Skisse til et forsvar for disposisjonelle egenskaper

—–Bilde: The Plum, Édouard Manet (1877)——

I dette lille innlegget ønsker jeg å si noe om disposisjonelle egenskaper, eller, snarere, om hva slags belegg vi har for å snakke om disposisjonelle egenskaper i det hele tatt, tatt i betraktning Humes kausale skeptisisme.

Når vi tillegger et objekt en disposisjonell egenskap, så sier vi at tingen, gitt de rette omstendighetene, vil oppføre seg seg på en viss måte. Hvis jeg legger en bit salt ned i kaffekoppen min, vil den gå i oppløsning. Hvis jeg kaster kaffekoppen ut av vinduet, så vil kaffekoppen knuses. Disposisjonelle egenskaper  synes dermed å spille en viktig rolle når vi ønsker å gi kausale forklaringer, ved at den disposisjonelle egenskapen til gjenstanden så å si binder en hendelse til en annen. For eksempel at kaffekoppen knuste fordi den ble utsatt for et tilstrekkelig stort «trykk» da den traff bakken etter å ha blitt defenestrert fra en hybel i sjette etasje, noe som fikk kaffekoppen til å manifestere sin knuselighet. Vi forklarer hvorfor en hendelse fant sted frem for en annen ved å peke på en disposisjonell egenskap ved tingen hendelsen angår, som muliggjorde nettopp dette utfallet og ikke et annet.

Det synet på disposisjonelle egenskaper som jeg her vil forsøke å fremlegge et forsvar for, sier at denne type egenskaper (oppløselighet og knusbarhet) er faktiske egenskaper ved disse objektene, like virkelige som tingenes kategoriske egenskaper, det være seg farge, tingenes form, vekt, osv. Påstander som tillegger en disposisjonell egenskap til et objekt har dermed sannhetsverdi uavhengig av om disposisjonen noen gang manifesteres. Posisjonen kan kanskje best forstås i lys av følgende eksempel: La oss si at du er i besittelse av en cd med Lionel Richies debyplate, Lionel Richie. Denne cden er disponert, gitt de rette omstendighetene, til å spille sanger som Truly, You are, My love, Wandering stranger, og mange flere. Det kan hende at du ikke liker Lionel Richie, og at du derfor aldri kommer til å spille nettopp denne platen, men det er fortsatt sant at den cden er disponert til å spille disse sangene.

Historisk sett er dette et syn som har blitt møtt med en stor grad av skepsis blant mange filosofer, og det er flere grunner til denne skeptisismen. En av disse grunnene, som jeg ønsker å fokusere på i dette innlegget, hviler på noen sterke empiristiske intuisjoner. Enhver som har tatt exphil vil antagelig kjenne igjen denne innvendingen, fra Humes Enquiries concerning the Human understanding:

 [W]e are never able, in a single instance, to discover any power or necessary connexion; any quality which binds the effect to the cause, and renders the one an infallible consequence of the other (Hume 2007:63).

Jeg har aldri noen opplevelse som skulle gi meg en grunn til å snakke om disposisjoner som en egenskap ved objektet for opplevelsen. Alt jeg kan se er at den ene billiardkulen beveger seg mot den andre. Jeg kan se at den ene billiardkulen treffer den andre, stopper, og at den andre begynner å bevege seg. Det jeg opplever, det jeg kan snakke om, er regularitet mellom slike faktiske hendelser.

Mitt svar på denne innvendingen er et nærmest pinlig tradisjonelt et. Det nevnes allerede av Hume som et mulig motsvar – skjønt motsvaret ettertrykkelig avvises. Jeg mener at min erfaring av å være en aktør, av å være et levende vesen med et sett med ferdigheter, med praktisk kunnskap, er nettopp en erfaring av å besitte et sett med disposisjonelle egenskaper. Resten av dette innlegget vil jeg bruke til å forsøke å vise at Humes grunner til å avvise denne påstanden ikke holder mål.

Hume gir oss flere grunner til å avvise at vi kan komme frem til en ide om en kausal kraft som binder en hendelse til en annen ved å reflektere over vår erfaring av å være en aktør. Den, etter min mening, mest overbevisende grunnen viser til tilfeller der folk som nylig har blitt utsatt for en lammelse i et ben eller en arm, eller som nylig har mistet et ben eller en arm, kan oppleve å nærmest glemme at dette benet eller denne armen ikke lenger er til deres disposisjon. Dette er et svært vanlig tilfelle. En nylig amputert, som nettopp har mistet en arm, kan refleksivt forsøke å gripe etter kaffekoppen som er i ferd med å falle fra kjøkkenbordet med denne armen eller bruke den til ta av for et fall. På bakgrunn av slike tilfeller slutter Hume som følger:

Here he is as much conscious of power to command his limbs, as a man in perfect health is conscious of power to actuate any member which remains in its natural state and condition. But consciousness never deceives. Consequently, neither in the one case nor in the other, are we conscious of any power. (Hume 2007:66)

Den amputertes oppfatning av hva han er i stand til å gjøre i tilfeller som disse synes ikke å skille seg fra den opplevelsen en person har som har samtlige lemmer intakt. Når denne opplevelsen viste seg å være feilaktig i det ene tilfellet, og vi ikke er i stand til å gjøre et relevant skille mellom disse to opplevelsene, så konkluderer Hume med at det vi oppfatter som opplevelsen av vår egen kausale kraft egentlig er et epifenomen, den er ikke i stand til å binde med noen form for nødvendighet utfallet vi forsøker å virkeliggjøre til den faktiske virkeliggjørelsen.

Denne innvendingen kan antageligvis bli møtt på flere måter. En strategi ville være å avvise at disse to konkrete opplevelsene av å forsøke å manifestere visse muligheter som man oppfatter som å være i ens makt i seg selv er tilstrekkelig like. Jeg vil, for argumentets skyld, godta at de er det. Men la oss nå forestille oss at vi ba ham om å bruke den samme hånden, som han nettopp fåfengt forsøkte å bruke til å fange koppen som var i ferd med å falle fra kjøkkenbordet og ned på gulvet, til å plukke koppen opp igjen. Jeg vil hevde at vedkommende i så tilfelle ville si at dette er noe han ikke er i stand til. Men la oss nå si at vi allikevel ba ham om å forsøke. Kan vi ikke i så tilfelle med letthet forestille oss at vedkommende vender seg mot oss og, i et lettere indignert tonefall, spør oss hvordan vi ser for oss at han er ment å fullføre denne oppgaven? Det er åpenbart ikke slik at den første opplevelsen, av å ikke være i stand til å fange koppen før den faller ned på gulvet, spiller en rolle i å korrigere den oppfatningen han har om hva han evner å gjøre. Jeg tror de fleste ville enes i at det er en overveldende sannsynlighet for at en lignende situasjon vil kunne skape en lignende reaksjon fra hans side.

Er det da slik at vedkommende besitter to motstridende oppfatninger om hva han er og ikke er i stand til å gjøre? Konfronterer vi ham med dette spørsmålet vil jeg tro at han svarer avvisende, og han vil mest sannsynlig avfeie at denne typen atferd sier noe om hans oppfatninger om hva han er og ikke er i stand til å gjøre. Han vil kunne si at han handlet på ren refleks; eller han vil kunne si at han handlet på gammel vane, eller han vil kunne si at det ikke var noe han tenkte over der og da. Dette tror jeg kjennetegner samtlige tilfeller der det oppstår en slik glemsel. De involverer atferd som i liten grad krever at vi bevisst overvåker dem, atferd som i stor grad er knyttet til ubevisste motoriske programmer: Som når vi strekker ut armene for å ta av for et fall; når vi former hånden slik at den er klar til å gripe rundt en gjenstand (Blant de som har mistet en tommel er det ikke uvanlig at de vil forsøke å gripe rundt et objekt som om de fortsatt hadde en tommel som tillot dem å gripe tak i det); eller når vi simpelthen reiser oss.

Sammenligner vi den amputertes opplevelse av denne type atferd med hvordan den oppleves hos en person med samtlige lemmer intakt, så kan det godt være at det ikke ville vært mulig å finne et eneste relevant aspekt ved disse opplevelsene som ville gjort det mulig å skille dem fra hverandre. Det er i så henseende verdt å merke seg at dette er en type opplevelser som kjennetegnes ved deres gjennomsiktighet, en gjennomsiktighet som for meg fremstår som en forutsetning for at noen slik glemsel i det hele tatt skulle være mulig. Vi har sett at det finnes ett sett med opplevelser av aktørskap som ikke er analogt med den opplevelsen vi har av aktørskap når glemselen av tapet av en lem skulle kunne være mulig. Den amputerte kan selv skille disse opplevelsene på en koherent måte, og dette gjør det mulig for ham å korrigere opplevelsen av å glemme tapet av et lem, som en illusjon. Dette gir oss tilstrekkelig grunn til å avvise Humes innvending.

 

Litteratur

Hume, D. 2007, “Enquiries Concerning the Human Understanding and Concerning the Principals of Morals”, 3. utg, Oxford University Press, New York.