«Fenomenologi» (fra gammelgresk, phainomenon, altså «det som fremtrer», og logos, som ofte oversettes med «læren om») regnes ofte som læren om fenomenene slik de fremtrer, før enhver fortolkning av deres natur eller ontologiske status. Edmund Husserl, som ofte regnes som grunnleggeren av fenomenologi, hevdet at vår bevissthet alltid er rettet mot noe, at en opplevelse alltid er av noe. Denne «rettetheten» kalte Husserl for intensjonalitet. Som fenomenologien ofte har påpekt, så fremtrer alltid fenomener «for noen». Så man kan like gjerne si at fenomenologien er opptatt av å undersøke opplevelser fra et førstepersons perspektiv. Som Maurice Merleau-Ponty sier i Phenomenologie de la Perception (1945), er en opplevelse alltid en opplevelse fra et ståsted. Når det er sagt har fenomenologien helt siden dens innføring vært opptatt av mulighetsbetingelsene for våre opplevelser, altså ikke bare en subjektiv undersøkelse av interne mentale tilstander, slik noen kritikere har hevdet. Heidegger for eksempel, fokuserte på de historiske og kulturelle betingelsene for intensjonalitet overhodet – for subjekter som oss, eller som han valgte å kalle det, for Dasein – og kalte sitt prosjekt i sitt tidlige hovedverk Sein und Zeit (1927), for «fundamentalontologi».
Sjanger: Artikkel
Group Possession of Evidence: A Study in Social Epistemology
Pluralisme, Leder
Verdenen vi lever i er kompleks, mange av problemene vi møter hver dag er svært mangefasetterte, både i samfunn, politikk, vitenskap, estetikk, matematikken og selv innen logikken. Pluralismen er et faktum. Hvordan skal vi finne fornuftige svar på vanskelige spørsmål, når selv våre mest grunnleggende intellektuelle prosedyrer gir tvetydige svar?
Absolutt viten
I Don’t Know That I Have Two Hands!
Skeptisisme, lotterier og innholdseksternalisme
Forkledde harer og epistemologiske fjellturer: Et essay om semantisk motivert skeptisisme
Lotteriproposisjoner og moderat invariantisme
Natur, Leder
I en tid der mennesket begynner å tenke at det har mestret naturen gjør klimakrisen dramatisk entré. I vår tidsalder viser «Natur» til noe vi har tapt, og som vi kanskje en dag kan gjenfinne. Ikke bare handler diskusjoner om det «naturlige» om økosystemer, landskap og dyr, men også om hvordan vi skal innrette samfunnet. Naturbegrepet brukes gjerne til å berettige avgjørelser, som når grupper eller arter behandles i tråd med sin angivelige natur. Vi kan strebe etter det naturlige, uten å enes om hva det er.