Denne nettsiden er under utvikling. For spørsmål kontakt: redaksjon@filosofisksupplement.no

Utlysing: I labratoriet (#1/2024)

Cover Image for Utlysing: I labratoriet (#1/2024)

(Maleri: Sybil Johnson, 1901)

Filosofisk supplement søker tekster til "I laboratoriet" (#1/2024)!

Menneskets evne til å analysere må bemerkes som en av våre mest karakteristiske egenskaper. Derfor finner vi den alltid tidlig hos mennesket, enten det er i menneskets historie eller i dets livsløp. Som spedbarn prøver vi oss fram for å se sammenhengene, ofte på voldelig vis: “Hva skjer om jeg drar i halen til katten?”, spør barnet seg selv. Nysgjerrigheten sitt utgangspunkt er alltid naivt, og ettersom erfaringene kommer blir evnen skarpere. Vi ser også den samme tanken i den tidlige religionen og dens mytologi: Hva annet enn en sint og mektig gud kan være årsaken til en ødeleggende naturkatastrofe? Og ikke minst, når man tilsynelatende forstår årsaken, hva må vi nå gjøre, hva er det med sakens natur som vi nå må forstå for at det samme ikke skal skje igjen?

Selv om disse overbevisningene i dagens lys blir sett på som pseudovitenskapelige, er det viktig å anerkjenne at den samme menneskelige nysgjerrigheten også ligger bak i samtidens vitenskap. Fra våre naive utgangspunkt – der store overnaturlige makter må fylle hullene i de kausale rekkene vi lager for å forstå omverden – har vi blitt mer sofistikerte. Enten det er forståelse av logiske slutningsregler eller teknologisk hjelp, så har våre metoder for kunnskap blitt skarpere og skarpere; Der vi først lå på gresset med øynene opp mot nattehimmelen og undret oss over himmellegemenes natur, sitter vi nå foran kontorpulten med øyet nede i mikroskopet for å studere amøben. Fra en rå og naiv verdensanskuelse har vi spesialisert nysgjerrigheten vår, tatt med alle hjelpemidlene vi har skaffet, og settet oss i laboratoriet.

Filosofiens sammenheng med menneskets vitenskapelige ambisjoner er åpenbar, for før vi i det hele tatt kan snakke om vitenskapelig kunnskap, må vi ha noen begreper på plass. Hva skal regnes som en årsak? Hvilke konklusjoner kan vi dra fra observasjonene våre? Kan vi i det hele tatt stole på våre egne sanser?

Det er derfor lite overraskende at alle naturvitenskapene har hatt sin begynnelse i filosofien. Før pionerarbeidet til vitenskapsmenn som Isaac Newton, Carl Linneaus, og Charles Darwin var fysikk og biologi ansett som naturfilosofi, og det er heller ikke lenge siden at psykologi ble ansett som en gren av filosofien. Likevel har naturvitenskapene på denne korte tiden kommet langt på sine egne ben.

Derfor må vi også spørre oss selv, nå som naturvitenskapene er sluppet ned fra filosofiens moderlige omfavn og springer rundt på egne ben: Er det noe de har mistet? Er det noe de har glemt? For selv om naturvitenskapene har kommet langt på sine egne ben, så kan det fortsatt være nødvendig med et kritisk filosofisk blikk på hva som egentlig foregår. For blant laboratoriets store funn har ikke bare gamle spørsmål blitt løst, men også nye og langt mer kompliserte oppstått. Fysikerne har klødd seg i hodet over de metafysiske implikasjonene av kvantemekanikk og Einsteins relativitetsteori, og i møte med genredigering har biologene nødvendigvis måtte ta for seg noen store etiske spørsmål.

Den etiske skandalen vi kan tilskrive klimakrisen har også illustrert behovet for filosofi i vitenskapelig forskning. For hvor ofte har ikke forskning på natur handlet om hvordan vi mest optimalisert kan utnytte den, der vi bryter ned og analyserer del for del så vi best kan utvinne ressursene for egen vinning? Konsekvensene vi sitter igjen med er kolossale. Vi ser igjen – likt barnets groteske utforsking med katten – hvordan nysgjerrigheten har en sterk naivitet.

Ikke bare har filosofien vist seg å være nødvendig i relasjonen mellom forskeren og dens studieobjekt, men også i spørsmålet om hva en forsker i det hele tatt er. Her har den feministiske vitenskapsfilosofien hatt en avgjørende rolle i å avdekke våre fordommer. For når vi snakker om den ideelle forskeren er det alltid vitenskapsmannen: en ulidenskapelig mann med hvit frakk og briller, som ikke tillater følelser og politiske idealer å blande seg inn i hans arbeid. Hvordan har det seg at selv i laboratoriet – der den rene kunnskapen om omverdenen står først – fortsetter vi å neglisjere kvinnens rolle?

Til neste nummer av Filosofisk supplement søker vi tekster som tar opp temaer tilknyttet «I laboratoriet». Relevante temaer er vitenskapsfilosofi (deriblant fysikkens filosofi, biologiens filosofi, medisinens filosofi, psykologiens filosofi etc.), feministisk vitenskapsfilosofi, forsknings- og bioetikk. Vil du bidra med en tekst eller illustrasjon til neste utgivelse av Filosofisk supplement? Send en e-post med idéutkast, skisser eller ferdige tekster til bidrag@filosofisksupplement.no. Vi tar også inn bidrag fra andre fagdisipliner, så lenge teksten beskjeftiger seg med et filosofisk tema, én eller flere spesifikke filosofer, eller på andre måter kan sies å ha en filosofisk brodd. Til vår spalte «I praksis» hadde det vært særlig spennende å få tekstbidrag fra forskere i andre fagdisipliner som på en eller annen måte bruker filosofi i deres arbeid (etiske spørsmål, tolkning av observasjoner/data, klinisk arbeid, etc.). Alle innsendte bidrag leses anonymt i tråd med «blind review». Det vil si at inntil teksten eventuelt blir godkjent av redaksjonen vil forfatters identitet holdes skjult for leserne og omvendt. Dersom teksten blir refusert, vil forfatterens identitet forbli hemmelig. Dette er for å kvalitetssikre lesingen og senke terskelen for innsending.

Innsendingsfrist: 1. februar.

I tillegg ønsker vi at det følgende legges ved i utkast:

  • Ingress på cirka 100 ord i begynnelsen av teksten
  • Forfatterinformasjon (eksempel: «Ernst Spinoza (f. 1992) er masterstudent i filosofi ved UiB.»)
  • Adresse (slik at vi vet hvor ditt eksemplar skal sendes dersom teksten din blir godkjent)
  • Sendes til: bidrag@filosofisksupplement.no