Forskjellen mellom å filosofere og å tenke

(Illustrasjon: Proudhon et ses enfants av Gustave Courbet (1865). Kilde: Wikipedia)

Er tenkning og filosofering ensbetydende med hverandre – én side av samme sak? I denne teksten søker jeg å skissere forskjellene mellom tenkning som menneskelig evne, og filosofering som en måte å engasjere seg med en fagtradisjon, å inneha en dialog med fortiden.

Filosofien begynner med undring. Og til slutt, når filosofisk tenkning har gjort sitt beste, står undringen der igjen. [...] Streben etter filosofisk forståelse er streben efter å trenge igjennom virksomhetens blindhet med hensyn til dens transcendente funksjoner.

Alfred North Whitehead, Naturen og livet (1959)

«Å filosofere» blir vanligvis forstått som å tenke på målet og meningen med livet, eller reflektere rundt andre store (verdi)spørsmål, gjerne av moralsk og eksistensiell art. Men betyr det dermed at alle deltar i filosofi som disiplin, at de beskjeftiger seg med filosofi som fagtradisjon på samme måte som profesjonelle yrkesutøverne (akademikere)? I grove trekk: Neppe.

Vi tenker alle på livets kompleksiteter, og filosofer er intet unntak. På samme måte som den jevne lekmann, må også filosofer i stor grad forholde seg til tilbakevendende spørsmål om meningen med livet, hvilket forhold man skal ha til døden, hva som konstituerer det gode og det skjønne etc. Men de gjør det på en grunnleggende annerledes måte enn den gemene hop.

Det «å filosofere» har blitt en så løs frase at man til og med kan finne det i spørreskjemaer og (mer hobbypsykologiske) personlighetstester. Et eksempel på dette er «Diversity Icebreaker», som er utviklet i Norge av Bjørn Z. Ekelund. Denne testen skal, ifølge Ekelund, tjene som «et unikt verktøy for kommunikasjon og samhandling som bygger på et spørreskjema som måler preferanser i forhold til kommunikasjonsstil, samarbeid og problemløsing» (2006).

Mitt poeng er ikke at dette nødvendigvis er et uhensiktsmessig spørreskjema. Tvert imot, det er ganske utbredt – oversatt til 19 språk i bruk over hele verden. Spørreskjemaet går ut på at man har 84 poeng som man fordeler mellom ulike påstander, og når man er ferdig tilskrives man enten fargen grønn (kreativ), rød (følsom) eller blå (rasjonell/konservativ). Det jeg derimot vil peke på, er påstanden «Jeg liker å filosofere over en problemstilling».([ii]) Problemet med denne formuleringen, og at hvem som helst kan velge å beskrive seg selv som «filosofisk», er at filosofi følgelig ikke virker som en spesifikk gren, retning eller fagtradisjon i vår åndshistorie, men kun noe vi tilskriver mer eller mindre allmenne eksistensielle problemer som tilnærmet enhver støter på, funderer over og gjennomgår i løpet av sitt liv.([iii])

Jeg opplever at det har blitt vanskelig å kunne skille mellom hva det vil si «å filosofere» versus det «å tenke». Spesielt ser man dette tilfellet på filosofistudiet, der mange kanskje begynner for å løse et personlig anliggende, som de ikke nødvendigvis vil finne i faget selv. Men tanken har sin sannhet, ettersom filosofien omhandler menneskets tanker og kan gi en generell forståelse av vår tenkning. Filosofi som fag på den ene siden, og selverkjennelse som psykologisk program på en annen, har derimot sine forskjeller. Hensikten min er å finne en måte å skille mellom disse aktivitetene. Tanken er: Mens alle mennesker er utstyrt med en generell evne til å tenke, er filosofi en spesifikk måte denne evnen kommer til uttrykk på. Jeg vil faktisk hevde at å slenge adjektivet «filosofisk» fritt vilt og rundt omkring seg, samt anvende det i settinger der virker malplassert (som i eksemplet med personlighetstester ovenfor), bidrar til å undergrave seriøsiteten som faget er fundert på. Dette er ikke for å si at man i filosofihistorien ikke finner kanoniske skikkelser som undersøker de samme spørsmålene som hverdagsmennesket grubler over, men snarere at de også gjør det på en annen måte. Jeg vil nå forsøke å klargjøre noen av tankene jeg her kort har skissert.

Tenkning versus filosofi

Alle mennesker funderer, spekulerer og overveier – vi tenker. Dette blir også gjort på et dypere plan, der angår spørsmål som «er det hele er verdt det?», «hva er meningen med livet?», «hvorfor etterstreber jeg de ting jeg for øyeblikket etterstreber?», og mange andre viktige privatpersonlig (intrapsykologisk) avgjørende problemstillinger. Vanligvis betegner allmennbefolkningen den dypere formen for tenkning som filosofisk, men dette er kun tilsynelatende. Mange spørsmål av den sort har noe tilfelles med den filosofiske retningen eksistensialismen. Men selv om man finner tilløp til tilsvarende problemstillinger, og at man kan sies å forholde seg «eksistensialistisk» til hverdagslivets mange utfordringer, betyr det ikke dermed at man inngår og deltar i eksistensialismen som filosofisk fagtradisjon. Spørsmålene alene alluderer riktignok i retning av eksistensialismen, men det er refleksjonsmåten og tilnærmingen til spørsmålene – kort fortalt: behandlingen av dem – som kjennetegner en filosof.([iv])
Det kommer av at filosofering, i motsetning til mer «ordinær» tenkning, er nødt til å delta i filosofien som tradisjon. Det innebærer at man svarer, drøfter, kritiserer og formidler en mer eller mindre fornuftig og sammensatt idé med filosofihistorien som den primære refleksjonskilde.([v]) Dette er også grunnen til at man betegner filosofihistorien som en «dialog» mellom ulike tenkere, for det er i grunnen et intrikat og sammenkoblet spindelvev av posisjoner og tankesystemer. Det blir derfor ingen overraskelse at det ikke finnes en eneste filosofi som ikke har svart, kritisert eller hatt en dialog med en annen filosof. Å filosofere er i denne forstand å være lærd i den to-tusenårige europeiske tenkningens historie, og – ved å være dette – å kunne formidle og reflektere over kunnskapen man har. Den originale tanken finner ikke sted skilt fra formidlingen av filosofihistoriens innhold, i et vakuum, men kommer til uttrykk idet innholdet formidles. Originalitet i filosofi kan på denne måten sies å være noe konservativt (eller konserverende), idet grundig bevaring (konservering) og strukturering av tidligere idéer legger grunnlaget for en original filosofisk refleksjon.

Vanskeligheten med å definere hvilken form for eller type tenkning filosofien består av, er derimot ikke et nytt tilfelle. I filosofihistorien har man gang på gang sett filosofers vansker med å tydeliggjøre filosofifagets mål, og dette er en problemstilling som fremdeles tas opp av kontemporære filosofer. Problemet tok seg spesielt opp i styrkegrad da naturvitenskapen begynte å dominere vår felles forståelse av hva som regnes som sannhet og objektivitet, noe Hans-Georg Gadamer drøfter i Sannhet og Metode (1960). Boken handler om å gjenopprette statusen som humaniorafagene mistet etter modernitetens gjennombrudd. Svaret Gadamer gir i første del av boken, er at for å gjenreise disse fagene kreves det et forhold til fortiden. Og dette viser, som nevnt, hvor sentralt det er å ha en dialog når man beskjeftiger seg med filosofi. Gadamer skriver blant annet at det ikke er verdt å «foreta nøyere betraktninger av eller studere overleveringen([vi]) grundigere om man ikke er mottagelig for kunstverkets eller fortidens ‘andre’» (Gadamer 2012, 42).

Dette var allerede et kjent tilfelle i opplysningstiden, som var en tid der filosofer begynte å kjenne presset på å definere hvilken form for «vitenskap» filosofi faktisk er. Hegels systematiske filosofi er et godt eksempel på en slik tendens og reaksjon. Filosofi har i lang tid blitt ansett for å være tenkningen selv, i dens rene form, som er et naturlig resultat av at dens problemområde vitterlig er en undersøkelse av tenkningen. Men det er en forskjell på å tenke og å filosofere. Å tenke kan vi alle, mens filosofi er en spesifikk evne man tar i bruk gjennom tenkningen; tankens disiplin om tankens konturer. Hegel skriver:

Om alle vitenskaper, kunstarter, ferdigheter og håndverk gjelder den overbevisning at for å kunne dem godt, må man ofre mye tid og krefter på å lære dem og øve seg i dem. Selv om enhver har øyne og ti fingre, er han ikke derfor i stand til å lage sko om han får lær og verktøy stukket opp i hendene. Men nå hersker øyensynlig den fordom at enhver uten videre kan filosofere og bedømme filosofi, fordi han har målestokken til det i sin naturlige fornuft, som om han ikke også hadde målestokken til en sko i foten. Det virker nettopp som om mangel på kunnskaper og studium blir satt som kjennetegn på filosofien, og at kunnskapene slutter der hvor filosofien begynner (Hegel 2009, 58).

Hegel er tydelig på at filosofien ikke handler om å iaktta «sin naturlige fornuft», men om å tilegne seg kunnskap om den disiplin man har valgt som sin vei til å tenke gjennom. Sagt med et ordtak: «Skomaker, bli ved din lest». Det ville ikke vært mulig å drive med skomakeri eller filosofi hvis disse evnene ikke i utgangspunktet var i oss. Men siden vi har potensialet til å drive med ulike former for arbeid, er vi åpenbart nødt til å tilegne oss kunnskap for å realisere dette potensialet; vi må sette oss inn i og øve oss i dets historie, tradisjon og utøvelsesmessige standarder. I filosofi – for å hamre inn poenget – ligger denne kunnskapen i evnen til å ha en dialog med andre tenkere og ta åndshistorien i bruk.

La oss dvele ved den allerede nevnte Hegel som eksempel. Det som kjennetegner Hegel i filosofihistorien, er at ingen suksessor kunne ignorere, unngå å reagere på eller forholde seg til, hans filosofiske idealisme; enten det skjedde ved en avvisning av fornuftens herredømme og tilbaketrekning til værensspørsmålet (som vi ser i Heideggers fenomenologi og værens-ontologi), eller den analytiske filosofiens rigide opphengthet i sannheter som noe naturvitenskapelig, «ytre» og logisk fundert (á la Bertrand Russell). Det samme kan man si om Platon, Kant og Descartes, som er lignende skikkelser det både var og er tilnærmet umulig å ikke forholde seg til, hvis en skal bedrive filosofi.([vii])

Men hva er det med filosofi og andre menneskeorienterte fag som har ført til at de (grovt sagt) ikke tas like seriøst som naturvitenskapene? I motsetning til naturvitenskapene, er ikke filosofien et fag som bidrar til empirisk, målbar og håndfast «fakta». Den er ikke positivistisk i sitt vesen, slik fagområder med metodiske tilnærminger basert i prinsipper som redusering, verifikasjon og kvantifisering at large er.

Det vil være feil å lese filosofihistorien som en lineær utvikling, som suksessive bruddpunkter i aksen mellom sant/feil, henimot det sannere. I naturvitenskapene er derimot kunnskapstotalen kumulativ og stadig økende. Denne tendensen er ikke tilstede i filosofien på samme måte. Filosofien handler heller om å kunne ta fagets historie i bruk ved referanser, formidling og svar. Å si at faget ikke har utviklet seg er imidlertid feil, da det beror seg på hva som menes med begrepet «utvikling» eller «fremskritt». Det har vært en vekst av kunnskapsinnhold, men hvert steg forblir nødvendig; fremfor å utelukke fortidens tanker mot det nye, får fortidens tanker et bredere innhold i kraft av det nye.([viii])

Utvikling og tradisjon

«Utvikling» er et begrep med mange tolkninger, grunnet dets svært vide bruk og forskjellige konnotasjoner. I dagligtalen bruker man kanskje begrepet på en måte som betyr at man nærmer seg noe bedre, tydeligere – ja, muligens sannere. Men utvikling kan designere særs ulike ting avhengig av hvilken setting, kontekst eller fagdisiplin man anvender det innenfor. Begrepet betyr altså ikke kun akkumulasjon (av kunnskap og kapital) eller teknologisk, økonomisk vekst som sådan.

I filosofien lar det seg kanskje vanskelig gjøre å bruke begrepet (spesielt på en utvetydig måte). Man kan eksempelvis ikke peke på filosofien og si at «først var det den primitive Platon, så den mer sofistikerte Aristoteles og endatil berget Descartes dem til en høyere forståelse av det sanne». Det blir for simpelt, snevert og reduktivt, som om man kun trenger å lese den fremste filosofen i sin tid istedenfor «eldgammel dumskap». For filosofien er i sitt vesen annerledes, og kan ikke sammenlignes med naturvitenskapene på en komplett analog måte. Dette blir spesielt tydelig når vi har å gjøre med utviklingsbegrepet.

Utvikling i filosofi handler om å kunne tilgjengeliggjøre en filosofs tanker i henhold til/knyttet opp mot dagens tenkemåte. Filosofiens tradisjon og overlevering er ikke utviklende/akkumulerende på samme måte som i naturvitenskapene; den bryner seg ikke utelukkende på det nåværende paradigmet, med lærdom fra de forgående teorier som en slags historisk kuriositet – som noe fortidig og «feilaktig» men like fullt (historisk) betydningsfullt. Filosofiens utvikling kan snarere forstås i lys av begrepet dannelse([ix]) – å danne og kultivere sin tenknings form. Med dannelse sikter vi her ikke til et sett høflighetsnormer, borgerlige konvensjoner eller andre sosiale seder og skikker for akseptert oppførsel. Om vi for eksempel sier at et menneske er dannet, betyr det ikke at det har klart å heve seg over de eksistensielle spørsmålene som er gjennomgående hos det. Heller kan det tenkes at dannelsen er evnen til å øve seg i de tilbakevendende, gjennomgripende spørsmålene; å forstå at disse spørsmålene er avgjørende for ens forståelse av seg selv. For selv om man stadig møter på dem i livet, blir meningsinnholdet i dem stadig tydeligere i kraft av undersøkelse og erfaring. En skikkelse i filosofihistorien – som Aristoteles eller Kant – oppleves på samme måte: Tekstene deres er ikke som sådan gitt, men får stadig et tydeligere innhold jo mer man er villig til å studere dem.

Ofte får filosofens tanker et bredere, tydeligere eller mer mangfoldig innhold etterhvert som man bryner seg på andre skikkelser som også har forsøkt å tolke vedkommende. I motsetning til naturvitenskapenes måte å utvikle seg på – der man dømmer ved hjelp av metode – er det som om filosofien får mer ut av fortiden, desto mer tradisjonen ekspanderes. Å møte en fremmed kilde med åpenhet krever at vi gjør oss familiære med hva den meddeler: Platon sier oss mer i dag enn han gjorde på sin tid, for da var han «bare» en tenker; tankene hans synes å få et mer nyansert innhold når vi formidler og gjenfinner oss selv i de etterlatte kildene. Det er på dette grunnlag at filosofiens tradisjon bygges, hevder Gadamer:

I disse ordene til gymnasrektor Hegel gjenkjenner vi den klassisistiske fordommen om at vi særlig lett kan erkjenne åndens allmenne vesen i antikken. Men grunntanken er riktig. Å erkjenne det egne i det fremmede, å bli fortrolig i det fremmede, er åndens grunnbevegelse, og åndens væren består kun i å vende tilbake til seg selv fra det som er annerledes (Gadamer 2012, 40).

Denne bevegelsen kan minne om det tidligere nevnte eksempelet om at mennesket stadig stiller seg selv de samme eksistensielle spørsmålene, men at disse spørsmålene får mer dybde desto mer man arbeider med dem. Man får, på samme måte, mer innsikt i spørsmålene som stadig stilles på tvers av epoker ved å vende seg mot de tidligere drøftingene man finner artikulert og representert i vår åndshistorie. Det er ved å forstå perspektivet vi anvender på det ukjente at vi kan «erkjenne det egne i det fremmede». Implisitt i denne åpenheten mot det fremmede, er tanken om at man har noe til felles med det teksten og idéen presenterer; som om vi kan gjenerindre det, sagt med en platonsk vending. Denne erkjennelsen er det som gjør oss i stand til å forstå grunntrekkene ved vår epokes tenkning.([x])

Hegels sosialfilosofiske anerkjennelsesbegrep kan bidra til å klargjøre måten filosofien hjelper oss strukturere og klargjøre innholdet i våre (tidvis sprikende og kaotiske) tankeprosesser. Når skjer dette? Når det «erkjenner det egne i det fremmede». Mennesket finner – sakte, men sikkert – ut av hvilke evner som karakteriserer det når det møter på andre [fremmede] mennesker, idéer etc. Et menneske og en fremmed blir kjent ved at de stadfester likheter og forskjeller dem imellom. Man konfronteres med ens eget verdisyn i møte med et menneske som bærer på andre verdier. Uten dette fremmede mennesket ville man ikke vært klar over verdienes avgrensning. Man finner ut av ens tanker ved å meddele det med et annet menneske, men uten den andres særegne input ville det ikke vært et umiddelbart behov for å klargjøre det man kanskje ellers ville tatt for gitt. Dette kan vi i så måte kalle et refleksivt samspill. Vi ville aldri ha visst hvem vi var, uten å møte på et negativt punkt – en fremmedhet – som muliggjorde en bevissthet om forskjellen i vår verdensanskuelse.. Denne fremmedheten tvinger oss til selvbevissthet, til kritisk refleksjon om hva vi vil formidle og hvem vi vil være. Slik danner den grunnlaget for vår selvforståelse. Vi blir oss selv i møte med noe annet og noen andre, hvorav disse «noen» kan være alt fra menneskene i våre nære omgivelser, til kanoniske figurer fra filosofihistorien.

I sin bok Less Than Nothing: Hegel and the Shadow of Dialectical Materialism (2012), formulerer Slavoj Žižek et lignende poeng: «[…] there is no pre-existing subject which alienates itself by way of positing its otherness: the subject stricto sensu emerges through this process of alienation in the Other» (Žižek 2012, 235). Ikke bare er man i stand til å avgrense og formidle idéer i møte med det fremmede – som om disse idéene i utgangspunktet var der, men trengte å graves opp – men idéene oppstår i det motstridende parter møter hverandre. Det er i så måte ingen essensiell/pre-eksisterende idé som realiseres i det motstridende forholdet mellom to parter. Idéen vil snarere komme gradvis til syne, sterkere og klarere, i kraft av at den formidles til en annen part. Jeg minner om tolkningen av Sokrates’ utsagn om at filosofen «intet vet»: Filosofen vet kun at hen intet vet nettopp fordi filosofiens viten kun oppstår i relasjon til en annen part i form av en dialog, kritikk osv.

I så måte arbeider filosofen ved å forholde seg til historisk og kulturelt fremmede idéer og tenkere: Å lese en gresk tekst tvinger oss til å anerkjenne, konfrontere og reflektere over de ulike verdidommene (fordommene, forhåndsoppfatningene) vi møter teksten med. Mennesker lærer om seg selv i kontakt med mennesker, og filosofen lærer om samtidens tenkning imøte med fremmede tenkemåter. Å følge med på samtiden kun for å definere den, vil arte seg som en skinnforståelse. Det forblir like overfladisk som å snakke til seg selv for å få innsikt i hvem man er.([xi])

Filosofi som kunsten i å tydeliggjøre

Hva er så forskjellen mellom filosofering og tenkning? Jeg foreslår: Tenkning er en menneskelig egenskap, en allmenn evne; filosofien er derimot en lang tradisjon hvor denne egenskapen kommer til uttrykk på en bestemt måte, nemlig ved å engasjere seg med fremmede, her forstått som fortidens tenkere.([xii]) Dette karakteriseres med en åpenhet for det ukjente, og tanken om at man lærer om seg selv av å møte noe annet/noen andre enn seg selv. Kort fortalt: Man blir til – lærer om seg selv og omverdenen – gjennom andre, altså i relasjon til noe(n).

En filosof anses i stor grad for å være en slags diagnostiker av samfunnets (noen ganger også menneskets og vitenskapenes) underliggende problemer. La oss anta dette for argumentets skyld. De underliggende problemene og eventuelle problemstillingene samfunnet ikke får til å formulere, analyserer en filosof i kraft av sitt bekjentskap med fremmede tanker. Og som jeg har nevnt, er dette møtet med fremmede tanker svært givende, siden det refleksivt gir filosofen en innsikt i hva som kjennetegner hens (samfunns og historiske periodes) fordommer. Filosofen er en samfunnsborger som alle andre, men hen er ofte svært viss over sitt samfunns innhold i kraft av den filosofisk-hermeneutiske aktiviteten jeg har skissert.

Å karakterisere filosofi som «eksistensielle» spørsmål reduserer fagets omfang, og ser bort fra arbeidet og seriøsiteten som kreves av filosofen (jf. Hegel) for å tilegne seg innsikt om vår tenkning, samt hvordan denne tenkningen fundamentalt sett opererer. Det er misledende å tolke «filosofisk» som et enkelt adjektiv, fordi adjektivet innbefatter å delta i en dannelsestradisjon; å forstå vår tekning i møte med det fremmede, samt formulere bidrag som erkjenner samspillet mellom historisk fremmede kilder og vår samtid. Filosofien behandler menneskelige og historiske problemstillinger ved å ha en dialog med historien; slik som skomakeren lærer seg yrket ved å iaktta hvordan andre har utført og utøver håndverket, for slik å kontinuerlig øve seg i aktiviteten med henblikk på selv å bli en god utøver, som ivaretar og viderefører de dyktighetsstandarder karakteristisk for yrket.

Man kan ikke fatte en tradisjons dybde kun ved å undersøke hvor langt den har kommet, siden det er i selve dens oppbygging at dens mening tilkjennegir seg. Å neglisjere dette, ville artet seg identisk med å hoppe rett på Wagners «Liebestod» fra «Tristan & Isolde»-operaen uten å først ha hørt, eller tatt i betraktning, oppbygningen som leder mot den. En parallell ville være å kun involvere seg i de nyeste idéene for å forstå hvor langt vår tenkning har nådd. Og, som jeg håper på å ha vist, er et slikt foretagende regressivt og lite produktivt. Det ville gi oss lite innsikt i vår tenkning, fordi kjennetegnene ved ens implisitte tenkemåte viser seg i møte med det fremmede. Så: Å filosofere er hverken noen enkel eller mystisk aktivitet, men noe som krever at man arbeider nøye i fremmed territorium ved å sette sin (moralske, metafysiske, politiske osv.) fremmedfrykt/lukkethet til side og involvere seg i noe større enn seg selv, i ønsket om å forstå mennesket som en tenkende og historisk skikkelse.

For å konkludere, vil det å hevde at man filosoferer innbefatte at man deltar i en dannelsestradisjon. Denne tradisjonen krever at man innehar en radikal åpenhet overfor det fremmede. Denne åpenheten er basert på tanken om at så lenge man er et menneske, vil det ikke være en eneste fremmed tanke man ikke har det menneskelige grunnlaget til å øve seg i, eller identifisere seg med. Det er ikke karakteristisk for filosofien alene å komme med eksistensielle og metafysiske spekulasjoner. Men likevel: Filosofien er øvelsen i å tydeliggjøre perspektivet ens samtid, fortid og andre fremmede skikkelser består av. Denne tydeliggjørelsen er mulig i kraft av det individuelle selvets identitet med samfunnet og historien, og hvordan det historiske forløp er et uttrykk for individets tenkemåte.

Selv om vi ad naturae er meningssøkende, kan vår samtids oppheng i å stille eksistensielle spørsmål potensielt forstås som et samfunnsproblem, knyttet til enkeltindividets fremmedgjorthet overfor et savnet fellesskap (Zygmunt Bauman) eller senkapitalismens ukontrollerbare drift. Heller enn å reagere og handle på (og mot) det ytre – med motivasjon om å endre strukturene som gir opphav til denne følelsen – ser man en voksende tendens til å rette blikket innover, mot «selvet», som det kalles, og øve opp et mystisk forhold til altet. Denne mystiske, stoiske eller pseudo-buddhistiske tendensen forveksler mange med fagfilosofi, når det heller er mer sannsynlig at dette er et symptom på et samfunnsproblem, som jo filosofen kan behandle.

Litteratur

Hegel, G.W.F. 2009. Åndens fenomenologi. Oversatt av Jon Elster, Fredrik Engelstad, Thomas Krogh, Thor Inge Rørvik og Dag Østerberg. Oslo: Pax Forlag.

Hegel, G.W.F. 1977. Phenomenology of Spirit. Oversatt av A.V. Miller. Oxford: Oxford University Press.

Resources, Psychological Assessment. The IPIP-NEO. URL = https://www.personal.psu.edu/~j5j/IPIP/ (Lest 31.07.2020)

Völker, Jan, Jean-Luc Nancy, og Alain Badiou. 2018. German Philosophy: A Dialogue. Berlin: The MIT Press.

Žižek, Slavoj. 2012. Less Than Nothing: Hegel and the Shadow of Dialectical Materialism. London: Verso.

AS, H. F. 2006. Diversity Icebreaker: Makes People Reflect, Ask, Listen and Talk.

Gadamer, Hans Georg. 2012. Sannhet og Metode: Grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk. Oversatt av Lars Holm-Hansen. Oslo: Pax Forlag.

[i] Takk til min ærverdige med-ontolog Sindre Brennhagen for innsiktsfulle kommentarer og endringsforslag som balanserte perfekt mellom konstruktiv oppmuntring og hardbarket kritikk.

[ii] En beslektet påstand finner man i et ganske utbredt spørreskjema blant psykologer, «The NEO PI-R», som skal måle personligheten din utfra «The Five Factor Model (FFM)». Selv i et såpass profesjonelt verktøy kan man velge om man har en tendens til å «unngå filosofiske diskusjoner» (203).

[iii] Skal man lete etter filosofiske sitater på nett, finner man en minoritet av filosofer som dukker opp (hovedsakelig finner man utsagn av Buddha, Anne Frank, Dalai Lama, Einstein osv.). Den jevne YouTube-seer anser kanskje eksempelvis også Stefan Molyneux, Ben Shapiro, Richard Dawkins og Jordan Peterson som filosofer, selv om ingen holder en grad eller andre relevante kvalifikasjoner innen fagfilosofien. Tittelen «filosof» brukes så løst at mange selvhjelpsguruer, politiske agitatorer, ideologiske provokatører og konspirasjonsteoretikere påberoper seg selv den, noe som beklageligvis kan bidra til å svekke fagdisiplinens rykte i den offentlige diskurs, da det oppstår en slags «guilt by association» som følger av at en hærskare av pseudovitenskapsforfektere også ikler seg den.

[iv] Dette er nok en vulgær sammenligning, men likevel: En fysiker kjennetegnes ikke ved å gruble på hvordan den livløse naturen opererer (dette kan enhver idiot gjøre), men heller hvordan hen grubler over den.

[v] Det er verdt å klargjøre at dette ikke betyr at man utelukket skuer tilbake i tid. Formuleringen av disse problemstillingene kan også være måter å åpne for nye perspektiver på vår tids vranglåser. En politisk filosof kan drøfte over vår tids problemstillinger ved å reflektere over formuleringene av samtidens gitte problemstillinger, og, ved å gjøre det, komme frem til hvordan samtidens formuleringer var et tegn på problemet selv. Žižek påpeker nettopp dette i et kjent forelesningssitat: «What if the way we percieve the problem is already part of the problem?».

[vi] Med overlevering mener Gadamer at man har en dialog med fortiden. Man overleverer fortidens tanker som f.eks. en filosof eller litteraturviter gjør, og gjennom denne overleveringen finner en dialog sted, som både åpner for nye perspektiver på det overleverte og gir oss et bilde av den som overleverer. Det sistnevnte skjer fordi måten man blir kjent med seg selv på er ved å møte på noe fremmed, som fører til at du skuer innover deg selv og blir bevisst på hva du holder fast ved.

[vii] Triaden Platon, Descartes og Hegel blir blant annet drøftet av Alain Badiou og Slavoj Žižek. For dem kan hele filosofihistorien oppsummeres utfra disse tre, ettersom de representerer sentrale bruddpunkter. Med andre ord: Alle som fulgte etter denne triaden, var en reaksjon på den. Dette er ikke et syn jeg vil forsvare fullt ut, men det gir et innblikk på filosofihistoriens sammenkoblethet og hvordan filosofifaget består i å forholde seg til sentrale reaksjoner.

[viii] Hegel sier noe lignende i Åndens fenomenologi (§257): «The necessity in what takes place is hidden, and shows itself only in the End, but in such a way that this very End shows that the necessity has also been there from the beginning» (Hegel 1977, 157).

[ix] Dannelse (Bildung; παιδεία) er et mye diskutert begrep i filosofihistorien. Det jeg mener med dannelse er hverdagslig: Et udannet menneske mangler manerer (hilser ikke, takker ikke, er arrogant osv.), mens et dannet menneske har dem. En udannet person kan se på normer og skikker som begrensninger, mens en dannet person ser på dem som muligheter til å gi uttrykk for seg selv på. Overfører man dette på filosofihistorien, kan man si at filosofisk dannelse handler om evnen til å ta filosofihistorien i bruk for å uttrykke tankene sine. Motsetningen til dette vil da være at man som filosof snarere kun søker sin egen plass i filosofihistorien, av mer eller mindre egoistiske incentiver. Kort sagt, filosofien utvikler seg i form av dannelse ved at etterkommere er tydeligere i stand til å gi uttrykk for sine tanker ved å ta skikkelser fra filosofihistorien i bruk.

[x] Det er verdt å utdype kort at perspektivet vi oppdager når vi behandler det fremmede, er sannheten om vår tenkning. I underkapittelet «Om spill» forklarer Gadamer i enkle trekk at det er to former for sannhet som er sentral i humanvitenskapene: Det første er perspektivet vi anvender på det fremmede som sannheten om vår tenkning; det andre er at siden man stadig kommer til ulike tolkninger av tekster basert på førforståelsen vår, er det selve teksten som er sannheten. Et eksempel: Du og en venn ser på et maleri og tolker maleriets betydning. Du sier at det er trist, mens han sier noe annet. Hva er den sanne tolkningen? Svaret er todelt: Det sanne er først og fremst at potensialet for disse tolkningene er inneholdt i maleriets vesen; og for det andre, at det sier noe om hver deres måte å forstå ting på, at den ene tolket maleriet som trist og den andre som ikke.

[xi] For å eksemplifisere: Hvis jeg er alene, kan jeg godt hevde «å vite alt» (hva enn det vil si) uten å måtte forklare meg, så lenge jeg var overbevist nok. Hadde jeg derimot vært med noen andre, kunne ikke denne påstanden holdt: Siden jeg er forskjellig fra andre folk, måtte det ha vært nødvendig for meg å gjøre meg kjent med hvordan en slik påstand kan være mulig gjennom formidling og argumentasjon.

[xii] Det vil si at selv om mennesket har en naturlig tenkeevne, er filosofien en tradisjon som strekker seg over til å gjelde noe mer enn det individuelle. Arbeidet i denne tradisjonen forsøker å diagnostisere mennesket som et universelt begrep, fremfor Per eller Arne som partikulære størrelser. Hvis man derimot hadde skrevet noe om disse menneskene, ville man ha gjort det utfra tanken om at de som individer hentyder til en tendens som er allmennmenneskelig.