Søren Kierkegaard: En historisk-biografisk lesning

——-Bilde: Prodigal Son, Guercino (1619)——-

Statueres Øieblikket, da er Paradoxet der; thi i sin meest abbrevierende Form kan man kalde Paradoxet Øieblikket; ved Øieblikket bliver den Lærende Usandheden; Mennekset, der kjendte seg selv, bliver raadvild over sig selv, og faar istedenfor Selvkundskap Syndsbevidsthed o.s.v: thi saasnart vi blot sætte Øieblikket, saa gaar Alt af sig selv.[1]

Innledning

Søren Aabye Kierkegaard (1813-1855) er en skikkelse man aldri blir ferdig med. Han realiserer dandy-myten: outsideren, åndsaristokraten, bohemen, kunstneren, livsnyteren og estetikeren. Vi møter en person som lever et kort, intenst og kontrastfullt liv, et liv som tydelig gjenspeiler seg i hans diktning og tenkning. Han er en sann bio-graf, en som utleverte sitt komplekse sjelsliv gjennom mange pseudonymer og gåtefulle historier. Allerede hans barndom danner grunnlaget for det som etterhvert skal bli hans livsoppgave: å få den enkelte leser til å bli bevisst sitt egentlige jeg, et spaltet jeg som er i besittelse av både timeligheten og evigheten. Menneskets opplevelse av angst og tilkortkommenhet i livet beviser ikke at den kjærlige guden ikke finnes – tvert imot, hevder Kirkegaard. Den kristne Gud som historisk og materielt har utlevert seg som den lidende og oppstandne Kristus vitner nettopp om en Gud som tar mennesket og dets skrøpelige liv på alvor.

Menneskets sanne vesen er det troende mennesket, det som strekker seg utover livsnytelsen (estetikken), videre gjennom loven (etikken) og over i troens verden. Det er bare den troende som har foretatt spranget ut i det ukjente, ut i det paradoksale og irrasjonelle, som kan korrespondere med den levende og nærværende guddom. For Kirkegaard handler kristendommen først og fremst om levd trosliv, i motsetning til en dogmatisk og fornuftig lære som man kan forholde seg til med distanse. Verken kristentroen eller livet ellers er noe man kan forholde seg nøytralt til – mennesket blir fra fødselen av kastet inn i verden, hvor det daglig, aktivt må forme egen person og identitet. Mennesket som ikke velger har også foretatt et valg, og slik vil alltid mennesket stå overfor et ”Enten – Eller” i livet. Biografiske fremstillinger er «inn for tiden» og vi skal se at Kirkegaard, som mange gjerne oppfatter som en vanskelig tilgjengelig, abstrakt og elitistisk filosof, var en mester i å koble egne livserfaringer opp til sine filosofiske tanker og litterære fremstillinger. Denne teksten er en historisk-biografisk lesning av Kirkegaard.

Olding-barnet

Kierkegaard er en outsider hele sitt korte og intense liv. I sine siste opptegnelser i sin dagbok skriver han: ”Jeg var aldrig som andre.”[2], noe som også gjaldt hans barndom. Han blir født på Nytorv i København en vårdag i 1813 som den yngste av syv søsken. Allerede fra barnsbein av arver han faren Michaels sterke depresjoner og anfektelser. Faren har bakgrunn i en herrnhutisk brødremenighet i byen, og overfører på sønnen en streng pietistisk kristendom. I sin dagbok beskriver Søren sin barndom som klart atypisk, han var et barn som fikk den strenge Guden inn med morsmelken. Her sammenligner han sin barndom med en olding som må bære et grusomt tungsinn på sine unge skuldre:

…min eneste Glæde fra saa langt jeg nesten kan huske tilbage, at Ingen kunde oppdage, hvor ulykkelig jeg følte mig […] Som barn ble jeg strengt og alvorlig opdragen i Christendommen, menneskelig talt, afsindigt oppdraget: Allerede i den tidligste Barndom havde jeg forløftet mig paa Indtryk, som den tungsindige Olding.”[3]

Dette tungsinnet blir en nær livsledsager gjennom livet – det var derfor ikke unaturlig at han tidlig fattet interesse for de mørke kreftene i menneskelivet,  for sorgen og angsten: ”Mit Tungsind er den trofasteste Elskerinde jeg har kjendt.” Og: ”Jeg siger om min Sorg hvad Engelskmanden siger om sit Huus: min Sorg is my castle.”[4] Det kan synest som om Kirkegaard tidlig i sitt liv konfrontert med, og blir bevisst, menneskets uungåelige livskjebne som dødelige vesen. At det er et allment menneskelig fenomen å bli kastet inn i en brutal og forgjengelig virkelighet: ”Ingen vender tilbage fra de Døde, Ingen er gået uden grædende ind i Verden; Ingen spørger En, når man vil ind, Ingen når man vil ud.”[5] Angst og fortvilelse er krefter i ethvert menneskeliv, hevder han, dersom man tar livet og seg selv på alvor. Mennesket er underlagt livets realiteter, realiteter som ikke handler om harmoni, men om lidelse, sorg, angst og smerte. Dette er menneskets timelige betingelser. Man blir født inn i en verden hvor livsangsten er en realitet, en udefinerbar angst for døden, som igjen er uttrykk for at mennesket har en spore og lengsel etter evigheten i seg. En slik forestilling må man lese i lys av hvordan også de eldre kristne tenkerne forestilte seg livet som en mangeltilstand, som for eksempel vestkirkens mest kjente kirkefar, St. Augustin, som ofte fremstilles med et blødende, lidende hjerte. Forestillingen av å være midlertidig tilstede i dette livet, et forstadie til evigheten, næret av en eksistensiell lengsel etter å møte gud, å komme hjem, er en velkjent metafor i kristendommen og i andre religioner. Mennesket lever «under evighetens synsvinkel», men det besitter ikke evigheten ennå, bare tenderer det, slik tenkte også Kierkegaard. Det har evighetsatomer i seg, skriver han et sted, som er forklaring på hvorfor det har en evighetslengsel i seg. En parallell til denne tenkningen finner vi i den kristne negasjonstenkningen, at menneskelivet blir fremstilt som en negasjon av gud i kraft av hans transcendente vesen, og der menneskeheten er underlagt det dennesidige og forgjengelige livet.

Tilbake til Kierkegaard og hans oppvekst. Han har også lykkelige øyeblikk i sitt liv. Han beskriver de lykkelige stundene da han og faren går rundt i stuen og er på spennende fantasireiser langt utover det som fysisk er mulig. Han blir etter hvert stadig mer mobbet av sine jevnaldrende på grunn av sitt svakelige ytre (han skadet blant annet ryggen sin etter å ha falt ned fra et tre) og sine karakteristiske klesplagg. Han blir tidlig oppfattet som sær, noe som forsterkes ved hans lysende intellekt. Han får tidlig kjennskap til den høykulturelle og akademiske verden og blir av omgivelsene oppfattet som et geni. Helt fra barnsbein av er det nettopp hans genialitet, hans skarpe hode og penn som skal vise seg å bli hans fremste våpen. Når han blir mobbet tar han snart igjen med en sviende intellektuell satire, enten det nå gjelder overfor sine jevnaldrende eller overfor lærerne.

En ungdom på leit etter identitet

Som ungdom og student på universitetet i København, tar han et oppgjør med sin strenge bakgrunn. På denne tiden kunne han en dag delta i samfunnsdebatten og dagen derpå leve et ”viltert liv” på byens kafeer. Denne oppbruddstiden skulle vise seg å bli enda en spire til nye anfektelser og tunge tanker for den unge Søren. Under studietiden blir han kjent med Hegels filosofi gjennom Johan Ludvig Heiberg, en tenkning som han seinere tar et radikalt oppgjør med, ikke minst etter påvirkning av forelesningene til Sibbern og Møller (representanter for en antihegeliansk personalistisk tenkning). Han befatter seg på denne tiden også med litteratur av Shakespeare, Heine og Goethe. Hans lidenskapelige interesse for både fantasien og logikken (som barn viste han stor interesse for latinsk og gresk grammatikk), og hans interesse for tankestoff innen flere vitenskaper, gav impulser til egen litterær produksjon. Dette ser vi tydelig idet han ofte anvender symboler og skikkelser fra ulike fagfelt og vitenskapsområder. Derfor er mye av hans skarpe tenkning innkapslet i et univers av poesi og mytologi, noe som gjør verkene vanskelig tilgjengelige. Hans bruk av ironi, med klare aner tilbake til den sokratiske ironi og dialektikk, er et eksempel på dette.

Ungdomsopprøret hans blir en sterk polemikk mot kristendommen. Han skriver i sin dagbok fra denne tiden: «Det forekommer mig som jeg var en Galeislave, sammenlænket med døden. Hver gang Livet rører sig, rasler Lænken, og Døden lar Alt visne bort – og dette skeer hvert Minut».[6] Denne pessimistiske og dystre fremstillingen av livet må sees i lys av hans bundethet til den strenge pietistiske barnetroen som han ikke helt klarer å forlate. Han innser snart at hans opprør bare fører til en erkjennelse av at han ikke kan løpe fra sitt tungsinn og indre kriser. De indre konfliktene blir bare forsterket og han nærmer seg allerede nå en forståelse av at det viktigste i livet ikke er å søke en sann objektiv erkjennelse av virkeligheten som sådan (jfr. hegelianismen som søker en felles allmenn sannhet), men å finne ut hvordan mitt subjekt (mitt sanne jeg) forholder seg til virkeligheten. I sin dagbok fra 1835 skriver han: «Det der egentlig mangler mig, er at komme paa det Rene med mig selv, hva jeg skal gjøre, ikke om hva jeg skal erkjende…».[7] Det handler om ”at finde en Sandhed, som Sandheder mig, at finde den Idee, for hvilken jeg vil leve og døe.”[8] Vi kan allerede her se kimen til hans livsprosjekt: hans tolkning av kristendom og kristen tro i lys av den menneskelige eksistens, eller rettere sagt: i lys av den enkeltes spesifikke liv, i dette tilfelle hans eget. Han står nå på terskelen til å fronte sin kristen-eksistensialisme, som et alternativ og en motsats til den etablerte hegelianske rasjonalisme og idealisme.

Øieblikket

Sannheten for Kierkegaard blir det subjektive; den enkeltes møte med livet. Troen er som livet; den må gripes i nuet, i øyeblikket, den må erfares og oppleves. Den kan bare bli meddelt på en indirekte måte; den må selv erfares. Og den kan bare erfares i øyeblikket, fordi det er da det timelige og det evige møtes. Øyeblikket er valgets sted, ifølge Kierkegaard, når vi foretar en beslutning. Det er et øyeblikk som skjer i tidsrommet, men som samtidig strekker seg utover dette rommet og inn i evigheten. Kierkegaard kaller det ”Evighetens atom”. Det er ikke uten grunn at han seinere kaller sitt kampskrift mot kirken nettopp for Øieblikket. Han behandler nærmere begreper som frihet, spranget, valget og øyeblikket, som alle inngår i en integrert helhet, som forutsetter hverandre og som leder frem mot det sanne ”åndelige” mennesket.

Kierkegaard bytter ut trosvitenskapen med troslidenskap. Det finnes en objektiv sannhet, men den er det bare Gud som kan eie. Til tross for lange studier må han erkjenne at det er de enkle og umiddelbare livsøyeblikkene som berører sannheten. Derfor forfekter han en sannhet som aldri kan kokes ned til en gitt definisjon, formel eller et gitt tankesystem. Da ville religionen være overflødig:

Da jeg var 15 År gammel, skrev jeg i den lærde Skole med megen Salvelse om Beviserne for Guds Tilværelse og Sjælens Udødelighed, om Begrebet Tro, om Miraklets Betydning. Til examen artium skrev jeg en Afhandling om Sjælens Udødelighed, hvorfor jeg tilkejendtes præ ceteris; senere vandt jeg Prisen for en Afhandling om denne Materie. Hvo skulde troe, at jeg efter en så solid og meget lovende Begyndelse, i mit 25de År skulde være kommen dertil, at jeg ikke kan føre et eneste Beviis for Sjælens Udødelighed.”[9]

Igjen er Kierkegaard tilbake i sin kritikk av ethvert forsøk på å objektivisere (tros-)sannheter i noe ytre gitt; trossannhetene lever i den enkelte og blir bekreftet i dennes levde trosliv som tro, tvil, tillit, skyld, håp etc. i eksistensielle livserfaringer og forestillinger som nettopp filosofien og etikken beskjeftiger seg med. Troen kan ikke settes på noen formel fordi det er et indre anliggende, en lidenskap. Derfor er han også skeptisk til den danske kirken, dens «ytre ritualer» og kirkens teologer med sine «dogmatiske sannheter». I møte med troen vil alltid fornuften komme til kort fordi i et slikt møte vil den fremstå som absurd (jf. historien om Abraham lenger nede i teksten).

Etter en religiøs oppvåkning i 1838, og etter farens død samme året, tar han for alvor fatt på teologistudiet og ender ut to år seinere med sin embedseksamen og topp karakter. Tittelen på hans magistergradsavhandling er Begrepet Ironi med stadig Hensyn til Socrates (egentlig en doktoravhandling). Samme året (1840) forlover han seg med den ni år yngre Regine Olsen, et forhold som han opphever tretten måneder seinere. Hans ulykkelige kjærlighetsforhold til Regine skulle bli en viktig forutsetning for verkene:  Enten – eller og To opbyggelige Taler (1843).

Litteraten og de tre stadier

Som sagt, Kierkegaard ble kritikeren fremfor noen. Han kommer snart med sterke spark både oppover mot den akademiske og klerikale elite, og nedover mot allmuen og vanekristendommen. Han blir oppfattet som et geni av sine omgivelser, en karakteristikk han selv sluttet seg til. Han mener det er avgjørende ”at være i Mi­nori­teten”, fordi sannheten alltid lå i motstrømmene. Hans forfatterskap bærer tydelig preg av at han var påvirket av Sokrates og hans polemikk og dialektikk. For Kierkegaard var Sokrates et forbilde fordi han hele tiden søkte etter meningen med livet og fordi han gikk i døden for sin indre overbevisning.

Årene 1843-51 ble en svært produktiv fase i Kierkegaards liv. De fire første årene skriver han de kjente verkene Enten – Eller, Gjentagelsen, Frygt og Bæ­ven, Phi­­lo­so­phiske Smu­ler, Be­gre­bet An­gest, Stadier paa Livets Vei og Af­slut­ten­de uvi­den­­ska­­belig Ef­terskrift, i tillegg til atten oppbyggelige taler. Her leker han seg med bruk av pseudonymer som han anvender på alle sine større verker fra denne første fasen, som for eksempel Constantin Constantius, Johannes de Silen­tio, Vigi­lius Haufniensis og Johannes Climacus. I perioden 1847-51 skriver han Kjer­lighe­dens Gjer­nin­ger, Opbyggelige Taler i forskjellig Aand, Chri­steli­ge Taler, Syg­dom­men til Dø­den og Indø­vel­se i Chri­sten­dom.

Flere av hans skrifter blir i Kierkegaard-tradisjonen tolket som en innlesning i hans eget liv hvor han gjennomlever noen skjellsettende livsstadier. Han deler disse inn i tre hovedstadier, eller ”Exi­stents-Sphærer” som han kaller dem: den estetiske, den eti­ske og den re­ligiøse. Hans grunntanke er at mennesket må frigjøre seg (utsondre seg) fra sin gitte sosiale kontekst. Det selvstendige mennesket som klarer å realisere sitt sanne jeg, beveger seg gjennom sine ulike eksistens-faser og opp til det religiøse stadium. Fra først å leve i en dennesidig, egoistisk sfære, hvor man bare tar ansvar for seg selv og egne handlinger, beveger mennesket seg videre opp på det etiske nivå, hvor det tar på seg sin allmenne etiske plikt og kan ta ansvar også for andre på en etisk god måte. Derfra gjennomgår det et nytt eksistensielt sprang over på det religiøse nivå hvor synd og anger driver en videre frem til en kristen troserkjennelse.

I kapittelet Forførerens Dagbok i verket Enten – Eller, skildrer Kirekegaard det estetiske nivået gjennom skikkelsen Johannes som prøver å slå ihjel tiden med kortsiktig nytelse. Johannes prøver å gå lengst mulig i sine sanselyster, ikke i primitiv forstand, men som en raffinert livsnyter. Johannes blir personifiseringen av estetikerens mentalitet. En annen skikkelse i Enten – Eller er forføreren Don Juan som blir en demonisert utgave av den erotiske drift. Det er typisk for Kirkegaard at han levendegjør sin tenkning gjennom sine romanfigurer og pseudonymer. Vi kan her ane både hans egen urolige ungdomstid og hans særlige interesse for teater og skjønnlitteratur.

Halvåret etter Enten – Eller kommer verkene Frykt og Bæven og Gjæntagelsen. I Frykt og Bæven behandler han de tre stadiene i lys av den sterke bibelfortellingen om Abraham som blir beordret av gud å drepe sin egen sønn. Ifølge Jor opplevde Abraham i dette gammeltestamentlige dramaet en tredobbel konflikt.[10] For det første opplevde han et brudd mellom Guds løfte og krav. Gud hadde gitt ham et løfte om å gi ham en sønn som skulle gjøre hans slekt tallrik. For det andre vil ethvert mord på sin egen sønn bryte med «common sense» og allmenn moral. Og for det tredje vil det å ofre sin sønn, den man er mest glad i, til fordel for en utenforstående gud, fremstå som en absurditet. Abraham fulgte trofast guds befaling og stolte hele tiden på at han ville oppfylle sine løfter, noe han til slutt også gjør. Det er denne absurde handlingen til Abraham som viser troens kjerne: å adlyde Gud, å følge hans vilje, uansett hvor vanvittig det måtte oppleves, hevder Kirkegaard.

For Kierkegaard er sannhet alltid en sannhet i handling, derfor legger han også vekten på vad jeg skal gjøre. Derfor kan han i sitt seinere skrift Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift, påstå at ”Sub­jektivite­ten er Sandheden”. Dette er ikke en vilkårlig eller relativ sannhet. Det finnes en absolutt og eviggyldig sannhet, og det er denne jeg som subjekt deltar i når jeg velger troen – en sannhet som omformer mitt jeg i møte med den, og slik blir en del av mitt daglige liv. Det henger sammen med at Kierkegaard tenker at mennesket ikke kan forholde seg nøytralt til sitt eget liv, det må «finne seg selv». Det er ikke fornuften som er menneskets adel, ifølge Kierkegaard, men at det har evne til å velge seg selv, sin egen identitet og humanitet. Det må sees i sammenheng med hans eksistensialistiske ståsted; menneskets eksistens blir for Kierkegaard synonymt med å fremstå som en fri, men samtidig ansvarlig aktør som virkeliggjør sine beslutninger og livsvalg.[11] I motsetning til et ateistisk ståsted, der man står fritt til «å skape seg selv» uavhengig av noen trosforestilling, slik eksempelvis den franske filosofen Jean-Paul Satre tenkte det, står mennesket i et etisk ansvarsforhold til den kristne gud, ifølge Kierkegaard.

Angst og fortvilelse

Kierkegaard behandler nærmere fenomenet angst, spesielt i det psykologiske verket Begrebet Angest. Her beskriver pseudonymet Vigilius Haufniensis angstens fenomener og spør hva angsten forteller om det å være menneske. Han svarer at menne­sket er et selv som er uløselig forpliktet til å realisere seg. Haufniensis beskriver også hvordan denne selvrealiseringen mislykkes fordi mennesket gjør seg selv ufri, og kommer i en tilstand av angst for det onde, og blir underlagt en demonisk innestengthet. Det ufrie mennesket er besatt av en demonisk ånd som kjennetegner tomheten og åndsløsheten: ”Fortapelsen i åndsløshet er det forferdeligste av alt.”[12] Angsten er ikke til stede i åndløsheten, men den ligger der likevel, på lur, og venter. Den er til stede, men skjult for den åndsløse, hevder han.

Angstens egentlige gjenstand er intet: ”Angst og intet svarer bestandig til hverandre.”[13] Angsten er annerledes frykten som kan knyttes til et bestemt objekt. Angsten bør betegnes i ubestemt form, altså angst, fordi den er en dypere ubestemt erkjennelse som plutselig kommer mennesket i møte. Og det eneste som kan oppheve den er en åndelig oppvåkning: ”Så snart frihetens og åndens virkelighet er satt, er angsten opphevet.”[14] Angst er det sanne demoniske i mennesket i form av det innholdsløse og kjedsommelige.[15] Og det demoniske i mennesket benekter at det har evigheten i seg, eller fortolker det evige som noe abstrakt, eller som en fantasi. Det demoniske i mennesket tar ikke åndeligheten (evigheten) i seg på alvor. Angst finner på ”hundre utflukter”, og søker ikke sin egentlige hensikt: angst som fører til tro.[16] Når mennesket erkjenner sin synd blir dets angst knyttet til noe bestemt: ”Ved det kvalitative sprang kom synden inn i verden […] Angstens gjenstand er nå imidlertid bestemt, dens intet er virkelig noe, da forskjellen mellom godt og ondt er satt «in concreto.”[17]

Kierkegaard taler om den gode angsten som engster seg for det onde, som erkjenner synd og anger, og den onde angsten som lever i ufriheten og i det demoniske: ”Syndens trelldom er et ufritt forhold til det onde, men det demoniske er et ufritt forhold til det gode. Det demoniske blir derfor først virkelig tydelig idet det berøres av det gode, som da kommer til dets grense utenfra.”[18]

Angsten er igjen beslektet med fenomenet fortvilelse, som Kierkegaard behandler nærmere i Sygdommen til Døden, gjennom pseu­donymet Anti-Climacus. Her analyserer han begrepet nærmere og knytter det opp til begrepet angst. Anti-Climacus ender med en nærmere bestemmelse av menneskets sanne natur: en syntese mellom to motstridende forhold: timeligheten og evigheten, nødvendigheten og muligheten, et forhold som forholder seg til seg selv. Anti-Climacus blir for Kirkegaard en personifisering av fortvilelsen, fortvilelse forstått som det å ikke ville være seg selv, en fortvilelse som dypest sett handler om en konsentrert frustrasjon som ikke ønsker å følge sitt evige og forutbestemte kristne kall.

Kierkegaard og eksistensialismen

Kierkegaard sin kristen-eksistensialisme er radikal. Han foretar en klar orientering bort fra datidens allmenne filosofiske tilnærming. Det er ikke de klassiske spørsmålene om Gud, verden og mennesket som er objektet for menneskets søken, hevder han, ikke essensen, men derimot eksistensen[19] – hva Gud betyr i møte med enkeltmennesket. Slik vender han det filosofiske fokuset bort fra fenomenene som sådan, og over på enkeltmenneskets relasjon til disse. Studier om fellesmenneskelige eller logiske-matematiske sannheter, er uinteressante i forhold til refleksjoner og problemstillinger knyttet til livet. Kierkegaard foretar her en dreining bort fra det essensielle, kollektive og generelle og over til det eksistensielle, subjektive og spesielle. Med nyere begrepsbruk hentet fra Habermas kan vi si at orienteringspunktet blir den enkeltes ”livsverden” og ikke ”systemverden”. Menneskets viktigste livsprosjekt er ikke å forstå, men å leve. Slik prøver Kierkegaard å komme på innsiden av hva kristen erkjennelse dypest sett handler om.

Vi kan også lese hans eksistensialisme som en kritikk mot datidens tendens til å avindividualisere tenkningen og gjøre den til en «objektiv» størrelse.[20] Hans subjektive posisjon er slik en kritikk også mot Hegel og idealismen der subjektet settes i parentes. Sann filosofisk tenkning vil derfor alltid måtte ha gjenklang i den enkelte tenkers autentiske livsvirke, slik det også illustreres i hans eget forfatterskap der hans filosofiske ideer utgår fra, og gjenspeiler seg i, hans eget livsdrama.

Det er også tydelig at Kirkegaard sin pietistiske kristendomsbakgrunn har innvirkning på hans subjektive kristendomsforståelse og hans teori om de tre stadier. Mennesket gjennomgår en indre frelsesvei, en slags vekkelsespietistisk ordo salus (frelsesvei) som har i seg fasene: kallet, opplysningen, frykten, angeren, omvendelsen, rettferdiggjørelsen, gjenfødelsen, helliggjørelsen, gudsfelleskapet og til slutt herliggjørelsen.[21]

Hans kirkekamp

Kierkegaard innleder sin kamp mot den offentlige kirke mot slutten av 1854 med noen artikler i avi­sen Fæd­­­relan­det, og før­er den videre med stor­ radikalitet i flyve­skrif­tet sitt Øieblik­ket, som kommer ut i ni utgaver. Foranledningen til kritikken er at den gamle biskop Mynster dør januar 1854 og hoffpredikant H. L. Martensen, som overtar som biskop, beskriver den avdøde som et ”Sandhedsvidne” for kristendommen. Ti måneder senere innleder Kierkegaard det som skulle bli en av de bitreste intellektuelle kamper som er blitt ført innenfor den nordiske kirke. Her går han i rette med Mynster som sannhetsvitne og utvider etterhvert sin kritikk til å gjelde hele kristenheten. Han angriper kirkens ledere. Han mener de villeder sine medlemmer til å leve og tro på et falsum. Og han er tydelig på at de er mer opptatt av sin egen karriere, anseelse og ytre rikdom, enn å lide for Kristus. Han retter en knusende dom over den kollektive kristendommen, over alle disse som gir seg ut for å være kristne, men som aldri er blitt forfulgt for sin tro. Koblingen stat-kirke er en ulykke for den sanne kristentro, derfor rammer hans intellektuelle angrep hele kirken (både dens ledere, medlemmer og ordning). Et eksempel er når han beskriver det absurde i at en far som ikke betror sin sønn ti riksdaler samtidig kan tillate ham å avgi et løfte som angår den evige salighet (konfirmasjonen).

I Øieblikket nr. 2 skriver han:

Det man har for sig [i kristenheten] er ikke Christendom men et uhyre Sandsebedrag, og Menneskene ere ikke Hedninger men lyksaligjorte i den Indbildning at være Christne.[…] dette Sandsebedrag henger sammen med et uhyre stort Sandsebedrag, som har en reen udvortes Side, det Sandsebedrag, at man har faat Christendom og Stat smeltet sammen, at Staten anbringer 1000 Embedsmænd, der med Selvopholdelsens Drift ere interesserede i, at Menneskene ikke faae at vide, hvad Christendom er, og at de ikke ere Christne. Disse Præsters egen Tilværelse er nemlig, christeligt, en Usandhet; aldeles verdsliggjorte og i Statens Tjeneste (kongelige Embedsmænd, Rangspersoner, Karrieregjørende o.s.v.) kunne de selvfølgelig ikke godt sige Menighederne hvad Christendom er; thi at sige det vilde betyde at nedlægge sit Embede.”[22]

Kirkegaard kjemper en stri kamp mot kirken og møter mange hatske blikk på sine daglige vandringer langt Københavns gater. I oktober 1855 faller han om på gaten, syk og utbrent; han blir ført til Fre­de­riks Ho­spital, det nåværende Kunstin­du­stri­museum midt i København, hvor han dør den 11. no­vem­ber. Bisettelsen i Frue Kirke blir en svært spesiell begivenhet. Kirken er overfylt med folk fra ulike samfunnslag. H. C. Andersen, som er til stede i kirken denne dagen, beskriver hendelsen som svært kaotisk, med madammer som løper inn og ut, om hunder med munnkurv og studenter som går frem og slår ring rundt kisten – et vitnesbyrd om at Kierkegaard klarte å nå ut til mange lesere, også dem som ikke nødvendigvis tilhørte den kirkelige forsamling. Den bitre motstandskampen han førte skulle også få sette sitt preg på begravelsen. Etter jordpåkastelsen trer en høy mann ut av mengden, som viser seg å være medisinerkandidaten Henrik Lund. Han holder en kritisk tale mot at Kierkegaard gravlegges i kirkelig vigslet jord, han som helt til sin bitre død anklaget kirken og dens forsamling som usann, blasfemisk og korrupt.[23]

Hans ettertid

Dette siste avsnittet har hentet mye av sitt materiale fra Jor.[24] Kierkegaard skulle få stor betydningen for ettertiden. Han fikk en stor tilhengerskare både blant lek og lærd – blant annet fra flere prester i Norge som kom i anfektelse. Men den harde politiske og teologiske kirkekampen fikk sin sorti ved hovedpersonens død. Det var heller ikke hans kirkepolitiske kamp som skulle få størst påvirkningskraft i ettertiden, men derimot hans eksistensielle filosofiske tilnærming. Kierkegaard er av mange regnet som eksistensialismens far, den første som på en konsekvent måte kjempet en åndskamp for subjektets møte med livet og troens realiteter. Han fikk ny oppmerksomhet rundt århundreskiftet og ble en etablert internasjonal størrelse etter 1. verdenskrig.

Edmund Husserl (grunnleggeren av fenomenologien) og hans arbeider med intuisjonen, eller Martin Heidegger og hans berømte Sein und Zeit (1927) hadde sannsynligvis aldri blitt til hadde det ikke vært for Kierkegaard. Her kjenner vi igjen hans kritikk av objektivismen, hans opptatthet av forgjengeligheten og døden som tvinger mennesket til å handle, de dystre kreftene som driver mennesket og de samme eksistensielle refleksjonene, kledd i en ny språkdrakt. Også Karl Jaspers, som anvender eksistensialismen som analyseredskap i sitt møte med den moderne kultur, er tydelig påvirket av Kierkegaards tanker.

Filosofen Sartre samtykker med Kierkegaard i at filosofiens utgangspunkt må være menneskets eksistens og ikke tenkningen, men han tar samtidig avstand fra Kierkegaards sammenblanding av filosofi og teologi. Selv om de begge starter med erkjennelsen om at mennesket skaper seg selv, følger Sartre dette prinsippet fullt ut. Når Kirkegaard definerer menneskets livsmål som et liv i relasjon til den kristne Gud utenfor seg selv, hevder Sartre at det ikke finnes noen slik Gud. En slik søken vil ikke være å nærme seg sin menneskelige identitet, men tvert imot fjerne seg fra seg selv som et fritt og egenrådig menneske; det kristne menneske er derfor et selvbedrag, hevder Sartre. Sartre er også opptatt av angsten, men den blir rettet mot erkjennelsen av å stå alene i en verden uten noen Gud, det er menneskets sanne og fulle frihet, og det er bare gjennom en slik erkjennelse av ensomheten at man kan realisere og skape seg selv.

Som en motvekt til Sartre kan vi nevne den katolske filosofen Gabriel Marcel, som også trekker veksler på Kierkegaard sin tenkning. Han er enig med Kierkegaard sin tanke om subjektiviteten som ikke kan gå opp i helheten, og at vi hele livet er ”underveis”. Men i motsetning til Kierkegaard utvikler Marcel en mer positiv ladet filosofi (kalt håpets filosofi).

Språkfilosofien til Ludwig Wittgenstein, etikken til Michel Foucault, Emmanuel Levinas og Martin Buber, hadde heller ikke vært den samme uten Kierkegaard. Jor beskriver deres felles referanse til Kierkegaard i ordparet ”res cogitans-cogitata”. Poenget er at det er umulig å skille mennesket som res cogitans fra dets cogitata (det tenkende subjekt kan ikke skille seg fra det han tenker, med andre ord kan ikke den enkeltes tanker om tilværelsen frakobles sin væren i tilværelsen).[25]

Innenfor den moderne teologien finner vi dialektikeren Karl Barth og eksistensialisten Rudolf Bultmann, som også er påvirket av Kierkegaard. Til slutt kan det vi nevne etikeren K. E. Løgstrup som skrev ”Opgjør med Kierkegaard” (1968). Her kritiserer han Kierkegaard og påstår at han gjør selve paradokset om inkarnasjonen til troens eneste objekt. Dermed forsvinner den historiske personen Jesus og hans lidelse og død, hevder Løgstrup. Han er også kritisk til Kirkegaards prinsipielle krav om å følge Jesu lidelse og martyrium og betydningen av å inneha det rette sinnelaget i møte med troen. Her viser Løgstrup til en mer luthersk forståelse av troen: en ufortjent gave man mottar uavhengig av ens sinnelag. Flere har ment at denne kritikken mot Kierkegaard er tendensiøs og overfladisk.

Å samle Kierkegaards tankeunivers i et helhetlig dogmatisk system vil jo være et klart brudd med hans paradoksale og flerdimensjonale tenkning, en tenkning som først og fremst tok utgangspunkt i det subjektive livet. Midt på 1980-tallet får vi også en fornyet interesse for Kierkegaards tanker. Det kan virke som det postmoderne mennesket, som er orientert rundt sitt eget selv, som føler seg ensom og rastløs, muligens har en religiøs lengsel og derfor finner trøst og gjenklang i Kierkegaards selvrefleksjoner.

Sluttord

Å lese Kierkegaard er forfriskende og deprimerende på samme tid. Han evner å rokke ved vante forestillinger om troen, som kritiker av all etablert vanekristendom. Slik var han en sannhetssøker av dimensjoner, en som aldri inngikk noen kompromisser når det gjaldt å ta Bibelordet på alvor. Han var en som nådde ut til lekmannen med sin evne til å fortolke troen og livet ”nedenifra”. Hans manglende kompromiss ender også i tristhet og ensomhet. Hans lange kamp mot kirke og presteskap, hans selvutslettende liv og hans triste sorti, vitner om en som hadde mange ”usynlige” tilhengere, men som aldri fikk etablert noe alternativt fellesskap til det etablerte kirkeliv. Det er kanskje derfor ettertiden først og fremst forbinder Kierkegaard med moderniteten og den eksistensielle tenkemåte og mindre knytter ham til hans radikale kristendom.

Noter

[1] Kierkegaard Søren, Philosophiske Smuler eller En Smule Philosophie af Johannes Climacus, 1844

[2] Beyer, Harald, Søren Kierkegaard, s. 8, Gyldendal, 1961

[3] Kierkegaard Søren, Afsluttende uvidenskapelig Efterskrift til de philosofiske Smuler, 1848

[4] Kierkegaard Søren, Enten – Eller, 1843

[5] ibid

[6] Kierkegaards Søren, Papirer

[7] ibid

[8] ibid

[9] Kierkegaard Søren, Enten – Eller, 1843

[10] Jor Finn, Til hiin Enkelte, Søren Kierkegaards liv og verk, s. 61, Forlaget Oktober, 1995

[11] Eriksen, Trond Berg, Den fromme spotteren, Forlaget Press, 2013

[12] Kierkegaard Søren, Begrepet angst, s. 87, oversatt av Knut Johansen, 2005

[13] ibid:89

[14] ibid

[15] ibid:123

[16] ibid:145

[17] ibid:103-104

[18] ibid:110

[19] Stigen Anfinn, Tenkningens historie, bind 2, s. 680, 1983

[20] Eriksen, Trond Berg, Den fromme spotteren, Forlaget Press, 2013

[21] Jor:140

[22] Kierkegaard Søren, Øieblikket nr.2, 1855

[23] Garff Joakim, SAK, Søren Aabye Kierkegaard en biogafi, s. 689-690, Gads forlag 2000

[24] Jor:162-175

[25] ibid:171

No comment yet, add your voice below!


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *

Name *
Email *
Website