskapelig sosialisme – at disse tankene overhodet kan tenkes – avhenger av et utviklet proletariat og en utviklet kapitalistisk produksjon.

I del tre – som Evenstad ikke tar med fordi han ikke syntes det var relevant(!) – går Marx og Engels i detalj på hvordan de andre ulike sosialistiske teoriene nødvendigvis må komme til kort fordi de historiske betingelsene for deres fulle utbrodering ikke er tilstede, men at deres eksistens allikevel er betinget av den fremvoksende, men underutviklede, kapitalistiske produksjonen. Dette får Engels senere til å skrive om utviklingen av sosialistisk teori[i]: «Det umodne utviklingstrinnet som den kapitalistiske produksjonen og klassesituasjonen stod på, fikk tilsvarende umodne teorier» (1982[1880], 54).

2.3 En ufullstendig etiker

Det virker for meg som om Evenstad ikke forsøker å kritisere marxismen på sine egne premisser. I stedet for å ta marxismens påstander om historisk utvikling og historiske bevegelseslover og kritisere disse – og det er utvilsomt mye å kritisere – tolker han Marx som en ufullstendig etiker. Dette er klart når han kritiserer han for ikke å operere med et begrep om rettferdighet.

Dette blir også klart når han mot slutten av sin gjennomgang av del to anklager Marx for å begå «en [...] logisk feilslutning kjent som tu quoque [...], uten å klargjøre hvorvidt han mener den relevante tingen faktisk er et gode eller ikke». Poenget med del to er imidlertid å peke på hvordan den historiske utviklingen til kapitalismen allerede avskaffer alt kommunismen anklages for å ønske å avskaffe. For Marx er alle disse forandringene under kapitalismen kun et resultat av kapitalismens natur, på samme måte som kommunismen er dens endemål.

Det er derfor ikke nødvendig for kommunister å ønske å avskaffe det ene eller det andre, fordi den historiske utviklingen avskaffer det, så og si, av seg selv. Det Marx kommer med i del to er deskriptive påstander. Dette med «et gode» og «et onde» er påstander som introduseres av Evenstad, enten for lettere å kunne forstå poenget til Marx eller lettere kunne kritisere han.

På dette punktet ville en mer relevant kritikk vært å peke på marxismens tilsynelatende antinormative karakter. En slik kritikk ville imidlertid forutsatt bedre forståelse for objektet som kritiseres, enn det Evenstad fremviser i teksten sin. Marxismen er, etter egen definisjon, ikke en normativ teori, men en deskriptiv teori. Marxismen aspirerer til å være en vitenskap, ikke en etikk.

2.4 Penger og kapital

Det virker også som Evenstad er litt forvirret med tanke på forholdene under kapitalismen. Dette blir klart når han, mot slutten av teksten, anklager Marx for å sette en rekke ideer, som Evenstad øyensynlig mener enten er viktigere enn klassekamp eller mer relevante for å forklare historisk utvikling, i skyggen av «[...] det som [ifølge Marx] spiller hovedrollen i det menneskelige dramaet, nemlig kapitalen – pengene» (utheving i originalen).

I begynnelsen av teksten skrev Evenstad at det som, ifølge Marx, spilte hovedrollen i det menneskelige dramaet var klassekamp. Dette har nå blitt til penger. Det er tydelig at Evenstad misforstår og tror at penger og kapital er ett og det samme, men mener han at begge disse også er identisk med klassekamp? Siden alle tre plutselig er historiens subjekt virker det sånn.  I virkeligheten er det produktivkreftenes utvikling, med klassekamp som en tilhørende – og under klassesamfunnet nødvendig – komponent som «spiller hovedrollen i det menneskelige dramaet».

Hva penger angår er ikke dette identisk med kapital. Både pengesirkulasjon og varesirkulasjon er nødvendige deler av kapitalismen, men kapitalismen er ikke nødvendig for at disse skal kunne eksistere. Varesirkulasjon i sin enkleste form består i at et individ selger en vare han har, men ikke trenger, for penger som han så bruker til å kjøpe en vare han trenger, men ikke har. Han selger for å kjøpe. Både varer og penger sirkulerer, men pengene er ikke kapital. De er ikke kapital fordi, som Marx skriver, «[det er] det samme pengestykket som to ganger skifter eier, noe som medfører at det definitivt går over fra en eier til en annen» (1998[1867], 174 annet avsnitt). Hensikten med hele sirkulasjonen er «Forbruk, tilfredstillelse av behov» (1998[1867], 175 annet avsnitt).

Dette er imidlertid ikke kapitalisme, ifølge Marx. Kapitalistisk varesirkulasjon karakteriseres av at man kjøper for å selge. En person som har penger – en kapitalist – bytter fra seg pengene sine for å kjøpe varer som deretter kan selges for mer enn pengene som opprinnelig ble brukt for å kjøpe dem. Penger brukes på markedet med henblikk på at de skal komme tilbake som mer penger. Kun penger som brukes på denne måten er kapital. Følgelig er kapitalismen den produksjonsmåten hvor produksjonen av mer penger – eller i Marx’ sjargong, _mer_verdi – er det styrende prinsippet for all produksjon.

Naturlig nok kan man se at dersom en kapitalist ikke hadde fått tilbake mer penger enn han investerte, ville han tape på det og i ytterste konsekvens gå konkurs – slutte å eksistere som kapitalist. Dette peker mot et annet interessant forhold, som Evenstad også har misforstått. Han skriver: «[Borgerskapet] kalles også kapitalister, fordi de har kontroll over kapitalen i samfunnet» (utheving i originalen). Det er imidlertid ikke kapitalistene som har kontroll over kapitalen i samfunnet, men snarere kapitalen som har kontroll over kapitalistene.

Dersom kapitalisten skal fortsette å eksistere som kapitalist må han, som vi så, kontinuerlig tjene mer penger, akkumulere mer kapital. Følgelig kan ikke han bøye kapitalen etter egen vilje, men kapitalen kan bøye han etter egen vilje. Dersom alle konkurrentene setter ned prisen på en vare, må den andre kapitalisten også gjøre det om han ikke skal miste kunder og i ytterste konsekvens gå konkurs. Dersom konkurrentene introduserer ny teknologi som gjør at man kan produsere dobbelt så mange varer på halvparten av tiden, må den andre kapitalisten også investere i denne teknologien for å ikke bli utkonkurrert. Dette forholdet gjør at Marx flere steder kaller kapitalisten for «personifisert kapital».

Samtidig virker det merkelig å si at kapitalen innehar en vilje. Hvordan kan noe livløst, noe ikke-menneskelig styre samfunnet? Det er nettopp denne grunnleggende irrasjonaliteten som er kjernen i Marx sin kritikk av kapitalismen. Det styrende prinsippet i samfunnsproduksjonen er ikke tilfredstillelse av menneskelige behov, men produksjonen av ren verdi. Siden denne verdien utelukkende eksisterer i en abstrakt form eksisterer ingen grenser for akkumulasjonen av den.

Snarere enn et samfunn hvor produksjonen består i å skape ting ut av naturen for å tilfredsstille menneskelige behov, er tilfredstillelsen av menneskelige behov under kapitalismen kun en bieffekt av det virkelige formålet med produksjonen – produksjonen av verdi. Kapitalistene hersker over arbeiderne, men kapitalen hersker over dem begge. I stedet for et samfunn for produsentene hersker over sine egne produkter får man, for å si det med Engels, et samfunn hvor «Produktet behersker produsenten» (1982[1880], 83).

2.5 Determinisme

Evenstad peker på en vanlig innvending mot marxismen; dersom den kommunistiske revolusjonen er uunngåelig, hva er poenget med å kjempe eller agitere for den overhodet? Evenstad skriver:

[...]hvis denne historiske utviklingen er uunngåelig, hvorfor har Marx skrevet en bok – flere bøker, faktisk – for å fremme den? Hva er poenget med å forkynne til en maskin som går av seg selv?» (utheving i originalen), videre: «Den ‘historiske materialismen’ som Marx legger til grunn blir altså offer for samme problemstilling som alle former for determinisme: Hvorfor skal vi ta Marx’ tanker på alvor noen større grad enn tankene til den sinnssyke mannen, hvis begge deler er bestemt av materielle forhold og derfor uunngåelige?

Det virker for meg som Evenstad tolker Marx i retning av mye strengere determinisme enn det som er rimelig. Dersom historien beveger seg gjennom økonomisk nødvendighet, er det allikevel ikke slik at alt som skjer nødvendigvis må skje. Historien, for Marx, er noe som eksisterer forut for mennesket; mennesket fødes inn i en økonomisk, sosial, politisk verden som alltid allerede eksisterer forut for det. Enkeltmenneskets muligheter og betingelser er allerede gitt innenfor rammeverket som historien har gitt dem, ingen er fritatt fra historien.

Marx kunne ikke ha skrevet sine verker 100 år før. Alt Marx skrev er nødvendigvis betinget av eksistensen av en urban arbeiderklasse og kapitalistklasse. Hans tenkning eksisterer i en historisk kontekst. Er det dermed sagt at Marx nødvendigvis måtte skrive akkurat det han gjorde; var det en historisk uunngåelighet at Manifestet skulle skrives?

Fremveksten av den moderne arbeiderklassen skapte, på 1800-tallet, massiv lidelse, fattigdom og slit for nært sagt alle medlemmene av denne klassen. Fremveksten av denne klassen, som samfunnsklasse, er igjen betinget av den historiske utviklingen til den tidlige kapitalismen. Den logiske konsekvensen av tidlig kapitalisme, håndverkernes og byborgernes kapitalisme, er den fullt utviklede kapitalismen med en arbeiderklasse og en kapitalistklasse. Videre er lidelsen, fattigdommen og sliten som denne klassen opplevde ved menneskets inntreden i det moderne samfunnet en nødvendig konsekvens av de økonomiske forholdene som rådet på den tiden. Likeledes er eksistensen av tallrike revolusjonære selskap og sekter, sånn som kommunistenes forbund, en nødvendig konsekvens av denne massive lidelsen som folkeflertallet led under.

Da det først eksisterer en moderne arbeiderklasse, som er en nødvendig konsekvens av kapitalismens utvikling, vil også denne klassen nødvendigvis komme til politisk uttrykk. Sånn sett kan man si at både Manifestet, så vel som den bredere arbeiderbevegelsen i Europa, var historisk uunngåelig. Betyr dette imidlertid at det var nødvendig at en pamflett som akkurat het «Det kommunistiske manifest», forfattet av akkurat Karl Marx og Friedrich Engels, som måtte skrives? Er det historisk uunngåelig at hovedverket til Marx skulle hete Kapitalen; var hvert eneste ord forutbestemt? Selvfølgelig ikke. Men både Manifestet og Kapitalen er uttrykk for samfunnstilstanden på tiden de ble skrevet, men at det var akkurat disse verkene, akkurat disse tankene som ble det bestemte uttrykket avhenger av Marx.

Det var ikke, som Evenstad ser ut til å tro, uunngåelig at Marx skulle skrive verkene sine, han måtte ville skrive de. Marx hadde selvfølgelig valget om han skulle skrive de eller ei. Det er ikke som Evenstad ser ut til å tro at «[...] selve skrivingen også er uunngåelig, og altså ikke et resultat av Marx’ frie vilje». Den frie viljen er imidlertid nødvendigvis også betinget av de historiske omstendighetene den eksisterer under.

I Louis Bonapartes 18. brumaire skriver Marx om forholdet mellom mennesket evne til å forandre historien gjennom det som allerede er historisk gitt. Han skriver (m.o.):

Mennesket skaper deres egen historie, men de gjør det ikke etter eget forgodtbefinnende; de skaper den ikke under selvbestemte omstendigheter, men under omstendigheter som allerede eksisterer, gitt og overført fra fortiden. Alle døde generasjoners tradisjoner rir de levnedes sinn som en mare. (1852, min uthevning)

Mennesket kan altså i følge Marx skape deres egen historie, etter egen frie vilje, men betingelsene som denne skapelsen skjer under er allerede gitt til menneskene – den eksisterer forut for dem.

Samtidig er det ikke slik at, bare fordi Marx selv mener han har funnet endepunktet til den politiske og historiske utviklingen under kapitalismen, nemlig den kommunistiske revolusjonen, at dette er en «maskin som går av seg selv» (Evenstad). Det eksisterer imidlertid visse betingelser som gjør det mulig for en revolusjon overhodet å finne sted. Når disse betingelsene eksisterer, finnes det allikevel et veldig stort subjektivt element; feilvurderinger, underorganisering, feilslått taktikk etc., som kan hindre revolusjonen i å lykkes.

Når Marx snakker om den kommunistiske revolusjonen som historisk uunngåelig virker det for meg som om Evenstad tror at han dermed hevder at historien ikke består av mennesker som handler, men snarere av økonomi som bare utvikler seg. Til sist vil økonomien ha utviklet seg til det punktet hvor revolusjonen er noe som bare skjer, uavhengig av menneskets vilje. Som jeg har vist ovenfor er det overhodet ikke dette Marx mener.

2.6 Lykke og samfunnets utvikling

Når vi først er inne på dette med revolusjon, la oss diskutere sammenhengen mellom lykke og store samfunnsomveltninger. Evenstad kommer med, det han selv anser for å være «[...]en viktig innvendig mot marxismen», nemlig:

[...]at den ser ut til å være en ideologi for ulykkelige mennesker – de som slett ikke er fornøyde med verden slik den faktisk er, og som derfor vil forandre den på en radikal måte. Lykkelige mennesker har en tendens til å være mer konservative, i den forstand at de ønsker å bevare det gode i verden som har gitt dem lykken. De kan selvfølgelig være misfornøyde med enkelte ting, men de tror ikke at den beste løsningen på problemer er å endevende alt og begynne på nytt

Jeg skal unngå å henge meg opp i dette, men vil bare peke på det komiske i at Evenstad, i en tekst hvor han blant annet kritiserer Marx for ikke å ha empirisk belegg og å beskrive indre forhold i mennesket som han ikke kunne vite noe om, hevder – øyensynlig bare basert på egen magefølelse – at lykkelige mennesker har en tendens til å være mer konservative.

Evenstad antar her at ulykkelighet er en vesentlig kausal faktor i motivasjonen til de som gjør radikale forandringer; ulykkelige mennesker liker ikke det som er – de vil forandre det. Han kan nok ha rett i at mennesker som er revolusjonære ikke er fornøyd med samfunnet slik det er – kanskje har han rett i at de også er ulykkelige, men jeg ser ikke helt poenget med å spekulere i det. Jeg mener i det hele tatt at graden av lykke i enkeltindividet er irrelevant for å forklare deres motivasjon for å foreta radikale forandringer.

Ikke alle radikale forandringer er kommunistiske revolusjoner. Kapitalismens historie er gjennomsyret med radikale samfunnsforandringer, faktisk, i følge Marx, er konstant samfunnsomveltning en eksistensbetingelse for den kapitalistiske produksjonsmåten, men jeg skal ikke gå videre inn på dette akkurat her. La oss heller tenke oss noen eksempler på radikale forandringer og (u)lykke som medvirkende årsak.

Da Richard Nixon løsrev dollaren fra gullstandarden og dermed gjorde alle verdens penger til fiat-penger, var dette utvilsomt en radikal forandring med vidtrekkende konsekvenser. Gjorde Nixon dette fordi han var ulykkelig? Oppfinnelsen av smarttelefoner har skapt – og fortsetter hver dag å skape – radikale endringer i de sosiale forholdene mellom mennesker, men fant ingeniørene til Apple den opp fordi de selv var ulykkelige? Eller, for å ta noen «kommunistiske» eksempler, var det ulykkelighet som motiverte Lenin til å gjøre revolusjonen i Russland til sitt livsprosjekt? Selvfølgelig ikke. For å forklare samfunnsutviklingen og radikale forandringer syntes jeg lykke er et fullstendig irrelevant begrep[ii]. Vi må gjerne diskutere mulighetsbetingelsen for et lykkelig liv under kapitalismen og under kommunismen, men det blir i så fall en fullstendig annen diskusjon og overhodet ikke det Evenstad hinter mot her.

2.7 Arbeidets karakter og å få hva man fortjener

En annen generell kritikk Evenstad har av marxismen dreier seg om forskjellen mellom å få og å fortjene. Evenstad skriver, som en kritikk av påstått marxistisk samfunnsfordeling:

I teorien vil det ikke være noen tapere under kommunismen, fordi det økonomiske systemet vil bygge på Marx’ berømte formulering i hans kritikk av den såkalte Gothaprogrammet: ‘Fra enhver etter hans evner, til enhver etter hans behov!’ Det vil si at alle skal få like mye uansett hvor mye de arbeider. Men ligger det ikke i vår menneskelige natur å være mer tilbøyelige til latskap i en slik situasjon, når vi ikke har noe insentiv til å jobbe hardere? ‘Borgerlig’ rettferdighet består derimot i å gi enhver så mye som han heller hun fortjener. Dette fremmer konkurranse og et ønske om å forbedre seg selv, som gjør at arbeidsinnsatsen øker. (utheving i originalen)

For det første mener jeg Evenstad misforstår sitatet når han tolker det som at alle skal få like mye uansett hvor mye de arbeider. Han misforstår at Marx skisserer et samfunn hvor arbeid ikke eksisterer på lik måte som i dag – altså arbeid for noen andre som tjener på ditt arbeid. Videre misforstår han (eller så vet han ikke) at sosialismen for Marx er et system hvor tilegnelsen er sosial, i motsetning til individuell under kapitalismen. Den arbeidskraften som arbeideren yter under arbeidet tilhører ikke lenger noen som blir rike på hans arbeid, den tilhører han alene. Videre brukes denne arbeidskrafta til å berike individet og samfunnet i tandem, i motsetning til å berike eieren av arbeidskrafta – som den klassiske politiske økonomien argumenterer for at den generelle berikelsen av samfunnet er en bieffekt av.

Evenstad kvalifiserer ikke hva han mener med «vår menneskelige natur» og hvordan dette fører til latskap, så la oss glatt hoppe over det. Vi kan imidlertid tenke oss at en situasjon hvor noen andre blir rike på vårt arbeid, er en situasjon som hindrer oss å ta eierskap til eget arbeid, føle oss fullendt i arbeidet og som motiverer til latskap.

At det virkelig er i det sosialistiske, ikke i det kapitalistiske, samfunnet at arbeidet tjener til å berike noen andre og at allmenn latskap vil sette inn dersom arbeidet skulle tilhøre arbeiderne selv, er et velkjent konservativt argument. Det forutsetter et syn på mennesket som grunnleggende arbeidssky og lat. Vi må tvinges til å arbeide, ellers blir ingenting gjort. Dette stemmer i og for seg, men det stemmer innenfor det rammeverket hvor hverken arbeidet som ytes eller produktet tilhører arbeideren selv. Evenstad misforstår og tror at arbeidskategorien vil forbli uforandret under en radikalt ulik samfunnsformasjon.

Det eksisterer en rekke eksempler på at mennesker arbeider, selv under kapitalismen, uten insentiv til personlig fortjeneste. Vi trenger bare peke på den massen av frivillighet eller personlige hobbyer som folk legger ned hundrevis av timer i hvert år, helt frivillig, uten å tjene noe annet enn samhold eller personlig utvikling. Arbeidet i seg selv kan med andre ord være et insentiv for arbeid. Arbeidet selv «[...] fremmer konkurranse og et ønske om å forbedre seg selv, som gjør at arbeidsinnsatsen øker» (Evenstad). Spørsmålet er om hva slags karakter arbeidet har – hvem eier det; arbeideren selv eller noen andre?

Videre er det ikke virkelig slik at arbeidet under kapitalismen blir motivert av personlig fortjeneste – det blir motivert av tvang. Ingen jobber i fabrikken fordi de personlig er så interessert i samlebåndsproduksjon at de vil stå 37 timer i uka på samlebåndet. De jobber der fordi de må. Arbeidet under kapitalismen er avhengig av at arbeiderne ikke har noe alternativ. Kapitalen stiller de ovenfor valget: Jobb eller sult. Dersom arbeiderne er heldige nok til å bo i et land med et velutviklet velferdssystem blir valget: jobb eller sult eller sleng deg inn i papirmølla til arbeidsformidlingen og sosialtjenestene, med de personlige fornedrelsene og det sosiale stigmaet som hører til.

La oss nå snakke litt om Evenstads «borgerlige rettferdighet», nemlig å få så mye som «han eller hun fortjener». Hvordan mener Evenstad man regner ut hva noen fortjener? Dersom en fabrikk, som syr klær for HM utflagget og flytter produksjonen fra Larvik til Indonesia for å spare på lønnsutgifter, er dette fordi mennesker i Indonesia fortjener mindre? Hvis hvert enkelt samfunnsmedlem får sin del av den samfunnsmessige fordelingen basert på fortjeneste, hvordan bestemmer man hva som noen fortjener? Det virker for meg enten som om det noen fortjener til enhver tid må være identisk med den samfunnsmessige fordelingen, eller være utilstrekkelig til å forklare hvorfor samfunnsfordelingen er slik som den er.

Når Evenstad trekker inn dette med fortjeneste og fordeling viser han igjen at han tror dette dreier seg om etikk. Marxismen er ikke en teori som tar sikte på å forandre den samfunnsmessige fordelingen i seg selv, men snarere forandre forholdene som fordelingen finner sted under.

3.1 Marxismen i det 20. århundre

Mot slutten av teksten skriver Evenstad: «[...]hvis en teori slett ikke fungerer i praksis, er det en dårlig teori. Marxismen ble utprøvd i det 20. århundre med katastrofale følger». Interessant nok avslører Evenstad her hvordan han kan kritisere en tekst basert på misforståelser og feiltolkninger. Kritikken hans er i det hele tatt ikke nødvendig for å motbevise marxismen, ei heller er den forståelsen som en kritikk nødvendigvis må bygge på. Marxismen er, for Evenstad, allerede motbevist forut for enhver kritikk; en teoris sannhet beror på dens praktiske anvendelse. Marxismen har, i all sin bredde, blitt uførlig anvendt i det 20. århundre uten å fungere. Altså kan den ikke være sann. Ingen debatt er nødvendig.

La oss allikevel imøtekomme påstandene hans om at «Marxismen ble utprøvd i det 20. århundre med katastrofale følger» og «Marxismens farer burde allerede være åpenbare for enhver som har lest det 20. århundrets historie». Jeg merker meg at Evenstad velger ikke å kvalifisere hvor marxismen ble utprøvd og hvordan det som ble utprøvd var marxisme, og overlater dette fult og helt til leserens egen forståelse av hvor det er «åpenbart» at «marxismens farer» har vært på ferde. Det er imidlertid klart hva han mener; han snakker om Sovjet, Kina, Jugoslavia, Kambodsja og hele kostebinderiet.

Problemet med dette er at det innebærer en grov overforenkling. For å la disse regimene stå som representative og utfyllende for marxismen generelt – som er nødvendig for ensidig å snakke om «marxismens farer» og de «katastrofale følgene» av at «marxismen ble utprøvd» - er det også nødvendig å spikke vekk en god del. For det første må man fjerne hele marxismens resepsjonshistorie utenfor politikken. Marx’ påvirkning på akademia innenfor økonomi, sosiologi, filosofi og så videre må derfor neglisjeres. Selv om Evenstad kanskje hadde opplevd det som redselsfullt dersom han skulle komme i skade for å lese Adorno, Badiou eller Žižek, er det neppe disse som representerer «marxismens farer» i hans øyne.

Videre må man innsnevre marxismens resepsjonshistorie innenfor politikken til kun å gjelde en spesifikk retning: marxisme-leninisme. Påvirkningen Marx hadde på den tidlige arbeiderbevegelsen og ulike arbeiderpartier over hele verden må neglisjeres. Påvirkningen Marx har hatt på all annen politikk, bortsett fra den som har manifestert seg i marxist-leninistiske regimer, må neglisjeres. Kun på denne måten kan man nå en posisjon hvor man kan snakke utelukkende om marxismen som en katastrofe. Kun slik kan man nå en posisjon hvor eksempelvis Arbeiderpartiets politikk i etterkrigstiden er mindre påvirket av marxismen enn Røde Khmers politikk i Kambodsja etter 1975. Det første var en suksess, det siste – uavhengig av årsak – en katastrofe. Begge partier kan imidlertid spore sin ideologiske tradisjon tilbake til marxismen, selv om ingen av dem strengt tatt iverksatte marxistisk politikk – hva enn man legger i det begrepet.

Jeg skal la være å argumentere, slik det ofte gjøres i diskusjoner som denne, med at de ulike kommunistiske regimene i det 20. århundre ikke representert «ekte» sosialisme, eller «ekte» kommunisme». Det virker i det hele tatt rart for meg å påstå at leninismen ikke en mulig tolkning av marxismen, men dette innebærer imidlertid ikke at disse er ensbetydende, slik Evenstad forutsetter. Jeg skal ikke utførlig beskrive ulikhetene mellom disse her, men kan nevne som et eksempel de organisasjonsteoretiske forskjellene mellom Lenins kaderparti av yrkesrevolusjonære og Marx’ masseparti av arbeidere, og la leseren selv tenke seg fram til hva slags forskjeller dette gjør seg utslag i når det gjelder politisk styre, og bestemmelse og iverksettelse av politiske vedtak.

Videre vil jeg bare påpeke, som burde være «[...]åpenbart for enhver som har lest det 20. århundrets historie», at hovedideologen bak samtlige kommunistiske revolusjoner i det 20. århundre var Lenin, ikke Marx. Dette gjelder like mye for den russiske, og de påfølgende revolusjonene i Øst-Europa, som det gjør for den kinesiske, og de påfølgende revolusjonene i Øst-Asia.

Dessuten, dersom vi hadde fjernet leninismen fra bildet eller godtatt at leninismen er ensbetydende med marxismen, ville det allikevel ikke være snakk om noen unison applisering av marxistisk teori i de ulike kommunistiske landene i det 20. århundret. De politiske regimene og den påfølgende politikken som ble ført i Sovjet, Jugoslavia og Kina var – og i det siste landet: er – vesensforskjellige fra hverandre og gjensidig utelukkende. Dette gjør at man igjen havner i problemet med å svare på hvor marxismen virkelig ble anvendt og hvordan dette var en virkelig anvendelse av marxismen. Dette gjelder også internt i de ulike landene. Dersom vi tar Sovjet som eksempel kan vi spørre oss hva som hva som er den virkelige marxistiske politikken: krigskommunismen, NEP eller kollektiviseringen? Disse tre er gjensidig utelukkende og fulgte hverandre som perler på en snor i den tidlige sovjetrepublikken.

Men dette er selvfølgelig spørsmål som er like interessante som de er irrelevante i denne spesifikke sammenhengen. Hensikten min her er å peke på at, selv om vi spikker vekk alt annet i resepsjonshistorien til Marx, er dette mer komplisert enn at man ensidig kan snakke om «Marxismens farer» som «åpenbare».

I realiteten er ikke marxismen en politikk som skal anvendes, men et analyseverktøy. Den har blitt tatt i bruk av utallige sosiale og økonomiske bevegelser verden over, med en kontinuerlig historie tilbake til Marx’ samtid. Den har utøvd en massiv innflytelse på filosofi og mange andre akademiske disipliner i det 20. århundret og fortsetter å ha innflytelse i vår egen samtid. Å forsøke å vifte alt dette bort ved å peke til «marxismens åpenbare farer» blir like håpløst og urimelig som å kritisere et politisk manifest man ikke har forsøkt å forstå engang.

Konklusjon

Jeg har nå presentert deler av kritikken til Evenstad og vist hvordan den kommer til kort. Jeg har opprettholdt hans polemiske tone, men har forsøkt å unngå å være direkte ufin. Hovedproblemet med kritikken hans, slik jeg ser det, er manglende forståelse og vilje til forståelse for det han har forsøkt å kritisere. Dersom Evenstad eller noen andre vil fortsette debatten, enten om marxisme eller om noen enkeltpunkter fra hans eller min tekst, deltar jeg gjerne.

Litteratur

Engels Friedrich og Karl Marx. 2008[1848]. Det kommunistiske manifest. Oversatt av Morten Falck. Larvik: Rødt!.

------, Friedrich. 2008[1883]. «Forord til den tyske utgaven fra 1883» i Det kommunistiske manifest. Oversatt av Morten Falck. Larvik: Rødt!.

------, Friedrich. 2008[1888]. «Forord til den engelsk utgaven fra 1888» i Det kommunistiske manifest. Oversatt av Morten Falck. Larvik: Rødt!.

------, Friedrich. 1982[1880]. Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap. Oversatt av Øyvind Bremer Karlsen. Oslo: Oktober.

------, Friedrich. 1893. «Engels to Franz Mehring». Marxist internet archive. Oversatt av Donna Torr. Lest: 02.08.2019. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1893/letters/93_07_14.htm

Evenstad, Øyvind Johannes Vardenær. 2019. «En filosofisk undersøkelse av Det kommunistiske manifest». Filosofisk Supplement. https://filosofisksupplement.no/en-filosofisk-undersokelse-av-det-kommunistiske-manifest/

Marx, Karl. 1998[1867]. Bok én av Kapitalen. Oversatt av Erling Kielland og Stein Rafoss. Skien: Familievennen forlag AS.

------, Karl. 1852. «The Eighteenth Brumaire of Louis Bonaparte». Marxist internet archive. Lest: 02.08.2019. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1852/18th-brumaire/ch01.htmN

Noter:

[i] For de som skulle være interessert anbefaler jeg Engels’ sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, spesielt tredje del, som en bedre og mer omfattende introduksjon til marxismen enn det kommunistiske manifest.

[ii] Jeg vil også føye til her at det nødvendigvis må være slik at det store folkeflertallet er misfornøyde og ulykkelige under de rådende forholda for at det skal finne sted noen radikal eller revolusjonær forandring. Sånn sett er (u)lykke relevant fordi det er et symptom av å stå på utsiden av – eller for å bruke marxistisk språk, stå i motsigelse med – det rådende samfunnet. At en kommunistisk revolusjon nødvendigvis forutsetter at folk lever under ulykkelige kår, er imidlertid ikke det samme som at kommunistene selv nødvendigvis må finne sin motivasjon i sin egen ulykke.