FILOSOFISK
SUPPLEMENT

Aristoteles’ tolkning av de første filosofene

Cover Image for Aristoteles’ tolkning av de første filosofene

Aristoteles er vår hovedkilde til de første filosofene, de vi kaller «førsokratikere», og var i to tusen år en ubestridt autoritet på vår forståelse av disse tenkerne. Han grunnla tanken om at de første filosofene var rene materialister, på intellektuell søken etter urstoffet. Men i løpet av det siste århundret har det blitt rettet tungt skyts mot Aristoteles som filosofihistoriker, og innflytelsesrike filosofihistorikere har hevdet at hans tolkning av førsokratikerne er historisk og filosofisk uholdbar. Dette er hovedsakelig fordi Aristoteles’ tolkning gjennomgående er basert på begreper og kategorier som Aristoteles selv innførte, som førsokratikerne ikke kjente til og ikke kan ha benyttet seg av, verken eksplisitt eller implisitt.

Aristoteles før og etter 1906

Aristoteles er vår suverent viktigste kilde til de første filosofenes påstander og argumenter. Hans skrifter er ikke bare av de eldste bevarte kildene vi har til førsokratikernes tanker, men han refererer også svært hyppig til dem, og tolker dem langt mer systematisk enn andre antikke kilder gjør. Sammen med sin elev og etterfølger Theofrast samlet og systematiserte han opplysninger om sine filosofiske forgjengere. Derfor hadde Aristoteles’ tolkning av førsokratikerne en naturlig og ubestridt autoritet fra antikken av. Theofrasts bøker om førsokratikerne, Tenets of the Natural Philosohers, som de heter i engelsk oversettelse, utgjør kjernen i hele den såkalte doksografiske tradisjonen, det som i dag utgjør våre kilder til førsokratikerne.  

På begynnelsen av det 20. århundret (Heidel 1906), begynte filosofihistorikere å avdekke filosofiske svakheter og inkonsistenser i Aristoteles’ tolkning, og i dag er Aristoteles’ tolkning kritisert i inngående detalj. Den kraftfulle kritikken fra Cherniss (1935) videreføres av McDiarmid (1970) til å også omfatte Theofrast. De som forsvarer Aristoteles som historiker, som eksempelvis Jonathan Barnes (1982), mener at han stort sett har rett, selv om detaljene i analysen hans ikke kan være riktige. Kritikere (McDiarmid 1970) svarer at dersom de enkelte delene av analysen ikke er riktige, er helheten verken korrekt eller pålitelig, og at Aristoteles’ feiltolkninger har blitt forsterket av de som refererer til ham som en autoritet på området. Allikevel er ikke Aristoteles’ lesning entydig tilbakevist, og hans tolkning av førsokratiske naturfilosofer som rene materialister på søken etter urstoffet er fortsatt standardfortellingen vi møter på forberedende kurs og i generelle introduksjoner til filosofihistorien. Se for eksempel på Wikipedia_s oppslagsartikkel om førsokratikerne, hvor det står: «Søken etter opprinnelsen er søken etter selve urstoffet og muligheten for å finne noe uforanderlig og bestående bak all forandring».[1]  Eller _Store norske leksikon (SNL) sin artikkel om Thales: «Thales skal ha ment at vann er alle tings egentlige urstoff eller grunnstoff […]».[2]

Vi bør derfor forsøke, i den grad det er mulig, å fortsette å befri oss fra Aristoteles’ tolkning av de første filosofene, og forsøke å rekonstruere hva de egentlig kan ha ment om virkelighetens ontologiske struktur.

Aristoteles gir kontekst

Aristoteles innleder mange av utredningene sine med en oversikt over påstandene til de filosofene som kom før ham, før han presenterer sin egen posisjon. Disse oversiktene er verdifulle kilder til førsokratisk filosofi. Samtidig er fremstillingene tydelig preget av at Aristoteles, og andre tidligere filosofihistorikere,[3] bare kjenner til selve påstanden eller konklusjonen på forskjellige filosofiske debatter, og ikke argumentasjonen som ledet frem til dem. Aristoteles ser heller ikke ut til å vite noe om hvilke debatter det egentlig dreier seg om, eller hva som ble diskutert. Det blir derfor opp til Aristoteles selv å tolke disse løsrevne påstandene (som tradisjonelt kalles doxai, oppfatninger eller påstander) og gi dem en meningsfull kontekst. Det er i denne sammenheng vi må forstå Aristoteles’ påstander om Thales’ filosofi i det følgende. Den forklaringsmodellen som Aristoteles benytter for å forstå Thales, benytter han også på Thales’ etterfølgere, Anaximander, Anaximenes og Heraklit,[4] i tillegg til senere såkalte naturfilosofer, fortrinnsvis de som forfekter ett grunnleggende prinsipp. Aristoteles kaller dem «monister».

Grunnleggende fragmenter

Thales levde fra det 7. til det 6. århundret f.Kr. og kan tidfestes ved at han skal ha forutsett en solformørkelse i år 585 f.Kr. Han bodde i den greske kolonibyen Milet i Ionia, som nå ligger vest i Tyrkia. Han regnes som den første filosof og er opphavsmann til et lite antall mer eller mindre kryptiske utsagn. Han skal ha sagt (han skrev nemlig ikke) at «alle ting er fulle av guder» (DK A22),[5] at «den magnetiske steinen [det vil si: magneten] har sjel, fordi den kan flytte jern» (DK A22) og at «jorden hviler på vann» (DK A14). Han skal også ha påstått at det den senere joniske tradisjonen kalte archê, altså opphavet, begynnelsen eller «det første prinsipp» (Aristoteles’ begrep), er vann (DK A12). Ifølge Aristoteles var Anaximanders[6] archê «det endeløse» (aperion), Anaximenes’[7] archê var luft, og Heraklits[8] archê var ild. På dette grunnlaget utformer Aristoteles en tolkning av Thales og de andre joniske naturfilosofene som det han kaller «materielle monister». Jonathan Barnes (1982) analyserer Aristoteles’ tolkning av Materiell Monisme (MM) slik:

MM består av følgende påstander, fremsatt i Metafysikken 983b6–13, 17–27, Aristoteles (2003):

  1. Alt som finnes, består av ett og bare ett materielt element. All endring som forekommer, forekommer i dette elementets attributter.
  2. Alt kommer av samme substans og vender tilbake til samme substans; denne substansen er alle tings underliggende substratum (gresk: hypokeimenon).
  3. Det finnes derfor verken tilblivelse eller ødeleggelse. Bare tilfeldig endring (endring av ikke-essensielle egenskaper) finnes, ikke substansiell eller essensiell endring.

Ifølge Aristoteles er altså dette tenkningen bak Thales’ utsagn om at vann er alle tings opphav (archê). Men av sitatene ovenfor syntes det å være klart at Thales’ tenkning bærer preg av animistiske trekk og enkle analogier, som åpenbart er sårbare ovenfor enkle innvendinger (hvis verden hviler på vann, hva hviler i så fall vannet på?). Fra et historisk synspunkt virker det lite sannsynlig, for å si det forsiktig, at en arkaisk naturfilosof skal ha hatt en såpass sofistikert analyse til grunn for sine oppfatninger. Fra et filosofisk perspektiv kan vi ta innvendingene mot MM-tolkningen av jonerne punktvis.

Substanser og egenskaper

Argument (1) hevder at alt som finnes er basert på ett materielt element, og at all endring som finner sted bare er endringer av dette elements egenskaper. Argumentet er dermed basert på skillet mellom substanser og attributter, altså en egenskap (for eksempel varme) og det som en egenskap er en egenskap ved (for eksempel ild). Skillet mellom substanser og deres egenskaper virker intuitivt, førteoretisk og ubetvilelig for oss, og selv om det er blitt reist innvendinger mot hvor førteoretisk dette skillet egentlig er, primært av Mann (2000),[9] trenger vi ikke å akseptere disse innvendingene for å vise at det ikke er slik i førsokratisk filosofi. Faktisk viser de bevarte tekstfragmentene at førsokratikerne ikke hadde noe slikt skille mellom substanser og egenskaper, i det aller minste ikke et systematisk skille.

For naturfilosofene før Aristoteles var egenskaper en type konkrete, separate enheter, noe som blant annet Mann (2000), Lloyd (1964), Cornford (1930), Graham (1997) og Heidel (1906) viser; egenskapene hadde samme type fysiske tilstedeværelse som det vi vil kalle substanser. For eksempel skriver Anaximander at ved verdens begynnelse ble «det varme» og «det kalde» skilt ut fra «det uendelige» (apeiron) og sammen skapte de jorden og himmellegemene (DK A10). Hos senere førsokratiske tenkere som Anaxagoras finner vi påstander om at i begynnelsen var alt blandet, «det våte og det tørre, det varme og det kalde, og det lyse og det mørke, og mye jord var i det og frø talløse i antall» (DK B4). Heller ikke en gang hos Platon finner vi et systematisk skille mellom substanser og egenskaper, på den samme måten vi finner det i Aristoteles – eller slik vi finner det i vår fysikk, som på visse avgjørende punkter bygger på aristotelisk ontologi.

Årsaken til dette er at det er Aristoteles selv som innfører skillet mellom substanser og egenskaper i det som regnes som ett av hans første verker, Kategoriene.[10] Han definerer ontologien slik at substanser er det grunnleggende fenomenet, det som alle andre fenomener avhenger av og defineres i forhold til. Dette var radikalt nytt i filosofi- og vitenskapshistorien, hevder Mann (2000) i sin bok The Discovery of Things.

Elementene

Det er også Aristoteles som innfører og definerer begrepet «element» (stoicheion), og skaper den velkjente elementlæren, som sier at den grunnleggende materien dannes av de fem elementene (ild, vann, jord, luft, eter). Elementlæren er historisk sett basert på Empedokles’ lære om de fire archai (som han kaller «røtter»): ild, luft, vann og jord, som igjen er basert på de første filosofenes forskjellige, foretrukne archai, hvorav den første av disse altså er Thales’ vann. Elementlærens første kilde er altså Thales’ vann-archê, men å hevde at Thales’ bruk av denne vann-archê forutsetter eller antyder en fullt utviklet elementlære, er åpenbart anakronistisk.

Substratum er det som ikke endres

Argument (2) hevder at alt som finnes kommer av samme substans og vender tilbake til samme substans når disse tingene ødelegges eller forsvinner. Denne substansen er dermed alle tings underliggende substratum (hypkeimenon) – det fenomen som ligger under de synlige fenomenene. I utgangspunktet er det ingen tekstlige bevis for at de tidlige filosofene hevdet noe slikt. Men ettersom fravær av bevis ikke er bevis for fravær, kan vi ikke regne dette som fellende. Det som er fellende er at selve substansbegrepet, idéen om et underliggende materielt fenomen som kan analyseres uavhengig av dets egenskaper, ikke var meningsbærende før nettopp skillet mellom substanser og egenskaper ble etablert av Aristoteles. Uten et kriterium for å skille mellom den underliggende materielle og essensielle basis for et sansbart objekt og dette objektets sansemessige manifestering, gir ikke begreper som «materie» og «substans» mening.

Den aristoteliske termen «substratum» betegner det fenomenet som logisk sett ligger under en observert endring: Substans (ousia) er substratum for tilfeldig eller attributiv endring (alliôsis, endring i egenskaper), mens materie (hylê) er substratum for substansiell endring (endring av substanser). I Aristoteles’ analyse forutsetter all endring noe som endres og noe som ikke endres; det som ikke endres i forandringen er det underliggende nivået – fenomenets substratum. Substratum er et logisk begrep, som forutsetter aristotelisk logikk. Analysen i argument 2 og begrepene som den hviler på, er altså skapt av Aristoteles.

Krefter og transformasjon

Også språklige studier av arkaisk og tidlig antikk tenkning indikerer at de sentrale begrepene for å forstå deres verdensbilde er krefter og transformasjon, ikke materie eller stabil substans. Jeg finner spesielt tre indikasjoner på dette:

1: De grunnleggende enhetene i tidlig gresk naturfilosofi var ikke elementære byggeklosser uten egenskaper, men det som i kommentarlitteraturen kalles the opposites («de motsatte»). Disse er det vi kan kalle substansierte egenskaper: det varme og det kalde, det lyse og det mørke, det våte og det tørre. Som nevnt ovenfor sier Anaximander at ved verdens begynnelse ble det varme og det kalde skilt ut fra apeiron, og sammen skapte de jorden og himmellegemene (DK A10). Simplicius sier at for Anaximander er «hans motsetninger det varme, det kalde, det tørre, det fuktige og resten av dem» (DK A9);  for Anaximenes var de grunnleggende motsetningene varm og kald luft; og i sitatet fra Anaxagoras over består urkaoset av: «det våte og det tørre, det varme og det kalde, og det lyse og det mørke […]» (DK B4). For Empedokles er det de fire røttene ild, luft, vann og jord de grunnleggende enhetene, og disse regjeres over av Kjærlighet og Strid (DK A28), to motstående prinsipper eller krefter. Igjen og igjen i førsokratisk kosmogoni er det «de motsatte» som opptrer som grunnleggende prinsipper, og dynamikken mellom disse er den skapende kraften som kosmos springer ut fra. Dette er motstridende, transformerende krefter, ikke død materie som pusles sammen på forskjellige måter.  

2: De såkalte «urstoffene» var verken utpreget stofflige, statiske eller stabile: Thales’ vann, Anaximanders ukjente/uendelige/udefinerte, Anaximenes’ luft og Heraklits ild. Disse archai kjennetegnes nettopp ved at de er dynamiske, omskiftelige og uhåndgripelige. Inkluderer vi Parmenides’ dikt og tolker det positivt, fremfor som ren negasjon av all kosmologi – det er på ingen måte gitt hvordan vi skal tolke diktet, og Parmenides selv benektet på ingen måte at den ytre verden med sin flerhet og forandring var til stede for sansene våre –, er hans archê «lys» og «natt» (det vil si: mørke), to motstående tilstander og/eller krefter. Aristoteles selv bemerker i Metafysikken hvor påfallende det er at ingen av de han kaller materielle monister regnet jord – det mest stabile, stofflige, håndgripelige og statiske elementet – som sin archê:

At any rate none of the Monists thought earth likely to be an element – obviously on account of the size of its particles – but each of the other three has had an advocate; for some name fire as the primary element, others water, and others air. And yet why do they not suggest earth too, as common opinion does? For people say: Everything is earth. And Hesiod too says that earth was generated first of corporeal things – so ancient and popular is the conception found to be.

(Metafysikken I.8.988b33–989a13)

3: De gammelgreske ordene som i våre oversettelser gjerne betegnes som «ting», i betydningen objekter, materielle fenomener, er pragmata, chrêmata og ta panta. Men disse kan, som Mann påpeker (2000, 109–111), betegne en rekke forskjellige fenomener, som for eksempel hendelser, prosesser, krefter samt (det vi vil kalle) egenskaper. Det er også av vesentlig betydning at opphavene til disse ordene er verb for «å gjøre» og «å bruke» (pragmata fra prattein, å gjøre, chrêmata fra chrêstai, å bruke). Ta panta betyr noe slikt som alt sammen, alle greiene. På det språklige plan er det ingenting i førsokratisk kosmologi som virker å forplikte oss ontologisk til en materialisme eller en tanke om underliggende, uforanderlige substanser, selv om det kan se slik ut i våre post-aristoteliske oversettelser.  

Ontologi uten tilblivelse eller ødeleggelse

Argument (3) i MM sier at det ikke finnes tilblivelse eller ødeleggelse. Det finnes bare attributiv endring, ingen substansiell endring. Denne analysen er for det første – igjen – basert på Aristoteles’ egen analyse og på begreper som han selv innfører i sine verker. Skillet mellom tilfeldig eller attributiv endring på den ene siden og essensiell eller substansiell endring på den andre siden, forutsetter nettopp dette skillet mellom essens og aksidens, mellom substans og attributt, som altså ikke var å finne før Kategoriene (eller i det minste ikke før Organon, samlingen av Aristoteles’ logiske verker).

For det andre motsies påstanden om at de tidlige filosofene ikke trodde på tilblivelse og ødeleggelse direkte av deres fragmenter og vitnesbyrdene om hva de faktisk sa og hvilke ord de brukte. Deres kosmologi er full av konkrete objekter, krefter og hendelser som oppstår og blir borte igjen. Språket deres er fullt av referanser til «død», «fødsel» og «avkom» i kosmologisk sammenheng. Både Anaximander og Anaximenes bruker gignesthai, som betyr skapelse og fødsel; Anaximenes snakker om avkom; Xenofanes sier havet er skaper av skyer, vind og elver; og Heraklit referer i mange fragmenter til død (thanatos, teletaô). Det er altså ingen grunner utenfor MM-teorien til å tro at de tidlige filosofene ikke snakket tilblivelse og ødeleggelse.

Derimot følger en slik fornektelse av tilblivelse og ødeleggelse nødvendigvis av Aristoteles’ analyse av et materielt virkelighetssyn uten kategorien form, som ifølge Aristoteles er nødvendig for å forklare substansiell endring (sammen med kategorien materie). Som kjent er det Platon som innfører den ontologiske kategorien form i den filosofiske tenkningen, hvilket han også krediteres med av Aristoteles. Men da følger det også at ingen før Platon egentlig kunne forklare hvordan en substans endres til en annen, mener Aristoteles. For å analysere en slik filosofisk posisjon som ikke kan forklare substansiell endring, finner han nærmest opp MM-teorien hvor det ikke finnes substansielle endringer, og tilskriver denne til forgjengerne sine.

Parmenides blir overflødig

Til dette siste argumentet hører det også med et filosofihistorisk hensyn: Etter den første tradisjonen eller skolen av førsokratikere, som stort sett kalles naturfilosofer og best kan sammenlignes med proto-vitenskapsmenn, kommer Parmenides[11] inn på den historiske scenen. Innflytelsen han hadde på utviklingen av antikk filosofi er betydelig: Han representerer en vending mot logiske, metafysiske og erkjennelsesteorietiske spekulasjoner som langt overgår naturfilosofien til Jonerne. Han skaper sitt ontologiske bilde etter strengt logiske kriterier og hevder at bevegelse, endring og flerhet er umulig, ettersom alle disse er basert på at det finnes både det som er og det som ikke-er (kontradiksjonsprinsippet). Og ettersom det som ikke-er ikke kan finnes (eller som Parmenides sier: «det som er, er, og må være; det som ikke er, er ikke, og kan ikke være» (DK B88)), kan heller ikke disse fenomenene finnes. Parmenides har dermed ikke noe skille mellom essensielle egenskaper og aksidensielle attributter – å være er enten/eller for ham, man kan ikke være noe. Dermed har han heller ikke noen måter å forstå endring på, annet enn som ødeleggelse og tilblivelse, og når det ikke er mulig, eller heller ingen endringer mulige. Det følger at Parmenides’ kritikk av endring og hans foreslåtte (og svært radikale) ontologi ville vært fullstendig overflødig dersom de første førsokratikerne allerede hadde oppfunnet MM og dermed analysert, forsvart og forklart forandring på denne måten. Dette har blitt påpekt av henholdsvis Cherniss (1935), Graham (Graham 2003b, 2006) og Kahn (1994). Det er velkjent innen studiet av førsokratikerne at Parmenides’ innflytelse var radikalt underkjent helt frem til begynnelsen av 1900-tallet, også av historikere som kritiserte Aristoteles’ tolkning av førsokratikerne, som for eksempel  Heidel (1906).[12] Dermed har tidligere filosofihistorikere unnlatt å forstå de førsokratiske analysene av endring som vidt forskjellige tradisjoner, fremsatt i periodene før og etter Parmenides.

MM avvist – hva nå?

Dermed er det altså både filosofiske, språklige og historiske grunner til å avvise at jonerne forfektet MM og at de var, som Aristoteles hevder, materielle monister. Denne avvisningen innebærer at vi må konkludere med at reduktiv materialisme er misvisende når det gjelder forståelsen av de første filosofene. Den store utfordringen ved å avvise MM er at det så langt mangler overbevisende alternative tolkninger til MM som filosofihistorikere kan samle seg om. Det foreløpig beste alternativet ser ut til å være Daniel Grahams Generating Substance Theory (GST), som han lanserer i boken Explaining the Cosmos: The Ionian Tradition of Scientific Philosophy (2006). Selv om GST tilsynelatende baserer seg på substansbegrepet, skriver Graham i flere tidligere artikler om samme teori (Graham 1997; 2003a; 2003b) at han bruker substansbegrepet utelukkende på grunn av konvensjon og forenkling, mens han like gjerne kunne snakket om genererende «krefter» fremfor «substanser». Graham baserer sin teori på det han kaller The Theory of Powers, som har blitt forfektet av Heidel (1906), Cherniss (1935), Mourelatos (1973) og, slik jeg ser det, Vlastos (1970). Teoriens forfektere hevder at det grunnleggende fenomenet i tidlig gresk filosofi ikke er substanser, men nettopp krefter. Grahams GST er et forsøk på å formalisere krefterteorien, på linje med hva Barnes gjorde med MM – men det er godt mulig vårt ønske om å skape ryddige definisjoner med entydige begreper og universelle mekanismer ikke er den beste veien å gå dersom vi ønsker å rekonstruere en naiv ontologi som er fullstendig ikke-aristotelisk. En mindre stringent, mer løst formulert krefterteori er kanskje det nærmeste vi kommer det første, filosofiske blikket på verden. Intet urstoff, men kanskje urkrefter.

Litteratur

Aristotle. 1984. The Complete Works, the revised Oxford translation, volume One. In Bollingen series LXXI: 2, edited by Jonathan Barnes. Princeton, N.J.: Princeton University Press. Original edition, 1984.

––––––. 2003. Metaphysics books I-IX. In The Loeb Classical Library, edited by Hugh Tredennick. Cambridge, Mass., London, England: Harvard University Press. Original edition, 1933.

Barnes, Jonathan. 1982. The Presocratic Philosophers, 2 vols. Vol. 2: Arguments of the Philosophers. London: Routledge & Kegan Paul.

Cherniss, Harold. 1935. Aristotle's Criticism of Presocratic Philosophy. Baltimore: John Hopkins Press.

Cornford, F. M. 1930. «Anaxagoras' Theory of Matter» Classical Quarterly (24).

Diels, Hermann, and Walther Kranz. 1951. Die Fragmente der Vorsokratiker: Griechisch und Deutsch. Dublin: Weidmann.

Graham, Daniel W. 1997. «Heraclitus' Criticism of Ionian Philosophy» Oxford Studies in Ancient Philosophy 15: 1-50.

––––––. 2003a. «Does Nature Love to Hide? Heraclitus B123 DK» Classical Philology 98 (2): 175–179. http://www.jstor.org/stable/1215500.

––––––. 2003b. «A New Look at Anaximenes» History of Philosophy Quarterly 20 (1): 1–20. http://www.jstor.org/stable/27744938.

––––––. 2006. Explaining the Cosmos: The Ionian Tradition of Scientific Philosophy. Princeton, N.J.: Princeton University Press.

––––––. 2010a. The Texts of Early Greek Philosophy, The Complete Fragments and Selected Testemonies of the Major Presocratics, Part 1. 2 vols. Vol. 1. Cambridge: Cambridge University Press.

––––––. 2010b. The Texts of Early Greek Philosophy, The Complete Fragments and Selected Testemonies of the Major Presocratics, Part 2. 2 vols. Vol. 2. Cambridge: Cambridge University Press.

Heidel, William Arthur. 1906. «Qualitative Change in Pre-Socratic Philosophy» Archiv fuer Geschichte der Philosophie 19: 333–379.

Kahn, Charles H. 1994. Anaximander and the Origins of Greek Cosmology. Indianapolis/Cambridge: Hackett.

Lloyd, G. E. R. 1964. «The Hot and the Cold, the Dry and the Wet in Greek Philosophy» The Journal of Hellenic Studies 84: 92–106. http://www.jstor.org/stable/627697.

Mann, Wolfgang-Rainer. 2000. The Discovery of Things: Aristotle's Categories and their context. Princeton, N.J.: Princeton University Press.

McDiarmid, J.B. 1970. «Theophrastus on the Presocratic Causes» In Studies in presocratic philosophy, Volume 1, edited by David J. Furley and R. E. Allen. London: Routledge & Kegan Paul.

Mourelatos, Alexander P. D. . 1973. «Heraclitus, Parmenides and the Naive Metaphysics of Things» In Exegesis and Argument: Studies in Greek Philosophy Presented to Gregory Vlastos: 16–48. Assen: Gorcum.

Vlastos, Gregory. 1970. «Equality and Justice in Early Greek Cosmology» In Studies in Presocratic Philosophy, Volume 1, edited by R.E. Allen and David J. Furley, In International Library of Philosophy and Scientific Method, 56–91. New York: Humanities Press.

[1] https://no.wikipedia.org/wiki/Førsokratikerne (Lest 04.01.21).

[2] https://snl.no/Thales_fra_Milet (Lest 04.01.21).

[3] Samt de tidlige sofistene Hippias og Gorgias, som angivelig var de to første til å lage samlede fremstillinger av tidlige filosofiske oppfatninger. Aristoteles’ filosofiskole Lykeion hadde sannsynligvis bøkene til Hippias og Gorgias i sitt bibliotek, og noen filosofihistorikere hevder at dette var de eneste nedtegnelsene Aristoteles hadde etter førsokratikerne. Tidligere historikere har tatt for gitt at Aristoteles hadde tilgang på førsokratikernes originalverker, der hvor slike fantes, men i dag er det vanligst å anta at det er sammendrag som er Aristoteles’ kilder.

[4] Hvorvidt Heraklit er en etterfølger av Thales eller ikke, avhenger av om han tolkes som «materiell monist» eller ikke. Aristoteles tolker ham slik, samt enkelte moderne filosofihistorikere, som Barnes (1982). Graham (1997; 2006) avviser dette.

[5] Alle DK-numre referer til fragmentene og testemoniene i Diels-Kranz (Diels and Kranz 1951). For de nyeste og mest omfattende oversettelsene til engelsk, se Graham (2010a; 2010b).

[6] Anaximander (ca 610–546 f.Kr.) kom fra Milet og var Thales’ elev og umiddelbare etterfølger, eventuelt kollega. Tradisjonen med å konsekvent kalle tidligere filosofer for lærer og elev oppsto lenge etter at disse levde.

[7] Anaximenes (ca. 585–528 f.Kr.) er den tredje milesiske naturfilosofen og regnes som Anaximanders elev.

[8] Heraklit levde ca 535–475 f.Kr. Han kom også fra Ionia, som mileserne, men fra byen Kolofon.

[9] Wolfgang Rainer-Mann hevder, kort sagt, at Aristoteles etablerte skillet mellom substanser og egenskaper, og viser at filosofene før Aristoteles ikke opererte med dette skillet. Vi er nå blitt så vant til å tolke den fysiske verden etter disse kategoriene at vi ikke engang ser muligheten for at det finnes andre måter kategorisere på, sier Mann, eller hvordan disse måtene eventuelt skulle være.

[10] Det er – som med mye annet i Aristoteles’ filosofi – omstridt hva som er hans første verk. Det er likevel i hovedsak konsensus om Kategoriene er ett av de eldste verkene hans, og at det inngår i samlingen av Aristoteles logiske verker, Organon. Kategoriene introduserer Aristoteles’ grunnleggende metafysiske kategorier, og han holder seg til disse gjennom sin filosofiske produksjon og utvikling.

[11] Parmenides levde i Elea i sør-Italia, og ble født i første halvdel av 500-tallet f.Kr. Som kjent var Platon påvirket av og opptatt av Parmenides, og en av dialogene hans bærer Parmenides’ navn. Denne dialogen er den eneste av Platons sokratiske dialoger hvor Sokrates faktisk blir overvunnet i en diskusjon – med nettopp Parmenides.

[12] Heidel anerkjenner ikke den veldige endringen i førsokratisk filosofi før og etter Parmenides, og dermed regner han de første filosofene for å være materielle pluralister. Dette er i dag en posisjon som vanligvis tilskrives filosofene etter Parmenides (Empedokles, Anaxagoras, og atomistene), nettopp for å finne en løsning på Parmenides’ forbud mot forandring.