Leder, hvorfor er det så få kvinnelige filosofer?(#4/2020)

Mens de fleste akademiske disipliner de siste tiårene har oppnådd en mer eller mindre balansert kjønnsfordeling, som et resultat av en villet innsats, skiller fagfilosofien seg ut. Mange vil hevde at problemstillingene filosofien beskjeftiger seg med, fra de gamle grekerne og frem til i dag, representerer allmenngyldige, universelle spørsmål som er av interesse og relevans uansett hvem som blir eksponert for dem. Av den grunn slutter man at den filosofiske kanon – kongerekken av filosofer som Platon, Aristoteles, Hobbes, Descartes, Hume, Kant og Hegel og så videre – nyter anerkjennelsen de gjør fordi de uhildet og desinteressert har behandlet sentrale metafysiske, etiske og epistemologiske temaer på den mest objektivt gyldige måten. Det har altså ingenting med kjønn å gjøre; å hevde noe annet er en fornærmelse mot den intellektuelle kapasiteten til kvinnelige filosofer. Men er det ikke påfallende at så godt som alle de som sies å ha oppnådd den største graden av allmenngyldighet, hevet over og uavhengig av kjønn og enhver sosial situering, tilhører den samme gruppen?

Kanon er én ting, men hva med faget slik det fortoner seg nå? Nylig oppstod det reaksjoner da det fremste faglige tidsskriftet for filosofi i Norge, Norsk filosofisk tidsskrift, publiserte et nummer uten en eneste kvinnelig filosof. Diskusjonen kom i kjølvannet av reaksjonene som oppstod i 2019, da NTNU ansatte ti nye filosofer, hvorav alle var menn, og senere innførte et nytt exphil-pensum, hvor omtrent 92 prosent var menn (66 menn mot 6 kvinner).

Debatten som fulgte, nøt et engasjement i offentligheten som er få filosofiske diskusjoner forunt. Kritikere av mannsdominansen i filosofifaget ble anklaget for å gå inn for en historisk revisjonisme, hvor faglig streben etter allmenngyldig kunnskap ble ofret på det identitetspolitiske alteret, eller enhver kvinnes eller minoritets «rett til å kjenne seg igjen», som filosofiprofessor Jens Saugstad uttalte til nettavisen Khrono (18.09.2019). Kritikken ble sett i sammenheng med det mange anså som en overgripende tendens i akademia hvor ytringsfrihet og århundrer med vitenskapelige fremskritt sies å være under press. Selv det høyreekstreme nettstedet Document.no engasjerte seg i diskusjonen. «Igjen er mannen problemet», het det i en artikkel som konkluderte med at «kulturkampen har kommet til norsk akademia».

Når vi stiller spørsmålet om hvorfor det er så få kvinnelige filosofer, er det med en delvis ironisk undertone. Vi ønsker å sette spørsmålstegn ved en gjengs antakelse om at kjønnsfordelingen i filosofi er som den er simpelthen fordi kvinner ikke har eller har hatt relevante bidrag til filosofien. Én strategi for å imøtekomme dette spørsmålet, som har blitt ilagt stor og prisverdig innsats de siste årene, er å trekke frem bidrag fra kvinnelige filosofer som faktisk har kommet med verdifulle og innflytelsesrike innsikter, men som likevel ikke har blitt kanonisert. Dette er ikke en ny idé; så tidlig som i 1690 utga den franske filologen Gilles Ménage Historia mulierum philosopharum (engelsk oversettelse: History of  Women Philosophers (1984)), en historisk oversikt over kvinnelige filosofer fra antikken fram til 1400-tallet.

En annen strategi, den vi ønsker å utforske, er å gå grunnleggende til verks for å forstå hva som ligger til grunn for spørsmål om relevans og kvalitet i filosofien. Det spørsmålet handler grunnleggende sett om hva filosofien er og gjør, hvilke idealer og standarder den er tuftet på og opererer med, samt hvilke normative implikasjoner som følger av disse. Dette er spørsmål det ville vært svært ambisiøst å forsøke å gi entydig svar på, men diskusjonen er like fullt verdt å ta.

Det er nok først og fremst påfallende at pensumlistene, sammensetningen av akademisk ansatte ved universitetene, artikkelforfattere i tidsskriftene og ofte også studentmassene i filosofien i så liten grad reflekterer mangfoldet i samfunnet for øvrig. Dette faktum alene, og selve omfanget av saken, gjør det verdt å stille spørsmålet om det kan være slik at filosofien opererer med normer – epistemiske, stilistiske eller tematiske – som favoriserer enkelte perspektiver over andre. Hvilken rolle bør vi tilskrive det universelle, allmenngyldige perspektivet? Er en forfatters sosiale, kulturelle og historiske situering utslagsgivende for de filosofiske teoriene som fremlegges? Hvordan kan man gå inn for kjønnsutjevnende tiltak, men likevel mene at faglighet og filosofisk kvalitet har forrang? Hva vinner filosofifaget, annet enn en «rett til å kjenne seg igjen»? Og, endelig, er kjønnsbalansen i det hele tatt et problem for filosofifaget, eller er det rent sosiologiske faktorer som spiller den utslagsgivende rollen?

Som filosofer søker vi å komme til bunns i hvorfor ting er som de der, hvorfor vi har de oppfatningene vi har, og hvorfor vi handler som vi gjør. Vi søker å undersøke bakenforliggende antakelser til grunn for våre oppfatninger, forestillinger, vaner og tradisjoner. Det virker for oss derfor helt rimelig at også filosofer burde ønske velkommen kritikk av sitt eget fag, snarere enn å rope varsku om at identitetspolitikken legger en uvurderlig vitenskapelig opplysningstradisjon under press. Som redaktører er det ikke vårt anliggende å felle dommer, argumentere for kvotering eller foreslå en revidert kanon. Vi har ønsket å åpne et rom for selvrefleksjon, hvor vi kan bruke selve den intellektuelle dyden som er filosofien adelsmerke – selvkritikken – til sitt fulleste potensiale.

I artikkelen «Hvorfor bør kvinnelige tenkere inkluderes i den filosofiske kanon?» drøfter Fredrik Nilsen, førsteamanuensis i filosofi ved UiT, tre sentrale grunner til å inkludere flere kvinnelige tenkere i den filosofiske kanon. Nilsen hevder blant annet at det kan føre til en økt rekruttering av kvinner til faget og gi en mer korrekt fremstilling av historien, samt at det vil berike og mangfoldiggjøre undervisningen av og forskningen på filosofihistorien. 

Bendik Berntsen-Øybø diskuterer mulige årsaker bak kjønnsubalansen i fagfilosofien, nærmere bestemt etikkfaget, i «The Gender Imbalance in Ethics». Han undersøker om det er måten faget undervises på, eller om det kan være en forskjell i interesser eller evner som er utslagsgivende. Videre ser Berntsen-Øybø spesifikt på de normative implikasjonene av disse forklaringsmodellene og drøfter hvorvidt skjevfordelingen er urettmessig eller ei.

Hvilke strukturelle mekanismer er det som forårsaker, opprettholder eller forsterker kjønnsubalansen i filosofifaget? I artikkelen «Aversion to Reason» drøfter Oda Davanger måten debatten om representasjonen av kvinner i filosofien har fortonet seg på, innenlands og utenlands. Hun undersøker også hvorvidt det er visse særegne institusjonelle elementer ved filosofidisiplinen som gjør at kvinner i mindre grad søker seg til fagområdet.

Thea Thori Kogstad og Maia Nordsteien Nielsen har intervjuet Ingvild Torsen, førsteamanuensis i filosofi ved UiO. Torsen er blant annet fagansvarlig for revideringen av exphil-pensumet, som har blitt kritisert for den manglende kvinneandelen opp gjennom årene. I den sammenheng har Kogstad og Nielsen snakket med Torsen om hvilke reaksjoner det nye pensumet – som inkluderer flere kvinnelige filosofer enn tidligere – har avfødt i offentligheten, hvordan man arbeider med fremstillingen av filosofihistorien, samt hvordan den filosofiske kanon har blitt til. 

Til spalten «Fra forskningsfronten» har vi gleden av å republisere en artikkel av Tove Pettersen, professor i filosofi ved UiO, tilknyttet Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Artikkelen «Texts Less Travelled» tar kritisk stilling til hvorfor tekster skrevet av kvinnelige filosofer har blitt mindre lest og kommentert gjennom historien enn verker forfattet av mannlige filosofer. Pettersen hevder at kvinnelige filosofer har blitt viet mindre oppmerksomhet på bakgrunn av deres kjønn; det faktum at de var kvinner, har hindret sirkulasjonen av deres tekster og dermed hemmet den transhistoriske utvekslingen av idéene de fremmet.

Ali Jones Alkazemi har skrevet en omtale av Slavoj Žižeks nyeste bok, Hegel in a Wired Brain. Alkazemi redegjør for Žižeks kritikk av den australske milliardærentreprenøren Elon Musks siste prosjekt, hvor Žižek retter skarp skyts mot den filosofiske naiviteten til Musk og andre såkalte teknologioptimister. Som i Žižek-bøker flest er det flust av Hegel, og Alkazemi drøfter styrker og svakheter ved måten Žižek knytter den tyske idealismen opp mot moderne singularitetsteori på.

Jørgen Johan Thuestad Meyer og Sjur Sandvik Strøm har oversatt en tekst av den tyske filosofen og karmelittnonnen Edith Stein, som ble helligkåret i 1998 av pave Johannes Paul II med helgennavnet St. Teresa Benedicta av Korset. Thuestad Meyer og Sandvik Strøm har i denne oversettelsen tatt utgangspunkt i teksten Zum Problem der Einfühlung (Om innfølingsproblemet) og gir også en kort innledning om Steins liv og virke.

Som vanlig kan leseren også finne to mesterbrev fra nyutdannede filosofer, denne gangen om indisk filosofi og klimaetikk, et utdrag fra den myteomspunne Leksikryptiske encyklopedi, samt en quiz bakerst i bladet.

Den verdensomspennende pandemien kombinert med sporadiske nedstengninger stakk noen kjepper i hjulene for publiseringen av dette nummeret; det skulle egentlig ha kommet ut i desember 2020. Siden majoriteten av arbeidet var ferdigstilt allerede da, har vi likevel valgt å betrakte dette som utgivelse nummer fire i 2020. Vi understreker at denne lille forsinkelsen ikke kommer til å gå på bekostning av publiseringsplanen for 2021. Vi håper at dette nummeret kan bidra til å nyansere en debatt som gjerne karakteriseres av steile fronter. Kanskje kunne vi også ha stilt det motsatte spørsmålet av det vi har gjort her, nemlig «hvorfor er det så mange mannlige filosofer?». Uansett håper vi at det foreliggende bladet gir en liten innføring i og smakebit på flere interessante perspektiver som gjør seg gjeldende på dette området.