Ute nå: "Den andre" (#2/2023)

Nummeret kan leses her: "Den andre"

Leder

Ser vi Den andre? Tåler vi Den andre? Klarer vi å be- trakte romantiske partnere uavhengig av markedet med mulige partnere som kan utkonkurrere hverandre? Klarer vi å møte mennesker på deres egne premisser? Også når vi tenker på naturen og ressursene vi har, er tanken om å ikke gjøre mer ut av dem – å effektivisere – vanskelig for mange. Det er vanskelig å akseptere at naturen bare skal utgjøre en selvstendig virkelighet, simpelthen være en an- nen. Likevel trenger vi naturen; den er vår livgiver. Dette forekommer oss særdeles vanskelig når vi tenker på alle de som ikke får leve sine liv, som ikke hever seg over overle- velsens desperasjon, som flykter, marginaliseres, forfølges og kjemper – de har jo også rett på å leve verdige liv som oss selv! Skal vi tenke på naturens eller klassekampens an- dre? Kjærlighetens andre eller fornuftens? Er det en felles kamp, eller blir fellesgjøringen av dem igjen til en vold mot Den andre?

Det gjeldende dobbeltnummeret av Filosofisk supple- ment utforsker flere variasjoner av spørsmålet om Den andre, men selvfølgelig uten å kunne uttømme dybden til et så mangefasettert og vidtfavnende begrep. Allikevel favner bladet tematisk ganske bredt: miljøfilosofi, femi- nistisk filosofi, kapitalismekritikk, kjærlighetsfilosofi, psy- koanalyse, tysk idealisme, estetikk og kolonialismekritikk. Tekstene utgjør til sammen et selvstendig bidrag som nett- opp viser hvordan Den andre kan tematiseres så bredt at det bør vekke ærefrykt i oss.

I denne utgavens første tekst «Å elske den andre» ut- forsker Thomas Vigebo kjærligheten gjennom en lacansk lesning av Hegel. Forfatteren drøfter hvordan Lacans teori kan hjelpe oss med å løse noen av utfordringene i Hegels kjærlighetsfilosofi, spesielt i å forklare kjærlighetens na- tur. Han argumenterer for at Lacans begreper gir innsikt i kjærlighetens kompleksitet og utfyller Hegels filosofi. Til slutt fremhever forfatteren at det lacanske subjektet, preget av begjær og mangel, gir en dypere forståelse av Hegels kjærlighetsfilosofi og dens kompleksitet.

Wiley Waggoner har også bidratt med en tankevek- kende artikkel om kroppens plass i skulptur og installa- sjonskunst. I artikkelen «Embodiment and Interaction» tar han først utgangspunkt i Hegels begrensede og kon- krete skulpturdefinisjon, for deretter å utfordre den med et abstrakt kroppsbegrep. Waggoner viser at når vi slutter å se på kroppen som den rent konkrete «kroppsformen», oppstår det spennende muligheter og tolkninger i kunst- en. Ved å delta i installasjonskunst og skulptur opplever vi den abstrakte kroppen gjennom oss selv som kroppslige individer, og nye horisonter som ikke ville vært mulig med den konkrete skulpturdefinisjonen, åpner seg. Ikke minst er artikkelen spekket med eksempler hentet fra vårt eget Nasjonalmuseum!

I «Shopping for Love» argumenterer Eirik Tangeraas Lygre mot en markedstenkning i spørsmålet om hva kjær- lighet og partnerskap innebærer. Han problematiserer idéen om at mennesker er erstattelige så fort man finner noen som utkonkurrerer egenskapene deres, og han fore- slår heller at kjærlighet hverken kan kvantifiseres eller rasjonaliseres slik mange heller mot å gjøre i dagens da- ting-ideologi. Kjærlighet er langt mer komplekst, foreslår Lygre, og krever mer abstrakte målsettinger, sånn som an- erkjennelse, trygghet og tillit. I tillegg endrer partene seg i romantisk kjærlighet og skaper noe nytt, hvilket dating- ideologien ofte overser i favør av en fastsatt markedsverdi og egenskapsforklaring.

«Forskjellen mellom å tenke og filosofere» handler om hva som skiller filosofering fra hverdagslig tenking. Redaktør Ali Jones Alkazemi argumenterer for at filosofi- ens egenart stadig trues av en allmennhet som tenderer mot å si at man «filosoferer» når man i realiteten «tenker». Mens tenking er noe enhver kan gjøre i kraft av å være et selvbevisst menneske, mener Alkazemi at det å filoso- fere handler om å gå ut over seg selv og å tenke med Den andre. Den andre betyr her å tenke i relasjon til et fors- kningsfellesskap, til fortiden og til fremmede idéer. Det betyr blant annet at fortidens filosofer ikke betraktes som primitive historiske kuriositeter, men som likeverdige dia- logpartnere. Alkazemi betrakter dermed filosofien som et diskusjonsfellesskap mellom deltakere fra forskjellige tider, kulturer, kontekster og tradisjoner. Til sammen fører disse interaksjonene oss mot selvbevissthet, en selvbevissthet vi nettopp oppnår i møte med noe annet enn vår egen tenking.

I «The Gift of the Other» skildrer Tobias Martin hvor- dan vår relasjon til og koevolusjon med dyr har hatt en betydelig innflytelse på hva det vil si å være menneske. Dyr har åpenbart spilt en sentral rolle i menneskets historie der de er blitt brukt som midler: Vi har spist grisene, brukt hestene til transport og fått oksa til å dra plogen over åkeren. Imidlertid har nok dyrenes betydning vært større enn som så, og Martin argumenterer for at det er igjennom koevolusjon og aktiv deltakelse med dyr som mål i seg selv, at mennesket har utviklet sine mest essensielle egenskaper: Ved å aktivt prøve å forutse dyrenes atferd i jakt har vi blant annet utviklet vår selvbevissthet, som deretter er blitt et springbrett for vår utvikling av språk og kultur. Derfor, når den vestlig moderne kosmologien ikke anerkjenner denne økologiske kjensgjerningen, er det en fatal feil som fordunkler den gjeld vi står i til dyrene.

Den miljøfilosofiske tråden fortsetter videre i redaktør Stian Ødegårds artikkel «Må vi tilskrive naturen egenverdi for å løse klimakrisen?». I artikkelen setter Ødegård spørs- målstegn ved miljøfilosofenes fiksering på naturens egen- verdi. Helt siden miljøfilosofiens start har det nærmest vært et dogme at dersom vi skal stoppe miljøkrisen, må vi vise at naturen har en moralsk status som deretter kan begrunne at naturødeleggelsen er uberettiget. Tanken er ikke dum, men Ødegård argumenterer for at denne fram- gangsmåten har hatt tilsvarende null effekt på de faktiske omstendighetene, nettopp fordi den misforstår proble- mets natur. Skal vi løse klimakrisen, må vi ikke filosofere på et abstrakt og metafysisk plan, men vi må tre ned på det konkrete og politiske: Hvilke politiske strukturer er det som gjør at klimakrisen ikke stopper, og hvordan skal vi bryte dem opp?

I «Frantz Fanon: Decolonizing The Dialectics of Recognition» utforsker Marcus Eli Johansen dialektikkens betydning i svart identitet. I møte med kolonialistiske og rasistiske makter blir svarte mennesker frarøvet sin identi- tet og anerkjennelse, og slik berettiger makten sin vold og undertrykkelse. Hvordan skal så det kolonialiserte subjek- tet tre ut av denne onde sirkelen? Hvordan skal det svarte mennesket vinne tilbake sin anerkjennelse? Johansen pe- ker på voldens egenskap til å bryte seg ut av lenkene, men vi må imidlertid skille mellom undertrykkende og frigjø- rende vold. Der den undertrykkende volden streber etter å opprettholde status quo, bryter den frigjørende volden status quo opp. Det er altså med den sistnevnte, med både sine terapeutiske og selvanerkjennende kvaliteter, at kolo- nimakten skal overvinnes.

Det går sjeldent en utgave av Filosofisk supplement uten et bidrag av Sindre Brennhagen, og denne utgaven er in- tet et unntak. I Brennhagens artikkel «Ruinerte ansikter, narsissistiske speil» utforsker han hva det vil si å møte dy- renes blikk, med særlig henblikk på Emmanuel Lévinas’ alteritetsetikk og Deborah Bird Roses etnografiske feltstudier av villhunder. Brennhagen stiller seg kritisk til Lévinas’ avvisning av dyrets ansikt. For Lévinas er det nemlig en barriere mellom menneskene og dyrene som gjør at de ikke kan tre inn i moralske relasjoner; der men- nesket har logos og hjerne til å universalisere maksimer, står hunden uten det. Mot dette argumenterer Brennhagen for at denne «barrieren» ikke er en universell og tidløs sann- het, men snarere en særegen og seiglivet vrangforestilling i vestlig tro og tanke. Hvis vi så vender blikket vårt mot urbefolkningers kultur, kan vi se det motsatte: tette moral- ske bånd der dyr og mennesker har omsorg for hverandre.

I denne utgavens intervju, «Kjønn og filosofi: Hvorfor kvinnen blir forsømt i filosofifaget», samtaler Sara Mehri og Julie Noorda med professor i feministisk filosofi ved Universitet i Oslo, Tove Pettersen. Intervjuet tematiserer kvinnens vanskelige plass i akademisk filosofi og i filoso- fihistorien generelt. I dette rike bidraget diskuteres hva vi kan gjøre med disse strukturene, hvordan dette er et filo- sofisk prosjekt, og på hvilken måte disse problemene ma- nifesterer seg i praksis. Pettersen viser oss at neglisjeringen av kvinner ikke kun skjuler seg bak teori og kanon, men også bak mer konkrete, sexistiske holdninger. Nyansene er mange, så les!

I spalten Fra forskningsfronten har vi også med et svært aktuelt bidrag knyttet til språkfilosofi og kunstig intelligens. Fintan Declan Mallory, postdoktor ved UiO, har skrevet en tekst hvor han nøye analyserer chatbots som ChatGPTs lingvistiske evner fra et Wittgensteinsk perspektiv. Underveis reiser Mallory viktige og tankevek- kende spørsmål: Hva må til for at noe skal telle som en lingvistisk annen? Er det tilstrekkelig at vi forstår ytringene som blir produsert, eller krever det en form for indre liv eller bevissthet bak disse ytringene?

Vi har for første gang med en bokspalte, hvor noen av våre redaksjonsmedlemmer har fått anledning til å nedfelle noen få ord om en bok de enten nylig har lest, eller som de vil fremheve. Slik regelen nå engang er, følger nummeret også med et fragment fra vår Leksikryptiske encyclopedi, et mesterbrev av avtroppende redaksjonsmedlem Simon Nordberg, en quiz man finner bakerst i bladet, og utlys- ningen til neste nummer «Kjærlighet» (#4/2023).

God lesning!

Ali Jones Alkazemi & Stian Ødegård redaktører