14. mars, 2021

Stoisk latter: Eit forsøk på å vise at humor kan vere ein nyttig stoisk reiskap

(Illustrasjon: Giuseppe Porta 1540)

I denne teksten prøver eg å vise at stoisk praksis kan utvidast med humor. Stoisismen har som mål å frigjere oss frå makta til uvesentlege ting som rikdom og ære, frå dominerande negative kjensler og frå ønsket om å kontrollere det som ikkje er opp til oss. Min hypotese er at humor kan ha same mål, for vi kan le av oss sjølv og andre når vi jagar etter vind, eller lèt oss styre av kjensleimpulsane. Humor har også ein komplementær effekt fordi den er sosial, mens stoisk tanke er individuell, og humoren har dessutan lisens til å operere i ei gråsone mellom sanning og løgn. Den som kan kombinere stoisk ro med humor har to reiskapar å ty til her i livets kamp.

Latteren er ikke en ytre, men en essensielt indre form. Den kan ikke bare byttes ut med alvor uten at man forvrenger og ødelegger selve innholdet i den sannhet latteren åpner for. Latteren frigjør ikke bare fra ytre sensur, men først og fremst fra den store indre sensor, fra den tusenårige frykt som mennesket er blitt oppdratt til, frykten for det hellige, for det autoritære forbud, for fortiden og for makten. Latteren åpnet for det fysisk-kroppslige prinsipp i dets sanne betydning. Den åpnet øynene for fremtiden og det nye.
Mikhail Bakhtin (2017, 72)

[…] Det som er opp til oss selv, er av naturen fritt, uhindret og upåvirkelig. Det som ikke er opp til oss selv, er svakt, ufritt, hindret og fremmed […]
Epiktet (Enkheiridion, I.2.)

Stoisisme

Å leve i samsvar med naturen er eit premiss for stoisk livsutfalding. Natur forstås i første omgang som mennesket og det sosiale fellesskapet sin natur. Men vår natur er også biologisk så vel som kosmisk. Dei greske stoikarane hadde eit avansert forståing av desse tre dimensjonane; dei kjende godt til dei joniske naturfilosofane, til Sokrates, Platon, Demokrit, og Aristoteles.

Å leve i samsvar med naturen er for ein stoikar å bruke fornufta. Fornufta si evne til å velje (prohairesis), er grunnlaget for dei verdiar vi har valt og dei handlingar vi prøver å sette ut i livet. Desse vala av verdiar og handling heng nøye saman med vurderingsevna vår, som er fornufta si evne til å vege verdiar mot kvarandre. Fornufta si vurderingsevne er også avgjerande for å styre dei kjensleimpulsane og førestillingane som lett tar over kontrollen i livet. Følelsane og deira førestillingar er livsnødvendige meldingar om indre behov, men dei kan også gi informasjon om ytre utfordringar. Men sidan vi er små krek som er innvevd i ei svært kompleks omgivnad, er faren for overreaksjon, feilvurdering og overmot stor.[1]

Eit anna moment er at vi må leve fornuftig i samsvar med vår natur som eit sosialt dyr. Det er fellesskapet med dei andre som er hovudarenaen for livsutfaldinga vår. Målet for livsutfaldinga er i stoisk lære eudaimonia, som eg tolkar som å leve rett, både moralsk og praktisk innan dei rammer naturen har gitt meg. Liva våre inngår for det første i eit kosmopolitisk fellesskap av fornuftsvesen. Vi er også medlemmar av eit samfunn, ein by eller ei bygd. Og kvar enkelt av oss har ei unik rolle i våre nære relasjonar. Som hjelpemiddel i samlivet med andre har stoikarane fire målestokkar: praktisk visdom, mot, rettferd, måtehald.

Eit særtrekk ved stoisismen er vekta som blir lagt på det eg har valt å kontrolltodelinga.[2] Den skil mellom det som er opp til oss og det som ikkje er opp til oss. Eg tolkar dette rådet som ein måte å stoppe det grenselause som finst i mennesket sin kombinasjon av begjær, fornuft og samarbeidsevne. Å gape over for mykje er vår veg til ufridom. Her kan vi lære av andre levande vesen. Å gjere det som er opp til oss så godt vi kan, på vår stad og i vårt fellesskap, gjer oss frie og tilfreds.

Humor

Humor finst i alle kulturar og har sannsynlegvis sitt naturhistoriske grunnlag i den leiken som vi ser når ungar spring etter kvarandre, eller når dei leikeslåst som kattungane. Leik etablerer ei fiktiv handlingsverd der vi handlar «som om». Den engelske barnepsykologen D.W. Winnicott har studert barns tidlege utvikling og fann at dei tinga dei leikar med – som eigne kroppsdelar, bamsar, dokker og bilar – er element i ei eiga verd som både høyrer til barnet si indre verd og den ytre verda. Han kallar denne verda ei «overgangsverd» («transistional world»), og tingen for «transistional object» (Winnicott 1971, 2).[3] Leiken sin fiksjon er også eit samspel mellom kjenslene og andre subjekt med sine kjensler. To kattungar har aggresjonen i kroppen. Når dei leikeslost, lærer dei å beherske villskapen, og dei utvidar repertoaret av kroppslege triks på ein trygg arena. Det som gjer leikeslåssing intens og moro, er nettopp aggresjonen sin skugge i ein trygg og fredeleg situasjon. Litteraturforskaren Brian Boyd refererer til filosofen Daniel Dennett i ei oppsummering av den evolusjonære bakgrunnen for leik og humor:

Dennett asks the key evolutionary question: what advantage could Homo sapiens gain from laughing? Why would laughter and humor have evolved as behaviors that matter so much to us? The answer is this: laughter, by signaling our pleasure in cognitive play, invites and encourages us to prepare playful surprises for one another. Playing socially with our expectations reinforces our sense of solidarity, our recognition of the huge body of expectations we share; it trains us to cope with and even seek out the unexpected that surrounds and can extend these expectations; and yet it can offer a first more or less playful warning to those who diverge from them in ways we reject (Boyd 2004, 15).

Denne sans for humor som «skrekk i trygge rammer» kjem også fram i oss når vi betraktar dyr. Når reven jaktar haren i ein teikneseriefilm, spring haren i sikk-sakk – ei finte som (i naturen) må vere genetisk styrt i hovudsak. Vi held med haren, og synest det er moro når han lurer reven. Og vi synest reven er komisk når han let seg narre gong etter gong. På fotballbanen ser vi det same når forsvararen fintar ut angriparen. Fotballfinta er innøvd kultur, men har eit naturleg grunnlag. Sisten (tikken) er i dette perspektivet ein leik der vi vekselvis spelar rolla som jeger eller bytte. Det er fintene til jegeren eller byttet som utløyser den sitrande fryd over å treffe den som flyktar med handa, eller den spontane latteren når vi slepp unna. I sum: Å leike med det farlege er moro.

Naturen sin leik med sosiale krefter blir også understøtta av dei to hovudteoriane for humor, overlegenheitsteorien og inkongruensteorien.[4] Overlegenheitsteorien som dominerer i antikken og fram til Descartes’ og Hobbes’ tid, ser humor som vinnaren sin spott over taparen. Dette poenget ligg i også i naturhistoria. Den er også til stades i leik og sport ved at «arrangøren» utpeikar vinnar og tapar. Inkongruensteorien, som dominerer blant seinare filosofar som Kant og Kierkegaard, seier at humor er ei forventningsstridig[5] løysing av eit problem. Morreall illustrerer teorien ved hjelp av stand-up:

This approach to joking is similar to techniques of stand-up comedians today. They speak of the set-up and the punch (line). The set-up is the first part of the joke: it creates the expectation. The punch (line) is the last part that violates that expectation. In the language of the Incongruity Theory, the joke’s ending is incongruous with the beginning.
Morreall 2020

Vi kan også sjå til eit eksempel frå Boyd: «What did President Clinton say to his wife after making love? ‘I’ll be home in twenty minutes, honey» (Boyd 2004, 10). Vitsen sit set-up er at han er saman med kona. Punch-linja er eit forventningsbrot; han er ikkje heime, men saman med ei anna, like kjend dame. Overlegenheitsteorien kjem til syne ved at vi, ved å fortelje vitsen, hånar Clinton for avslørt utruskap. I sum har humor to hovudtrekk i stoisk lys: Humor bygger tematisk på ein leik som etterliknar eit eksistensielt handlingstema (jakt, kamp, seksualitet, makt). Denne leiken har ei todelt form: forventning og forventningsbrot.

Stoisisme og humor er komplementære

Korleis kan nå denne tolkinga av humor vere kompatibel med stoisk fornuft? Den stoiske fornufta har jo som kjent ei etisk fordring, nemleg: Dersom du gjer det etisk rette, får du eit godt liv. Eg tolkar humor som resultatet av ein leik som imiterer det verkelege og farlege innan trygge grenser. Også stoisk livskunst har utgangspunkt i fornufta si imaginære manipulering av førestillingar med tema som til dømes kontrolltodeling, vurderingskontroll og kjenslekontroll. Objekta både for humoren og for stoisk refleksjon er trugande makter: makta til det vi ikkje kan kontrollere, makta til feilvurderingar (kunnskapsløyse eller vrangforstillingar) og makta til kjensleutbrot. Det særeigne ved humor i kontrast til stoisismen, har eg forsøkt å fange i dei følgande tre punkta: 1) Humoren er ein spontan psykisk og fysisk reaksjon som er sosialt smittsam. Ofte er reaksjonen uimotståeleg; 2) Humoren kan operere i ein limbo: fantasere, dikte opp, lyge, lure, finte; 3) Humoren hengar seg på det saklege og alvorlege og improviserer kreativt over det. Det er derfor mi hypotese at humor i seg sjølv representerer ei stoisk haldning: Latteren krympar dei oppsvulma maktene så dei passar inn i boksen for likegyldige ting.

Særprega til stoisismen kan i denne samanheng seiast å omfatte:

Individualisme, fordi den tar utgangspunkt i den enkelte si suverene fornuft.
At den styrer moralsk og praktisk etter det som er sant, og det som er gitt i lovar og reglar.
At stoisismen klassifiserer og analyserer det verkelege; den er kritisk, men ikkje skapande.

Stoisisme og humor er altså, etter mitt syn, komplementære. Forholdet kan illustrerast med ein anekdote: Statsminister Gro Harlem Brundtland var firkanta og kom lett inn i ein fastlåst politisk situasjon i saker som ein stoikar ville kalle uvesentlege. Her fekk ho hjelp av Einar Førde, nestformann i partiet. Han hadde humor, snakka uformelt med partane, triksa og fiksa slik at knuten let seg løyse. Humoren sin stoiske rolle er altså å avleie personlege blindgater og sosiale spenningar. Humor kan ha ein stoisk verknad fordi den tolkar livet i lys av leiken sitt modus. Mange ting som krev alvor av oss, kan vi enten legge til side fordi dei ikkje er opp til oss – eller vi kan legge dei til side ved å le av dei. Vi kan ikkje le av det plutselege sinnet, men vi kan le av oss sjølv når vi hissar oss opp og vil skyte spurv med kanon. Og er du av den bråsinte typen, kan du lage eit komisk motto: «Trykk nå tre gonger på atomknappen din!». I sum: stoisk tanke og humor er to komplementære måtar å ta krafta ut av uvesentlege makter – ved stoisk refleksjon, eller ved å avleie dei med humoren sin list.

Seneca ser ikkje ut til å vere einig i denne oppvurderinga av humor, men han peikar likevel på at latter er betre enn tårer:

When you consider things at large, the man who does not control his laughter shows a greater mind than the one who cannot control his tears, since laughter stirs up the mildest emotion and thinks nothing great or serious or even unhappy from such a great to-do. Let anyone set before his eyes the individual reasons for our gladness or sadness, and he will know that what Bion said was true: all the business of humans is very much like the beginning, and their life is no more holy or earnest than their conception; those born from nothing are reduced to nothing. But it is better to accept common behavior and human vices calmly, dissolving into neither laughter nor tears; for it is everlasting wretchedness to be tormented by the misfortunes of others, and an inhuman pleasure to delight in them, just as it is a pointless act of humanity to weep if someone is burying his son and to feign an expression of grief.
Tranq., 17.3-6

Humoren sine former

Så langt har eg lagt stor vekt på humoren si rot i naturhistoria fordi denne samanhengen er blitt tydelegare i vår tid som følgje av aukande respekt for naturen generelt. Vi lever i eit samfunn med alle levande vesen; bakteriane er også kosmopolittar. Men humor blomstrar framfor alt i det kulturlivet som er meir eller mindre særeigne for homo sapiens: 1) Sjangrane er mange: sirkuset, karnevalet, komedien, farsen, komiserien, stand-up. Michael Connell er ein stand-up-komikar som forkynner den stoiske læra på eksemplarisk vis; 2) Humor brukar ofte litterære verkemiddel. Overdriving er eit allsidig verkemiddel, som er lett å ty til i kvardagen, og som utan problem går inn i det burleske og groteske. Metaforen og samanlikninga er ofte brukt humoristisk. Far til Helga den fagre i Soga om Gunnlaug Ormstunge blei kalla «Olav Påfugl», fordi han var så forfengeleg; 3) I biletkunsten finn vi humor særleg i karikaturen og teikneserien, men også i «klassisk» format som i bileta til Ludvig Eikaas og Tore Hansen; 4) I musikksjangeren er særleg dansemusikk rask og lystig. Men også klassisk musikk har mange uttrykk for lystigheit som divertimento, vivace og allegretto; 5) Kroppsspråket brukar heile tida grimasar, etterlikning, eller understrekingar med komiske gestar som undertekst. Når ein ven seier noko dumt, held vi oss for auga, eller slår avvergande ut med flate handa mot han; 6) Også dagen og livsrytmen er inndelt i alvor og leik: arbeid og fritid, skoletime og friminutt, gravferd og bryllaup, først lekser, så leik.

Øvingane mine

Stoisismen som filosofi er teori og praksis hand i hand. Praksis krev øving, og det finst mange variasjonar, både i tradisjonen, men også i det moderne stoa. Min metode har tilfeldigvis vore å tolke livssituasjonar og litteratur i stoisk lys.[6] Store og små situasjonar har store og små makter som eg forsøker å forstå eller vinne over med stoisk verktøy i eine handa og med humoren si finte i handa bak ryggen. Tolkingane har kome til etter kvart og pretenderer ikkje på nokon måte å vere ei systematisk oversikt. Mange av dei passa likevel saman under overskriftene med stikkorda: sosialt dyr, kontrolltodelinga, eventyrlyst. Men dei fleste tekstane er også innom andre tema som naturen, fornufta, vurdering og kjenslekontroll.

Mennesket som eit sosialt dyr

1. Samtalen, ei øving i fornufta sine sosiale ferdigheiter

Samtalen kan vere ei øving i å forstå kontrolltodelinga som skil mellom det du har kontroll over og det som er utanfor din kontroll. I ein samtale er det i utgangspunktet likevekt mellom partane, som speglar vårt kosmopolitiske likeverd, som igjen speglar kulturnaturen sin orden. Men samtalen er også ein leik med vide rammer for kvar spelar. Du kan til dømes styre samtalen ved å introdusere tema, du kan styre ved å stille spørsmål, du kan utfordre eller provosere den andre, humoristisk eller sokratisk. Men du kan ikkje styre svaret, sjølv om du er sjef og den andre tenar. For tenaren sitt svar er da falskt, samtalen er ingen samtale, den er snarare herren sitt diktat. Derfor skyr og avskyr vi også folk som gjer samtalen til monolog.

Samtalen øver også fornufta, for den krev bruk av språket vårt som er ein avansert reiskap, og samtidig må vi evne å lytte på den andre sin bruk av sitt språk, ein like avansert reiskap. Det er ikkje utan grunn at har vi to øyrer. Med det eine høyrer vi det som blir sagt, med det andre høyrer vi det som ikkje blir sagt. Så legg fornufta to og to saman, og kan få minus tre. Det same gjeld også for dei to auga våre. Zenon, den første stoikaren, var også inne på dette. Til ein ung mann som prata tull, sa han: «The reason why we have two ears and only one mouth is that we may listen the more and talk the less» (Diogenes Laërtius, VII.23).

Også kjenslekontroll kan øvast i samtalen. Treffer du ein uven, vil den spontane kjølige reaksjonen din avsløre dette, og denne reaksjonen kan du ikkje unngå. Men du kan bøte på skaden. For det går emosjonelle bølger gjennom heile samtalen. Stemmen har sin tone, lett og ledig eller tung og treg, kald eller varm. Men også kroppen og ansiktet fortel, og det samtidig, om kva du føler frå replikk til replikk. Er ansiktet ope og smilande, eller berre ei maske som hevar munnvikane? Her kan vi øve oss i å spele på dei gode kjenslene og nøytralisere feil og tabbar som dukkar opp. Slik blir uvenen kanskje mindre uven. Vi høyrer på lyden når gode vener møtest, for da sit latteren laust.

Samtalen er ei øving i fellesskapet sin kunst, nemleg å balansere det eg seier med det du seier. Innlegga våre bør vere like lange i sum. Det betyr ikkje minst at du og eg må snakke og lytte med like sterk interesse. Særleg å lytte like intenst som vi snakkar intenst, krev mykje av oss. Og så kjem det aller vanskelegaste: Vi bør spørje like mykje som vi svarar. Den kloke spør. Slik blir han stadig klokare, og den han snakkar med, blir også klokare. Og så blir vi så inderleg glade når nokon spør oss, og våre eigne svar gjer oss både gladare og klokare. Den balanserte samtalen er den sosiale fornufta sitt sveinestykke.

2. Sjølvsamtalen

Eit menneske kan også snakke med seg sjølv. Denne evna har utgangspunkt i sjølvrefleksjon, som er rekna for ei av fornufta sine fremste evner. Som barn handlar vi spontant; evna til sjølvrefleksjon kjem etter kvart, og det er stor skil på kor langt eit menneske når på sjølvrefleksjonen sin veg. Sjølvsamtalen er ei scenisk versjon av sjølvrefleksjonen. Den stoiske dramatiseringa vil naturleg nok ha tema som kontrolltodelinga, kjenslekontroll og vurderingskontroll. Alter egoet er dermed ein tenar som kan opptre som grensepoliti, forelder, eller faktasjekkar. Men desse allsidige oppgåvene inneber også at alter ego kan utvikle seg og bli legen din eller ein rådgivar både til sjel og lekam.

La oss tenke oss ei kvinne med namnet Lynhild som er ein typisk sprintar. Ho er entusiastisk for alt nytt, glad for det minste lyspunkt, rasande over bagatellar, livet er til dels ein utmattande berg-og-dalbane. I stoisk lys treng ho eit alter ego som bremser. Kanskje trengst det ikkje meir enn at fornufta sit klar og ropar: «Roleg! Roleg! Roleg! Nå kan det gå over stokk og stein». Denne regla er ei panikkbremsing, men den er god nok til å begynne med. Når bremsevenninna har etablert seg, kan ho bli rådgivar og ta den fortrulege og humoristiske tonen: «Kjære Lynhild? Kvifor så sint på den snille mannen din? Det er nok fordi du slankar deg! Ikkje la deg gå ut over han, du kan helder lade ut ved å gi han ein klem». Fornufta si tilrettevising er betre kjølemiddel enn panikkbremsing.

3. Å le av seg sjølv

Eit nærliggande eksempel på humoren sin stoiske verknad finn vi i skilnaden mellom den som kan le av seg sjølv og den som ikkje kan det. Sjølvbiletet vårt består av korleis vi vurderer oss sjølv, korleis vi ønsker å bli vurderte, og korleis vi trur andre vurderer oss. Om eg i ein situasjon ikkje kan le av meg sjølv, viser det at eg er usikker på min posisjon i fellesskapet og redd for eit sosialt fall. Seneca tar opp den retoriske verdien som ligg i å kome kritikarane i forkjøpet:

Tradition relates how Vatinius, a man born for both laughter and hatred, was a charming and witty joker. He said a great many things at the expense of his own feet and his scarred neck. This is how he avoided being made fun of by his enemies, who were as numerous as his deformities, and especially by Cicero.
Const. 17.3

Innan ramma av den gruppa du høyrer til, er dynamikken meir fredeleg, men likevel hierarkisk. Er du hemma sosialt av redsle for å bli ledd ut, og dermed miste likestillinga di med andre, verkar du som ein person som ikkje har distanse nok til seg sjølv slik at du kan delta i latteren. Å le av seg sjølv betyr å sjå seg sjølv utanfrå, med andre sitt blikk. Det betyr at ein er klar over eigne sterke og svake sider; sjølvbiletet er også sjølvkritisk, i betyding reflektert. Men når du ler av deg sjølv, viser du også at kjenslene dine kan vere på dei andre si side. Ved å le av deg sjølv, viser du at du kan setje deg i andre sine stad, sjå verda frå deira blikk og oppleve verda litt på deira måte. Å delta i felles humor er å akseptere at du kan vere dum, tape og bli til latter utan å miste ansikt. Du gir deg trygt over til fellesskapen sin reaksjon. At latteren kan vandre uhemma kvar den vil, er humoren sitt bidrag til den stoiske reguleringa av fellesskapskjensla. For fornufta sin reglar og logikk kan ofte føre deg ned i påståelegheita og bagatellane sine grøfter; du blir egosentrisk, eller høg på deg sjølv. Latterleiken kan derimot feie prestisjen til side og gi deg ein frisk start. At alle kan delta i vekslinga mellom alvor og skjemt, er vesentleg for at tankar og følelsar skal flyte fritt.

4. Tobias, eller korleis ein småevna gut kan leve eit liv som stoikar

Ein gut heiter Tobias og er tretten år. Han har sterke armar, men beina er så skrøpelege at han må bruke ein rullatorker». Han les enkle tekstar, og tal held han seg helst unna. Han vil alltid trenge ein verge. Tobias er ein stor humorist, overalt der han kjem blir det moro, vel å merke på den måten at han og dei andre tullar og tøyser. Eg har undra meg over denne humoren. For eg har også funne den hos andre i same situasjon som Tobias. Forklaringa mi er følgande: Det er vanskeleg å samtale med barn og vaksne med visse utfordringar. Samtalen blir kunstig, anstrengt og pinleg så snart Tobias ikkje forstår; viss han stadig må få forklaring, noko som han heller ikkje forstår, vil dermed begge partar føle seg dumme.

Min hypotese blir da: På same måte som det finst eit teiknspråk for døve, har det også utvikla seg eit humorspråk for dei med utfordringar. Å tulle og tøyse er litt kognitivt, men framfor alt eit kjenslespråk, og det viktigaste av alt: Å tulle og tøyse er Tobias sin heimebane, og den gjennomsnittsevna må bruke hans språk. Kanskje kan vi sjå Tobias sin vidom bekrefta i Seneca sin refleksjon når «the mind is driven into night» av verda sin vondskap:

Therefore we must bend so as to make all the vices of the crowd seem not hateful but absurd, and imitate Democritus rather than Heraclitus. For whenever Heraclitus went into public places he wept, whereas Democritus laughed: to Heraclitus all our activities seemed wretched, to Democritus sheer folly. So we must mitigate everything and bear it with an easy mind; it is more humane to make fun of life than to bewail it.
Tranq. 15.1-2 L.2

For meg står «the mind is driven into night» som opplysande bilete på eit menneske si gryande forståing av at det er heilt annleis. I stoisk perspektiv er jamvekta mellom partane gullstandarden for kommunikasjon, fordi vi alle er verdsborgarar, samfunnsborgarar, og unike individ. Tobias er ut frå sin natur i stand til å tenke og handle rett moralsk, men han er i liten grad i stand til å arbeide i typiske yrke vi gjerne forbind med førestillinga om ein såkalla nyttig samfunnsborgar. Arbeidet hans er å leike med dei tallause bilane og flya han har fått. Slik lever han på stoisk vis det beste livet han kan få.

5. Gipsa kne, eller korleis stoisk humor kan trøyste ein ung gut som fryktar han blir krøpling, og vise han fordelen med ulempa

La oss seie at du er 15 år, har skada kneet ditt og sit førebels i senga heime med ny gips. Skaden har du ingen kontroll over. Brotet var komplisert, sa dei på sjukehuset, men det skal gå bra, sa legen. Tankane dine er likevel dystre. Kanskje blir du aldri heilt god, tenker du. Eit liv på krykker dukkar opp. Da kjem kameratane dine kjem på besøk. Dei er først fulle av medynk. Men medynken går litt om senn over i eit nytt modus: overdriven medynk. Når dei merker at du blir mottakeleg for fleip, køyrer dei på. Den gipsen må du aldri fjerne, for da kan du leve behageleg i senga så lenge du vil, seier dei. Skal vi spleise på ein rullestol? Overdrivinga går inn i det burleske og groteske. Finn ein hammar, så knekker vi eit bein til for å vere på sikre sida! Dette er karneval; uhellet blir komisk snudd til fordel og overdrive slik at det druknar i latter. Og du med din gipsa fot, må le med. Vi ser her humoren si særeigne innretning. Den tolkar ikkje sjølve skaden i kneet, den tar ikkje stilling til den fysiske hendinga og konsekvensane til den. Det er ikkje tema. Humoren angrip frykta og depresjonen hos den lidande ved at overdrivingane som motgift overfører den ekstremt smittsame latteren frå kameratane til deg. Her ser vi naturen si sosiale fornuft i aksjon. Levande vesen hermer etter kvarandre, både i genetisk forstand, men også i den situasjonen vi må prøve å takle her og nå. Du og kameratane blir medlemmer av eit improvisert stoisk fellesskap, ved å le saman slik at dei mørke skyene løyser seg opp.

Fordelen med ulempa, ei vidareføring av det gipsa kneet

Humoren på guterommet opnar også fellesskapet i nye retningar. Den gir for det første lisens til følelsar – ein sky kjærleik som elles er tabu, men som nå kan utfalde seg når den er kamuflert bak overdrivingane. Venskapen blir her utdjupa på ein måte som var utenkeleg i den stadig usikre kvardagstonen. Så går kameratane. Og mørke skyer sig atter inn i guterommet. Er så alt ved det gamle? Etter at kameratane dine har gått, sit det heile tida att eit minne og ein varme frå då dei håna han med gipsen. Latteren sit også att, den har gitt deg overdrivinga som motgift. Du ler kanskje for deg sjølv, og du ser fram til neste besøk, da vil vittigheitene på ny hagle over senga. Like viktig er det at eit brekt bein blir omgjort til ein sosial fordel. Kameratane fortel også på skolen om han som brekte beinet. Når du så dukkar opp, med krykker i ein overgangstid, står vitsemakarane klar, tenker du. Ei sky av sosial moro svevar over hendinga. Det sosiale spelet sin underfundige stoisisme vender uhellet til din fordel, du går inn i rekka av skolens heltar som har eit minneverdig uhell å skryte av.

6. Kvar kjem latteren frå? Og kunsten å glede seg saman med framande på ein kafé

Her ein dagen var eg på kafé. Eit par bord bortanfor meg sat ei dame åleine. Da kom to kvinner inn og gjekk straks bort til bordet hennar. Dei var tydelegvis venninner, og dei var litt overraska og spontant glade over å sjå henne. Alle tre smilte og prata opprømt i munnen på kvarandre og lo innimellom – og det utan at noko som blei sagt eller gjort kan klassifiserast som humor. Humoren og latteren deira var berre ei naturleg uttrykk for dei små forvirringar og misforståingar som oppstår som uttrykk for felles gjensynsglede. Kvifor så stor glede over noko så lite? I stoisk lys er venskap noko som berre er halvvegs opp til oss. Venen har den andre halvdelen. Det ligg derfor alltid ein fare for at venen snur ryggen til deg. I så fall blir du offer for ei revurdering, som både gjeld dette venskapet, men også din posisjon som menneske og borgar. Ein skugge av frykt for utstøyting melder seg. Når venninnene kom smilande mot kvarandre, forsvann skuggane og blir erstatta av ei oppvurdering og anerkjenning som ligg i alle fellesskap. Derfor denne spontane latteren, slik eg tolkar det. Eg, med min einsame kaffikopp, kjende nok først ei misunning over fellesskapet deira. Å vere utanfor er eit spøkelse som kan følge den som er åleine overalt der folk samlast. Men som fersk stoikar jaga eg straks spøkelset ut av kafeen ved å bestemme meg for å vere glad saman med dei lystige jentene. Evna til å identifisere seg med andre er naturleg magi. Slik blei også mi stemning heva så sterkt at eg måtte skjule smilet mitt med eine handa.

Kontrolltodelinga

7. Å lære å gå, eller korleis eit lite barn får praktisk innføring i naturleg stoisisme

Ein nyfødd unge er lite i stand til å ta i bruk si stoiske fornuft, og har minimal kontroll med det meste. Etter kvart blir kontrollen over armar og bein betre, det kan øve seg ved å leike for eksempel med rangla. Å bevege heile kroppen er først umogleg, så lærer det å krype, men kryping er eit mellomspel. Barnet må lære å gå på to bein, det er mennesket sitt adelsmerke. Og nå kjem ei ukontrollerbar makt på banen og utfordrar barnet: tyngdekrafta. To, tre steg så dett barnet på rumpa eller stuper på trynet. Hyl, gråt og andre lite stoiske reaksjonar. Men den stoiske kontrollen er på veg, og får hjelp av humor. Etter ei stund stabbar barnet ivrig av garde fleire meter, og kastar seg frydefullt i armane til forelderen. Det kan også falle – og da er det eit ope spørsmål om det blir hyl eller latter. Frykt er i ferd med å bli fordriven av humor; foreldra sin latter kan tolkast av om ungen som ei oppleving av moro. Det går an å le sjølv om det gjorde litt vondt. Følelsar er smittsame.

Så kan barnet gå! Det kan bestemme seg for å reise seg opp og gå mot far eller mor, eller bort frå dei begge, mot omnen der elden lokkar. Dette valet er eit uttrykk for alle levande vesen si evne til å velje, det vil seie at allnaturen si fornuft får sitt uttrykk hos eit lite barn. At det var den blinkande elden som lokka, tar ikkje bort valet av handling som sjølvstendig fenomen. Også eit barn vil vurdere elden som lokkande eller skremmande. Om det svir fingeren, blir vurdering straks intenst negativ. Og det er i samsvar med fornufta sin dom: Omnen er objektivt farleg, og objektivt god. Du må lære begge delar.

8. Syse sin kompost, den stoiske kunsten å flytte tankane frå ein stad til ein annan

Den tidlegare norske statsministeren Jan P. Syse blei eingong han spurt kva han gjorde for å få sove når han opplevde ei krise. «Då tenker eg på komposthaugen min på hytta» sa han, «og da sovnar eg raskt inn» (sitert etter minnet). Kva Syse meinte er kanskje tre ting: Krisa er berre møkk, og ikkje verd ei god natts søvn. Eller kanskje han tenkte at kriser er grobotn for ny vekst, og derfor må vi glede oss over dei. Eller så tenkte han at komposten er ein del av hytteparadiset, og så sovna han inn i søte draumar om ferieliv til sommaren. Desse tre tankane meiner eg kan innlemmast som strategiar i det stoiske arsenalet. I dei to første meiningane tolkar han krisa om til møkk, og så ny grobotn. Dei er stoiske omvurderingar med ein liten komisk snert. I den siste tolkinga flyttar han forestillingsverda frå politikkens mørke korridorar til ferielivet i sitt vesle paradis. Å flytte tanken med makt frå eit felt til eit anna, er ein svært effektiv sovemedisin som eg har tatt meir enn ein gong. Det er ein suveren impulskontroll. I det sekundet kjensla tek sats og vil kaste deg ut i sin bane, reagerer du med å springe inn i eit nytt rom. Og impulsen står att med tomme hender.

Pausen er å gå inn i eit anna rom, som soverommet. Det høyrer til naturen vår at vi treng svevn. Naturen vår krev også pausar om dagen. Vi treng friminutt. Da gløymer kroppen og sjela strevet. Friminuttet er den tida barn forlèt stilla og konsentrasjonen i klasserommet og leikar med hyl og skrik. Det er da lærarane sit på lærarrommet og skrattar over skoleverket sitt makelaust dumme skriv, og i sin fløy sit rektor og humrar underfundig saman med leiinga over siste nytt om lærar Fjågheim sine påfunn. I svevnen fordriv vi dagens opplevingar med surrealisme; friminuttet er den burleske overdrivinga sitt karneval. Når eg ligg om kvelden og skal sove, er min metode å gå roleg gjennom dei gode tinga eg skal gjere dagen etter: lage til frukost, skjære brødet, dele det eplet eg skal ha på skiva, legge den andre halvdelen av eplet i kjøleskapet, fylle på kaldt vatn i eit glas…eg stoppar her så ikkje både, lesaren min, og eg sovnar inn midt i arbeidet.

Kva er eksamensnervar? Dei består av mange sosiale følelsar som pakkar seg saman i ein kritisk situasjon: frykt for ikkje å kome inn på det ønska studiet, frykt for situasjonen, og for fagleg nederlag. Skam ved å miste ansikt, ved å stryke, angst for sosialt fall.

9. Stoisk eksamen, eller kjenslekontroll ved hjelp av analysenedkjøling og leik med ekstremvariantar

Den stoiske kontrolltodelinga er ein stad å begynne. Den seier kort sagt at du må skilje mellom det du har kontroll over og det andre kontrollerer. Førebuinga er ditt ansvar. Du har lese kapittel 1, 2 og 3 godt, men har ikkje hatt tid til å vere like grundig med kap. 4, 5 og 6. Du la deg tidleg kvelden før, og har med god niste. På andre sida, er det ikkje opp til deg kven læraren og sensor er, eller korleis dei spør og reagerer. Kanskje er dei sure og tverre den dagen. Du kan vere heldig eller uheldig med oppgåvene, eller ei blanding. Analyse er å bruke fornufta, du snakkar med deg sjølv, og da vil denne opprekninga av element i seg sjølv kjøle ned frykta, tanken held problema på ein armlengdes avstand, som igjen fører til fridom og eit pust av stoisk ro.

Kokande frykt er destruktiv, men lampefeber er ei produktiv kraft som kan konverterast til arbeid. Når du har fått kjenslekontroll, kan du la fornufta utføre eit eksperiment som består av to ekstreme førestillingar: maksimal flaks eller maksimal uflaks. Dess meir du overdriv, dess meir lokkar du også fram humor som ekstra dempar av frykt. Tenk deg først eksamen som ein dagdraum. Du kjem inn i eksamensrommet, faget er historie, lærar og sensor ser skeptiske på deg, men du får yndlingstemaet ditt: mellomkrigstida. Du byrjar litt stammande, men held så eit foredrag som summerer innhaldet i læreboka, vurderer læreboka si framstilling og kastar fram ei heilt annan tolking som du tilfeldigvis har lese i tyskboka. «Synd vi ikkje har betre karakter enn 6», seier læraren din stolt, og sensor nikkar. Deretter katastrofevarianten: kapittel 4. Du rotar deg heilt bort, blir raud i kjakane, må halde kvalmen borte, skuldar på dårleg undervisning, læraren mørknar i ansiktet, sensor er flau på begge sine vegne. Synd vi ikkje har 0 lenger, les du i læraren sitt blikk. Dess meir ekstreme variantane er, dess meir liknar dei karnevalet, og dess meir breier komikken seg – og komikk er frykta sin verste fiende. Desse to visualiseringane er også nyttige på den verkelege eksamen, for mens eksamen går sin gang, vil du automatisk vurdere flaks og uflaks, og det verkar roande, ein liten dam av stoisk ro midt inne i eksaminasjonen si heksegryte.

10. «Godt nok for de svina»: Eit burlesk stoisk motto for å vinne kontroll over ytre krav og kjenslereaksjonar

Vi lever i ei tid der alle kan bli ei stjerne, eller i alle falle følgje draumen om å bli det. Men om du ikkje blir ei stjerne, er det fordi du ikkje er flink nok, eller ikkje har anstrengt deg nok. For dei robuste er dette fint, for dei skjøre er det sjukdomsframbringande. Både foreldre, lærarar og samfunnet ser etter kvart dette, og faget «livsmeistring» er innført, med lærestoff sterkt påverka av kognitiv åtferdsterapi, som igjen er inspirert av stoisismen.[7] Så langt er alt vel, om ein trur at pasienten kan kurere seg sjølv. Men sjukdomen kjem ikkje frå eleven, den kjem frå naturen i stoisk forstand: konkurransekulturen, ein kreftliknande kulturdarwinisme. Konkurranse er utan tvil naturleg, sjå naturdarwinismen, men den er det berre om målet er rimeleg, slik som det er i skogen. Å bli Messi er like urimeleg som å kreve seks i alle fag. Det urimelege skadar og fører til tap av kontroll. Elevar treng press, men dei treng også kontroll over presset, det er det stoiske hovudpunktet.

Ei lovande motgift har eg funne i Anita Krohn Traaseth sin boktittel Godt nok for de svina.[8] Stoisk sett er denne kraftsatsen ei karnevalistisk omsnuing av hierarkiet mellom kravsmaktene og offeret ved at uttrykket framstiller kravshavarane som svin. Den illeluktande metaforen fjernar også begjæret etter stjernestatus. Samtidig er grisen eit koseleg husdyr, og samanlikninga er ei morosam overdriving som gjer det mogleg å forstå talehandlinga som ein spøk. Slik garderer brukaren seg mot kritikk. Talehandlinga har også ei gestuell kraft. Dei fem orda har eit preg av slutning frå mange tankar og sterke kjenslereaksjonar, den er ein definitiv konklusjon som minner om å slå neven i bordet. Men slaget er som ein vits: ei grisebanning som blir til ein spøk.

Fornufta si eventyrlyst og den glade latteren over eit funn

11. Columbus sin latter

Ei av fornufta sine praktiske evner kjem til uttrykk i å leite, finne, oppdage, finne opp. Dei er også aktivitetar som fører humor og glede med seg. Mesteparten av historia vår har vi vore jegerar og samlarar, og den spontane gleda dei må ha følt over eit funn, kjenner vi igjen som ei lystig forventning når vi etter det lange møtet kjem inn i matsalen der matfata står klar. Også her jaktar vi etter nettopp det brødet, det pålegget, den sausen som vi synest mest om.

Eg var for ei tid sidan på museum saman med nokre ungar. Der stod vi rundt ein stor sandkasse, og museumsverten fortalde at det var spennande gjenstandar gøymde i sanden. Ungane fekk spade og sette i gang. Iveren var stor. Eg trur ikkje arkeologar har meir gnist i auga enn desse ungane. Så fann den første ein mynt, og ropte ut «eg fann ein mynt!» med så stor entusiasme at alle vi vaksne som stod omkring måtte le, men dei andre små arkeologane lo ikkje. Grimme i hug av misunning grov dei febrilsk vidare for å bli nummer to, og i alle fall å ikkje den siste. På ein blunk var finnarglede omvurdert til eit kappløp, og den nysgjerrige gleda over å leite var omvurdert til ein vinnarstrid. Da forsvann også kontrollen dei hadde over meininga med si eiga leiting. Men barn er naturlege stoikarar. Finnargleda var snart tilbake. Og leiken held fram.

Finnaren sin glade latter er kanskje den mest slåande foreining av fornuft og humor. Vi kjenner den frå Askeladden, frå Peer Gynt sitt liv, frå August hos Hamsun, og frå tallause vitskapsmenn og oppfinnarar, ei gruppe som inneheld så ulike personar som til dømes Columbus og Kjell Aukrust. Og ser vi ikkje eigentleg same gleda blomstre i den endelause straumen av jegerarar, samlarar og fiskarar som trålar kjøpesentera på jakt etter eit kupp? Ei vitskapeleg eller geografisk oppdaging er også fornufta sitt verk, den er ganske ofte eit overraskande biprodukt av langvarig forsking i ei anna retning. Dette har Columbus og Pasteur felles. Oppdaginga er stoisk relevant fordi ho utvidar rommet for det vi rår med, vi er ikkje lenger heilt prisgitt religionane og overtrua sine spekulasjonar. Kulturen vår er ein oppdagarkultur, på godt og vondt.[9] Nyss oppdaga eg solide kleshengarar av tre på Clas Ohlson og kasta dei vaklevorne plasthengarane i søpla. Og hadde du, kjære lesar, oppdaga ei viktig fysisk lov mens du låg i badekaret, ville du sikkert også styrta naken ut på gata og ropt «eg fann, eg fann!».

12. Den stundesløse: Opplysningskomedien som stoisk omvurdering av pater familias

Pater familias er med Webers begrep ein tradisjonell autoritet: Han hadde vore familiesjef frå tidenes opphav, og han har herska suverent like fram til vår tid. Også ein gresk-romersk stoikar ville sjå det som naturen sin orden. Men i opplysningstida vart han angripen av blant anna Holberg. Karakterkomedien er ei omvurdering av husfaren sin autoritet, frå heilag høvding til vanleg menneske. Ein svært effektiv kritikk, stoisk så vel som komisk, er karnevalet sin metode: Å snu makta på hovudet. I Jeppe på Berget er det Nille som er sjef, og Jeppe får bank. Etter kvart blir Jeppe gjort til baron, og da viser han seg meir tyrannisk enn nokon adelsmann, før han på nytt drikk seg full og blir kasta på møkkahaugen.

I komedien Den stundesløse møter vi ein karikatur av pater familias med namnet Vielgeschrei. Han har ikkje så mykje å gjere, men sidan han på impuls spring frå ei oppgåve til ei anna, er produktiviteten null. Komedien byrjar med at han vil gifte bort dottera til ein son av ein gravferdsagent, sterkt mot hennar eigen vilje. Da tar tenestejenta Pernille kontroll over familien ved hjelp av ein vel gjennomtenkt intrige. Ho losar dottera og mannen ho elskar, den attraktive Leander, vel i hamn, og klarer dessutan å lure Vielgeschrei til å seie seg fornøgd med resultatet. Tenestejenta blir for ei stund mater familias. Komedien har Vielgeschrei si forvirring som humoristisk origo. Men dei morosame situasjonane oppstår når Pernille gjer han til ein ubevisst medspelar i sin intrige. Husets herre blir nyttig idiot, slik karnevalet gjer kongen til klovn og klovnen til konge. Vi ser her at tenestejenta Pernille si fornuft har ein stoisk verknad ved at ho tar i bruk dei klassiske dygdene praktisk visdom, mot, rettferd og måtehald. Ho er ei personifisering av dei. Men metoden hennar er den komiske intrigen, som både skaper latter blant aktørane i komedien, og som får oss, publikum, til å le med dei og av dei.

13. Vielgeschrei: Multitasking og tvangsgifte på 1700-talet

Den rike Vielgeschrei har både godt vit og er arbeidsam. Kva er så problemet? Han vekslar for fort frå den eine aktiviteten til den andre. Han viser oss dermed eit tidleg eksempel på nåtida si multitasking. Han handlar heile tida på impuls, og blir riven ut av det han held på med kvar gong når noko nytt fangar blikket hans. Stoikarane veit råd for dette: Den første impulsen kan du ikkje hindre, den er ei nyttig påminning. Men etter nokre sekund kan du følgje Epiktet sitt råd: «Øv deg (derfor) frå første stund på å si til enhver opprørende forestilling: «Du er bare en forestilling og overhodet ikkje det du tilsynelatende er» (Enkheiridion I.5). Om Vielgeschrei hadde gjort dette, hadde han kanskje fått tid til å oppdage at arbeidsdagen hans er veldig fin. Den består av mange ulike oppgåver som han kan kombinere på ein variert måte. Ei slik optimal veksling mellom lett og tungt, fysisk arbeid og tankearbeid, kallar stoikarane praktisk visdom (saman med mot, rettferd og måtehald). Praktisk visdom er fornufta sin optimale kombinasjon av effektivitet og moral. Denne optimale kombinasjonen gjeld også for deg sjølv, ditt eige liv som fornuftsvesen, ikkje berre i forholdet til andre.

Vielgscherei sitt arrangerte giftarmål av dottera Leonora er eit brot på det stoiske (og allmenne) likeverdsprinsippet, som også blir kalla rettferd. «Utgangspunktet for den stoiske rettstenkinga er ikkje, som hos Aristoteles, bystaten og mennesket i fellesskapet, men den universelle fornufta, som ligg føre i det einskilde individ: I kvart mennesket er ein gneiste av den guddommelege elden, eit anna ord for fornufta» skriv Gunnar Skirbekk (1987, 148). Vielgeschrei sitt forsøk på giftarmål er dermed eit overgrep, ikkje berre mot dottera sitt kjærleiksliv, men også mot henne som samfunnsborgar og som deltakar i det kosmopolitiske fellesskapet. Denne nye vurderinga er mogleg fordi opplysningstida introduserte dei menneskerettane som gjorde far i huset til eit menneske blant alle andre. Da kan rollene veksle. Alle kan gjere det dei er best på. Om Pernille hadde gifta seg med Vielgeschrei, kunne ho styrt familien inn i smulare farvatn. Ho er ikkje framand for tanken, men huset sin herre har aldrig tid til slike tankar.

14. Kongemakta blir omvurdert

Fleire av dei romerske stoikarane stod keisaren nær, særleg Seneca og Mark Aurel, den siste som keisar. Denne makta var ikkje noko dei kunne legge til side. Også Holberg si rolle som professor gjorde at den eineveldige kongen måtte respekterast, og leggast til side. Gjorde han narr av kongen, da hadde han mista jobben i beste fall. Hundre år seinare seinare, i 1831, var grensa for det som ein kunne le av, flytta eit drygt steg lenger opp. Charles Philipon laga da karikaturen Louis Philippe som ei pære, der han i fire bilete viser kongen sitt ansikt forvandle seg til ei frukt, som i folkemålet også hadde tilleggstydinga dum («simpleton») (Lucie-Smith 1981, 78). Denne karikaturen kan tolkast i lys av det stoiske siktemål om å frigjere menneska sin tanke frå dei maktene som ville kvele dei. Louis Philippe var først ein respektert ven av revolusjonen, men blei i siste fase ein korrupt motstandar av demokrati og all liberalisering. Kongemakta har alltid vore omgitt av stort alvor, ofte har han vore meir eller mindre guddommeleg sjølv, eller forvalta makta si på vegne av Gud. Denne kvelande autoriteten blir effektivt punktert når Louis Philippe blir framstilt som dum, og dumskapen blir offentleg kunngjort i form av ein karikatur. Det nyttar lite å vere heilag når du er ein tosk Forholdet mellom konge og folk gjennomgår ei utvikling frå opplysningstida og gjennom revolusjonstida. Antakeleg blir krava til kongen sin personlege fornuft skjerpa slik at han ikkje lenger kan gøyme seg bak eit maktmonopol. I stoiske termar: Kongen, som frå gamalt var utanfor vår kontroll, blir nå stadig meir eit offer for offentleg saumfaring, for til slutt å ende som historisk pynt.

15. Askeladden som stoisk helt: Guten som gjennomskoda overmakta og lurte henne med ei modig bløff

I eventyret «Askeladden som kappåt med trollet» er trollet ein trussel mot den vesle familien i skogen. Trollet ser eg på som ei personifisering av naturen, ei blanding av talande vesen og ein kropp med landskapselement som mose og kvistar. Familien i skogen treng ved til å fyre med, og dei treng inntekter frå sal av ved for å betale ned på gjelda. Faren sender først Per og Pål, som begge blir skremde heim av trollet fordi dei opplever at trollet er både svært stort og svært sint. «Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg» seier det. I stoisk lys er denne redsla ein reaksjon på ei mangelfull vurdering. Stoisk lære påpeikar nettopp at det ikkje er tingen vi reagerer på, men vurderinga vår av den. Askeladden ser også at trollet er stort og sint, men han veit i tillegg at det er dumt, og dumskapen gjer at han kan vinne. Derfor har han laga ein plan for å lure trollet. Slik held han også frykta si i tømme, og kontroll av kjenslene er ei vesentleg vilkår for å handle rett. Då han møter trollet, er planen å bruke ein bløff. Han får trollet til å tru at han er kjempesterk ved å kryste vatn av ein stein (osten), han trugar med å bere heim brønnen (i staden for bøtta) og han vinn kappetinga ved å seie at han har skore hol på magen sin, og lurer trollet til å gjere det same.

Denne handlinga er sjølvsagt altfor brutal for små ungar. Derfor blir ho stilisert inn i eventyret si magiske verd der alt kan vere moro. (Eventyret er i slekt med komedien, folkevisa er ein tragisk sjanger). Både det spennande og morosame blir slått an med «det var ein gong» Forventninga om noko eventyrleg blir vekka; vi møter ei fiktiv verd der alt kan skje, men der det endar godt, noko som også er komedien sitt kjennemerke. Per og Pål si flukt utviklar spenninga vidare. Når Askeladden så møter trollet, og skremmer det ved å klemme vatnet av ein ost, er alle innstilt på moro på same måte som vi ventar overraskinga i vitsen. Det er moro fordi Askeladden si finte er så overraskande oppfinnsam, fordi han er så dristig, og fordi trollet sin dumskap er så stor, at sjølv eit lite barn kan kjenne seg klokare og le av det dumme trollet. Eventyret si stoiske lære er at vi må vurdere rett for det kan dempe frykt, og da får vi også mot. Vi må ha praktisk visdom, i dette tilfelle vere oppfinnsam og overraske motstandaren. Vi må vere modige, for det kan skremme overmakta. På same måte som i forteljinga om haren og reven, ler vi her av Askeladden sitt overraskande påfunn, og vi ler av trollet sin grenselause dumskap.

16. Fornufta si list og stoisk naturforståing i strofe sju av nasjonalsongen

Bjørnson skreiv nasjonalsongen i 1859 under statthaldarstriden med Sverige. Han hadde som mål at songen skulle mane nordmenn til kamp mot svensk dominans, men samtidig måtte han ikkje provosere norske moderate og heller ikkje utløyse svenske represaliar. Dette var ein krevjande balansegang, og Bjørnson si løysing er oppsiktvekkande smidig for å seie det slik. Det sjuande strofa blir alltid sungen saman med første og siste ved nasjonale feiringar, og er derfor av spesiell interesse: «Norske mann i hus og hytte,/ takk din store Gud!/ Landet ville han beskytte,/ skjønt det mørkt så ud./ Alt hva fedrene har kjempet,/ mødrene har grett,/ har den Herre stille lempet,/så vi vant vår rett» (Bjørnson 1968, 204).

Den sentrale formuleringa er stille lempet. Verbet «å lempe» betyr: 1) varsemd, viseleg og skånsam åtferd; 2) passe, ordne, røkte; 3) mildne; 4) flytte noko tungt (Nynorskordboka, UiB). Vi har også uttrykket å handle med «list og lempe». «Lempe» er ordet som skal redde nasjonalsongen ved å vere både patriotisk og likevel samlande. At Gud stod på vår side var ein både utdatert og ein altfor dristig påstand i Bjørnsons samtid, og blir dempa ned ved hjelp av eit ord som står for ei overjordisk kraft som umerkeleg flyttar på tunge politiske realitetar og behandlar partane med viseleg og mild varsemd.

Kvar kjem denne retorisk suverene løysinga frå? Det guddommelege som fornuft låg i lufta på 1800-talet. For det første hadde romantikken og nasjonalromantikken ei tolking der naturen og menneskelivet vart drivne av ei immanent guddommeleg ånd som var både var følelse og fornuft. For det andre var realismen på veg inn, og den såg fornufta som ei i forlenginga av den greske filosofien, som også hadde blomstra på nytt i opplysningstida sin kritiske vitskap og jordiske forbetringsiver. I denne skapande spenninga mellom fornufta sin guddommelege og sekulære versjon dukkar førestillingar opp som minner om stoikarane sitt fornufts- og gudsbegrep. Den britiske økonomen Adam Smith hadde på slutten av 1700-talet (Wealth of Nations) tolka konkurransen si regulering av tilbod og etterspørsel som ei «usynleg hand». Ei liknande førestilling kjem til uttrykk som «fornufta si list»[10] i Hegel sin idealistiske filosofi, representert av professor Monrad,[11] som var hegelianar, og som ved sida av Welhaven dominerte det vesle norske filosofiske miljøet på Bjørnson si tid.

Lite tyder på at Bjørnson var særleg opptatt av stoisismen, Smith eller Hegel. Likevel minner den Allmektige i Bjørnson si strofe sju om førestillingane om det guddommeleg hos stoikarane. Gud har hos Bjørnson fått rolla som superdiplomat. Han lempar stille Grunnloven på plass i 1814, og legg grunnlaget for hundre års politisk utvikling til full fridom i 1905. «Stille lempet» er etter mi tolking ein syntese av guddommeleg mirakel og den hegelske fornufta si list. Kanskje kan vi derfor sjå strofe sju som eit stoisk verk, ei miniframstilling av Noreg sin plass i det politiske kosmos: liten, men ven med dei store.

Konklusjon

I denne teksten har eg prøvd å vise at stoisk praksis og humor har ein vesentleg likskap. Stoisismen vil fri oss frå makta til ting som ikkje er opp til oss, frå feilvurderingar, og frå at kjenslene tar overhand. Min hypotese er at humor kan fri oss frå dei same maktene fordi vi kan le av det som ikkje er opp til oss, le av feilvurderingar, og le av kjenslene som vil overta makta i sinnet. Men eksempla over viser også at humoren er ei slags kulturelt opparbeida kjensle, som finn glede i å leike med det farlege, som uttrykker glede over å finne noko, møte vener, som kan motarbeide depresjon og motverke at ein føler seg annleis osv. Dessutan finst hånlatteren. Det kan derfor vere ei interessant oppgåve å utforske meir systematisk humoren si kjenslemessige rolle i tospann med stoisk tanke. Eit anna tema er humoren sin lisens til å bevege seg i ein limbo av oppfinnsamheit, lureri og løgn i komplementær kontrast til stoisismen sitt saklege alvor. Eit tredje tema er humoren sin kreative og fantaserande eigenart i forhold til stoisismens refleksjon, meditasjon og øvingar. Så langt er konklusjonen: Humor heiter den alvorlege stoikaren sin lystige ven.

Litteratur

Bakhtin, Mikhail. 2017. «Francois Rabelais og folkekulturen under middelalderen og renessansen». Latter og dialog. Omsett av Audun Johannes Mørch. Oslo: J. W. Cappelens Forlag A.S.

Bjørnson, Bjørnstjerne. 1968. Dikte og sange. Oslo: Gyldendal norsk forlag.

Boyd, Brian. 2004. « Laughter and Literature: A Play Theory of Humor». Philosophy and Literature, April 2004. Tilgjengelig elektronisk via Researchgate: https://www.researchgate.net/publication/236705668

Epiktet. 1904. Discourses of Epictetus. Omsett av George Long. New York: D. Appleton and Company.

Epiktet. 2010. Om kunsten å leve [Enkheiridion]. Omsett av Sverre Blandhol, Tor Martin Møller og Glenn Wehus. Bergen: Vigmostad & Bjørke A S.

Laërtius, Diogenes. Lives of Eminent Philosophers R.D. Hicks, Ed. Lasta ned 15. 2. 2021. URL: http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0258%3Abook%3D7%3Achapter%3D1

Lucie-Smith, Edvard. 1981. The Art of Caricature. London: Orbis Publishing Limited.

Marmasse, Gilles. 2017. «Die List in der Geschichte bei Kant und Hegel». Université de Poitiers: Jachbuch 2017: 419–42 URL: https://www.academia.edu/36284882/Die_List_in_der_Geschichte_bei_Kant_und_Hegel

Michael Connell. 2016. «Stoic Comedy - Ancient Wisdom for Modern Life – A hilarious intro to Stoic Philosophy!». Video på YouTube. Link: https://www.youtube.com/watch?v=jPeavDDlJpM

Morreall, John. 2020. «Philosophy of Humor». The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2020 Edition). Redigert av Edward N. Zalta. URL = https://plato.stanford.edu/archives/fall2020/entries/humor

Seneca, Lucius Annaeus. 2014a. «On the firmness of the wise person» [De Constantia Sapientis]. I Hardship and Happiness (The Complete Works of Lucius Annaeus Seneca). Omsett av James Ker. Chicago: University of Chicago Press. Kindle Edition.

––––––. 2014b. «On the Tranquility of the Mind». [De Tranquillitate Animi]. I Hardship and Happiness (The Complete Works of Lucius Annaeus Seneca). Omsett av Elaine Fantham. Chicago: University of Chicago Press. Kindle Edition.

Skirbekk, Gunnar & Gilje, Nils. 1987. Filosofihistorie 1. Oslo: Universitetsforlaget

Stølen, Tomas. «Marcus Jacob Monrad». Store norske leksikon. Link: https://snl.no/Marcus\_Jacob\_Monrad (Lest 27. januar 2021).

Winnicott, D. W. 1971. Playing & Reality. Tavistock Publications. Tilgjengelig elektronisk via: http://web.mit.edu/allanmc/www/winnicott1.pdf

Notar

[1] Daniel Kahnemann si bok Tenke, fort og langsomt gir mange gode eksempel på den intuitiv tanken sine grenser i vår kontraintuitive, tekniske kultur.

[2] Det er fleire uttrykk for denne todelinga. Epiktet snakkar om det som er opp til oss, og det som ikkje er opp til oss. Kontroll versus ikkje-kontroll er også mykje brukt. Sidan det er praktisk med eit ord, brukar nokre også kontrolldikotomien. Sidan dette ordet er lite intuitivt, har eg sett det om til «kontrolltodelinga».

[3] Winnicott diskuterer barnet si utvikling av ei indre og ei ytre side: «[…] Of every individual who has reached to the stage of being a unit with a limiting membrane and an outside and an-inside, it can be said that there is an inner reality to that individual, an inner world that can be rich or poor and can be at peace or in a state of war. This helps, but is it enough? My claim is that if there is a need for this double statement, there is also need for a triple one: the third part of the life of a human being, a part that we cannot ignore, is an intermediate area of experiencing, to which inner reality and external life both contribute. It is an area that is not challenged, because no claim is made on its behalf except that it shall exist as a resting-place for the individual engaged in the perpetual human task of keeping inner and outer reality separate yet interrelated» (Winnicott 1971, 2).

[4] Framstillinga av desse teoriane bygger på Morreall sin artikkel «Philosophy of Humor».

[5] Boyd erstattar med rette inkongruens med forventning. Han skriv: «By seeing humor as playing with shared expectations and linking it to the relationship between the preparation for the expected and for the unexpected in physical play, we can explain everything that the incongruity theory of humor attempts to account for, and more, and everything that is valid in the relief theory of humor. At the same time, we also rule out the idea that humor begins in aggression» (Boyd 2004, 13).

[6] Den første teksten min om stoisismen handlar om Olav H. Hauge si dikting. Sjå «Diktet som stoisk leik», i Filosofisk supplement, Vol. 16 (No. 3): 28–41.

[7] Særleg Albert Ellis, ein av skaparane av kognitiv åtferdsterapi, var i høg grad inspirert av stoisk tenkemåte.

[8] Utrykket fekk ho av far sin, ein skipselektrikar, som blant anna nytta det då han hadde skifta alle stikkontaktane i det nyinnflytta huset til dottera (sjå side 37 i nemnte bok).

[9] Det er talande for den brotne tradisjonen i stoisk tenking (sett til side av kristendommen) at det er vanskeleg å finne moderne stoiske filosofar som tar opp den store skilnaden mellom gresk-romersk kultur og vår tid. Den gong var verda styrt av fjerne keisarar, og livet var tradisjonsbunde. I vår verd er både den politiske og den sosiale situasjonen mangfaldig og dynamisk på ein heilt annan måte. Skiljet mellom kontroll/ikkje-kontroll endrar seg stadig både for individet og samfunnet.

[10] Hegel zufolge wissen die Menschen und die Völker nicht, was ihr jeweiliger wahrer Zweck oder was der Endzweck der Geschichte ist. Nichtsdestoweniger verwirklicht sich dank ihnen der Zweck. Die List der Vernunft bezeichnet also den folgenden Effekt: die Völker verfolgen nur relative Ziele und zwar in der Weise des Konflikts; in diesem Konflikt zerstören sie sich gegenseitig; doch geht dadurch etwas Höheres hervor als das, was sie anstreben. Oder: da Individuen gegensätzliche Interessen haben, zerstören sie sich gegenseitig; jedoch ist es eben in diesem Kampf und in dieser Verwüstung, dass der geschichtliche Endzweck sich realisiert.

[11] Professor Marcus Jacob Monrad var høgrehegelianar og såg eit nært samband mellom religion og filosofi. Monrad anså all vitenskap av natur som religiøs i den forstand at vitenskapene søker den ene og guddommelige sannheten. Religion, Religioner og Christendom, som kom ut i 1885, var hans forsøk på å gjenopplive religionsfilosofien på systematisk vis med utgangspunkt i Hegels tenkning. Her definerte han den religiøse bevisstheten som bevisstheten om noe absolutt og evig utenfor seg selv. Følelsen av endelighet overfor det absolutte var å forstå som en avhengighetsfølelse. Religionsfilosofiens oppgave var ifølge Monrad å bestemme religionens allmenne idé og så ut fra denne oppsøke religiøse fenomener i historien, før til slutt å undersøke ideens åpenbaring i endeligheten gjennom kristendommen. I Christendommens Mysterier betragtede fra Fornuftens Standpunkt fra 1895 hevdet Monrad at religiøse mysterier er fenomener som bare blir synlige gjennom fornuften. Samtidig mente han at mysteriene åpnet fornuftens grenser slik at den kunne oppnå sin bestemmelse, nemlig erkjennelsen av det fornuftige i seg selv (Stølen 2021).