Denne nettsiden er under utvikling. For spørsmål kontakt: redaksjon@filosofisksupplement.no

Ute nå: "Den andre" (#2/2023)

Cover Image for Ute nå: "Den andre" (#2/2023)

Nummeret kan leses her: "Den andre"


Leder

Kommer vi alltid for sent til vår egen tid, slik Hegel som kjent mente? Kan man føre regnskap over his- torien først når den er forbi, slik Minervas ugle først letter i skumringen? Eller kan vi allerede nå se antydninger til definerende karakteristikker ved vår egen samtid?

I boken For en ny radikal opplysningstid (H//O//F 2022) skriver den spanske filosofen Marina Garcés at vår tid er «definitivt tiden da alt tar slutt, inkludert tiden selv». Ifølge Garcés har troen på fremskrittet forvitret; de store narrativene, de altovergripende ideologiene, har mistet sin overbevisningskraft og møtt sine respektive endelikt. Vi befinner oss ikke lenger i den postmoderne tilstand, hevder Garcés. Nei, vi befinner oss snarere i den posthume tilstand, en «henstandstid vi kommer inn i når vi har for- stått og til dels akseptert den reelle muligheten for vår egen ende».

Det lar seg ikke vanskelig gjøre å oppdrive eksempler på at vår tid er en urolig og uoversiktlig tid. Men har man ikke til enhver tid ment at ens egen tid er særegen? Er det i så fall noe ved våre nåværende og herværende utfordringer som er spesielle, historisk nye og sågar presedenssettende? Hvis så, hvilke? Og ikke minst: hvorfor?

Den foreliggende utgaven av Filosofisk supplement er tematisk mangslungen, med tekster som på ulike må- ter forsøker å identifisere umiskjennelige tegn i tiden. Bidragene beskjeftiger seg med spørsmål om blant annet dyr og natur, sosioøkonomiske klasser og hvordan de utø- ves i praksis, den hurtig og stadig økende samfunnspulsen, religionens aktualitet for politikken og stoisismens gjen- oppblomstring i krisetider.

Lege og forfatter Andreas Nydal, som utga boken Kakofonen i 2022, innleder utgaven med en tekst som for- søker å sirkle inn noen av samtidens definerende trekk. Nydal bakser blant annet med markedslogikkens jerngrep over stadig flere av våre livsområder, noe som har resultert i tidsknapphet, effektivitetsjag og i siste instans utbrent- het. Han kritiserer også vår lineære historieforståelse og til dels naive fremskrittstro, før han konkluderer med at det eneste virkelig nye ved vår tid, er at «vi har mistet fantasi».

Sindre Brennhagen bidrar med en lengre artikkel om dyrenes moralske status i masseindustrialismens og artsut- ryddelsenes tid. Brennhagen sammenligner og kontrasterer en lidelsesorientert, utilitaristisk innfallsvinkel à la Peter Singer med en rettighetsbasert, deontologisk tilnærming à la Tom Regan, før han problematiserer skillet mellom ville og domestiserte dyr samt den konvensjonelle arbeidsfor- delingen mellom dyreetikk og miljøetikk. Avslutningsvis reflekterer han over det økologiske og moralske alvoret ved artsutryddelser.

Hvordan forstå klassebegrepet i vår tid? Hva skiller samfunnslag fra hverandre i synet på utdanning, arbeid og fritid? I artikkelen «Arbeiderklassekroppen på universite- tet» analyserer Juni Katrine Lie klasse som et sett kropps- liggjorte praksiser. Gjennom en utlegning og tolkning av Pierre Bourdieus begrep om habitus undersøker Lie hvordan klassereiser oppleves fysisk-kroppslig, hvordan splittelser i klasseidentitet oppstår, samt hvilken betyd- ning uskrevne regler og normer har for individets følelse av tilhørighet.

I sin temaartikkel søker Ali Jones Alkazemi å vise det religionsfilosofiske potensialet i nyere tolkninger av apos- telen Paulus’ teologi. I «God Chose That Which Is-Not» kommenterer Alkazemi henholdsvis Slavoj Žižeks og Alain Badious lesning av Paulus, hvor han blant annet blir tolket som en proto-revolusjonær marxist. Paulus’ «kjær- lighetsetikk», hevder nevnte filosofer, kan bidra til å tenke nytt om dagsaktuelle situasjoner tilknyttet identitet, lik- het og pluralisme. Alt i alt argumenterer Alkazemi for at Paulus’ tenkning er et interessant forsøk på å tenke politisk og fremtidig om en mulig likhet blant forskjeller.

I utgavens siste temaartikkel argumenterer Johne Eide for at stoisismens popularitet øker i krisetider. Med eksem- pler hentet fra den greske bystaten, Romerriket og dagens fragmenterte og individualistiske Amerika, mener Eide at stoisismen, i kraft av å være en arbeidsmetode med et sett tankeredskaper, ikke et filosofisk system eller en doktrine, er «ein langdistanseløpar som kan dukke opp overalt når situasjon blir ekstra krevjande».

I spalten «Fra forskningsfronten» har vi gleden av å kunne gjengi to innlegg fra lanseringen av Sigurd Hvervens nye bok Ville verdier. Naturfilosofi i menneskets tidsalder, utgitt på Dreyers forlag tidligere i år. Først gir Hverven en presentasjon av noen av bokens sentrale idéer, med ansats i den såkalte plasthvalen som strandet utenfor Sotra i 2017, før Inga Bostad gir sin lesning av den og trekker linjer til blant annet Peter Wessel Zapffe og Olga Tokarczuk.

Mikkel Bergvall Henmo har skrevet en omtale av Arne Johan Vetlesen og Jan-Olav Henriksens bok Etikk i klima krisens tid, utgitt av Res Publica i fjor. Henmo berømmer forfatterne for å ikke sky unna de vanskelige spørsmålene knyttet til overforbruk i Vesten, fornektelse av klima- og økokrisens nærhet og omfang, samt reklamens makt. At boken ikke er blitt diskutert i større grad i offentligheten, anser Henmo som sterkt beklagelig, men like fullt symp- tomatisk for den berøringsangst som kjennetegner norsk offentlighet og miljøpolitikk. Forfatterne lover ingen mi- rakelløsning, ingen fantastiske og «grønne» superteknolo- gier, ei heller skyr de unna å rette en skarp kritikk med moralsk fortegn mot individuelle handlemåter så vel som kollektive praksiser – dette gjør boken til ubehagelig, men like fullt nødvendig lesning, mener Henmo.

Med Kate Crawfords bok Atlas of AI som brekkstang bryner Jonas Bakkeli Eide seg på de uhorvelig mange problemstillingene kunstig intelligens (KI) avføder. I bo- komtalen «Digitale topografier» skriver Eide at KI, for Crawford, ikke er «et sett med ulike teknologier med håndfaste formål og funksjoner, men heller et globalt tek- nopolitisk system». Eide utfordrer Crawfords ekspansive, på grensen til diffuse, definisjon av KI, men ser åpenbare styrker i de mer moralfilosofiske argumentene Crawford anfører.

Stian Ødegård bidrar med et bokessay om How to Philosophize with a Hammer and Sickle, forfattet av den li- tauisk-amerikanske filosofen Jonas Čeika, for flere kanskje kjent gjennom YouTube-kanalen CCK Philosophy. Čeikas syntetisering av Marx og Nietzsche, forent som begge er av sin filosofiske radikalisme og popularitet også utenfor filosofien, fungerer som et springbrett for Ødegårds disku- sjon av universitetssystemet og filosofifagets status i dag. Ødegård gjør også et poeng ut av hvordan den såkalte an- tiliberale kjernen i Marx og Nietzsches tenkning synes mer aktuell enn på lenge.

Ovennevnte Brennhagen, naturfilosofen med det uheldige navnet, henter frem igjen en klassiker innen den dyreetiske faglitteraturen, nemlig John Bergers essay «Why Look at Animals?». Siden Berger publiserte essayet har an- tallet ville dyr sunket illevarslende kraftig, mens antallet dyr som utnyttes i industriell øyemed har økt monstrøst. Brennhagen benytter seg derfor av innsikter fra Bergers essay, som i hovedsak omhandler dyr i fangenskap, til å re- flektere over den ensretting i erfaring som forekommer når dyr ernes fra sine opprinnelige omgivelser eller forsvinner fra verden som sådan.

I utgavens første oversettelse kan man lese et utdrag fra Andreas Harald Aures oversettelse av Ludvig Holbergs Rettskunnskap, som ble utgitt av Vidarforlaget i 2021. I utdraget fra bokens første kapittel gis vi et innblikk i Holbergs syn på menneskets forstand og vilje, vanens makt og ansvar, og ikke minst hvilke typer handlinger mennesket må tilskrives ansvaret for.

Harald Langslet Kavli har oversatt et brev av den ro- merske senatoren og filosofen Seneca fra latin til norsk. I brevet beskjeftiger Seneca seg med et bemerkelsesverdig moderne tema, nærmest i en foregripelse av det vi i dag kaller oppmerksomhetsøkonomien. Seneca advarer sin nevø Lucilius mot å la seg rive med av den konstante infor- masjonsstrømmen man blir utsatt for, og ber ham i stedet konsentrere seg om å lese noen forfattere nøye, snarere enn å lese mange på en overfladisk måte.

I sitt reisebrev fra University of North Carolina beret- ter Jenny Hjertaas Ljønes om utvekslingsoppholdet fra initiale kvaler, via avreise og ankomst, til selve oppholdet og reisen hjem igjen. Likheter og forskjeller mellom det norske og amerikanske universitetsmiljøet, samt mellom det norske og amerikanske samfunn, legges under lupen.

Som alltid inkluderer nummeret mesterbrev, utdrag av tidsskriftets encyklopedi, informasjon om forrige num- mer, utlysning til neste nummer og en quiz.

Tiden er allestedsnærværende. Den er samtidig uten- for og i oss. Tiden er kvantitativ så vel som kvalitativ; den kan tallfestes så vel som føles i vårt indre. Det kan imidler- tid virke som at vi aldri helt klarer å fange og begrepsfeste den på en entydig måte. Vi håper derfor at dette numme- ret kan stimulere til refleksjon over ett eller flere aspekter ved det som tilsynelatende alltid unndrar seg, men som vi likevel alltid befinner oss midt i: vår egen tid. «For the times they are a-changin’», som en munnspilltrakterende Nobelprisvinner sang for nærmere 60 år siden.

God lesning! Ali Jones Alkazemi & Sindre Brennhagen redaktører