Sjanger: Nettekst

Stoisk latter: Eit forsøk på å vise at humor kan vere ein nyttig stoisk reiskap

(Illustrasjon: Giuseppe Porta 1540)

I denne teksten prøver eg å vise at stoisk praksis kan utvidast med humor. Stoisismen har som mål å frigjere oss frå makta til uvesentlege ting som rikdom og ære, frå dominerande negative kjensler og frå ønsket om å kontrollere det som ikkje er opp til oss. Min hypotese er at humor kan ha same mål, for vi kan le av oss sjølv og andre når vi jagar etter vind, eller lèt oss styre av kjensleimpulsane. Humor har også ein komplementær effekt fordi den er sosial, mens stoisk tanke er individuell, og humoren har dessutan lisens til å operere i ei gråsone mellom sanning og løgn. Den som kan kombinere stoisk ro med humor har to reiskapar å ty til her i livets kamp.     

Les mer

The Trivigno-Syse Debate Two Years On: Who Is the Happy Warrior?

(Image: A section from the Bayeux Tapestry. Source: Wikimedia..)

[T]here must be arms, for the members of a community have need of them, and in their own hands, too, in order to maintain authority both against disobedient subjects and against external assailants.

Aristotle, Politics VII.8, 1328b7–10.

It has been said that time is a strange dimension, and so it is. Unbelievably, it has already been two years since I helped organize the debate between Franco Trivigno and Henrik Syse on war and virtue (I thought of the title as a subtle nod to Tolstoy’s War and Peace), which was held at the University of Oslo on February 5, 2019. In this essay for the student journal Filosofisk supplement, I share some of the background for the debate and offer my own point of view on the disputed question: Can there be a virtuous warrior? Since “happiness” (eudaimonia) is defined by Aristotle as “activity of soul in accordance with excellence” or virtue (Nic. Eth. I.7, 1098a16–17), we may restate this question in line with Wordsworth’s famous poem: Can there be a happy warrior?

Les mer

Aristoteles’ tolkning av de første filosofene

Aristoteles er vår hovedkilde til de første filosofene, de vi kaller «førsokratikere», og var i to tusen år en ubestridt autoritet på vår forståelse av disse tenkerne. Han grunnla tanken om at de første filosofene var rene materialister, på intellektuell søken etter urstoffet. Men i løpet av det siste århundret har det blitt rettet tungt skyts mot Aristoteles som filosofihistoriker, og innflytelsesrike filosofihistorikere har hevdet at hans tolkning av førsokratikerne er historisk og filosofisk uholdbar. Dette er hovedsakelig fordi Aristoteles’ tolkning gjennomgående er basert på begreper og kategorier som Aristoteles selv innførte, som førsokratikerne ikke kjente til og ikke kan ha benyttet seg av, verken eksplisitt eller implisitt.

Les mer

Har ikke dyret et ansikt?

Hva ser vi når vi møter blikket til et annet levende vesen? Et moralsk subjekt med krav på omsorg, eller et manipulerbart objekt vi kan behandle etter eget forgodtbefinnende? I det følgende drøftes ulike måter å møte mer-enn-menneskelige vesener.[1]

Les mer

Etter villmarken, i det postnaturlige

Finnes det konsolidasjon i aksepteringen av den postnaturlige tilstand? En trøst, om enn aldeles så skinnmager, lik en fugl frarøvet sin fjærdrakt? Er det en nøktern erkjennelse av den tid vi befinner oss i, den situasjonen vi står overfor – de økologiske, geofysiske og klimatiske alvorligheter vi konfronteres av? Kan overgangen til en presumptiv tid «etter naturen», i menneskets tidsalder (antropocen), virke som en dialektisk ansats, hvor vi fra asken av en forgangen epoke kan rehabilitere og gjenoppbygge en ny og kvalitativt bedre verden, et bedre samfunn – ja, et bedre menneske? Eller mister vi noe av syne, noe som i sitt vesen er umistelig? Er det mer å tape enn å vinne ved å omfavne skiftet, som ikke bare er et konseptuelt skifte, men som også innehar en ontologisk (værensmessig) komponent som uttrykker noe mer fundamentalt om det eksistensmodus, den virkelighet, vi er prisgitt?Les mer

Kjærligheten som betingelse for politisk handling hos barn

Handling og tale førsøker, ifølge Hannah Arendt å svare på spørsmålet «Hvem er du?». En tanke om at mennesket inngår i et fellesskap som legger til rette for handling og tale er sentralt i hennes subjektsforståelse. Derfor forsøker Arendt å redegjøre for hvorfor noen praksiser og relasjoner ikke hører hjemme i den politiske sfæren. Én av disse er kjærlighet, som Arendt argumenterer for at er antipolitisk. Jeg vil forsøke å vise hva denne beskrivelsen av det politiske innebærer, og hvilke betingelser den setter for danningen av det politiske subjektet. I lys av det vil jeg argumentere for at Arendt tar feil i sin beskrivelse av kjærlighet i Vita activa (1996), og at former for kjærlighet faktisk er med på å tillate danningen av politiske borgere.

Les mer

Som fanden leser Bibelen

Svar til Øyvind J. V. Evenstads Marx-kritikk

Introduksjon

Øyvind J. V. Evenstad skrev i forbindelse med utgivelsen av Marx-nummeret til Filosofisk Supplement en undersøkelse av Det kommunistiske manifest (heretter bare ‘Manifestet’). I innlegget hans inviterer han marxister og andre som har sympati for Marx’ teorier til å skrive motsvar og debattere innlegget. Jeg var redaktør på Marx-nummeret og mener Marx stadig er relevant, men jeg tolker samtidig Marx mye mindre doktrinært enn Evenstad. Når tilhengere av marxismen ikke har flokket til for å svare på Evenstads innlegg tror jeg dette kan skyldes at kritikken hans ikke er så mye en kritikk av Marx som den er en kritikk av Evenstads egne misforståelser.

Les mer

En filosofisk undersøkelse av Det kommunistiske manifest

Noen mindre revisjoner ble utført 20.02.2021

I forbindelse med utgivelsen av Filosofisk supplement #2/2019: «Marx» har jeg skrevet denne filosofiske undersøkelsen av Det kommunistiske manifest (1848), verket som la grunnlaget for den marxistiske ideologien (selv om dette ordet har en annen definisjon blant marxister). Jeg skal ikke legge skjul på at dette innlegget vil ha tydelig kritisk brodd mot marxismen, og jeg håper at det kan oppmuntre til en livlig, men respektfull debatt.Les mer

Aliefs are explanatorily valuable


In her paper “Alief and Belief” from 2007 Tamar Gendler has argued for a distinction between belief and what she calls “alief.” She holds that this distinction is indispensable for explaining certain phenomena which involve “belief-behavior-mismatch” (Gendler 2007:5).

Les mer

Sally Haslanger and Metaphysical Realism

Sally Haslanger claims to be both social constructivist and metaphysical realist. Prima facie, many think that this is a contradiction. There is no doubt that her theory of social structure is in some sense social constructivist, but in what sense can she be metaphysical realist?
Les mer