Om vitenskap og kunst som to former for erfaring, forstått på grunnlag av Platons dialog «Ion»

I

«Techne» er grunnbegrepet i dialogen Ion, og kan bety både yrke, fag, kunst og fagkunnskap. På den måten bygger all kunst som er bevisst på sine egne virkemidler, på kunnen, det vil si som «techne», eller teknikk. Men denne teknikken må være bevisst innøvd, som hos sofistene eller filosofene. Er man i besittelse av «techne», så må man kunne gjøre rede for hva man gjør. Det er selvsagt mulig at kunst kan være bygget opp av både bevisste og ubevisste elementer, slik at man har delvis «techne» og delvis «episteme», men grovt sagt bør en kunstner kunne gjøre rede for sine virkemidler, dersom han skal kunne kalle seg noe mer enn en forfører, ifølge Sokrates. «Techne» står i motsetning til «episteme», som er ubevisst kunnskap. Denne kunnskapen kan være en type kunnskap som er så innarbeidet i et menneske at den foregår ubevisst, eller den kan komme fra gudene, hvis vi forholder oss til den Platonske mytologien.

Ion hører til Platons tidligere dialoger, men man har ikke lykkes i å stadfeste det nøyaktige årstallet den ble skrevet. Dialogen er en av Platons korteste, og det er bare to personer som snakker i den: Ion, som er rapsode, det vil si en som leser opp og fortolker Homer, og Sokrates selv. Dialogen foregår i Athen, og tidspunktet anslås til cirka år 400 før Kristus.

Den ioniske søylen (som er noe slankere enn den doriske) er trolig utgangspunktet for Platons valg av navn på rapsoden Ion, antakelig for å understreke hans feminine karakter, som igjen markerer at vi her ikke akkurat har å gjøre med en tenker. Når jeg sier dette, skynder jeg meg å legge til at kvinner hadde samme adgang til Platons akademi som menn, de hadde altså samme muligheter når det gjaldt å bli filosofer, ifølge Platon.

Ion er altså en som både fortolker og resiterer Homer. Man kan velge å se på selve resitasjonen som en form for fortolkning, men også velge å forstå fortolkningen som noe som kommer i tillegg til resitasjonen. Begge deler blir praktisert av Ion.

Dialogens springende punkt er følgende: Er virkelig Ion et slikt geni at han behersker både fortolkningens kunst, og diktekunsten, i tillegg til alle de andre praktiske disiplinene som Homer skriver om? Det påstår han nemlig selv. Sokrates sier til Ion, i form av hyllest som ikke inneholder så rent lite ironi: «Ofte nok, Ion, har jeg misunt dere rapsoder deres kunst. Her tillater yrket deres stadig på ny å fiffe dere opp så dere kan tre frem i det prektigste skrud, og det tvinger dere til å omgåes de store diktere, fremfor alt den ypperste og guddommeligste av dem, Homer, hvis ord – og tanker også! – dere må lære grundig å kjenne, lykkelige mennesker. For uten å skjønne meningen med dikterens ord, kan ingen bli en god rapsode. Rapsoden skal stå frem for tilhørerne som fortolkeren av dikterens tanke og det kan ikke den godt gjøre som ikke forstår hva dikteren mener. Så alt dette er til sammen misunnelsesverdig.» (1958:13) Dialogen Ion kan sammenfattes i følgende spørsmål: Hva er egentlig forståelse?

Den gode Ion går rett i fellen, og lar seg lokke til å gå som en kongelig på Sokrates’ røde løper, uten å skjønne at han ikke er skapt til denne rollen. Sokrates gir altså Ion en rød løper, som han siden brutalt trekker vekk under bena på ham. For hva vil det nå egentlig si å fortolke noe? Visse ting kan tyde på at Ion ikke har tenkt særlig grundig gjennom dette. Grunnen, skal det vise seg, er at han han slett ikke er en fortolker av Homer. Han står dermed i fare for å bli stemplet som den mest uvitende av alle, nemlig som den som tror han vet noe han ikke vet. Men Sokrates gir ham tilbake selvtilliten på slutten av dialogen, der Sokrates ublu hevder at det er større å være besatt av guddommelig inspirasjon enn å være en fortolker på vitenskapelig grunnlag. Dermed slipper Ion å forlate Agora sterkt nedbrutt. Den røde løperen blir lagt på plass igjen.

Ion tilbyr der og da en fremvisning, men Sokrates ønsker nettopp ikke å bli overøst av Ions såkalte «fortolkningskunst». Han vil heller komme til bunns i om Ion virkelig er en sann fortolker av Homer, for i så fall, spør Sokrates, må han vel ha greie på alle de ting som Homer skriver om, og beherske alle disse ulike tekniske disiplinene som blir beskrevet i Iliaden og Odysseen? Sokrates vet godt dette synet ikke innebærer den rette og sanne oppfatningen av hva fortolkning er. Det er jo nettopp det Ion har hevdet at han gjør. Ion svever i den villfarelsen at å synge om fisking er det samme som å kunne fiske. Men Sokrates vet godt at resitasjonskunsten er en helt egen kunst, som er avgrenset ved sine egne lover og regler, og som derfor ikke innbefatter den nødvendige fagkunnskapen, og den tekniske beherskelsen av disse. Ion er ikke klar over forskjellen. Han er en inspirert dikter, som i sin henførte begeistring for Homer, tror seg å kunne alt det Homer, uten å skille mellom ulike former for kunnskap. Ion befinner seg i en før-vitenskapelig tilstand.

Det viser seg at det kun er Homer Ion forstår seg på å synge om. Dette er nokså merkelig, hvis vi forutsetter at det å resitere også innebærer en fortolkning av de ulike kunstartene som resitasjonen beskriver. Da burde vel Ion også kunne fortolke andre diktere like godt. Men Ion skiller ikke mellom fortolkning av noe, og fremføringen av fortolkningen. Han tror det er ett og det samme. Sokrates trekker konklusjonen på Ions naive spørsmål på følgende måte: «Men hva kan det så komme av, Sokrates, at når samtalen dreier seg om en annen dikter, taper jeg interessen og er ute av stand til å gi et nevneverdig bidrag, – jeg riktig dormer av, gjør jeg. Men når så Homer blir bragt på bane, blir jeg straks våken og oppmerksom og har en masse på hjertet?» (1958:21) Og Sokrates svarer: «Det er ikke vanskelig å tenke seg hva det skyldes, kjære venn. Det er klart for enhver at du ikke med faglig kunnen og innsikt evner å tale om Homer. I så fall ville du ha vært i stand til å behandle også øvrige diktere. For det hele er diktekunst, ikke sant?» (1958:21) Ion bekrefter dette. Og Sokrates sier videre: «Din evne til å tale godt når det gjelder Homer, bunner som sagt ikke i fagkunnskap. Det er en guddommelig kraft som beveger deg, i likhet med kraften i den stenen som Evripides kalte den magnetiske, og som i alminnelighet kalles Heraklesstenen.» (1958:21)

Deretter følger en av de vakreste sammenligningene mellom den guddommelig henførte dikteren og hans muse som noensinne er beskrevet. Ion er ikke en fortolker, han er et guddommelig inspirert menneske, som ikke vet hva han gjør. Slik som magneten leder og føyer sammen jernringer, så disse blir hengt på hverandre, leder også musen sin kraft gjennom den guddomsbeåndede, som igjen lar hefte på seg en kjede av andre guddommelig inspirerte. Og så sier Sokrates det som Goethe mente var som en nedvurdering av det dikteriske: «For det er ikke som fagfolk at de store episke diktere skaper alle sine skjønne verk, det er som guddomsbeåndede og besatte. Han er ikke ved sans og samling. Han er besatt av bakkantisk vanvidd». (1958:2122)

Dialogen «Ion» er unik ved at Sokrates her, ved en sjelden anledning, fremstår som en som vet, og som vet helt sikkert.

Men dialogen er ikke ferdig der. For Ion er vel, i tillegg til å være en guddommelig inspirert fremfører av Homer, også en fortolker av Homers guddommelige ord? Og dermed en fortolkernes fortolker? Ion gir igjen sin tilslutning, men han kan ikke gå med på at han bare er guddomsbesatt, eller at hans opplesninger ikke er basert på faglig kunnen. Han føler instinktivt hvilken nedvurdering av ham selv og dikterkunsten som ligger i Sokrates forklaring. Dermed fortsetter Sokrates sine spørsmål: Ion tror i sin naivitet at han har greie på alt som Homer skriver om, hvordan skulle han ellers kunne synge Homer så godt? Men «technne» forutsetter jo fagkunnskap, sier Sokrates. Og fagene er skilt fra hverandre gjennom sine ulike praksiser: «Hva tilkommer det så rapsoden fremfor andre mennesker å undersøke og vurdere?» spør Sokrates. (1958:33)

«Personlig hevder jeg, Sokrates – alt!» er Ions svar. (1958:33)

«Men», sier Sokrates, «husker du ikke din påstand om at rapsodekunsten er forskjellig fra vognstyrerkunsten?» (1958:33) Jo, også dette bekrefter Ion. Dermed må han innrømme at Sokrates har rett i følgende: «Altså forstår ikke rapsodekunsten seg på alt, ifølge din egen uttalelse, og heller ikke rapsoden.» (1958:33)

Hva er det så rapsoden forstår seg på? Ion innrømmer at han ikke er noen lege, ikke noen vognstyrer og ikke noen god slavedriver, så hva er det han mener han har greie på?  Jo, feltherrekunsten. For ham er det å være krigerkyndig og det å være rapsode det samme. For dette har han lært av Homer, og den eneste grunnen til at han ikke er feltherre, er at det ikke trengs noen feltherre i Athen akkurat nå.

Sokrates motsetter seg denne forklaringen. Verden trenger alltid dyktige folk, og hvis Ion var slik en dyktig feltherre, så ville ha nok visst å gjøre seg synlig og brukandes til dette, som andre talentfulle unge mennesker. Til og med de fra Efesos pekte seg selv ut som hærførere, og ble godtatt som dette. Sokrates sier «Nei, Ion, du begår nok – hvis det er sant som du sier, at du kan fortolke Homer med faglig kunnen og innsikt, – en urettferdighet. For her forespeiler du meg at du vet så mangt og skjønt om Homer og sier du skal gi meg en fremvisning. Og når det så kommer til stykke, narrer du meg og er langt fra i stand til å vise det frem, du som på tross av mine stadige og inntrengende innstillinger ikke engang vil ut med hva dette som du er mester i, er! … Men er du ikke fagmann, og det derimot forholder seg slik at du ved en guddommelig tilskikkelse er besatt av Homer og uten å skjønne noe sier så mange vakre ting om dikteren, – slik som jeg sa om deg – da begår du ingen urett. Velg da, om du vil anse deg for en urettferdig mann eller en guddommelig!» (1958:3839)

De er begge skjønt enige om at det er langt større å bli ansett for å være en guddommelig mann, enn en urettferdig. Sokrates trekker konklusjonen: «Dette er det skjønneste som blir deg til del hos oss, Ion, – å være en guddommelig men ikke en fagkyndig lovpriser av Homer» (1958:39).

Og her slutter Dialogen.

Hva er det vi har vært med på?

II

Alle vitenskaper har dette ved seg:

  1. De er forskjellige fra hverandre. Dette er det partikulære ved  hver vitenskap.
  2. De har noe som er felles, og som gjør at de kan kalles vitenskaper. Dette er det universelle ved dem.

Hvis det skulle vise seg å være tilfelle med Ion, at han behersker flere vitenskaper, må han være en svært sjelden blomst. Homer har ikke bare skrevet ut fra guddommelig inspirasjon. Han har også skrevet om noe, det vil si om forskjellige ting, for eksempel statsmannskunst, fiske etc. Dersom det er slik at Ion mestrer alt det Homer synger om, så må det også være slik at Homer mestret alt det han sang om i praksis. Ion skiller ikke mellom teori og praksis. Og Ion mestrer ikke noe i teorien – og svært lite i praksis. Han er en fortolker av Homer. Men hvorfor mestrer han ikke så alle de kunstene som Homer synger om? For Ion synes det umulig at man kan overbevise ut fra noe annet enn kunnskap. Han synger jo om statsmannkunst, slik at folk tror på det. Ion regner ikke med den overbevisningskraften som ligger i følelsen, i den rene patos. Han skiller ikke mellom form og innhold. Det han behersker er den formale fremstillingen, ikke det substansielle innholdet. Han vil være noe mer enn han er. Han overvurderer seg selv. Han mestret jo ikke statsmannskunsten like godt som han mestrer å fremføre Homer. Hvis ikke ville han vært statsmann. Dem er det alltid bruk for. Mestrer man statsmannskunsten, så mestrer man jo i prinsippet alle stater, og behersker man billedhuggerkunsten, så mestrer man i prinsippet alle typer steiner, i hvert fall hvis man er en mester i faget. Men Ion gjør ikke dette. Det er retorikken han mestrer, men på en ubevisst måte. Den enkelte vitenskap har sine lover og regler, som er til felles for alle ting innenfor sitt område. Det er altså vitenskapens singulære og universelle karakter som her blir diskutert. Det innebærer:Hva er forskjellen på for eksempel det å være snekker og det å være skomaker, og hva er felles ved disse vitenskapene, som gjør at de begge kan kalles vitenskaper? Og hva vil det si å være vitenskapsmann, i motsetning til for eksempel sofist eller en annen slags folkeforfører?  Ion, skal det vise seg, er ingen vitenskapsmann, fordi han slett ikke mestrer noen av de fagene han fortolker. Han er en som synger og fortolker ut fra inspirasjon. Han vet ikke hva han gjør, det betyr selvsagt ikke at han ikke vet at han fremfører Homer, men at han kan ikke redegjøre for de tekniske detaljene i fremføringen. Det gjelder både rytme og andre dikteriske virkemidler, som han fremfører ubevisst, men også den kunnskapen som kommer frem gjennom Homers hexametere, for eksempel vognstyrerkunst, statsmannskunst etc.

Sokrates sier: «Ditt mesterskap som lovtaler av Homer er basert ikke på faglig kunnen, men på en guddommelig tilskikkelse.» (1958:26) Altså: Premiss én faller til jorden: Ion hevder å være en som synger om Homer ut fra fagkunnskap. Men han har ingen faglig kunnen, bortsett fra det at han kan fremføre Homer (men slett ikke kan sies å fortolke ham).

Hva med premiss to: Ion fortolker Homer i kraft av fagkunnskap om Homer, og bare Homer? Ion er i så fall en fortolkernes fortolker. Men hva er det nå egentlig Ion kan, av faglig kunnen, når han lovsynger, men slett ikke  fortolker Homer? Hans lovsang bygger ikke på noen form for bevisst forståelse. Dette innebærer igjen at forståelsen av Homer ikke lenger kan sies å bygge på en universell inspirert eller guddommelig forståelse, for noe slikt som en guddommelig forståelse finnes ikke. En som taler guddommelig, forstår ikke hva han gjør. Men den som forstår, derimot, er den med faglig kunnen. Og den er begrenset. Hvem skal da kunne avgjøre om Homer er en god dikter eller ikke? Er det han som har peiling på diktekunst, eller han som har peiling på vognstyrerkunst og statsmannskunst, eller begge deler?

Det finnes ikke én enkelt person som kan avgjøre dette, synes Sokrates å mene. Vurderingen av om Homer kan det han skriver om, må overlates til den som kan noe på akkurat det området det for øyeblikket skrives om. Bare vognstyreren kan avgjøre om Homer har forstått noe om vognstyrerkunsten, bare hærføreren kan avgjøre om Homer synger sant om hærførerkunsten. Dermed oppstår også et skisma mellom det sanne og det skjønne. Å synge skjønt om noe er ikke det samme som å snakke sant om det. Men en god taler kan man ikke være, hvis man ikke taler sant, ifølge Sokrates. Bare den uvitende inspirerte kan tale om alt, men er jo da nettopp fullstendig uvitende om hva han gjør. Sannheten kan man ikke forvente å høre fra et slikt menneske. Den som kan, må holde seg til sitt fagområde. Sokrates opererer med riktig og gal fagkunnskap, men Ion vet ingenting om slike skiller. Ion er pre-logisk i hele sin tenkemåte. Det er det vakre og forførende som er hans domene. Men i denne dialogen er det begrepet «techne», og hva det å kunne påberope seg «techne» innenfor et bestemt fagområde innebærer, som er temaet. Den som påberoper seg «techne», må vite hva han gjør. Men hva har da rapsoden forstand på, i betydningen behersker på en bevisst måte? Jo, nettopp på det å fremsi Homer, hverken mer eller mindre Publikums henførte begeistring når Ion synger og fremfører Homer, har ingenting med sannheten å gjøre. Ion  er en som synger, ikke en som fortolker. Den som synger trenger en god stemme. Ikke mer. På samme måten forutsetter ikke kraften til å overbevise at man faktisk snakker sant. Kraften ligger i følelsen.

Men dette er jo heller ikke så rent lite, skal det vise seg. Sokrates plasserer ganske enkelt Ion der han hører hjemme. Men hvor hører han hjemme? Blant sofistene? Sofistene brukte jo tross alt tanker og begreper for å forføre folk. Det er litt uklart om Ion bør kalles sofist eller noe annet, men man kan vel kanskje si at han minner om sofistene når – eller hvis – han fortolker Homer, ( i betydningen forklarer) men mer om en ren folkeforfører når han synger eller resiterer. Men dette skillet forutsetter at man lager et skille mellom fortolkning og resitasjon. Det er vanskelig å se at dette skillet eksisterer i dialogen Ion. Uansett: Det Sokrates gjør er å avgrense Ions betydning, ikke å ta all betydning vekk fra ham, selv om Ion føler det slik. Dikterne hadde som kjent ingen adgang til Platons stat. De ble forvist derfra av samme grunn som Sokrates forviser Ion til det ubevisste. Den som ikke vet hva han gjør, er ikke velkommen i Platons stat. Dialogen «Ion» er  et verk som innleder hermeneutikken, vitenskapen om hva det vil si å fortolke. Innenfor fortolkningens ramme fantes det to mulige veier: Man kunne fortolke ut fra «techne» eller ut fra «enthusiasmos». Sofistene fortolket ut fra «techne». Er Ion sofist? «Enthusiasmos» var et langt sterkere begrep enn dagens «entusiasme». «Enthusiasmos» betyr å fortolke ut fra guddommelig inngripen. Fortolkningens kunst kan derfor sies å ha en dobbelthet ved seg: «Techne» innebærer den enkeltes viten om hva som kreves for at den skal mestres, men dikterkunsten har en annen rolle, og sidestilles ikke med andre vitenskaper. Diktekunsten er i slekt med den musiske kunst, og den som synger behøver ikke vite hva han synger om, men en sofist bør i det minste vite hva han snakker om, i den betydningen at han kan begrunne sine synspunkter, men i motsetning til dem behøver som kjent ikke en rapsode å forstå seg det dugg på innholdet i den sangen han fremfører. En sofist må vel i det minste vite at han snur og vender på sannheten, og derfor bedriver en bevisst form for bedrageri. Men Ion bedriver ikke bevisst bedrageri ved hjelp av ord, det er nok at han lar seg bevege av gudene til synge så godt som mulig. Dette beror ikke på sakkunnskap. Det eneste den som synger trenger å vite, er at man synger, ikke hvordan man gjør det. Det å vite hvordan man synger, er selvsagt sakkunnskap, men sakkunnskap er «episteme», og ikke «techne». Det å vite hvordan man synger, er noe som forutsetter sakkunnskap. Men det forutsetter ikke kunnskap om sannheten, som er en og udelelig i følge Platon.  En god sanger er en som berører publikum, ikke en som synger sant om noe, men heller ikke en som bevisst forvrenger sannheten. Der er sofistene like. Men det eneste den som fremfører Homer trenger å vite, er hvordan man fremfører akkurat Homer. Forskjellen på Sofistene og rapsoden Ion blir i isåfall at Sofistene bedriver bevisst forvrengning av sannheten, mens rapsoden Ion snarere tilslører den, ved å legge et lag av følelser utenpå de han fremfører retorisk. Både sofistene og rapsodene bedriver en form for kunst som ikke behøver sakkunnskap – selv om den selvsagt godt kan ha et visst monn av sakkunnskap, men samtidig er det klart at forskjellen på sofistene og rapsodene er at rapsodene krever guddommelig inspirasjon i tillegg.

Den guddommelig inspirerte kjeder folk sammen som en magnet kjeder jernringer på jern ringer Også Homer fortolket – hva? Jo, det gudene inspirerte ham til å gjøre? Eller fortolket han virkeligheten slik en primærfortolker fortolket virkeligheten? Det er vanskelig å avgjøre. En dikter er jo for Sokrates en som en henført av gudene. Kanskje havner Homer i en mellomstilling mellom å være kunstner og vitenskapsmann. Det er mulig å være begge deler. Og de to ulike oppfatningene av fortolkningens edle kunst forenes da til slutt i Sokrates’ person. Sokrates er faktisk en som behersker både «techne» og «enthusiasmos» like godt. Han er selv den magneten som føyer jernringene sammen. Dette er noe vi får vite ved at Sokrates lett fremfører Homer, når diskusjonen kommer inn på noe som har med kunnskap å gjøre, som belyses i Illiaden eller Odysseen, men også ved at Sokrates vet å redegjøre for det han resiterer som en mann med «techne».

Det partikulære ved vitenskapene fremheves av Sokrates som noe det er viktig å komme til kunnskap om, mens vitenskapenes universelle pretensjoner plasseres sammen med en slags guddommelig galskap. Teknikk er altså å mestre noe på en bevisst måte. Entusiasme er å mestre noe på en ubevisst måte.

Hovedpremisset til Sokrates er følgende: Uten å skjønne meningen med dikterens ord, kan ingen bli en god rapsode Dette aksepterer Sokrates. Ion går med på premisset. Han tror imidlertid at det å snakke om noe på en veltalende måte, er det samme som å skjønne meningen med det man omtaler. Ion plasseres dermed i samme båsen som sofistene. (Ion tar dessuten også betaling for sine opplesninger, noe som ytterligere bidrar til å understreke likheten mellom en rapsode og en sofist.)

Premiss to: Dersom man skjønner meningen med for eksempel statsmannskunst, vil man skjønne statsmannskunst ikke bare hos Homer, men hos alle som skriver om dette temaet. Men Ion mestrer bare Homer. Ion skjønner derfor ikke meningen med dikterens ord.  Men han er ikke retoriker heller, selv om han tar betaling for å manipulere menneskers følelser. Han får mennesker til å føle en rest av guddommelig inspirasjon fordi han er i besittelse av den enthusiasmos som også åpenbart har vært Homers opprinnelige grunn for skrive. Også Homer var en fortolker, en viderefører av den gjennombruddskraften som gikk gjennom ham, da han ble inspirert av gudene til å skrive. Homer fortolket gudene. Ion, på sin side, blir dermed en fortolkernes fortolker. Men Ion går ikke med på konklusjonen, som er at han er besatt og vanvittig når han bringer Homer sin hyllest. Homer visste i det minste hva han skrev om, da han skrev om vognstyrerkunsten, for han er den opprinnelige fortolkeren, første-fortolkeren av virkeligheten? Eller kanskje er det riktigere å si at han visste nok om vognstyrerkunsten til å kunne skrive om den, men ikke nok om den til å kunne styre en vogn selv? Altså representerer Homers viten en slags del-kunnskap mellom kunnskap om dikterkunst og vognstyrerkunst, mens Ion, som en fortolker nummer to, ikke fortolker  Homers innsikt ved at han gjør Homers innsikt til sin egen. Han fortolker Homers diktning med følelsene, ikke med forstanden. Om dette svever Ion i den dypeste uvitenhet, for han tror han vet noe han ikke vet. Konklusjonen blir: Det en rapsode har greie på, et kun dette: Å være en god rapsode, noe som igjen innebærer at han ikke kan noe noe mer enn å forføre ved hjelp av følelser. Dette forutsetter ikke at han behøver å skjønne noe av hva han sier når han sier det, like lite som at en skuespiller behøver å forstå Shakespeare for å spille ham: Det vil si: Har er vi igjen inne på noe ulike former for forståelse: Den ene forståelsen er «epistemisk», og dreier seg om en skuespillers forståelse av faget han fremfører, og forståelse av hvordan Shakespeare skal fremføres, mens den andre typen forståelse dreier seg om kunsten å fortolke slik en litteraturviter gjør det. Uansett bruker ikke Ion «techne». Gudene gir ham «enthusiasmos».

Men hva da med Sokrates’ opprinnelige premiss, premiss én? Det virker som om det opprinnelige premisset dermed var falskt. Det viste seg å ikke stemme at man må forstå dikterens ord for å være en god rapsode. For hvis ikke, er ikke Ion en god rapsode, og det benekter ikke Sokrates at han er. Han er den beste! «For uten å skjønne dikterens ord, kan ingen være en god rapsode» er altså et falskt premiss, som Sokrates først så stiller opp, og så motbeviser. Det riktige er at en rapsode ikke er ved bevissthet, og ikke vet hva han gjør. Dette må siden Ion gå med på, for han var jo enig i dette premisset i utgangspunktet. Han har nå vært med på en reise fra premiss, til konklusjon, og så igjen til et nytt premiss: En rapsode kan godt være en god rapsode uten å skjønne dikterens ord. Dermed står Ion ribbet tilbake, som en som ikke vet hva han gjør.

Men Sokrates har et nytt premiss i bakhånd: En god rapsode er en guddomsbeåndet. Dette premisset blir ikke undersøkt videre i dialogen. Premisset fremstår heller som en konklusjon som ikke blir undersøkt. Sokrates opphever Ions kunst ved å sette ham på samme plass som gudene. Og Ion, den naive mann, synes dette er storartet.

En vitenskap er altså en avgrenset størrelse som det kreves innsikt i for å kunne forstå. Og når det snakkes om et bestemt emne, spiller det ingen rolle hvem som uttaler seg. Så lenge man taler sant om det samme, vil den som behersker språket avgjøre om det tales ut fra innsikt eller ikke. Personen som taler er fullstendig underordnet temaet. Slik er det ikke med kunsten. Der er personen som fremfører kunsten helt avgjørende. Men så har da dikterkunst heller ingenting med sannhet å gjøre, skal vi tro Sokrates. (Det vi si den delen av kunsten som mer skilt fra vitenskapen.)

Vitenskapelig innsikt har altså følgende form: Den krever kunnskap, og den er avgrenset og forskjellig fra andre vitenskaper. Hver vitenskap har sine regler. De er språkspill. Men alle vitenskaper har noe som gjør at de er vitenskapelige. Det er noe som gjør at de kan kalles vitenskaper. Det universelle ved vitenskapene er at det krever innsikt å utøve dem. Formen til den bestemte vitenskap, derimot, er underordnet innholdet. Vitenskapens form og stoff er sammenfallende med det dens universalitet og partikularitet. Dermed lager Sokrates et skille mellom kunst og vitenskap som Ion ikke er klar over at finnes. Kunst er å synge vakkert om noe man ikke vet hva er. Vitenskap er å vite hva man snakker om, men måten man beskriver det på, er da uvesentlig, for da taler man ut fra logos, ikke ut fra patos.

I denne dialogen foretas det helt opplagt en undervurdering av kunsten i forhold til vitenskapen. Han som lager et bord, er nærmere bordets opprinnelighet, enn han som lager et bilde av bordet. En forestilling om noe er usikker og subjektiv, og dessuten sekundær i forhold til hva den beskriver. Skjønnheten er betar oss, men tilslører virkelighetens sanne natur.

I begynnelsen av dialogen tror Ion seg å være både dikter og filosof, men i slutten av dialogen viser han seg å ikke være noen av delene. Sokrates avslører forfengeligheten hans. Forfengelige mennesker er svært lette å rose. For straks Sokrates plasserer Ion blant gudene, er liksom alt bra igjen.

Sokrates er en mester i den farlige kunsten å rose på en ironisk måte. Dette betyr selvsagt ikke at det ikke finnes mennesker som er både kunstnere og filosofer.

Ion er kunstner, og derfor nokså dum? Eller tar jeg feil her? Og har derfor alle kunstnere siden måttet være sinte på Platon, fordi de ikke har adgang til Platons akademi?  Siden denne dagen, da Sokrates og Ion pratet sammen, har alle kunstnere prøvd å fremstå som vitenskapelige når det passer dem, og guddommelige inspirerte når det motsatte passer dem. Men som alle vet, er det umulig å være edru mens man drikker. Kunsten blir underordnet vitenskapen, vitenskapen ordner og systematiserer ut fra viten. Hva er da kunstens kjennetegn? Kunstens kjennetegn er vanskelig å fastslå, ihvertfall så lenge vi skal fastslå dens kjennetegn som noe grunnleggende forskjellig fra vitenskapen. Men la meg si at kunstens kjennetegn er at den utspiller seg som inspirert tale (Ta ordet «tale» i den videste betydning av ordet), som en fri bruk av de reglene som vitenskaper stiller opp, og som ikke sjelden tillater seg å bryte disse reglene, mens vitenskapen er streng, og baser seg på å gjenta det samme eksperimentet en rekke ganger, for å fastslå en gjentagende lov i naturen. Uansett: Siden denne dagen har kunsten og vitenskapen kranglet om hvem som har det opprinneligste forholdet til virkeligheten. Det store kulturelle skismaet mellom sannhet og skjønnhet begynte her, i Athen for over to tusen år siden. Sokrates er en lovtaler av Apollon, vitenskapens gud.

Ion er nok en dyktig tekniker på sitt område, men han vet ikke hva som gjør ham til det. Om dette et er han ganske uvitende. Han er som tusenbeinet som ikke vet hvordan det danser. Og som slutter å danse den dagen noen ber ham gjøre rede for det. Det er akkurat det Sokrates gjør. Tusenbeinet må begynne å tenke, og kan til slutt ikke danse lenger.

Alt betydelig skjer ut fra bevissthet om hva som skjer, synes Sokrates å hevde. Mythos og logos blir skilt. Det behøver ikke å bety at det ene er mindre verdifullt enn det andre. Kanskje kan man virkelig ta Sokrates alvorlig, når han hevder at diktekunsten har et guddommelig opphav, og at dette slett ikke innebærer noen nedvurdering av diktekunsten i forhold til vitenskapen, forstått som for eksempel kunnskap om diktekunst, i motsetning til diktekunsten som resitasjon? Spørsmålet står åpent. Men visse ting kan tyde på at Sokrates ikke er ironisk når han mener at diktekunsten har et guddommelig opphav. Ironien hans gjelder snarere de som mener at diktekunsten ikke bør være guddommelig, fordi dikterne helst vil være like fornuftige som vitenskapsmennene!

Konklusjon: Å være kunstner forutsetter at man kan noe, det vil si at man behersker et sett av regler for en art menneskelig virksomhet, og kan utøve dette i praksis. Men kunstneren behøver ikke vite hva han gjør. Han kan ha det «i kroppen». Men vitenskapsmann er han bare hvis han vet hva han gjør, og kan forklare hva han gjør til andre på en måte som er forståelig for andre som opererer innenfor samme rammer.

Begrepet «techne» dekker både «kunnen» og «viten». I det ene tilfelle betyr «techne» en form for utøvende praksis. I det andre tilfellet innebærer det en mental virksomhet som er klar over sine egne betingelser, og som kan vurdere verdien av andres praktiserende innsats. Det triste med dette skillet som Sokrates trekker, er at vi risikerer å få en kunstner som kan men ikke vet, og en vitenskapsmann som vet men ikke kan. Ion er nettopp en som kan, men ikke vet. Men som sagt: Sokrates benekter ikke at begge deler er mulig. Han beviser bare at Ion ikke er blant dem som behersker begge feltene. Han plasserer ganske enkelt Ion der han hørte hjemme: Blant dem som beveger folk ved hjelp av følelsene. Sannheten er et annet sted.

At teori og praksis siden er blitt to ulike ting, er ikke nødvendigvis Platons feil. Selv om han forklarte at et slikt skille finnes, behøver ikke det å bety at han ønsket at man i fremtiden skulle dyrke teori og praksis som to fullstendig adskilte størrelser. Det er ingen grunn til å tro at han ville bejaet vår tids enorme og ekstreme spesialisering. Ikke desto mindre står det fast at dette skillet er uomtvistelig.

 

Litteratur

Alle referanser er til Egil A. Wyllers oversettelse Platons dialog Ion, Aschehoug, Oslo, 1958.

No comment yet, add your voice below!


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *
Name *
Email *
Website