Leder, Litteraturens filosofi

Grensen mellom hva som regnes som filosofi og hva som reg- nes som litteratur har beveget seg i vekselvirkninger gjennom filosofihistorien. I fagfilosofien befinner vi oss i en tid hvor grensen er streng; i en mistenksom søken etter sannhet blir litterære ven- dinger en kilde til flertydighet som ikke kan aksepteres i et fagmiljø hvor argumenter må være så logisk-stringente og transparente som mulig; hvor åpenhet for fortolkning er en argumentativ last. En filosofiprofessor ved vår egen institusjon, IFIKK, sa nylig til Morgenbladet at man skulle tenke seg godt om før man brukte tida si på skjønnlitteratur: det er nemlig høyst tvilsomt at vi egentlig lærer noe av det.

Vi tror ikke det er så enkelt. For å undersøke hva litteraturen kan lære filosofer, og hva filosofer kan lære litterater, og hva litterære filosofer kan lære oss alle, har vi i et samarbeid med litteraturtidsskriftet Bøygen viet herværende nummer til litteraturens filosofi.

Et gjennomgående tema i litteraturfilosofiske betraktninger, er en stadig tilbakevending til temaer fra antikkens filosofer. Særlig forståelsen av spennet mellom kunnskap og poesi, og hvorvidt diktningen kan være en kilde til viten, virker å være en uuttømmelig kilde til filosofiske problemer. I «Reassessing the Neoplatonic Theory of Imitation», problematiserer Øyvind J.V. Evenstad konvensjonelle tolkninger av Platons teori om kunst, og inviterer leseren til å revurdere med henvisning til en nyplatonsk fortolkning.

Også Eirik Fevang skriver seg inn i en platonsk tradisjon, og da ligger det kanskje i sakens natur at artikkelen får form av en dialog? I «Dionysos og Sofia», inspirert av Platons Staten, drøfter Fevang hvorvidt den platonske idealist kan lære noe av de attiske tragediers verdensbilde. Med raus bruk av referanser og allusjoner, filosofiske så vel som skjønnlitterære, stifter leseren kjennskap med alt fra objektiv idealisme, volds- og fredsontologi, til Martha Nussbaums lesning av Aiskhylos’ Agamemnon.

I artikkelen «Rawls’ Ambiguous Utopia» gir Bernt Ivar Barkved en utlegning av John Rawls’ realistiske utopi, og drøfter de mest utbredte innvendingene mot den. Barkved foreslår videre at den utopiforståelsen som fremmes i Ursula K. Le Guins The Dispossessed får bukt med den klassiske kritikken av Rawls’ utopi, og følgelig kan tjene som et nødvendig korrektiv.

I «Det estetiserte mørket» undersøker Sindre Brennhagen temaer som identitet og tilhørighet, samt overskridelse og fortapelse, i utvalgte verker av den norske forfatteren Stig Sæterbakken. Brennhagen diskuterer hvorvidt Sæterbakkens pessimisme er av ren litterær og estetisk art, eller om den kan sies å bunne i en mer metafysisk fundert pessimisme.

Johne Eide har i «Komedien som filosofisk eksperiment» forsøkt å sirkle inn et felles grunnlag for filosofien og litteraturen, med henvisning til komedien som sjanger. Eide hevder å se en felles basis mellom filosofisk og litterær kritikk: Der komedien bruker karikering og intrige, går filosofien metodisk til verks med hypotese og dialog. Samlet kaller Eide dette et «eksperiment».

Øyvind J.V. Evenstad og Harald Kavli har snakket med professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, Franco Trivigno, om Trivignos forskning på diktningens rolle i antikkens Hellas. Hva var det Platon mente i bok ti av Staten? Hvorfor skrev han i dialogform? Hva betyr egentlig det mye brukte, men kanskje lite forståtte, katarsisbegrepet? Og hva er farene ved å le høyt?

Tormod Fjeld Lie har gjort en anmeldelse av den marxistiske teoretikeren Antonio Gramscis Utvalgte tekster 1916- 1926, nå i ny norsk oversettelse. Fjeld Lie drøfter blant annet Gramscis tekster om fascisme, Marx’ Kapitalen, politisk nøytralitet og likegyldighet, før han avslutter med å sammenligne Gramscis og Lenins divergerende tolkninger av den russiske revolusjonen og historisk materialisme.

I den faste spalta «Fra forskningsfronten» presenterer Ole Martin Skilleås, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, sitt arbeid vedrørende det evigaktuelle humeanske problemet om smaksdommers legitimitet. Mer spesifikt spør Skilleås: Hvordan tilegner man seg estetisk kompetanse på områder noen vil hevde involverer rent subjektive påstander? Og hva gjør noen til eksperter innenfor et kunstfelt?

Professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, Marit Grøtta, bidrar med en spalteartikkel til «I praksis», hvor hun har skrevet om portrettfotografiets rolle i litteraturen, og hva den franske filosofen Jean Luc Nancy og den italienske filosofen Giorgio Agamben tenkte om portrettet.

Harald Langslet Kavli har gjort en oversettelse av Sapfos Fragment 31, og Astrid Grindeland har gjort en oversettelse av Lukians «Til den som sa: Du er en ordenes Prometheus».

Som alltid, kan man finne et utdrag fra Den Leksikryptiske Encyklopedi; mesterbrev fra to nyutdannede filosofer; og, til slutt, en forferdelig lang quiz for de mange hjemmesittende som venter på å endelig få bruk for de enkeltemnene de tok i litteraturvitenskap på Blindern.

Om herværende nummer av Filosofisk supplement fremstår som et forsvar for den platonske dialogformen, håper vi leseren anser dette nummeret som en pågående samtale, og at den ikke avsluttes på siste side. De beste filosofiske spørsmålene har sjelden entydige svar, men den gode nyheten er at de også muliggjør interessante diskusjoner.

God lesning!

Sindre Brennhagen og Maia Nielsen