Sjanger: Oversettelse
«For poeten Aulus Licinius Archias» av Marcus Tullius Cicero: Oversettelse med innledning
Sanne skrøner: Oversettelse av Lukians «Sanne fortellinger» (ἈΛΗΘΩΝ ΔΙΗΓΗΜΑΤΩΝ)
Lukians reise i fiksjonens verden: Oversettelse av utdrag fra Lukians «Sanne fortellinger»
Innledning
Filosofisk supplement har tidligere publisert et utdrag av Lukian fra Samosatas Sanne fortellinger, oversatt av Roger Bakke, i utgaven med tema «Teknologi» (Bakke 2012). Dette passet godt, siden denne teksten blir regnet som en tidlig form for science fiction. Utdraget som da ble oversatt inneholder blant annet en romferd med besøk på Månen, Sola og Venus, stjernekrig, og utenomjordiske vesener. Om dette faktisk skal regnes som science fiction er, som Roger Bakke påpeker i sin innledning, et omstridt spørsmål, og som vi skal se, er det et kjennetegn ved Lukians verker at de er vanskelig å sette i bås.
Frifinnelsen av Helena: Oversettelse av utdrag fra Evripides’ Helena
Helena er i dag kjent først og fremst for sitt «ansikt som sjøsatte tusen skip»1 – hun var en kvinne så uimotståelig skjønn at hun utløste en ti år lang krig som kulminerte i undergangen til det stolte og blomstrende Troja. Dette var ganske riktig historien også i antikken, men den gang heftet det også en dyp skam ved Helena-skikkelsen. I tradisjonen etter Homer kom Helena til å representere den troløse og fordervede kvinnen som satte tilfredsstillelsen av sitt eget begjær høyere enn mann og fedreland. Hun var ganske bokstavelig en femme fatale som drev talløse menn i døden. Dette aspektet ved historien overskygges i dag av hennes sagnomsuste skjønnhet – vi lar oss atter blende.
Lessing og tragediens mål: Oversettelse av Gotthold Ephraim Lessings brev til Friedrich Nicolai
Brevkorrespondansen1 mellom Gotthold Ephraim Lessing, Moses Mendelssohn og Friedrich Nicolai utgjør én av to hovedkilder til Lessings dramateori. I Briefwechsel über das Trauerspiel (1756–1757), hvor den oversatte teksten er hentet fra, skisseres konturene av Lessings teori i sin tidligste fase. Med et løst utgangspunkt i Aristoteles’ lære om diktekunsten bygger Lessing opp sin egen teori om tragedien, dens virkning og mål. Med visse endringer returnerer han til det samme prosjektet i Hamburgische Dramaturgie (1767–1768). Verket, formulert som en samling teaterkritikker, forfattet Lessing mens han var tilsatt som dramaturg ved det tyske nasjonalteatret Hamburgische Entreprise. En av de mest slående forandringene sammenlignet med brevsamlingen, er at han i sistnevnte verk har en mer teksttro og filologisk tilnærming til Aristoteles.