En filosofisk undersøkelse av Det kommunistiske manifest

I forbindelse med utgivelsen av Filosofisk supplement #2/2019: «Marx» har jeg skrevet denne filosofiske undersøkelsen av Det kommunistiske manifest (1848), verket som la grunnlaget for den marxistiske ideologien (selv om dette ordet har en annen definisjon blant marxister). Jeg skal ikke legge skjul på at dette innlegget vil ha tydelig kritisk brodd mot marxismen, og jeg håper at det kan oppmuntre til en livlig, men respektfull debatt.

Manifestet er hovedsakelig skrevet av den tyske filosofen Karl Marx (1818-1883) på oppdrag fra Kommunistenes forbund, med intellektuelle bidrag fra Friedrich Engels. Jeg kommer til å fokusere mest på kapittel 1 («Borger og proletar») og kapittel 2 («Proletarer og kommunister»), fordi det er her man finner den idémessige kjernen i verket. Kapittel 3 og 4 inneholder stort sett detaljer fra Marx’ egen samtid, av det slaget som raskt blir utdatert.

Jeg tillater meg imidlertid en kort tur innom den kjente innledningen til verket. «Kommunismen anerkjennes allerede av alle europeiske makter som en makt», skriver Marx. Det er mulig å observere at den marxistiske kommunismen er en politisk «makt», men i dette innlegget vil jeg forsøke å rette søkelyset mot det eneste spørsmålet som virkelig betyr noe: er den sann?

Kapittel 1: Borger og proletar

Den første setningen i kapittel 1 uttrykker Marx’ historiefilosofi: «Hele samfunnets historie fram til nå er historien om klassekamper.» For det første virker dette som et negativt syn på menneskeheten, siden det innebærer at historien vår ikke består av noe annet enn en uavbrutt kamp mellom undertrykkere og undertrykte. For det andre virker det i hvert fall i prinsippet enkelt å falsifisere.

Det finnes kanskje mange spesifikke eksempler på klassekamp, men Marx kommer altså med en påstand om hele historien. For å falsifisere en universell påstand er det tilstrekkelig å peke på ett eneste moteksempel, og det finnes utvilsomt flere tilfeller der ulike klasser har samarbeidet med hverandre. Dessuten har de fleste mennesker gjennom historien hatt nok å gjøre med sine daglige gjøremål, uten å tenke på klassekamp overhodet.

En marxist kan svare at klassekampen er et objektivt fenomen, som alltid eksisterer selv om ingen faktisk legger merke til den. Men hva kan en slik klassekamp bestå i dersom man har et samfunn der alle har akseptert klassesystemet, og ingen opplever seg selv som undertrykte? Det marxistiske svaret vil måtte innebære at mennesker kan føle seg lykkelige til tross for at de objektivt sett er undertrykte, på grunn av «falsk bevissthet».

Problemet med den marxistiske forestillingen om falsk bevissthet som skjuler den objektive klassekampen, er at den aldri kan falsifiseres på empirisk grunnlag. En doktrinær marxist vil for eksempel ikke tro en industriarbeider som sier at han er lykkelig og fornøyd med sitt lodd i livet, fordi dette alltid kan bortforklares som et uttrykk for falsk bevissthet. Dette har fått flere til å avfeie marxismen som «uvitenskapelig» i popperiansk forstand.

Marx fortsetter med en beskrivelse av «de tidligere epoker i historien» og identifiserer en oppdeling av samfunnet i ulike klasser (for eksempel føydalherrer, vasaller, laugsborger, svenner og livegne i middelalderen). Det moderne, borgerlige samfunnet har ikke avskaffet klassekamp og undertrykkelse, men klassemotsetningene har blitt forenklet. Den største forskjellen mellom tidligere epoker og vår egen, er at det nå bare finnes to klasser: borgerskapet eller bursjoasiet og arbeiderklassen eller proletariatet.

Borgerskapet er klassen som eier produksjonsmidlene. De kalles også kapitalister, fordi de har kontroll over kapitalen i samfunnet. Proletariatet er derimot klassen som ikke eier produksjonsmidlene, og som derfor må selge arbeidskraften sin til kapitalistene for å overleve. Klassekampen, som ifølge Marx er historiens drivkraft, vil bare opphøre når alle klassene utenom én har blitt avskaffet.

I neste del av kapitlet gir Marx en oppsummering av alt det forferdelige som borgerskapet angivelig har gjort, og som han mente å kunne observere på sin egen tid:

Borgerskapet har «ikke latt noe annet bånd mellom menneskene tilbake enn den nakne egeninteresse»; det har «druknet det fromme svermeris […] hellige gys i den egoistiske beregnings iskalde vann»; det har «oppløst den personlige verdighet i bytteverdi»; det har «i stedet for de utallige […] friheter satt den ene samvittighetsløse frihet – frihandel»; det har «forvandlet legen, juristen, presten, dikteren, vitenskapsmannen til sine betalte lønnsarbeidere»; det har «revet det rørende sentimentale sløret vekk fra familieforholdet og redusert det til et rent pengeforhold»; det har «i høy grad økt bybefolkningens tallmessige styrke i forhold til landbefolkningen» og «gjort de barbariske og halvbarbariske land avhengige av de siviliserte».

De to siste påstandene refererer til urbanisering og globalisering, to synlige prosesser som bare har økt siden Marx’ tid. De seks resterende påstandene er imidlertid ikke like overbevisende. Flere av dem er like universelle som påstanden om klassekampen, for eksempel at det ikke finnes noe annet bånd mellom mennesker enn «den nakne egeninteresse». Andre synes å være i strid med vår hverdagserfaring, for eksempel at personlig verdighet har blitt «oppløst» i bytteverdi. Betyr det at leger og sykepleiere ikke lenger hjelper de syke fordi de anerkjenner menneskeverdet deres, men bare fordi de tror at det kan gjøre dem rike?

Flere av påstandene tilskriver borgerskapet uforholdsmessig stor makt, for eksempel at det har lyktes i å avskaffe alle de «utallige» frihetene som ingen tidligere tyranner har klart for å skape den «ene» friheten som ingen tidligere handelsmenn har fått til. Eller at det har klart å avskaffe ett av naturens sterke instinkter – nemlig kjærligheten og lojaliteten mellom ektefeller og søsken, foreldre og barn – ved å redusere familien til «et rent pengeforhold».

I tillegg handler de fleste påstandene om indre forandringer i menneskers holdninger til hverandre og til sitt virke, og er derfor vanskelige å verifisere gjennom observasjon. Vi kan gjøre et forsøk ved å se på de tre landene som kapitalismen hadde kommet lengst i på Marx’ tid, altså på midten av 1800-tallet: England, Tyskland og det nordøstlige USA. Ser vi en total mangel på vennskap og lojalitet, ingen oppriktig religionsutøvelse, økende undertrykkelse snarere enn tiltak som avskaffelsen av slaveriet, ingen kjærlighet til profesjon eller yrke, og ingen andre familieforhold enn de som er rent økonomiske? Neppe.

Marx trodde at den kommunistiske revolusjonen var uunngåelig, og at den ville bli gjennomført av det store flertallet: «Den proletariske bevegelse er det overveldende flertalls selvstendige bevegelse i det overveldende flertalls interesse.» Hvis dette virkelig var sant, ville det ha vært i kommunistenes interesse å støtte demokrati og frie valg overalt – for så å vente på at flertallet stemte dem inn i regjeringen i alle land. Hvorfor er det i så fall nødvendig å innføre kommunismen ved hjelp av proletariatets fysiske makt – som «grunnlegger herredømme ved å styrte borgerskapet med vold»?

Kanskje sannheten er at flertallet ikke liker kommunismen, rett og slett fordi de ikke opplever seg selv som undertrykte. En viktig innvending mot marxismen er at den ser ut til å være en ideologi for ulykkelige mennesker – de som slett ikke er fornøyde med verden slik den faktisk er, og som derfor vil forandre den på en radikal måte. Lykkelige mennesker har en tendens til å være mer konservative, i den forstand at de ønsker å bevare det gode i verden som har gitt dem lykken. De kan selvfølgelig være misfornøyde med enkelte ting, men de tror ikke at den beste løsningen på problemet er å endevende alt og begynne på nytt.

Marx forsøker like fullt å vise at proletariatet virkelig er undertrykt. For det første: «Proletaren er eiendomsløs» – men dette er jo ikke helt sant, og det virker ikke som om løsningen på problemet er å gjøre alle eiendomsløse. For det andre, «hans forhold til kone og barn har intet felles med det borgerlige familieforhold.» Ingenting i det hele tatt? For det tredje: «Det moderne arbeid i industrien, den moderne undertrykkelse under kapitalen […] har strøket av ham hvert drag av nasjonal karakter.» Men de fattige er ofte mer patriotiske enn de rike. For det fjerde: «Lovene, moralen, religionen er for ham like så mange borgerlige fordommer, skalkeskjul for like så mange borgerlige interesser.»

Hvordan kunne Marx vite at dette siste var proletarens syn på lovene, moralen og religionen? Hadde han noen venner, eller i det hele tatt noen bekjente som var proletarer? Sannsynligvis ingen andre enn «Lenchen», den fattige kvinnen som gjorde husarbeid for Marx-familien (og fikk svært dårlig betalt for det). Meg bekjent er det ingenting som tyder på at Marx noen gang besøkte en mølle, en fabrikk, en gruve eller en annen industriell arbeidsplass i hele sitt liv.

Det første kapitlet avsluttes med følgende påstand: «Samfunnet kan ikke lenger leve under borgerskapet, dvs. borgerskapets liv kan ikke lenger forenes med samfunnet. […] Borgerskapets undergang og proletariatets seier er uunngåelige.» Men hvis denne historiske utviklingen er uunngåelig, hvorfor har Marx skrevet en bok – flere bøker, faktisk – for å fremme den? Hva er poenget med å forkynne til en maskin som går av seg selv? Svaret er kanskje at selve skrivingen også er uunngåelig, og altså ikke et resultat av Marx’ frie vilje. Som han forklarer i kapittel 2:

Kommunistenes teoretiske slutninger grunner seg slett ikke på ideer, på prinsipper som er oppfunnet eller oppdaget av en eller annen verdensforbedrer [f.eks. Marx selv]. De er bare allmenne uttrykk for virkelige forhold i en eksisterende klassekamp, i en historisk bevegelse som foregår for øynene på oss.

Hvis man tolker dette utsagnet på enklest mulig måte, kan ikke Marx noe for de tankene som kommer til uttrykk i bøkene hans; de er like ufrivillige som tankene i hodet på en sinnssyk mann. Den «historiske materialismen» som Marx legger til grunn blir altså offer for samme problemstilling som alle former for determinisme: Hvorfor skal vi ta Marx’ tanker på alvor i noen større grad enn tankene til den sinnssyke mannen, hvis begge deler er bestemt av materielle forhold og derfor uunngåelige? På denne måten kan marxismen sies å undergrave sin egen gyldighet.

Kapittel 2: Proletarer og kommunister

Jeg går nå fra kapittel 1, som handler om fortiden og det kapitalistiske «problemet» (slik Marx ser det), til kapittel 2, som handler om framtiden og den kommunistiske «løsningen». Tidlig i kapitlet får vi en bekreftelse på at kommunistenes mål er makt. De «stiller ikke opp noen særskilte prinsipper», siden målet deres er «proletariatets erobring av den politiske makt». Men bør man ikke legge et prinsipp om rettferdighet til grunn for politikken? Og hvis man ikke har et slikt prinsipp, hvordan kan man påstå at en klasse blir undertrykt av en annen?

I dette kapitlet forsøker Marx å svare på ni av de vanligste innvendingene mot kommunismen, som alle er framsatt på samme logiske form. Hver av dem anklager kommunismen for å avskaffe noe som faktisk er et gode for menneskeheten: privateiendom, personlighet, arbeidsmotivasjon, dannelse, familie, oppdragelse, monogami, nasjonalitet og religion. Vi kan formulere anklagen som et gyldig argument: Kommunismen avskaffer x. Men x er et gode. Derfor avskaffer kommunismen et gode. Men det som avskaffer et gode, er et onde. Derfor er kommunismen et onde.

Innvending 1: «Man har bebreidet oss kommunister at vi vil avskaffe den personlige ervervede eiendom, skapt ved eget arbeid, – den eiendom som danner grunnlaget for all personlig frihet, virksomhet og selvstendighet.»

Svar: «Taler dere om den småborgerlige eiendom, småbonde-eiendommen, som gikk forut for den borgerlige eiendom? Vi behøver ikke å avskaffe den, industriens utvikling har avskaffet den og gjør det daglig. […] Dere er forferdet over at vi vil oppheve privateiendommen. Men i deres nåværende samfunn er privateiendommen opphevet for ni tiendedeler av medlemmene, den eksisterer nettopp ved at den ikke eksisterer for ni tiendedeler.»

Marx har ordnet innvendingene mot kommunismen i hierarkisk rekkefølge, med den han anser som den viktigste først (at kommunistene vil avskaffe privateiendom). Svaret hans hviler på en tvilsom påstand om tvetydighet i begrepet «eiendom»; det er angivelig ikke «småbonde-eiendommen» han vil avskaffe, men «den moderne borgerlige privateiendom» som eksisterer for borgerskapet alene. Det er imidlertid ikke åpenbart hvorvidt det faktisk er snakk om to ulike fenomener, eller om Marx trekker et falskt skille her. I så fall bør småbøndene frykte for eiendommen deres like mye som borgerskapet.

Innvending 2: «[Under kommunismen], erklærer dere, er personligheten avskaffet.»

Svar: «Dere innrømmer […] at dere med personlighet ikke mener noe annet enn bursjoaen, den borgerlige eiendomsbesitter. Og denne personlighet skal riktignok avskaffes.»

Det virker som om Marx igjen peker på et tvetydig begrep, idet han antyder at den borgerlige personligheten er en spesiell type personlighet. Hvordan vil så personligheten se ut under kommunismen? Vil ingen lenger si «jeg» eller «mitt», men bare «vi» og «vårt»? Hvis det er tilfelle, er det ikke rart at flertallet ikke liker kommunismen. En marxist vil kanskje si at dette er en borgerlig måte å tenke på, og at proletarene ikke har noe å tape; de har en verden å vinne. Men, for å si det med ordene til en kjent filosof: «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?»

Innvending 3: «Man har innvendt at når privateiendommen oppheves, så opphører dermed all virksomhet, og alminnelig dovenskap vil ta overhånd.»

Svar: «Etter dette måtte det borgerlige samfunn forlengst være gått til grunne av ren latskap, for de som der arbeider, erverver ikke, og de som erverver, arbeider ikke.»

I teorien vil det ikke være noen tapere under kommunismen, fordi det økonomiske systemet vil bygge på Marx’ berømte formulering i hans kritikk av det såkalte Gothaprogrammet: «Fra enhver etter hans evner, til enhver etter hans behov!» Det vil si at alle får like mye, uansett hvor mye de arbeider. Men ligger det ikke i vår menneskelige natur å være mer tilbøyelige til latskap i en slik situasjon, når vi ikke har noe insentiv til å jobbe hardere? «Borgerlig» rettferdighet består derimot i å gi enhver så mye som han eller hun fortjener. Dette fremmer konkurranse og et ønske om å forbedre seg selv, som gjør at arbeidsinnsatsen øker.

Innvending 4: «Alle innvendinger som er reist mot den kommunistiske tilegnelses- og produksjonsmåte når det gjelder de materielle produkter, er utvidet til å gjelde […] åndsproduktene også. På samme måte som klasse-eiendommens opphør for bursjoaen betyr opphør av produksjonen selv, så betyr slutten på klassedannelsen for ham det samme som slutten på dannelse overhodet.»

Svar: «Den dannelse som borgerskapet beklager tapet av, betyr for det veldige flertall utdannelsen til å tjene som maskin. Men diskuter ikke med oss ved å bruke deres borgerlige forestillinger om frihet, dannelse, rett osv. som målestokk på avskaffelsen av den borgerlige eiendom. Deres ideer er selv produkter av de borgerlige produksjons- og eiendomsforhold, på samme måten som deres rett er deres klassevilje, opphøyd til lov, en vilje hvis innhold er gitt i og med de materielle livsvilkårene for deres klasse.»

Innvendingen går ut på at kommunismen vil avskaffe dannelse, kultur og åndsliv, men Marx svarer at den borgerlige dannelsen ikke er noe annet enn «utdannelsen til å tjene som maskin». Er det slik han ville ha beskrevet store kunstnere som Dickens, Blake, Wordsworth, Coleridge, Pope, Tennyson, Goethe, Cézanne, Milton, Emerson, Rembrandt, Monet, Tsjajkovskij, Beethoven, Mozart, Dostojevskij, Tolstoj, og så videre? Ser han virkelig på disse kunstnerne som representanter for en dannelse i maskinens tjeneste, noe den kommunistiske dannelsen angivelig ikke er? I så fall er det bokstavelig talt utrolig.

Innvending 5: «Avskaffelse av familien! Selv de mest radikale opphisser seg over denne kommunistenes skjendige hensikt.»

Svar: «Hva hviler den nåværende, den borgerlige familie på? På kapitalen, på privatervervelsen. Fullstendig utviklet eksisterer den bare for borgerskapet, men den kompletteres ved proletarenes påtvungne familieløshet og den offentlige prostitusjon. Bursjoafamilien forsvinner naturligvis i og med at dette utfyllende element forsvinner, og til sammen forsvinner det hele i og med at kapitalen forsvinner. Bebreider dere oss at vi vil gjøre slutt på foreldrenes utbytning av barna? Vi vedgår denne forbrytelsen.»

Det faktum at kommunismen har som mål å avskaffe familien vil for de fleste – kanskje spesielt de fattige – være god grunn til å skjelve for den kommunistiske revolusjonen. Marx påstår at den borgerlige ektemannen «ser i sin kone bare et produksjonsredskap», men denne påstanden er vanskelig å forsvare. Marx vokste opp i et borgerlig samfunn, men vi kan ikke tro at han fridde til sin kone ved å si: «Vil du bli mitt produksjonsredskap?» Marx’ kone og barn ville kanskje ha bekreftet teorien hans om at den borgerlige familien er undertrykkende, men det er urimelig å projisere disse dårlige erfaringene på alle familier uten unntak.

Innvending 6: «Men – sier dere – vi avskaffer de mest dyrbare forhold, for vi erstatter oppdragelsen i hjemmene med en samfunnsmessig oppdragelse.»

Svar: «Men er ikke også deres oppdragelse bestemt av samfunnet? Ved de samfunnsmessige forhold dere foretar oppdragelsen under, ved mer eller mindre direkte eller indirekte innblanding, gjennom skolene osv.? Kommunistene finner [ikke] opp samfunnets innvirkning på oppdragelsen, bare forandrer dens karakter, de unndrar den ham den herskende klasses innflytelse.»

Under kommunismen vil all undervisning som foregår i regi av familien bli erstattet av én felles «oppdragelse» som er styrt av staten – eller «folket». Marx påstår som vanlig at skaden allerede er skjedd i borgerlige samfunn, siden «samfunnets innvirkning på oppdragelsen» er basert på «den herskende klasses [dvs. borgerskapets] innflytelse». Den samme situasjonen vil foreligge i et kommunistisk samfunn, bare at den herskende klasse da vil innprente kommunistiske ideer gjennom undervisningen. Hvorvidt man mener at dette er et gode eller et onde, kommer naturligvis an på hvilket syn man har på kommunistiske ideer.

Innvending 7: «Men dere kommunister vil innføre kvinnefellesskap, skriker hele borgerskapet i kor mot oss.»

Svar: «Bursjoaen ser i sin kone bare et produksjonsredskap. Han hører at produksjonsredskapene skal utnyttes i fellesskap, og så kan han naturligvis ikke tenke seg annet enn at denne felles skjebne likeledes vil ramme kvinnene. […] For øvrig er ingenting mer latterlig enn det gode borgerskaps hypermoralske forferdelse over kommunistenes påståtte offisielle kvinnefellesskap, det har eksistert nesten alltid. Bursjoaene vil ikke nøye seg med at de har proletarenes koner og døtre til disposisjon, for slett ikke å tale om den offisielle prostitusjon. De finner dessuten stor fornøyelse i å forføre hverandres koner. Det borgerlige ekteskap er i virkeligheten et hustrufellesskap. Man kunne da i høyden bebreide kommunistene at de vil innføre et offisielt, åpent kvinnefellesskap istedenfor det hyklerisk tilslørte.»

Kommunistenes avskaffelse av familien vil bli etterfulgt av «kvinnefellesskap» i stedet. Marx vil altså ødelegge den gamle ordningen vi kjenner – det monogame ekteskapet der barna tilhører sine foreldre – til fordel for en ny ordning vi ikke kjenner. Men han svarer at kvinnefellesskap «har eksistert nesten alltid» på en uoffisiell måte, gjennom utroskap og prostitusjon. Mener han med dette å si at utroskap har vært normen i de fleste samfunn? Hvilke empiriske data bygger han denne påstanden på? Her er det fristende å si at Marx nok en gang baserer seg på personlige erfaringer.

Innvending 8: «Kommunistene er videre blitt klandret for at de vil avskaffe fedrelandet, nasjonaliteten.»

Svar: «Arbeiderne har intet fedreland. En kan ikke ta fra dem noe de ikke har.»

Det er uklart hvorvidt Marx mener at kapitalismen er et onde fordi den har fratatt arbeiderne et gode – fedrelandet og nasjonaliteten – eller at den er et gode fordi den har avskaffet et onde. Det er også langt fra åpenbart at premisset hans stemmer: arbeiderklassen er ofte langt mer patriotisk enn de rike og «utdannede» klassene. På samme måte som familien er også nasjonen en ting som har produsert både gode og dårlige resultater. Marx’ ønske om å erstatte et ufullkomment, men kjent gode med noe helt nytt ser ut til å være motivert av hat mot den kjente tingen snarere enn av kjærlighet for den fullkomne, men ukjente tingen.

På samme måte som innvendingene har hvert av svarene til Marx den samme logiske formen. Når innvendingen sier at kommunismen har avskaffet et gode, svarer han at det er kapitalismen – ikke kommunismen – som allerede har stått for avskaffelsen. Dermed begår han en (uformell) logisk feilslutning kjent som tu quoque («du også» på latin), uten å klargjøre hvorvidt han selv mener at den relevante tingen faktisk er et gode eller ikke. Han forsøker ikke engang å besvare anklagen om at kommunismen er et onde, men vil bare vise at kapitalismen også er et onde.

Hva med den niende og siste innvendingen, om at kommunismen avskaffer religion? Marx skriver: «De anklager mot kommunismen som framsettes ut fra religiøse, filosofiske og ideologiske punkter, fortjener ikke noen faktisk nærmere drøftelse.» Til tross for den nedlatende avfeiingen kommer han faktisk med et litt mer utdypende svar, i form av et retorisk spørsmål: «Skal det dypere innsikt til for å forstå at sammen med forandringer i menneskenes livsforhold, […] så forandrer deres forestillinger og begreper, kort sagt deres bevissthet seg også?»

Marx kan simpelthen ha ment at endringer i materielle forhold har innvirkning på bevisstheten vår, men det er et åpenbart faktum som alle godtar. Derfor er det i hvert fall mulig at han mente noe mer radikalt, nemlig at materielle endringer er den eneste og tilstrekkelige årsaken til endringer i bevisstheten. Han skriver: «Hva beviser ideenes historie annet enn at den åndelige produksjon omdanner seg med den materielle? De herskende ideer i en tidsepoke har alltid vært den herskende klasses ideer.» For å være ærlig mener jeg at «ideenes historie» beviser det motsatte. De mest innflytelsesrike tenkerne i historien, inkludert Marx selv, var de som utfordret de herskende ideene i sin tidsepoke.

En relatert innvending går ut på at det finnes «evige sannheter, som frihet, rettferd osv. som er felles for alle samfunnstilstander. Men kommunismen avskaffer de evige sannheter», inkludert religionen og moralen. Når Marx skal svare på denne innvendingen, gjør han egentlig ikke noe annet enn å gjenta den. «Det er […] ikke underlig», skriver han, «at den samfunnsmessige bevissthet i alle århundrer […] har beveget seg i visse felles former». Men forklaringen hans er at det finnes én ting som alltid har vært felles for menneskeheten, nemlig «utbyttingen av en del av samfunnet ved en annen del».

All uselviskhet, kjærlighet, vennskap, hellighet, selvoppofrelse, ære og heltedåder gjennom historien – marxismen reduserer tilsynelatende alt dette til ingenting annet enn utbytting. Alle de store ideene om Gud, frihet, udødelighet, sannhet, godhet, skjønnhet, rettferdighet, visdom, kjærlighet og hellighet er ingenting annet enn «skygger» som kastes på veggen i bevisstheten vår av det som egentlig spiller hovedrollen i det menneskelige dramaet, nemlig kapitalen – pengene! Teorien er så omfattende og ikke minst forbausende at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne for å tilbakevise den.

Det er underlig å si at noe høres bra ut i teorien, men at det ikke kan fungere i praksis; hvis en teori slett ikke fungerer i praksis, er det en dårlig teori. Marxismen ble utprøvd i det 20. århundre med katastrofale følger, og det er vanskelig å renvaske Marx selv for all skyld når han skriver at proletariatet må «nytte sitt politiske herredømme til litt etter litt å rive all kapital fra borgerskapet og sentralisere produksjonsredskapene i hendene på staten» – noe som «bare [kan] skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten». Rettferdiggjørelse av vold for å oppnå politiske mål har tilsynelatende vært en del av marxismen siden begynnelsen.

Konklusjon

I dette innlegget har jeg forsøkt å vurdere argumentene i Det kommunistiske manifest fra et filosofisk ståsted, selv om jeg åpenbart kunne ha gått dypere inn i flere av dem. Jeg har også forsøkt å holde meg saklig, men har ikke unngått å bli polemisk til tider. Marxismens farer burde allerede være åpenbare for enhver som har lest det 20. århundres historie, men likevel fortsetter den altså å ha sine tilhengere. Hvis noen av disse tilhengerne skulle føle seg kallet til å skrive et svar til mitt innlegg, ønsker jeg debatten velkommen.

Litteratur

Marx, Karl og Friedrich Engels. Det kommunistiske manifest. Tilgjengelig fra: https://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1848/01/manifestet/index.htm.

No comment yet, add your voice below!


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *
Name *
Email *
Website