Sannhet og eksistens – en smule fra Kierkegaard

——Bilde: What is Truth, Nikolai Ge (1890)——

Jeg er veien, sannheten og livet (Johannes 14:6)

Et fundamentalt premiss i eksistensfilosofien til Søren Kierkegaard er at sannhet ikke bare knytter seg til påstander (for eksempel «Sokrates er dødelig») men også til livsførsel, tankemåter – —og væren generelt. Det finnes en type sannhet, skal vi tro Kierkegaard, som bare kan uttrykkes fullt ut i konkret eksistens, nemlig etiske og religiøse sannheter. Det kristne imperativet om nestekjærlighet, «du skal elske din neste som deg selv», kan tjene som eksempel. Dersom du teoretisk anerkjenner nestekjærlighetsbudets moralske sannhet, men ikke følger det opp i praksis, så har du ikke anerkjent det i det hele tatt for du har ikke forstått det: nestekjærlighetsbudet spurte nemlig ikke etter din intellektuelle tilslutning, men ba deg gjøre noe.

Til tross for at enkelte sannheter transcenderer den rent intellektuelle innstillingen, finnes det, ifølge Kierkegaard, en intellektuell vei til slik «eksistensiell sannhet». Ja, hele hans forfatterskap kan forstås som et forsøk på å vise denne veien gjennom å gå den. Men ikke alle intellektuelle veier fører til sannhet – noen tankesett kan være direkte trusler mot eksistensiell sannhet dersom en ikke trår varsomt. Kierkegaard gjør i den forbindelse et avgjørende skille mellom «objektiv» og «subjektiv» refleksjon, som jeg nå skal forsøke klargjøre.

Subjektiv og objektiv refleksjon

For den subjektive refleksjonen er «sannheten tilegnelsen, inderligheten, subjektiviteten, og det gjelder nettopp for den eksisterende å fordype seg i subjektiviteten», skriver Kierkegaard (1846:141).1 «Tilegnelse» er et viktig begrep hos Kierkegaard, og må forstås som noe mer enn en ren intellektuell tilegnelse, noe også begrepet «inderlighet» peker mot. Det er snakk om tilegnelse i form av å gjøre innsikt gjennom refleksjon til en del av seg selv – å bli et bestemt type menneske.

Det finnes også en «objektiv refleksjon», hvor «sannheten er noe objektivt, en gjenstand, og det gjelder å se bort fra subjektet» (1846:141). Menneskelig refleksjon kan altså gå i to retninger, ifølge Kierkegaard: inn i seg selv (den subjektive refleksjonen) og ut av seg selv (den objektive refleksjonen). Den første retningen gjør det reflekterende subjektet så «tungt» som mulig og fyller det med innhold gjennom tilegnelse av subjektiv sannhet; den andre retningen gjør det reflekterende subjektet så «lett» som mulig og fjerner alt innhold for å la objektive sannheter tre frem uten forstyrrelser:

Den objektive refleksjonens vei gjør subjektet til det tilfeldige og dermed eksistens til noe likegyldig og forsvinnende. Bort fra subjektet går veien til den objektive sannhet, og mens subjektet og subjektiviteten blir likegyldig, blir sannheten det også, og nettopp dette er dens [sannhetens] objektive gyldighet […]. Den objektive refleksjons vei fører nå til abstrakt tenkning, til matematikk, til historisk viten av forskjellig art, bestandig fører den bort fra subjektet, hvis tilværelse eller ikke-tilværelse blir, objektivt ganske riktig, uendelig likegyldig. (1846:141)

Men, sier Kierkegaard, den objektive refleksjonen kan ikke være total. Subjektet kan ikke utradere seg selv, men finner, i ytterste konsekvens, at objektivitet også er subjektivitet. Her trer Kierkegaards dialektiske tankesett tydelig frem: Den objektive refleksjonen går utover seg selv i det øyeblikket det objektivt reflekterende subjekt blir klar over sin egen subjektivitet. Denne innsikten, som tilsvarer den dialektiske bevegelsen fra bevissthet og til selv-bevissthet i Hegels system – eller fra ren empirisme (Hume) til transcendentalfilosofi (Kant) – er hos Kierkegaard også en overgang til subjektiv refleksjon.

Subjektive og objektive mennesker

Et grunnelement i det Kierkegaard referer til som «objektiv refleksjon» er det vi i dag gjerne kaller «analytisk distanse». En slik distansering innebærer at estetiske, etiske og religiøse kategorier – eller normative kategorier – legges til side. For eksempel: Naturvitenskapen, som muligens er det ultimate eksemplet på «objektiv refleksjon», forholder seg til naturen i rent analytiske kategorier. For geologen er det irrelevant om bergarten hun studerer er vakker; for biologen er det ikke et aktuelt spørsmål om dyrearten hun studerer burde eksistere; for fysikeren er spiller det ingen rolle om universet er skapt av Gud.

Det vil si, alt dette er potensielt viktige spørsmål for geologen, biologen og fysikeren som person – ja kanskje var det en estetisk, etisk eller religiøs motivasjon til å begynne med geologi, biologi eller fysikk i utgangspunktet – men det ligger i naturvitenskapens etos at slikt må en legge til side i ens virke som vitenskapskvinne. Et vitenskapelig arbeid skal være rensket for forskerens estetiske, etiske og religiøse verdier; man skal ikke trenge å dele forskerens livssyn for å anerkjenne hennes vitenskapelige resultater. Det ligger heller en fare i å la estetiske, etiske og religiøse anskuelser snike seg inn i forskningen. Dersom dette skjer er det en helt legitim anklage mot forskeren at hun er subjektiv og ikke objektiv.

Hva mener vi med denne anklagen? Vi er, naturlig nok, ikke forarget over at forskeren er et subjekt – det må hun få lov til å være. Det vi reagerer på er at hun i denne eksistenssfæren (naturvitenskapen) ikke utviser den korrekte typen subjektivitet: Hun er ikke objektiv; hun relaterer seg ikke til et område av virkeligheten (naturen) i rent analytiske kategorier.

Det er en triade av relasjoner her som jeg tror illustrerer Kierkegaards poeng. Forskeren står i tre ulike relasjoner: (i) relasjonen til objektet (naturen) i rent analytiske kategorier, (ii) relasjonen til andre (forskere og samfunnet for øvrig) hvor også estetiske og etiske kategorier er viktige, og (iii) relasjonen til seg selv, hvor, i tillegg til estetiske og etiske kategorier, også religiøse kategorier er aktuelle. Disse relasjonene henger naturligvis sammen i én eksistens (forskeren qua menneske). Som vitenskapskvinne står forskeren i en ansvarsrelasjon til samfunnet, hvor innholdet i ansvarsrelasjonen går på hennes relasjon til objektet (hun skal være objektiv, som er et forskningsetisk imperativ). I tillegg står hun som menneske i et ansvarsforhold til seg selv og andre, som også potensielt er et ansvarsforhold til Gud.

Det er naturligvis mye å nøste opp i her, men poenget er ikke å starte noen dypere eksistensiell analyse av forholdet mellom disse ulike relasjonene. Poenget jeg vil illustrere er mye enklere: Disse relasjonene er hva Kierkegaard refererer til som «subjektivitet», og dersom forskeren oppdager alle disse relasjonene hun selv står i så har hun kommet til bevissthet om sin egen subjektivitet. Dermed har hun også slått over i det Kierkegaard kaller «subjektiv refleksjon», hvor subjektet føler tyngden av å være et eksisterende menneske, med alle de ansvarsrelasjonene dette innebærer.

Ut fra diskusjonen så langt skulle det forhåpentligvis være tydelig at objektiv og subjektiv refleksjon ikke er gjensidig utelukkende – en kan være en god naturvitenskapskvinne og et reflektert menneske med subjektiv tyngde på samme tid! Men hva hvis det subjektet som driver med objektiv refleksjon, for eksempel vår naturvitenskapskvinne, ikke også foretar en subjektiv refleksjon? Det Kierkegaard først og fremst harselerer med i sine skrifter (særlig Philosophiske Smuler og Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift) er den objektive personen, som har glemt at hun først og fremst er et eksisterende menneske. Fordi hun er et eksisterende menneske, og dermed subjektivitet, slipper den objektive personen naturligvis ikke unna. Heller enn å unnslippe subjektiviteten har hun tilegnet seg den objektive innstillingen med like stor inderlighet som enhver religiøs fundamentalist.

Skal vi leve subjektivt eller objektivt?

Hva vil det si å leve objektivt? Jo, mener Kierkegaard, det er å leve uten å ta stilling til de viktige spørsmålene i livet: de etiske og religiøse spørsmålene. De etiske og religiøse spørsmålene kan nemlig ikke skilles fra det faktum at den som skal ta stilling til spørsmålene er et eksisterende menneske og ikke et abstrakt evighetens vesen. Den objektive refleksjonen er analytisk og likegyldig. Den kan oppdage mye, men ikke etiske og religiøse sannheter, som nettopp opphever likegyldigheten og krever et standpunkt.

Dersom du likevel ikke vil ta noe standpunkt, så gjør livet det for deg. Før eller siden blir indifferensen selv et (implisitt) etisk og religiøst standpunkt, i.e. det høyeste valget er ikke å ta noe valg, men å stille seg avventende til alle etiske og religiøse problemstillinger.2 Pontus Pilatus er et av de mest kjente historiske eksemplene på en person som nettopp unndro seg ansvaret i møte med etisk-religiøse sfæren:

Pilatus sa da til ham: Så er du dog konge? Jesus svarte: Du sier det; jeg er konge. Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vidne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst. Pilatus sier til ham: Hvad er sannhet? Og da han hadde sagt dette, gikk han igjen ut til jødene og sa til dem: Jeg finner ingen skyld hos ham. Men I har jo den skikk at jeg skal gi eder en fri i påsken; vil I da at jeg skal gi eder jødenes konge fri? De ropte da atter alle sammen og sa: Ikke ham, men Barabbas! (Johannes 18:33-40)

Her blir spørsmålet «hva er sannhet?» stilt som et åpent spørsmål. Dermed blir det også en flukt fra ansvaret, som Pilatus i neste omgang overlater til mobben (for ansvaret i seg selv blir ikke borte selv om man flykter fra det, men ender alltid opp et sted). Dersom Pilatus «ikke hadde spurt objektivt om hva sannhet er, så hadde han aldri korsfestet Jesus», skriver Kierkegaard (1846:170) – og dersom han likevel hadde gjort det ville han ikke så lett kunnet tvette sine hender: «så hadde ikke bare hans hustru blitt ridd av marer, men Pilatus selv blitt søvnløs» (1846:170). Skal vi ta ansvaret må vi på et eller annet tidspunkt ta et valg, noe som vil si at den objektive refleksjonen ikke kan fortsette i all evighet. Det reflekterende subjektet har ikke en evighet på seg – eksistensen kaller.

Noter

[1] Alle sidetall i parentes referer til originalutgaven av Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift (førstetrykket) fra 1846. Denne utgaven er tilgjengelig på www.sks.dk under «trykte skrifter». (Sidetallene til originalutgaven vises ved å markere boksen «A» øverst i lesevinduet.) Alle oversettelser er mine.

[2] Dette tilsvarer i praksis en rent estetisk livsform: ting kan fortsatt være vakkert og interessant – så lenge dette er rent personlige preferanser – men ikke rett og galt.

No comment yet, add your voice below!


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *
Name *
Email *
Website