Mens de fleste akademiske disipliner de siste tiårene har oppnådd en mer eller mindre balansert kjønnsfordeling, som et resultat av en villet innsats, skiller fagfilosofien seg ut. Mange vil hevde at problemstillingene filosofien beskjeftiger seg med, fra de gamle grekerne og frem til i dag, representerer allmenngyldige, universelle spørsmål som er av interesse og relevans uansett hvem som blir eksponert for dem. Av den grunn slutter man at den filosofiske kanon – kongerekken av filosofer som Platon, Aristoteles, Hobbes, Descartes, Hume, Kant og Hegel og så videre – nyter anerkjennelsen de gjør fordi de uhildet og desinteressert har behandlet sentrale metafysiske, etiske og epistemologiske temaer på den mest objektivt gyldige måten. Det har altså ingenting med kjønn å gjøre; å hevde noe annet er en fornærmelse mot den intellektuelle kapasiteten til kvinnelige filosofer. Men er det ikke påfallende at så godt som alle de som sies å ha oppnådd den største graden av allmenngyldighet, hevet over og uavhengig av kjønn og enhver sosial situering, tilhører den samme gruppen?

Les mer