Hvorfor bør kvinnelige tenkere inkluderes i den filosofiske kanon?

(Illustrasjon: Susanne Fernløf Arntzen)

Kvinnelige tenkere har tradisjonelt blitt ignorert i fremstillinger av filosofiens historie. I denne artikkelen retter jeg oppmerksomheten mot denne diskriminerende praksisen og drøfter de tre mest sentrale grunnene jeg mener finnes for at det er viktig å endre den. For det første vil en inkludering av kvinnelige tenkere i den filosofiske kanon bidra til at jenter får kvinnelige forbilder og rollemodeller, noe som igjen forhåpentligvis vil føre til at flere kvinner velger filosofi som studium og yrkeskarriere. For det andre er det viktig å rette opp skjevheten i filosofihistoriske fremstillinger rett og slett fordi det finnes flere kvinner som fortjener en plass i kanon, men som har blitt ignorert på grunn av sitt kjønn. For det tredje er det avgjørende å inkludere kvinner ettersom de gjerne behandler filosofiske problemstillinger på litt andre måter enn menn, samtidig som de introduserer nye problemstillinger, noe som er berikende og bidrar til større mangfold.

Hver generasjon må skrive historien på nytt. Dette «prinsippet», som i sin tid ble formulert av Halvdan Koht, gjelder ikke bare historiefaget i snever forstand, men også filosofiens historie og trolig alle former for faghistorie. Verden forandrer seg, holdninger og interesser endres, og man betrakter stadig fortiden med nye og kritiske øyne. Vi lever i dag i et samfunn hvor menn og kvinner er mer likestilte enn noen gang. Selv om det stadig finnes områder hvor det ene kjønnet har en dominerende stilling, har menn og kvinner i dag, i det minste i vår del av verden, like rettigheter og tilnærmet like muligheter innenfor livets mange viktige og uviktige områder. Til tross for at man til tider kan spørre seg om verden egentlig beveger seg fremover, er det lite tvil om at den på dette området har forandret seg til det bedre. Kvinner inntar stadige flere ledende posisjoner i samfunnet, kvinner er i dag i flertall blant studenter ved universiteter og høgskoler, og endelig har kvinnefotballen begynt å få noe av den oppmerksomheten den fortjener. Vi har ganske enkelt tatt oppgjør med forskjellsbehandling som preget så vel den fjerne som den relativt nære fortiden. Alt er langt ifra perfekt, og det gir fortsatt god mening å markere Kvinnedagen 8. mars, men verden har i hvert fall beveget seg i riktig retning siden Olympe de Gouges, Catharine Macaulay og Mary Wollstonecrafts dager.

På denne bakgrunn fremstår det som et paradoks at de fleste fremstillinger av filosofiens historie fremdeles den dag i dag – bevisst eller ubevisst – ignorerer kvinnelige filosofer. En holdning man fra tid til annen hører er at det ikke finnes noen, eller i hvert fall ikke mange, kvinner som har bidratt i utviklingen av filosofiens historie. Denne holdningen gjenspeiler seg i ledende fremstillinger av filosofihistorien så vel nasjonalt som internasjonalt. Hovedsakelig på grunn av examen philosophicum, finnes det en hel flora med innføringsbøker i filosofi og filosofihistorie på norsk. En av de fremste fremstillingene er Anfinn Stigens tobindsverk Tenkningens historie (Stigen 1983). Verket er særdeles godt skrevet, og Stigen gir det som må kunne kalles klassiske presentasjoner av blant annet Aristoteles’ og Kants etiske teorier. Det er dog påfallende – verkets pretensiøse tittel tatt i betraktning – at utvalget hans av tenkere i det store og hele er hvite menn, mens så vel kvinner som ikke-vestlige tenkere er utelatte (med unntak av knappe tre sider om Simone de Beauvoir). Finnes det virkelig ikke andre enn hvite menn som har tenkt opp gjennom historien? Situasjonen er ikke noe bedre om vi vender oss mot det som nok er det grundigste og mest benyttede filosofihistorieverket på den internasjonale arenaen, nemlig Frederick Coplestons bindsterke verk A History of Philosophy, som ble utgitt mellom 1946 og 1975 (Copleston 2003). Copleston har riktignok funnet plass til enkelte innslag fra ikke-vestlig tenkning, for eksempel et helt bind om russisk filosofi, men kvinnelige tenkere er i det store og hele fraværende. Nå kunne man kanskje hevde at både Stigens og Coplestons verk har rukket å bli noen år gamle, og at man i dag har gått mer bort fra å benytte disse verkene. Dette stemmer nok, men situasjonen for kvinnelige tenkere har ikke blitt vesentlig bedre i nyere fremstillinger. Høsten 2019 ble det – med rette – rabalder i Trondheim da det kom ut en ny lærebok i filosofi til bruk ved examen philosophicum ved NTNU, hvor kvinnelige tenkere i svært beskjeden grad var inkluderte (Dybvik, Dybvik & Wyller 2019). Ved UiT kom det i 2013 ut en ny tematisk organisert lærebok i filosofi som fremdeles benyttes i examen philosophicum (Anfinsen & Christensen (red.) 2013). Utover en fem siders presentasjon og diskusjon av Carol Gilligan og omsorgsetikk presenterer heller ikke dette verket studentene for kvinnelige tenkeres teorier i noe vesentlig grad.

Det finnes riktignok forsøk på å skrive filosofihistorie hvor kvinners bidrag anerkjennes. Det mest kjente verket er Mary Ellen Waithes firebindsverk A History of Women Philosophers, som ble utgitt mellom 1987 og 1995. Dette verket var et nybrottsarbeid som utelukkende inneholder kapitler om kvinnelige filosofer fra antikken og frem til vår tid. Verket har utvilsomt spilt en viktig rolle for at det i de siste tiårene har blitt rettet større oppmerksomhet mot kvinnelige filosofer. Nasjonalt finnes det et tilsvarende verk, nemlig antologien Kjønnsperspektiver i filosofihistorien fra 1999, redigert av Linda M. Rustad og Hilde Bondevik, skjønt dette verkets anliggende vel så mye er å presentere og diskutere kjønnstenkningen hos kanoniserte mannlige filosofer som å fremme kvinnelige tenkere. Slike verk til tross: Jeg vil ta til orde for at det er nødvendig å skrive historien på nytt, da det på hegeliansk vis er behov for en syntese av tesen, det vil si den tradisjonelle «kvinneekskluderende» måten å skrive filosofihistorie på («his-story of philosophy»), og antitesen, altså den feministiske «mannsekskluderende» måten («her-story of philosophy»), for å skape en korrekt og adekvat fremstilling av hvordan tenkningens historie faktisk har utviklet seg.

Det fremste spørsmålet i denne artikkelen er hvorfor det er viktig å innlemme kvinnelige tenkere i den filosofiske kanon. Først vil jeg kort diskutere noen av grunnene som har blitt fremsatt for at kvinner tradisjonelt har blitt ignorert, før jeg skisserer de tre grunnene jeg mener finnes for at kvinnelige filosofer bør inkluderes i kanon.    

Hvorfor har kvinner blitt ignorerte?

I artikkelen «Women Philosophers and the Cosmological Argument: A Case Study in Feminist History of Philosophy» skisserer Marcy P. Lascano fire mulige grunner til at kvinner har blitt neglisjert i filosofihistoriske verk (Lascano 2019, 24). For det første kan kvinner ha blitt neglisjert fordi de ikke har fremsatt originale argumenter; for det andre fordi de ikke har deltatt i de offentlige diskusjonene som ledet frem til utviklingen av, og forsvaret for, bestemte posisjoner, slik at deres argumenter har falt utenfor det filosofiske og akademiske felleskapet; for det tredje fordi de, selv om deres innsikter kan være originale, ikke har fremsatt standpunkter som er tilstrekkelig filosofisk interessante eller sofistikerte; og, for det fjerde, har de blitt neglisjert rett og slett fordi de er kvinner.

Selv er jeg mest overbevist av den fjerde grunnen, da jeg tror at assosieringen av rasjonalitet, prinsippbasert argumentasjon og logikk med det maskuline, og av det sensitive, følelsesmessige og prinsippløse med det feminine, historisk har vært så sterk at man har oversett kvinners bidrag til filosofien, selve «tenkningens fag». Likevel kan jeg tenke meg grunner til at man har forfektet de tre andre synspunktene. Når det gjelder den første grunnen, er det en kjensgjerning at svært mange av de kvinnene som har bidratt til filosofihistorien, på en eller annen måte har vært knyttet til kanoniserte mannlige filosofer. Det gjelder for eksempel Emilie du Châtelet, som var samarbeidspartneren til Voltaire; Elisabeth av Böhmen, som korresponderte med René Descartes; Damaris Cudworth Masham, som var datter av Cambridge-platonisten Ralph Cudworth; og Harriet Taylor, som var gift med John Stuart Mill. I en slik situasjon, og særlig i lys av den tradisjonelle oppfatningen av kvinner som passive og menn som aktive, har det nok vært lett å trekke den konklusjonen at det var mannen som bidro med de originale innsiktene, mens kvinnens bidrag i beste fall kunne tjene som fotnoter. Som jeg dog kommer tilbake til nedenfor, kan det nok i mange tilfeller være like riktig å si at det er de kanoniserte mannlige filosofene som har vært tilknyttet viktige kvinnelige tenkere som å si at det er tale om kvinnelige tenkere som har vært tilknyttet de store mannlige filosofene. Påvirkningen har i mange tilfeller utvilsomt vært gjensidig.

Hva gjelder den andre grunnen, er det slik at de fleste kvinner i historien har vært hindret fra å ta utdannelse, i det minste i offentlig regi, samtidig som de ikke har hatt samme muligheter som menn til å få utgitt verkene sine. Derfor har mange av dem gjort bruk av andre sjangere enn sine mannlige kolleger, for eksempel brevskriving, som har ført til at de ikke har nådd ut med sine tanker i den bredere offentligheten. Dermed har de tilsynelatende – med vekt på tilsynelatende – ikke bidratt til idéutvikling i det filosofiske og akademiske felleskapet på lik linje som menn – et felleskap de, grunnet manglende utdanning, heller ikke har hatt muligheter til å være formelt tilknyttet. Når det er sagt, er jeg overbevist om at mange av dem har påvirket mannlige filosofer på det mer private og uformelle plan gjennom samtaler og privat brevutveksling. Et treffende eksempel her er nok Sofie av Hannover, som hadde en nær forbindelse med Leibniz ettersom hun var gift med kurfyrsten av Hannover, mens Leibniz arbeidet som bibliotekar og rådgiver ved Huset Hannover. Sofie hadde daglige aftensturer i den vakre hagen i tilknytning til slottet Herrenhausen, og på disse turene hadde hun ofte med seg Leibniz. Ved flere anledninger satte Leibniz seg ned og tok notater etter samtalene med Sofie, og det finnes også en rik korrespondanse mellom dem. Sofie bidro kanskje ikke, i hvert fall så vidt vi vet, med de mest originale innsiktene, men at hun øvet innflytelse på Leibniz, særlig i å utvikle og presisere posisjonen hans, synes å være hevet over enhver tvil (Nilsen 2020).

Når det gjelder den tredje grunnen, er det slik at kvinner gjerne behandler litt andre aspekter ved filosofiske problemer enn sine mannlige kolleger, samtidig som de introduserer nye filosofiske problemstillinger. Det kanskje klareste eksempelet på det siste er moderne kvinnelige filosofer, deriblant Susan Moller Okin, som har fremmet betydningen av tradisjonelle kvinneoppgaver som husarbeid og barneoppdragelse, og ikke bare lønnsarbeid og politisk deltakelse, for rettferdighet, likestilling og velferd i staten (Okin 1991). Ved første øyekast er det nok lett å konkludere med at avhandlinger om slike tema ikke passer inn sammen med typiske bidrag fra menn, og at de dermed betraktes som mindre interessante filosofisk sett. Et treffende eksempel på en kvinnelig tenker som tematiserer andre sider ved et tema enn sine mannlige kolleger, er Elisabeth av Böhmen. For der hvor Descartes behandler sinn–kropp-problemet på en metafysisk måte, hvor res cogitans og res extensa fremstår som atskilte og uavhengige substanser, understreker Elisabeth at det er en del hverdagserfaringer, særlig kroniske lidelser som migrene, som forteller oss at sjelen kan svekkes som følge av langvarig fysisk svekkelse. Dermed kan ikke sjelen ansees som uavhengig og «løsrevet» fra kroppen (Nilsen 2018). Dessuten er det vel en kjensgjerning at kvinner generelt og typisk uttrykker seg mer forsiktig og nyansert enn menn, mens menn er mer påståelige, bastante og direkte, slik at menns verk kan fremstå som skarpere, tydeligere og kanskje mer sofistikerte.

Hvorfor bør kvinner inkluderes?

Alt dette til tross er jeg rimelig overbevist om at den viktigste grunnen til neglisjeringen av kvinner i filosofihistorien er at de simpelthen tilhører det kjønnet som tradisjonelt har blitt assosiert med følelser og passivitet heller enn rasjonalitet og aktivitet. I resten av artikkelen retter jeg oppmerksomheten mot spørsmålet om hvorfor det er viktig å endre denne praksisen, altså hvorfor kvinnelige tenkere bør innlemmes i den filosofiske kanon, for slik å bringe fremstillinger av filosofiens historie på høyde med vår egen tid. Etter nøye overveielse har jeg kommet frem til at det i det minste finnes tre grunner til å inkludere kvinner i kanon, skjønt jeg pretenderer ikke å hevde at listen er uttømmende.

Første grunn: Økt rekruttering av kvinner til filosofifaget

Min første grunn for å inkludere kvinnelige tenkere i den filosofiske kanon er det vil gi kvinner forbilder og rollemodeller som – forhåpentligvis – vil bidra til at flere av dem velger filosofi. På lang sikt vil man slik kunne jevne ut den kjønnsubalansen som finnes i filosofifaget blant ansatte og studenter. Denne grunnen er en vesentlig grunn til at det ved UiT er opprettet en forskningsgruppe i feministisk filosofi, hvor ett av satsningsområdene er kritikk av den filosofiske kanon. Til tross for at kvinner, som allerede nevnt, er i flertall blant studentene ved høyere utdanningsinstitusjoner i Norge i dag, er det fortsatt flest menn som studerer filosofi. Samtidig er menn fremdeles i klart flertall blant de ansatte ved filosofiske institutter. Denne situasjonen er svært beklagelig, og det var vanskelig å lese nyhetssakene om filosofimiljøet i Trondheim, som våren 2019 ansatte ti menn og null kvinner i filosofistillingene de hadde lyst ut, til tross for at det var flere kvinnelige søkere som var kvalifiserte for stillingene. Dette er en kontroversiell sak det allerede har blitt skrevet mange spaltemetere om, og jeg antar dessuten at saken er mer sammensatt enn det som har kommet frem i media. På generell basis vil jeg dog hevde at det faktum at det ikke ble tilsatt kvinner, var svært uheldig for filosofimiljøet ved NTNU. Heldigvis rettet NTNU opp noe av sine fordums synder gjennom en ny tilsettingssak våren 2020 hvor tre av de fire nytilsatte var kvinner. Ved Institutt for filosofi ved UiT har det heldigvis blitt ansatt flere kvinner i de senere årene, selv om det fortsatt er en klar majoritet av menn, særlig i faste førstestillinger. I den samme perioden har konfliktnivået gått ned, mens publikasjonsraten har gått opp. Det er nok flere faktorer som kan bidra til å forklare de to sistnevnte utviklingstrekkene, men det er vanskelig ikke å se en årsakssammenheng mellom dem og den økte kvinneandelen.

Jeg har hittil ikke kommet over forskning som tilsier at det å inkludere kvinnelige tenkere i den filosofiske kanon bidrar til at flere kvinner velger filosofistudier og yrkeskarrierer i filosofi. Likevel er jeg av den oppfatning at det over tid vil ha noe å si at filosofiens historie innbefatter portretter og diskusjoner av kvinnelige filosofer som kan tjene som forbilder og rollemodeller. Det er nok gammeldags og utdatert å hevde at jenter ikke kan ha mannlige forbilder og gutter ikke kan ha kvinnelige, noe jeg definitivt tror de kan, men det er nok samtidig en tendens til at jenter har lettere for å identifisere seg med fortidens kvinner og gutter med fortidens menn. Dermed kan det være grunn til å tro at det å inkludere flere kvinnelige tenkere så vel i kanon som på pensumlistene ved de ulike utdanningsinstitusjonene vil være gunstig for rekrutteringen av flere kvinner. Dessuten tror jeg det uansett vil være inspirerende for så vel jenter som gutter å se at fortidens kvinnelige tenkere faktisk klarte å hevde seg og gjøre sine idéer gjeldende, til tross for at mange av dem levde under vanskelige betingelser som undertrykking og manglende tilgang til utdannelse.

Andre grunn: Mer korrekt fremstilling av filosofihistorien

Den andre grunnen til at kvinnelige tenkere bør inkluderes i kanon, er at det vil frigjøre filosofien fra den mannsdominansen faget fortsatt er preget av, og dermed bidra til å gi et mer korrekt bilde av den faktiske utviklingen av tenkningens historie. I Filosofiens annet kjønn peker Tove Pettersen nettopp på dette poenget:

Den filosofihistoriske kanon, der kvinners arbeider ignoreres, gjør ikke bare urett mot de kvinnelige filosofene som hadde fortjent en plass der. Det gjøres også en urett mot dagens studenter og forskere, fordi viktige deler av vår tenkende arv er blitt utvisket. […] Å lese en filosofihistorie der bare menns bidrag presenteres, er som å lese en halv filosofibok. Det innsnevrer selvsagt den filosofiske forståelseshorisonten og kunnskapstilfanget på flere måter (Pettersen 2011, 81).

Jeg er altså av den oppfatning at selv om en inkludering av kvinnelige tenkere ikke skulle føre til at det rekrutteres flere kvinner til filosofifaget, er det likevel, slik Pettersen påpeker, riktig å rette opp skjevheten i bildet av tenkningens historie. Det å inkludere kvinnelige tenkere i fremstillingene handler om å anerkjenne fortidens kvinner («the founding mothers») og deres bidrag. Som akademiker generelt, og filosof spesielt, skal man alltid søke sannheten; man skal drives av sin kjærlighet til sannhet og ikke av markedshensyn, nedarvede tradisjoner eller de til enhver tid rådende trender og holdninger. Dersom man for eksempel leser Mary Ellen Waithes firebindsverk A History of Women Philosophers, eller man – enda bedre – leser de kvinnelige tenkernes egne originale verk, vil man lett oppdage at de har spilt en viktig rolle i utviklingen av tenkningens historie og i å forme filosofifagets egenart. Det å inkludere kvinner handler slik også om likestilling for de kvinnene som filosofer i dag står på skuldrene til. Vi hadde ikke vært der vi er i dag, dersom det ikke hadde vært for både de kvinnene og mennene i fortiden som har bidratt til tenkningen og utviklingen av fagets egenart. Derfor er det på høy tid å anerkjenne dette faktumet og inkludere kvinner i fremstillinger av fagets historie.

Et for meg avgjørende argument for å si at kvinner har bidratt til utviklingen av idéer og posisjoner i filosofihistorien, er at jeg mener å finne at mange av de allerede kanoniserte mannlige filosofene faktisk ser ut til å oppfatte det på samme måte. For å ta noen illustrerende eksempler: Cathrine Trotter Cockburn skrev et forsvar for den britiske filosofen John Lockes filosofi, et forsvar Locke var meget begeistret over, og i sitt takkebrev til Cockburn går han langt i å innrømme at hun har forsvart ham bedre enn det han ville være i stand til å gjøre selv (Waithe 1991, 105f.); i sin brevveksling med René Descartes presser Elisabeth av Böhmen Descartes så tøft i et forsøk på å få ham til å forklare samvirket mellom sjel og legeme at Descartes etter hvert så seg nødt for å publisere Sjelens pasjoner, hvor han offentliggjorde sin konglekjertelteori, og i sin dedikasjon til Elisabeth i verket Filosofiens prinsipper hevder han at Elisabeth er den eneste som har forstått alle hans skrifter (Nilsen 2018, 89f.); Anne Conways verk The Principles of the Most Ancient and Modern Philosophy fikk, ut fra hva han selv sier, stor innflytelse på Gottfried Wilhelm von Leibniz, og det er anerkjent i litteraturen at Leibniz hentet sitt mest sentrale begrep, nemlig monadebegrepet, fra Conway (Gerhard 1960, 216); Immanuel Kant beundret de dype innsiktene hos Emilie du Châtelet så sterkt at han, riktignok på kjønnsdiskriminerende vis, hevdet at hun burde begynne å gå med løsskjegg, da det slik ville bli et bedre samsvar mellom hennes ytre fremtoning og den dybden hun strebet etter i sin tenkning, og det er et faktum at Kants poenger i hans aller første publiserte verk, Gedanken von der wahren Schätzung der lebendigen Kräfte fra 1749, lå så nært opp til Châtelet at kritikeren Johann August Eberhard anklaget ham for plagiat (Hagengruber 2019, 173); John Stuart Mill innrømmer i sin selvbiografi at selv om alle hans sentrale verk kun bærer hans navn og er ført i pennen av ham, har hans kone og samarbeidspartner gjennom mange år, Harriet Taylor, bidratt til verkenes innhold i minst like stor grad som han selv (Mill 1981, 251); Lou Andreas-Salomé gjorde så sterkt inntrykk på Friedrich Nietzsche at han kalte henne sin «søsterhjerne», mens Sigmund Freud så med beundring på måten Andreas-Salomé bidro med originale innsikter til hans psykoanalyse (Wawrytko 1995, 78f.). Med disse og andre eksempler tror jeg vi kan slå fast at mange av de kanoniserte filosofene faktisk anerkjente kvinners bidrag og at det således er oss, ettertidens fortolkere, som har neglisjert dem. Det er følgelig oss, våre holdninger og våre tradisjonelle fremstillinger av fagets historie det er noe kjønnsdiskriminerende ved, og ikke faghistorien selv. Dette er etter min mening et meget hardtslående argument for at vi faktisk må revidere måten vi skriver filosofihistorie på.

Tredje grunn:

Berikelse og mangfoldiggjøring av filosofihistorien

Selv om det å inkludere kvinnelige tenkere i kanon ikke vil føre til at flere kvinner velger filosofifaget, og selv om man skulle være uenig med meg i at kvinnelige tenkere har bragt originale filosofiske idéer til torgs, vil jeg hevde at det likevel finnes en god grunn for å inkludere kvinnelige tenkere. En slik inkludering vil nemlig berike og mangfoldiggjøre filosofiens historie. Det er min sanne overbevisning at det å inkludere kvinner i filosofiens historie er en berikelse ikke bare fordi vi hos kvinnene selv finner nye og interessante perspektiver på filosofiske problemer, men også fordi det er berikende for vår forståelse av de allerede kanoniserte mannlige filosofene. For å begynne med det siste først, og for her å tale med personlig erfaring, er Elisabeth av Böhmen en av de kvinnelige filosofene jeg har beskjeftiget meg mest med. Det å lese hennes brevveksling med Descartes har utvilsomt vært enormt berikende. Jeg har blitt kjent med en tenker som har studert sitt filosofiske idol meget godt og som på særs skarpsindig, men samtidig ydmykt vis, utfordrer ham med sine spørsmål og kommentarer. Dette har ikke bare ført til at jeg har blitt kjent med en ny tenker i filosofihistorien, men jeg sitter også igjen med den oppfatning at jeg har blitt langt bedre kjent med Descartes. Det gjelder ikke bare hans tenkning og måten han forsøker å forklare samvirket mellom sjel og legeme på overfor Elisabeth, men jeg har blitt kjent med mennesket Descartes på en helt annen måte enn jeg i sin tid ble av kun å lese Meditasjoner. Den Descartes som snakker i brevene til Elisabeth er en Descartes som virkelig bryr seg om et annet menneske, og som anbefaler Elisabeth å dra til de varme kildene i byen Spa for å få bukt med migrenen hun slet med; det er en Descartes som trøster Elisabeth etter at hennes onkel, Kong Karl I av England, Skottland og Irland, ble halshugd under den engelske borgerkrigen; det er en Descartes som ikke bare tviler på alt annet enn cogito ergo sum, men også på om han skal takke ja til tilbudet om å komme til Sverige for å undervise Dronning Kristina, og som spør Elisabeth til råds; og endelig er det en Descartes som savner samværet med Elisabeth så sterkt at han lover henne at han skal legge turen innom på vei hjem fra Sverige, og hvor Elisabeth svarer at hun håper at hun kan komme til Stockholm før den tid og følge undervisningen sammen med Kristina. Likeledes som all ettertid har beundret Forsvarstalen, fordi vi gjennom denne dialogen ikke bare blir kjent med Sokrates sin filosofi, men også med mennesket Sokrates, er brevvekslingen mellom Elisabeth og Descartes ikke bare en berikelse med henblikk på deres respektive teorier, men også med hensyn til de to menneskene som forfektet disse teoriene. Samtidig gjør kjennskapen til brevvekslingen med Elisabeth at man leser Sjelens pasjoner på en ny, bedre og mer livaktig måte, ettersom verket er motivert av diskusjonene i brevene og ble skrevet på oppfordring fra Elisabeth.

I sin artikkel «Cutting Through The Veil of Ignorance: Rewriting the History of Philosophy» drøfter professor i filosofi Ruth Hagengruber hva det vil innebære å omskrive filosofihistorien. Hagengruber viser til flere eksempler på kvinner som til tross for at de ikke har hatt samme mulighet som menn til verken utdannelse eller skriving, likevel har bidratt med viktige innsikter til filosofiens historie. Ifølge Hagengruber kan en viktig forklaring på dette nettopp være disse kvinnenes motstand mot det eksisterende samfunnet og dets undertrykking av kvinner. Selve undertrykkingen kan slik, i det minste for noen få modige kvinner, ha vært produktiv. Det er historieløst å hevde at det ikke finnes kvinner i filosofiens historie som vesentlig har bidratt til utviklingen av faget. Historien om kvinnelige filosofer er like lang og like mangfoldig som filosofihistorien selv, og gjennom denne historien finner vi svært mange kvinner som involverer seg i debatter om viktige filosofiske anliggender, som eksempelvis spørsmålet om Guds eksistens, problemet vedrørende relasjonen mellom sjel og legeme, diskusjonen om hvorvidt vi oppnår kunnskap om verden gjennom sanseerfaring eller fornuft, spørsmålet om hva som er riktig moralsk handling og hva som kjennetegner den gode moralske aktøren, og veldig mye annet. Det å befatte seg med filosofiens historie på den tradisjonelle kvinneekskluderende måten kan således sammenlignes med en astronom som vil gi en sammenhengende fremstilling av solsystemet, men som hopper over annenhver planet. Inkludering av kvinner bidrar derimot, slik Hagengruber påpeker, til å mangfoldiggjøre og berike filosofihistorien:

Although women were restricted in their access to education and participation in society, such restrictions could not completely prevent them from thinking and writing. Incorporating their ideas into the history of philosophy means much more than simply adding a second pile of books adjacent to the first one. When we investigate the history of female philosophers, we do not merely exchange one canon for another, in which the same things are said and the same topics examined. Rather, the canon shaped by female philosophers has its own characteristics and traditions, and it can be read both as a history of resistance and critique, and as a tradition of advances and of original contributions. The material brought to light gives us cause to rethink both our concepts and interpretations of the history of philosophy in general and our view of the history of female philosophers in particular (Hagengruber 2015, 35).

Vi har med andre ord alt å vinne på å inkludere kvinner i den filosofiske kanon. En innvending som kan reises mot dette, er at det ikke er riktig å inkludere kvinner i kanon fordi at de er kvinner, for representasjonens egen skyld, men at det avgjørende spørsmålet heller er om de har noe interessant å si eller ikke. Denne kritikken vil jeg si meg dels enig og dels uenig i. For å begynne med hvorfor jeg mener at den har noe for seg, så har et viktig punkt i det foregående vært at det ikke bare er fordi de er kvinner at kvinnelige tenkere skal inkluderes i kanon; kvinnelige tenkere har introdusert nye og originale idéer til filosofien og slik bidratt til å utvikle faget og dets egenart. Grunnen til at jeg for eksempel mener at Anne Conway bør inkluderes i filosofihistoriske fremstillinger, er ikke bare at hun inspirerte Leibniz til monadebegrepet, men fordi hennes kunnskapsteori ikke så lett passer inn i dikotomien mellom empirisme og rasjonalisme og at hun således utfordrer disse etablerte filosofiske kategoriene. Det er derfor nødvendig med en rekonseptualisering.

På den annen side vil jeg mene at det også er god grunn for å inkludere kvinner i kanon rett og slett fordi de er kvinner. Som vi lærer fra moderne omsorgsteoretikere som Carol Gilligan og Nel Noddings, er det en klar tendens til at kvinner og menn tenker ulikt om moralske problemstillinger. Mens menn vurderer moralske problemstillinger fra et upartisk og prinsippbasert ståsted, er det mer nærliggende for kvinner å tenke partisk i henhold til omsorg og nære relasjoner. Gitt at denne tendensen er riktig, noe det kan være gode grunner for at den er, vil det å ekskludere kvinner fra filosofihistorien gjøre den fattigere hva gjelder perspektiver og posisjoner, trolig også utover rent moralske spørsmål. Kanskje er det som filosofihistorikeren Lisa Shapiro hevder, nemlig at det er mer naturlig for menn å tenke i dikotomier mens kvinner i sin tenkning i større grad søker relasjoner (Shapiro 2007, 42). Jeg er ikke helt overbevist om at dette er riktig, men det er i hvert fall påfallende hvor mange kvinner som i tidlig nytid fremsatte ganske like innvendinger mot Descartes sin substansdualisme mellom sjel og legeme. Vi finner slike kritikker hos Margareth Cavendish, Anne Conway, Elisabeth av Böhmen, Sofie av Hannover så vel som Cathrine Trotter Cockburn. Muligheten for at kvinner slik bidrar med nye og fruktbare perspektiver på filosofiske problemer, er således en god grunn til å innvie dem i kanon selv om deres teorier i seg selv eventuelt ikke helt skulle leve opp til de etablerte vitenskapelige standarder og kvalitetskrav. I henhold til dette poenget bør man også huske på at de gjeldende standarder og kvalitetskrav nettopp er etablerte innenfor den eksisterende mannsdominerte filosofiske kanon, mens kvinner typisk uttrykker seg annerledes enn menn og gjør bruk av andre sjangre.

Konklusjon

Avskaffelse av den kvinnediskrimineringen som fremdeles er normen i fremstillinger av filosofiens historie vil uten tvil være en berikelse. Hvis man er redd for en slik berikelse, kan man vanskelig sies å være interessert i å få et korrekt og sannferdig bilde av filosofihistorien. Dermed kan man kanskje heller ikke omtales som filosof. Filosofi betyr tross alt kjærlighet til visdom, ikke frykt for visdom. Når man skriver filosofihistorie må man selvsagt ha et perspektiv å se fra, bestemte kriterier man tar som utgangspunkt. Som Tromsøfilosof Jakob Meløe minner oss om, ser vi alltid fra et sted, fra et bestemt perspektiv (Meløe 1983). Det kan være gode grunner til at en filosofihistoriker for eksempel skriver om Platons Sokrates men ikke om Xenofons, om Descartes men ikke om Montaigne, om Kant men ikke om Schiller, om Nietzsche men ikke om Dostojevski, om Freud men ikke om Jung, om Andreas-Salomé men ikke om Rilke. Det er ikke mulig å skrive filosofihistorie «from a point of nowhere». Verden forandrer seg, holdninger og interesser endres og man betrakter stadig fortiden med nye og kritiske øyne. Nettopp derfor må også hver generasjon skrive filosofihistorien på nytt. Poenget er altså ikke at vi må skrive en filosofihistorie helt uten kriterier. Det som snarere er avgjørende, er at en tenkers kjønn ikke skal være et kriterium for eksklusjon. Det å utelate kvinner fra filosofiens historie på grunn av deres kjønn er en form for diskriminering som ikke hører noe steds hjemme i det 21. århundret.[1]

Litteratur

Anfinsen, Roar & Christensen, Erik (red.). 2013. Menneske, natur og samfunn: Lærebok i filosofi. Oslo: Universitetsforlaget.

Copleston, Frederick Charles. 2003. A History of Philosophy. Bind I-XI. London: Continuum.

Dybvik, Dagfinn Døhl, Dybvik, Magne & Wyller, Truls. 2019. Tanke og handling: Filosofi, vitenskap og samfunn. Bergen: Fagbokforlaget.

Gerhard, Carl Immanuel (red.). 1960. Die Philosophischen Schriften von Gottfried Wilhelm Leibniz. Bind III. Berlin: Georg olms Hildesheim.

Hagengruber, Ruth. 2015. «Cutting Through the Veil of Ignorance: Rewriting the History of Philosophy». The Monist, Vol. 98 (No. 1): 34–42. Oxford: Oxford University Press.

Hagengruber, Ruth. 2019. «Émilie Du Châtelet zwischen Leibniz und Kant». Emilie Du Châtelet und die deutsche Aufklärung (red.: Ruth Hagengruber & Hartmut Hecht): 173–195. Dordrecht: Springer.

Lascano, Marcy P. 2019. «Women Philosophers and the Cosmological Argument: A Case Study in Feminist History of Philosophy». Feminist History of Philosophy: The

Recovery and Evaluation of Women’s Philosophical Thought (red.: Eileen O’Neill & Marcy P. Lascano): 23–47. Sveits: Springer International Publishing.

Meløe, Jakob. 1983. Om å Se. Upublisert manuskript. Tilgjengelig elektronisk via: http://www.jakobmeloe.com/wp-content/uploads/2015/04/Om-%C3%A5-se.pdf

Mill, John Stuart. 1981. «Autobiography». Collected Works of John Stuart Mill: Volume I Autobiography and Literary Essays (red.: John M. Robson & Jack Stillinger): 1–290. Toronto: Toronto University Press.

Nilsen, Fredrik. 2018. «Elisabeth av Böhmen og Sinn-Kropp-Problemet». Norsk filosofisk tidsskrift, Vol. 53 (No. 2/3): 79–91. Oslo: Universitetsforlaget.

––––––. 2020 (kommende). «Sofie av Hannover og Sinn-Kropp-Problemet». Norsk filosofisk tidsskrift, Vol. 55 (No. 4). Oslo: Universitetsforlaget.

Okin, Susan Moller. 1991. Gender, Justice, and the Family. 3. utgave. New York: Basic Books.

Pettersen, Tove. 2011. Filosofiens annet kjønn. Oslo: Pax forlag.

Rustad, Linda M. & Bondevik, Hilde (red.). 1999. Kjønnsperspektiver i filosofihistorien. Oslo: Pax forlag.

Shapiro, Lisa. 2007. «Volume Editor’s Introduction». The Correspondence between Princess Elisabeth of Bohemia and René Descartes (red.: Lisa Shapiro): 1–51. Chicago: The University of Chicago Press.

Stigen, Anfinn. 1983. Tenkningens historie. Bind I–II. Oslo: Gyldendal.

Waithe, Mary Ellen. 1987–95. A History of Women Philosophers. Bind I–IV. Dordrecht: Kluwer.

Waithe, Mary Ellen. 1991. «Catharine Trotter Cockburn». A History of Women Philosophers, bind III: 1600–1900 (red.: Mary Ellen Waithe): 101–125. Dordrecht: Kluwer.

Wawrytko, Sandra A. 1995. «Lou Salomé». A History of Women Philosophers, bind IV: 1900-Today (red.: Mary Ellen Waithe): 69–102. Dordrecht: Kluwer.

Noter

[1] Jeg har lagt frem tidligere versjoner av artikkelen på konferansen «Gender and Quality» ved UiT – Norges Arktiske Universitet i september 2019, samt på et møte i det tverrfaglige forskningsnettverket SKIMT («Skrivende kvinner i middelalder og tidlig nytid») ved UiT – Norges Arktiske Universitet i mai 2020. Jeg vil takke de tilstedeværende for fruktbare kommentarer. Jeg har med vilje forsøkt å beholde mye av den muntlige fremstillingsformen i teksten.