Vi søker tekster til “Kant” (#5/2019)!

Den siste tenkeren, og kanskje også den eneste, som har påvirket alle nåtidens betydelige metafilosofier – som analytisk filosofi, fenomenologi og kritisk teori – er antageligvis Immanuel Kant (1724 – 1804). Med utgivelsen av Kritikk av den rene fornuft mente Kant å ha iverksatt en kritisk vending innen filosofien. Kritisk filosofi – eller transcendentalfilosofi – skulle studere gjenstander for så vidt som de stemmer overens med (det vil si, kan oppfattes av) de menneskelige sjelsevner, av sansning og forstand.

Kant mente at transcendentalfilosofien kunne forene innsiktene fra de to dominerende opplysningsfilosofiene, rasjonalisme og empirisme: «Tenkning uten innhold er tom, sansning uten begreper er blind […]». Kritikk av ren fornuft er nettopp en kritikk av den Leibniz-inspirerte metafysikken som dominerte tyske universiteter på Kants tid: For Kant var den spekulativ og «tom». Den erfaringen empiristene la til grunn var på sin side blottet for begrepslige elementer – som kausalitet og substans – og dermed «blind». Begge former for kritikk er blitt gjentatt og videreutviklet av Kant-inspirerte filosofer gjennom to århundrer, som hhv. de logiske empiristene og Wilfred Sellars.

Kants tidvis svært abstrakte analyse av sjelsevner og dommer har vært bestemmende for senere filosofers selvforståelse: Er det sant, som Kant sier, at de mest filosofisk interessante spørsmålene dreier seg om syntetisk a priori sannheter? Og mange vil være enige om at mens vitenskapene vurderer data innen et begrepsrammeverk, a posteriori, er det opp til filosofene å vurdere forholdet mellom begreper, a priori. Den som er interessert i moderne diskusjoner om nødvendige og betingede sannheter må (eller bør) ta utgangspunkt i Kants domslære. At «moralfilosofi» har blitt et meningsfylt ord – at det går an å si ting som «moralske liv», «moralsk fornuft» og «moralsk virkelighet» – skyldes langt på vei Kant.

I de moralfilosofiske verkene argumenterer Kant for den praktiske nødvendigheten av at vi beholder de metafysiske illusjonene – sjelens udødelighet, Guds eksistens og fri vilje. Etter Kant forblir det et av de store filosofiske spørsmålene: finnes det kategoriske imperativ, dvs., handlingsgrunner som gjelder for alle aktører (uavhengig av ønsker, interesser og oppfatninger) og i så fall, hva er disse?

Kant er opplysningstenkeren par excellence, som har bidratt til å forme den allmenne forestillingen om opplysning – om viktigheten av å tenke selv, uavhengig eller også på tross av politiske og religiøse autoriteter. Essayet «Svar på spørsmålet: Hva er opplysning?» begynner med de berømte setningene «Opplysning er menneskets uttreden fra sin selvforskyldte umyndighet. Umyndighet er den manglende evnen til å benytte seg av sin egen forstand uten å følge andres retningslinjer». I den grad mennesket har fornuft har det en plikt til å utvikle sin fornuftsevne, for så å få ny (selv)erkjennelse, for så å få større plikter, osv. – et tema som ga sparket i gang den tyske historiefilosofien.

Til neste nummer av Filosofisk supplement søker vi tekster som omhandler noen av disse spørsmålene eller andre filosofiske problemstillinger knyttet til Kant. Fristen for innsending av tekster er onsdag 25. september 2019.

Vil du bidra med en tekst til neste utgivelse av Filosofisk supplement? Send oss en e-post på bidrag@filosofisksupplement.no. Vi vurderer også tekster som går utenfor tema.

Alle innsendte artikkelbidrag leses anonymt i tråd med redaksjonens utprøvelse av «blind review». Det vil si at inntil teksten eventuelt blir godkjent av redaksjonen vil forfatters identitet holdes skjult for leserne og omvendt. Dersom teksten blir refusert, vil forfatterens identitet forbli hemmelig. Dette er for å kvalitetssikre lesingen og senke terskel for innsending av bidrag.

Lenke til egen side med krav for bidrag:
https://filosofisksupplement.no/for-forfattere/