Utgave: Åpent nummer

Et intervju med Ingvild Torsen

PDF tilgjengelig

——–Illustrasjon: Åsne Dorthea Grøgaard——–

Nietzsche ser ut til å være evig relevant; selv om man ikke nødvendigvis hverken ønsker eller behøver å snakke om ham, lirker han seg inn i debatten rundt middagsbordet, diskusjonen på puben, dialogen utenfor forelesningssalen og selv i våre indre monologer. Han ser ut til å presse seg på oss lik filosofens aporia, et problem eller spørsmål som tilsynelatende er umulig å slippe unna. Hvorfor har det seg slik at Nietzsche er så vanskelig å unngå? Var han ikke en megalomansk, narsissistisk og utagerende tenker? En tenker som presenterte sine høyst kontroversielle tanker gjennom aforismer, metaforer og analogier, for å gjøre vondt verre?

Et intervju med kitschmaler Jan-Ove Tuv

PDF tilgjengelig

———-Bilde: Selvportrett, Jan-Ove Tuv———-

Rafaels freske Skolen i Athen fanger Platon og Aristoteles, som freskens midtpunkt, vandrende midt i en ivrig diskusjon. De er representert i det som er blitt kjente positurer: Platon oppadpekende og Aristoteles nedadvisende. Ser vi for oss at det var maleriets, eller mimesis’, filosofiske grunnlag de to diskuterte, ville nok Platon ha vært kunstens forkjemper og Aristoteles kitschens forsvarer. Selvsagt fantes ingen av disse begrepene i det antikke Hellas, men poenget står klart: Platon peker opp mot de sanne ideer, som kan representere kunstens søken etter en innsikt eller sannhet bak eller ut over maleriet – den moderne estetikk, med Kant og Hegel marsjerende i spissen, følger den platonske søken etter det bakenforliggende. Aristoteles viser an mot jorden og det empiriske, som kan ses som å være i tråd med kitschens lidenskapelige og sanselige utgangspunkt. Forskjellen mellom kunst og kitsch er definitivt mer nyansert, men bygger like fremt på et gammelt filosofisk skille. Om noen skulle rynke på nesen og tenke, «er ikke ‘kitsch’ et skjellsord?», så har de kun delvis rett. Kitschbegrepet oppstod riktignok, ifølge Hans Reimanns Das Buch vom Kitsch, blant malere i München på 1870-tallet, og ble på begynnelsen av 1900-tallet tatt opp av kunstakademikere, som et nedlatende ord for verker som var ekskludert fra «det gode selskap» av de skjønne kunster. Den nye forståelsen av kitsch er derimot blitt et navn for det greco-romanske verdisynet, som alternativ til det kunstneriske verdisynet.

Les mer