Ute nå: "I labratoriet" (#2-3/2024)

Nummeret kan leses her: "I labratoriet"

Leder

Å anse naturvitenskapene som noe separat fra filosofien er et relativt nytt fenomen. De første filosofene i vestens historie, fra Tales til Aristoteles, hadde alle en vitenskapelig brodd. Imidlertid er denne felles opprinnelsen blitt fjernere de siste hundre årene. Selv om mange forskere har filosofiske interesser og er godt leste på vitenskapsteori, så spiller filosofien kun en liten rolle i utdannelsen av dagens forskere. Det hører ikke lenger til naturvitere å gruble over metafysiske og erkjennelsesteoretiske spørsmål; forskningen er konkret og lener seg på empiri snarere enn utspekulerte teorier. Naturviteren skal ikke sitte på biblioteket med nesen nede i Aristoteles’ Fysikk, hen skal sitte i laboratoriet med øyet nede i mikroskopet.

Likevel betyr ikke dette at vitenskapen ikke lenger har bruk for filosofisk innsikt. Tvert imot. Empiri alene forteller oss ikke alt – vi trenger også tolkningen; og ettersom vitenskapene har blitt mer spesialiserte, har empirien blitt vanskeligere å tolke. I samarbeid med moderne teknologi har vitenskapen også støtet på etiske utfordringer knyttet til genredigering og klimakrisen.

I denne utgaven av Filosofisk supplement tematiserer vi krysningspunktene mellom vitenskapen og filosofien, med vekt på de som befinner seg i laboratoriet.

Første tekst i blekka er skrevet av bachelorstudent Louise Bjørnstad Vold og handler biologiens utfordring med å begripeliggjøre genet. I møte med epigenetikken føler flere biologer at det tradisjonelle genbegrepet er utdatert, og hevder biologien står midt i en krise der dagens begreper ikke er tilstrekkelige. Imidlertid argumenterer Vold at disse utviklingene i genbegrepet ikke er tegn på en krise, men snarere et sunnhetstegn for forståelsen av ny empiri.

I Pluralism in science tar masterstudent Kasper Mikkelsen Vere utgangspunkt i den kjensgjerning at vi har flere vitenskaper som tilsynelatende beskriver virkeligheten på uforenlige måter. Hva kan dette fortelle oss om virkeligheten? Vere diskuterer så to tilnærminger til dette problemet: vitenskapelig monisme og pluralisme. Ifølge monisme prøver all vitenskap å avdekke den ene virkelighetens natur. Ifølge pluralisme beskriver ulike grener av vitenskapen ulike grener av virkeligheten, og det at noen teorier er uforenelige er ikke et problem. Vere argumenterer til slutt for at det beste posisjonen er en form for epistemisk pluralisme som tar høyde for våre epistemiske begrensninger.

Videre følger et intervju med Anna Smajdor, professor i filosofi ved UiO. Utgangspunktet for samtalen er en artikkel avfattet av Smajdor der hun undersøker hvorvidt verdisystemet bak organdonasjon medfører at vi bør praktisere whole body gestational donation, det vil si at man donerer hele kroppen sin slik at den kan gjennomføre en graviditet dersom man eksempelvis kommer til skade for å bli hjernedød. Den første praksisen anses for å være moralsk god, mens den sistnevnte gjerne vekker motvilje. Betyr dette at organdonasjon bør revideres? Samtalen beveger seg videre til filosofiens kritiske rolle og viktigheten av å stille spørsmål ved våre praksisers stilltiende premisser. Premissene kan være gode nok som det er, men viktigheten ligger i at vi må vite hvorfor de er gode, hvis de er gode, eller om de bør forkastes

Til tross for at forskere i dag ikke sitter på biblioteket og leser filosofiske klassikere som Descartes’ Meditasjoner eller Aristoteles’ Fysikk, er den naturvitenskapelige konteksten de befinner seg i dypt påvirket av ideene som rommer disse verkene. På mange måter har den klassiske filosofien bidratt med å skape et ideal om hvordan vitenskapene skal forstås og drives. Descartes’ strenge skille mellom kropp og sjel, for eksempel, har etterlatt dype spor i hvordan vi forstår begreper som rasjonalitet i den vitenskapelige konteksten. Den feministiske vitenskapsteorien har forsøkt å bryte løs fra slike idealer, og har vært opptatt av å sette kroppslige og situerthet på den vitenskapelige agendaen. Gjennom standpunktfeminismen, postmodernismen og den feministiske empirismen kan vi bedre forstå hvordan den vestlige naturvitenskapelige konteksten har ført til at visse grupper har blitt ekskludert og fremmedgjort fra vitenskapene og mainstream epistemologi. Dette er tematikken Amund Hoffart innleder med i intervjuet En introduksjon til feministisk vitenskapsteori: Utenfor, eller i laboratoriet? Hoffart gir oss en gjennomgang av den feministiske vitenskapsteoriens historiske bakteppe, og får oss til å sette spørsmålstegn rundt dominerende vitenskapelige ideer.

I gjeldende utgave har vi også en ny rekord på bidrag til Fra forskningsfronten, med hele fem tekster fra ymse forskere. Første bidrag When Theory Breaks down outside of the Laboratory av Karen Crowther er et dypdykk i fysikkens filosofiske utfordringer. I møte med stridende tolkninger av virkeligheten streber fysikken med å forsone sine teorier. I teksten utforsker Crowther to motivasjoner for en mulig løsning på fysikkens teoretiske rift, nemlig kvantegravitasjon – en teori som ønsker å minske gapet mellom kvantefysikken og relativitetsteorien.

Videre har David O’Brien, lektor i filosofi ved universitetet i Maynooth, bidratt med en tekst om syntetisk biologi og informasjon. Biologiens fremskritt har endret menneskets selvbilde: den gresk-kristne menneskeidéen – en zoon logikon skapt i guds bilde – gjelder ikke lenger; mennesket er først og fremst et produkt av evolusjon der vår genetiske kode står i sentrum. Mennesket kan altså bli forstått som bare informasjon. Fra en filosofisk-antropologisk vinkling utforsker O’Brien denne utviklingen og stiller seg kritisk til en biologisk-reduksjonistisk forståelse av mennesket. O'Briens bidrag er basert på et seminar han har holdt ved universitetet i Maynooth.

I En filosofisk analyse av grunnforskning setter vitenskapsteoretiker og psykolog Henrik Berg skråblikk på grunnforskningens premisser. Tradisjonelt anser vi grunnforskning for å være forskning for kunnskapens skyld. Det er en fri og nysgjerrighetsdrevet praksis, med andre ord, men er det virkelig slik? Berg kaster lys på at slik grunnforskning skjer i praksis, er den i stor grad motivert av nytteverdi, og lider av ytre påvirkninger som neppe gjør at den kan ansees som fri og nysgjerrighetsdrevet.

Neste bidrag fra forskningsfronten er en artikkel av Øystein Linnebo, professor i filosofi ved UiO, der han gir en introduksjon til sitt arbeid med potensiell uendelighet. Hva er så potensiell uendelighet? Begrepet stammer opprinnelig fra Aristoteles og kan tenkes på som en prosess som kan gjentas uendelig mange ganger, for eksempel det å alltid kunne resirkulere en flaske en gang til. Dette begrepet befant seg lenge i skyggen til den såkalte aktuelle uendeligheten, men har fått en klar og stringent definisjon, takket være Linnebo og modallogiske verktøy. Linnebo viser så hvordan det forbedrede begrepet kan anvendes og viser seg fruktbart på flere felt, deriblant formell ontologi.

Gry Oftedal, førsteamanuensis ved UiO, har også bidratt. Oftedal er i gang med et helt nytt forskningsprosjekt med navn AssemblingLife, og teksten utforsker spørsmål, planer og motivasjoner for dette prosjektet. Prosjektet ønsker å undersøke fenomenene selvsamling og selvorganisering – fenomener der spontan orden dannes i levende systemer – og den rollen de spiller i forklare liv.

Ingvil Hellstrand, førsteamanuensis i tverrfaglig kjønnsstudier ved UiS, har skrevet en fascinerende tekst om hvordan kunnskap formidles i klasserommet. Hellestrand viser hvordan hun bruker ideer fra feministisk vitenskapsfilosofi for å kaste lys på maktspillet som foregår når man formidler kunnskap – og vår rolle som kunnskapsformidlere.

Utover dette følger det med en rekke bokspalter fra redaksjonsmedlemmene og et bokessay av naturfilosof og Fs-veteran Sindre Brennhagen. Øystein Skar har også oversatt et utdrag av Om den beste stat av Bernard Bolzano. Tilslutt finner man som vanlig et utdrag av Den leksikryptiske encycklopedi, et mesterbrev, quiz, og annonser for forrige og kommende utgave bakerst i blekka.

Sara Mehri, Jostein Nermoen & Stian Ødegård redaktører