Den moralske oppførselen til etikkprofessorer

I Den nikomakiske etikk skriver Aristoteles følgende om den teoretiske rollen til moralsk filosofi:

Siden den foreliggende undersøkelse ikke er rettet mot teoretisk betraktning slik som de andre – vi driver ikke vår undersøkelse for å vite hva dyd er, men for å bli gode,  ellers har vi ingen nytte av den – må vi altså undersøke handlinger og hvordan de bør utføres (Aristoteles 1103b)

Det er mange andre enn Aristoteles som har ment at moralsk og politisk filosofi skiller seg fra andre former for filosofi og vitenskap. Tanken om at moralfilosofer burde leve livet i tråd med sine moralske oppfatninger, og at moralsk filosofi gjør oss i stand til å gjøre verden til et bedre sted, finner vi blant annet hos Sokrates og Confucius, og hos nyere tenkere som Kant og J. S. Mill.

I lys av dette byr en fersk artikkel skrevet av de amerikanske filosofene Eric Schwitzgebel og Joshua Rust på opprørende nyheter: de kan dokumentere at dagens moralfilosofer ikke oppviser mer moralsk korrekt oppførsel enn andre akademisk ansatte (Schwitzgebel & Rust 2013). Mens mange utvilsomt vil se på dette resultatet som lite annet enn en morsom kuriositet, vil det for andre fremstå som alarmerende. I det som følger skal jeg legge frem noen av resultatene til Schwitzgebel og Rust, for deretter å diskutere implikasjonene de måtte ha.

Undersøkelsen til Schwitzgebel og Rust baserer seg i hovedsak på egenrapportering. I underkant av 600 akademisk ansatte, blant dem etikere, filosofer som jobber med andre ting enn moralfilosofi og politisk filosofi, og akademisk ansatte utenom filosofi, deltok i undersøkelsen. Deltakerne svarte på spørsmål om sine normative oppfatninger om temaer som vegetarianisme, veldedighet, og bloddonasjon, og ble deretter bedt om å evaluere egen adferd på samme områder. Resultatet er klart: Det er ingen tegn til at etikere oppfører seg mer i tråd med det majoriteten av deltakerne anså som moralsk riktige handlinger, enn de to andre gruppene. Det er heller ikke en sterkere korrelasjon mellom egne moralske oppfatninger og handlinger blant etikere (Schwitzgebel & Rust 2013:23).

Et av de mest interessante resultatene har å gjøre med pengedonasjon til veldedige formål. På spørsmål om hvor stor prosentandel av egen inntekt en professor burde gi til veldedighet, ga etikerne et gjennomsnittlig svar på 5,9 %, mens de andre to gruppene svarte 4,8 % i gjennomsnitt. Etikerne rapporterte at de ga litt mer til veldedighet i 2010 enn andre filosofer, mens de øvrige akademisk ansatte ga omtrent like mye til veldedighet som etikerne (henholdsvis 3,6 % mot 3,7 % av inntekt). Dette bildet blir imidlertid snudd opp ned av et annet resultat: Halvparten av deltakerne i undersøkelsen ble lovet at en sum på 10 dollar skulle bli gitt til en veldedig organisasjon dersom de deltok i undersøkelsen. De eneste som viste en merkbart høyere responsrate som følge av dette insentivet var de øvrige filosofene, som hadde en responsrate på 59 % uten insentivet, og 67 % med insentivet. De andre akademisk ansatte hadde en responsrate på henholdsvis 52 % og 55 %, mens etikerne ikke lot seg påvirke overhodet, og hadde en responsrate på 59 % uavhengig av insentivet til veldedighet (Schwitzgebel & Rust 2013:20). Hva som ligger bak dette resultatet er vanskelig å si. Kanskje moralfilosofer har lært seg ikke å bli påvirket av personlige insentiver, uavhengig av hva disse består i?

Spørsmålet om vegetarianisme var det punktet der etikerne skilte seg mest ut. Så mange som 60 % av etikerne rangerte det å spise kjøtt fra pattedyr som moralsk galt, sammenliknet med 45 % blant de øvrige filosofene, og 19 % blant andre akademisk ansatte. På spørsmål om man spiste kjøtt til siste middagsmåltid, svarte imidlertid 37 % av etikerne at de hadde det, mens 33 % av de øvrige filosofene og 45 % av de andre akademisk ansatte hadde spist kjøtt til siste middagsmåltid. Forfatterne oppsummerer resultatene slik: Mens etikerne var mye mer tilbøyelige både til å rangere det å spise kjøtt som moralsk galt, og til å rapportere at de selv er vegetarianere, var det ikke mindre sannsynlig at etikerne hadde spist kjøtt til siste middagsmåltid. Korrelasjonen mellom egne normative oppfatninger og oppførsel var omtrent lik hos alle gruppene. Dette betyr at selv om andelen vegetarianere var høyere blant etikerne, hadde de allikevel ikke større tilbøyelighet til å følge egne normative oppfatninger om det å spise kjøtt enn de andre gruppene (Schwitzgebel & Rust 2013:13).

Forfatterne presenterer noen ulike hypoteser om forholdet mellom filosofisk refleksjon rundt moral, moralske oppfatninger, og moralske handlinger (Schwitzgebel & Rust 2013:3). Den første av disse innebefatter den intuitive tanken om at moralsk refleksjon fører til et betydelig bedre handlingsmønster, og større samsvar mellom moralske oppfatninger og moralsk handling. Forfatterne ser seg nødt til å erkjenne at denne hypotesen ikke lar seg forene med resultatene av undersøkelsen. Andre muligheter er at menneskers psykologi ikke lar seg påvirke i nevneverdig grad av teoretiske oppfatninger om hvordan man bør leve livet, eller at moralsk filosofi rett og slett brukes som et verktøy til å rasjonalisere og rettferdiggjøre egne handlinger.

Kan vi forvente at moralfilosofer skal følge sin egen normative filosofi? Det virker tross alt urettferdig at moralfilosofer, som i utgangspunktet har akkurat samme jobb som filosofer med andre interessefelt, skal bli holdt til en høyere moralsk standard. Og det følger åpenbart ikke at en moralsk teori, som for eksempel sier at det er riktig å være organ- og bloddonor, er feil utelukkende fordi de som jobber med teorien ikke tar konsekvensene av den. Det vil være omtrent det samme som å tro at teorien om global oppvarming er feil dersom klimaforskere viser seg å være like tilbøyelige til å ta fly og kjøre bil som andre.

Samtidig er det klart at bildet av moralfilosofi som en distansert og teoretisk disiplin ikke lar seg forene med den rådende oppfatningen til de antikke filosofene, blant dem Aristoteles. For det virker jo unektelig som at normative påstander, som sier noe om hvordan verden bør være, blir fulgt av et krav om at de faktisk må følges. Moralfilosofi og politisk filosofi er i en særstilling i å skape slike normative påstander, og det bør dermed ikke være noen overraskelse dersom det stilles spesielle krav til de som praktiserer denne typen filosofi. Når moralfilosofer viser seg å ha oppfatninger om hvordan verden bør være, som er grunnet i de beste argumentene de kan komme opp med, uten å følge konsekvensene av disse oppfatningene, er det naturlig å tenke at noe må være galt. Bør moralfilosofien, i tillegg til å si noe om verden bør være, si noe konkret om hvordan det er mulig å få mennesker til å handle på bestemte måter? Er det i så fall mulig å trekke inn psykologer, sosiologer, og statsvitere i dette arbeidet?

Hvis du er interessert i å høre professor Eric Schwitzgebel snakke om resultatene av denne undersøkelsen, kan du høre et intervju med ham gjort av Philosophy Bites: http://philosophybites.com/2013/09/eric-schwitzgebel-on-the-ethical-behaviour-of-ethics-professors.html.

Litteratur

Aristoteles, 1999, Den nikomakiske etikk, Rabbås, Ø. og Stigen, A. (overs.), Bokklubben dagens bøker, Oslo.

Schwitzgebel, E. og Rust, J. 2013, «The moral behavior of ethics professors: Relationships among self-reported behavior, expressed normative attitude, and directly observed behavior», Philosophical Psychology (forthcoming). (En tidligere versjon er fritt tilgjengelig på Schwitzgebels hjemmeside, hvor det også er mange andre artikler om emnet.)