Sanne skrøner: Oversettelse av Lukians "Sanne fortellinger" (ἈΛΗΘΩΝ ΔΙΗΓΗΜΑΤΩΝ)

Innledning1

Lukians satirer sparer ingen for spott – verken poeter, guder eller filosofer. I Sanne fortellinger står de antikke historieskriverne for tur.

Det er lite å si om Lukian annet enn at han var en belest mann som skrev satirer. Han var født rundt 120 e.v.t. og det er ganske sikkert at han på ett eller annet tidspunkt døde. I løpet av sitt liv forfattet han et stort antall tekster, og mange av disse er overlevert til i dag. Vi ser at han var belest gjennom tekstene; Lukian vet mye om meget. Han gjør narr av poeter, despoter, guder, helter og ikke minst filosofer. Filosofene var kanskje dem Lukian likte minst. Her er et lite eksempel fra «Sanne fortellinger»: Lukian og hans reisefølge kommer til et sted der mange av de kjente personlighetene fra antikken er til stede. De skal ha fest, og noen av festdeltakerne er filosofer. Tidligere er Sokrates blitt truet og nær kastet ut av dommeren Rhadamanthus, fordi han pratet tullball og sjekket opp ungguttene med sin ironi. Sekvensen fortsetter:

Platon var ikke til stede. Noen sa at han nå bor i sin egen by. Han har endelig bygget sin egen Stat og lever etter sine egne Lover. Aristippos og Epikur var de største festløvene, de var alltid like muntre og henrivende, og gode drikkefeller. Æsop var også til stede; han var stilt til alles tjeneste som spasmaker. Kynikeren Diogenes hadde forandret sin tankemåte i så stor grad at han hadde giftet seg med hetæren Lais. Han danset ofte på bordene og oppførte seg generelt usømmelig. Ingen av stoikerne var til stede. Noen sier at de fremdeles prøver å bestige Dydens steile bakke. Vi hørte tidligere at Khrysippos ikke fikk lov til å sette sin fot innenfor landets grenser, før han hadde tatt fire doser hellebor2 og kommet til fornuft. Akademikerne hadde lyst til å komme, men de sitter fremdeles og lurer på om stedet de skulle til faktisk eksisterer eller ei. Dessuten tror jeg de er litt redde for Rhadamanthus, for de stoler ikke på domstolen. Det var allikevel noen av dem som prøvde å komme til festen og fulgte noen andre festdeltakere. Men de var enten for late og vendte hjem, eller så ombestemte de seg (VH. II.17–18, min oversettelse).

Noen hevder at Sanne fortellinger er det første science fiction-_verket. Jeg er helt uenig, for dette verket har ingenting med _science å gjøre. Det er vår resepsjon av verket som får oss til å sammenlikne det med science fiction-sjangeren. Sanne fortellinger dreier seg nemlig om romferd og absurde skapninger fra en annen verden. Hvis vi ser gjennom Lukians øyne er verket en kritikk av historieskriverne som skrev om ting de ikke hadde undersøkt og ikke hadde belegg for å skrive. Han mente, helt korrekt, at mange historieskrivere ikke skrev historie3, men mer hva man vil kalle skrøner. Sanne fortellinger er Lukians egen fortelling og kritikk av historieskrivere. Hvis vi ser på verket uavhengig av forfatteren og hans intensjon, så kan man med litt godvilje kalle det prematur science fiction.

Fortellingen handler om Lukians reise fra jorden til månen og rundt omkring de merkeligste plasser. Lukian er selv narrator og forteller hvordan han opplevde reisen og hva han så. Reisefølget består av femti eventyrlystne menn. Fortellingen begynner in medias res med at Lukian plukker opp forsyninger og et reisefølge; seksti linjer senere er de på vei til månen. Og det er slik utdraget begynner. Hvordan fortellingen fortsetter og ender er opp til deg å finne ut. Jeg kan kun love deg at den er verdt å lese.

Sanne fortellinger (VH. I.9–17)

Rundt middagstid, da øya ikke lenger var synlig, ble vi plutselig truffet av en tyfon. Tyfonen løftet skipet og sendte det spinnende av gårde over femti tusen meter rett opp i været. Skipet falt aldri ned til jorden igjen, men ble tatt av en vind som blåste liv i seilene. Vinden fortsatte å blåse i syv dager og syv netter mens vi seilte gjennom luften. På den åttende dagen fikk vi øye på noe som lignet en øy hengende i løse lufta; den var skinnende, kuleformet, og lyste kraftig. Vi seilte mot den, kastet anker og gikk i land. Vi så at landet der var bebodd og dyrket. I løpet av den dagen så vi ikke noe annet spesielt, men da natten kom kunne man se andre nærliggende øyer; noen større, andre mindre, og alle var farget som ild. Under oss kunne vi se et sted med byer, elver, skog og fjell; vi tror dette var Jorden. Vi hadde tenkt til å reise videre, men vi ble arrestert av gribbryttere. Gribbryttere er menn som rir på gribber. Det var ikke vanlige gribber, men kjempegribber, gjerne med tre hoder. Det sier noe om størrelsen at hver av fjærene deres var lengre og tykkere enn masta på et lasteskip. Gribbrytterne var befalt å fly rundt omkring og finne fremmede. Hvis de fant noen, måtte de føre dem til kongen. Så da vi ble arrestert, ble vi ført til kongen. Kongen kastet ett blikk på oss og sa: «Dere er grekere, ikke sant?» Vi sa ja, og han spurte videre: «Hvordan har dere endt opp her?» Vi fortalte ham hele historien, og han fortalte sin historie. Han het Endymion og var også fra Hellas. Han ble kidnappet mens han sov, og da han kom hit ble han kronet til konge, og «her» er faktisk månen. Endymion oppmuntret oss og sa at vi ikke måtte bekymre oss; vi skulle få alt vi måtte trenge. Han fortsatte: «… og hvis jeg vinner krigen mot solboerne, skal dere leve lykkelig hos meg». Vi spurte om fienden og årsaken til krigen, og kongen svarte: «Det er Faethon4, solboernes konge; for solen er også bebodd. Krigen har vart lenge». Endymion fortalte fra begynnelsen: «Tidlig ønsket jeg å samle sammen noen fattige her på månen ogsende dem for å kolonisere solen, som på det tidspunktet var øde og ubebodd. Faethon ble misunnelig og han stoppet kolonistene halvveis på deres ferd. Han gikk til angrep med maurrytterne sine. De var tallmessig overlegne og bedre rustet til strid. Vi ble knust og trakk oss tilbake. Jeg har lyst til å sende kolonister dit igjen, så jeg går nå til krig. Om dere ønsker å være med, skal dere få alt av utstyr. Jeg skal skaffe hver av dere en gribb fra min egen stall, og all utrustning dere trenger». «Hvis du mener det du sier, skal det bli slik!», svarte jeg. Da morgenen kom, ga vaktene beskjed om at fienden var nær. Vi stilte oss i kampformasjon. Hæren vår bestod av hundre tusen, og det var uten transport, mekanikere, fotsoldater og allierte styrker. Endymion hadde åtti tusen gribbryttere og tjue tusen urtevinger. En urtevinge er som en stor fugl, men den har ikke fjær. Den er i stedet dekket av grønnsaker og vingene dens er gigantiske salatblader. I tillegg til gribbryttere og urtevinger, kom også hirsekaster og hvitløkskrigere. Bjørnen5 sendte noen krigere for å hjelpe: tretti tusen loppeskyttere, og femti tusen vindsnarer. De heter loppeskyttere fordi de rir på gigantiske lopper. En loppe er tolv ganger så stor en elefant. Vindsnarene er egentlig fotsoldater, men de kan fly. De har ikke vinger, så fremdriftsmåten er slik: De kler på seg lange kapper som rekker dem til føttene. Kappen fungerer som et seil når vinden tar fatt i den. De farer så av sted som løv i vinden. Vindsnarene er de som er lettest bevæpnet av alle, med god grunn. Sytti tusen spurvenøtter og fem tusen traneryttere skulle bli sendt fra stjernen over Kappadokia6, men de dukket aldri opp. Jeg fikk derfor aldri sett dem. Jeg tør ikke å si noe om utseendet deres, men det skal visstnok være helt utrolig.

Dette var Endymions hær, og alle hadde det samme utstyret: Hjelmene var gigantiske limabønner som var hulet ut. Bønnene på månen vokste seg nemlig abnormt store. Brystvernene var laget av lupiner, eller nærmere bestemt lupinens belgkapsler. Belgkapslene ble så sydd sammen for å lage en slags rustning, de bestod nemlig av samme materiale som horn.7 Skjoldene og sverdene var som vanlige greske skjold og sverd.

Kampformasjonen vår var slik: På høyre flanke stod gribbrytterne sammen med Endymion og oss. På venstre flanke stod urtevingene. I midten stod alle de allierte, hvor de syntes det var best. Vi hadde ca seksti millioner fotsoldater som vi måtte stasjonere på en spesiell måte. Det er nemlig mange edderkopper på månen, langt større enn de på Jorden. Disse edderkoppene skulle spinne et gigantisk spindelvev som strakk seg fra månen og helt til solen. Da de hadde utført oppdraget og spindelbroen stod ferdig, kunne soldatene gå over. Soldatene ble ledet av Natteliten, sønnen til Finværet. På fiendens side var femti tusen maurryttere plassert på venstre flanke sammen med sin konge. Maurrytterne var enorme beist med vinger. De ligner svært på flyvemaur, bortsett fra størrelsen. De kunne bli seksti meter lange, hadde plass til mange krigere på ryggen og de kunne kjempe med antennene sine. På den høyre flanken stod femti tusen myggskyttere. Myggskyttere var egentlig bare bueskyttere som red på enorme mygg. Bak myggskytterne stod en gjeng luftdansere. De var lett bevæpnede fotsoldater, men utrolig farlige på avstand. De slynget ut reddiker mot oss – reddiker som luktet død og fordervelse. Sannelig gikk man en illeluktende død i møte om man ble truffet. Reddikene ble visstnok smurt inn med gift. Ved luftdansernes side stod ti tusen stangpaddehatter; de var hoplitter og nærkampspesialister. Som skjold og spyd brukte de enorme fruktlegemer av diverse sopp og gigantiske aspargesstilker. Sammen med stangpaddehattene stod fem tusen hundenøtter fra Sirius8; vanlige menn med hundeansikt som red på eikenøtter. Eikenøttene hadde selvfølgelig vinger. Etter sigende ble Faethon latt i stikken av noen av sine allierte: slyngekasterne fra Melkeveien og skykentaurene. Skykentaurene kom for sent, og slyngekasterne dukket aldri opp. På grunn av dette skal Faethon visstnok ha blitt så sur at han kokte Melkeveien.

Litteraturliste

Lukian 1972, Luciani Opera, bd. 1–2, MacLeod, M.D. (red.), Oxford University Press, Oxford.

Noter

[1] Teksten er oversatt etter ἈΛΗΘΩΝ ΔΙΗΓΗΜΑΤΩΝ A–B/ VERAE HISTORIAE I–II i M.D. MacLeods standardutgave av den greske teksten (Lukian 1972). Jeg angir ikke seksjonsnummeringen i oversettelsen, men jeg benytter meg av den i henvisningene. Jeg bruker den latinske forkortelsen VH. I–II (Verae Historiae) i referansene. F.eks VH. I.1–2: Verae Historiae Bok I, seksjon 1–2.

[2] Plante som grekerne trodde kunne helbrede sinnssykdom.

[3] Det greske ordet «historiē» betyr noe sånt som «undersøkelse».

[4] I henhold til myter er Faethon sønnen til Solguden.

[5] Oppdiktet figur. Mulig opphav er stjernetegnene Ursus Maior eller Ursus Minor.

[6] Landsdel i Lilleasia.

[7] F.eks. oksehorn.

[8] Hundestjernen – Canis Maioris.