Om Thomas Nagels «What is it Like to Be a Bat?»

Hvordan er det å være en flaggermus?Dette spørsmålet stiller filosofen Thomas Nagel seg i sin artikkel «What is it Like to Be a Bat?» fra 1974. I artikkelen – som snudde opp ned på bevissthetsfilosofien – diskuterer Nagel bevissthet. Han hevder tidlig at for å forstå dette fenomenet, må man erkjenne at det er noe som er hvordan det er å være (something it is like) å være et bevisst vesen, eller for å si det litt enklere: Det er noe det føles som å være et bevisst vesen. Nagel forklarer at vi har gode grunnet for å anta at flaggermus er bevisste, og at det dermed må være noe som det føles som å være en flaggermus. Hvorfor har vi gode grunner for å tro at flaggermus er bevisste, og hvorfor velger han dette dyret for å eksemplifisere sin idé? Vel, flaggermus er som mennesker pattedyr, og vi befinner oss ikke mange grener bortenfor dem på det evolusjonære tre.

De fleste pattedyr er også kjent for å være rimelig intelligente, og er i besittelse av høy hjernekapasitet. Ville det ikke dog vært enklere å forestille seg hvordan det ville vært å være en gris, eller en ape? I tillegg til å være nærmere beslektet med oss, har disse dyrene sanseapparater som ligner mer på vårt eget enn sanseapparatet til en flaggermus. For at det skal være av relevans for Nagels tankeeksperiment, må dyret være rimelig forskjellig fra oss. De fleste som har observert en flaggermus på nært hold, vet at de ikke deler spesielt mange åpenbare likhetstrekk med oss, dog er de grunnleggende biologiske likhetene til stede, sli vi etablerte. Flaggermus har en unik evne, eller sans: Ved hjelp av høyfrekvente klikkelyder, klikkelyder som spretter tilbake fra omgivelsene, er de i stand til å få et detaljert kart over omverdenen. Dette kalles ekkolokering. Vi må anta, hevder Nagel, at det er noe det føles som for en flaggermus å for eksempel lokalisere en mygg med ekkolokering – akkurat som det er noe det føles som å se på den samme myggen for oss mennesker. Det er dessverre ikke så lett for oss mennesker å forestille oss hvordan det er å lokalisere en mygg med ekkolodd, simpelthen fordi vi ikke er i besittelse av flaggermusens komplekse sansesystem, et sansesystem som blant annet har ekkolokering som oppgave. Det vi dog kan forestille oss, er at det er noe det føles som for flaggermusen å ta i bruk denne unike sansen. Hvordan det kjennes som, er noe som det for oss mennesker er umulig å vite, men det hadde vært absurd å på det grunnlag simpelthen avskrive flaggermusen en bevissthet knyttet til denne sansen. Ekkolokering er tross alt ikke mer enn en særdeles kraftig utviklet og avansert form for hørsel, og er det noe vi mennesker vet så er det at det føles som noe å høre på Rakhmaninovs andre symfoni i e-moll. Denne erkjennelsen sier oss noe meget substansielt om bevissthetens natur, nemlig at den er subjektiv, at fenomenet alltid opptrer fra et førstepersons perspektiv. Ordet «perspektiv» stammer opprinnelig fra perspectivum som på latin refererte til et optisk glass hvis oppgave nettopp var å skulle projisere et bilde på den menneskelige retina. Du må ha et opplevende subjekt for å ha en opplevelse, og dette er noe de fysiske vitenskaper ikke har tatt i betraktning, hevder Nagel.

Det de fysiske vitenskaper har gjort, er nettopp å objektifisere og redusere fenomener, for på den måten å skulle kunne få has på dem empirisk og epistemologisk. Ved å ta fra hverandre et fenomens bestanddeler og prøve å forstå bestanddelenes årsaksrekke, blir fenomenet lettere å forså. Lyn blir for eksempel redegjort for ved at man simpelthen sier at det er en statisk-elektrisk ladning som av og til ledes fra skyene (aggregater av vannmolekyler i dampform) ned til en avleder (fjelltopp, tre, menneske), og vips så har du forklart fenomenet. Visste du forresten at torden egentlig er vibrasjoner som beveger seg gjennom luften etter et lynnedslag, og at grunnen til at vi hører torden i etterkant av at vi ser lynet er fordi lys beveger seg raskere enn lyd? Via en komplisert biokjemisk prosess som i nevrologien kalles transduksjon blir fotonene fra lynet og vibrasjonene fra tordenet gjort om til elektriske signaler som ledes til hjernen din, hvorpå hjernen automatisk går i gang med den komplekse oppgaven å tolke signalene. På en eller annen måte leder dette inn til/korrelerer med den bevisste opplevelsen din av lynnedslaget. Lyn og torden er da deler av det samme naturlig forekommende fenomen. Men dette viste du nok allerede, mye takket være vitenskapenes og den ovennevnte epistemologisk-empiriske metodes enorme forklaringsmessige suksess. Vi mennesker som bruker både syns- og hørselssansen har riktignok aldri behøvet å beskrive fenomenet lyn for å operere med det, men for å forstå det i sammenheng med de andre årsaksrekkene i naturen (som værfenomener som lyn og torden er en del av) trengte vi de fysisk-reduktive vitenskaper.

La oss gå tilbake til vår kjære nokturale venn, flaggermusen. Nagel ser for seg hvordan menneskelige nevrologer med tiden vil kunne danne seg et grundig kart over flaggermusens hjerne, og beskrive samtlige prosesser som der forekommer, akkurat som de nå holder på med samme prosjekt for menneskehjernen. Vi antar at kunnskapen om hjernens bestanddeler og prosesser kan bli vår på det biokjemiske så vel som på det molekylære, og kan hende til og med helt ned til atomenes nivå. Men, sier Nagel, samme hvor mye informasjon som akkumuleres om flaggermusens system vil forskerne aldri finne ut hvordan det er å være en flaggermus. De kan med andre ord ikke innta flaggermusens ståsted og/eller oppleve det den opplever. Hvis man skulle forestille seg, skritt for skritt, hvordan det hadde vært å skulle gå fra den menneskelige biokjemi og foreta en kafkaesk metamorfose som ville nærme seg flaggermusens, ville dette ikke si oss noe om hvordan flaggermusen føler det, ettersom man da nettopp ikke ville vært et menneske lenger, men en flaggermus. Hvis du skulle forestille deg at du hadde hud mellom fingrene og kunne fly, ville dette bare vært å forestille deg hvordan det hadde vært for deg å skulle fly rundt med hud mellom fingrene. Og det er ingen måte for oss å skulle forestille oss hvordan det hadde vært å være, for eksempel, halvt menneske og halvt flaggermus, eller å være i besittelse av flaggermusens nevrofysiologi, uten dermed å skulle forestille seg nettopp et stadium vi på det nåværende tidspunkt ikke befinner oss i. I løpet av transformasjonsprosessen ville du mest sannsynlig først glemme hvordan det er å være menneske, for deretter glemme hva som var hensikten med transformasjonen i første omgang, for deretter å være særdeles opptatt av å ekkolokere en mygg, og tilsvarende lite opptatt av å skulle fortelle hvordan du har det… Ikke det at du kan, du er jo en flaggermus! Det at det føles som noe å være deg er dog et faktum som hevet over tvil.

Et av Nagels hovedpoeng er at vi i alle antakelser om bevissthet for det første antar at vi er bevisst om noe, nemlig våre følelser og opplevelser samt objektene for vår persepsjon (et av poengene til den innflytelsesrike filosofiske retningen fenomenologi), og for det andre at det som forutsettes for bevissthet er at det opptrer i et subjekt, et subjekt som i kraft av å være et subjekt har et førstepersons ståsted. Det de fysiske vitenskaper gjør er å innta en tredjepersons synsvinkel for å forklare fenomener. Lynet er for eksempel elektrisitet forekommende i den fysiske verden med en viss mengde energi, med en viss plassering i tid og rom, med en viss mengde sub-effekter og som en prosess av forutgående energimessige årsaker, osv. Her eliminerer man simpelthen bort det observerende subjekt og fastslår lyn på et annet plan enn opplevelsesplanet. På den måten kan vi forestille oss at også intelligente flaggermus eller marsboere kan ha en objektiv kjennskap til lyn som fenomen, uten å være i besittelse av det menneskelige sanseapparat, men i besittelse av sitt eget. Kan flaggermus observere lyn ved hjelp av ekkolokering? I så fall vil det fremtre for dem som noe ganske annet enn det vil for oss. Det betyr ikke at de ikke kan ha kjennskap til det. Intelligente flaggermus og marsboere kan også tilegne seg enorme mengder med informasjon og kunnskap om den pussige menneskelige organisme uten å ane noe om våre opplevelser. Hva med mennesker og andre mennesker? Kan vi ikke vite hva andre tenker og føler? Ikke direkte, som i at du umiddelbart kan kjenne eller oppleve følelsen til personen ved siden av deg (for hvordan ville du da skilt dine følelser fra hennes?) men at du i høyeste grad kan innta perspektivet til personen, er ikke fullt så vanskelig. Mennesker er når alt kommer til alt ganske like, så selv om jeg ikke kan innta din umiddelbare faktiske posisjon og oppleve dine følelser direkte kan jeg som medmenneske lett beskrive deres kvalitet, jeg kan beskrive hvordan det kjennes å ha kjærlighetssorg og du kan svare «ja, det er akkurat sånn det er!»

Nagels poeng er summa summarum som følger: De fysiske vitenskaper kan ikke gjøre rede for hva bevissthet (bevisste opplevelser, følelser, etc.) fundamentalt sett er, fordi de ikke kan gjøre rede for det subjektive ståsted uten å nettopp redusere det til noe annet ved å beskrive det på premisser som ikke i utgangspunktet er kompatibelt med det. Å forsøke å skulle forklare hva en førstepersons synsvinkel er fra en tredjepersons synsvinkel ipso facto absurd. De fysiske vitenskaper har gått rundt problemet ved å holde seg til det tredjepersons observerbare, som atferd, bevegelser, output, reaksjoner, osv. Flaggermusen utviser en atferd som samsvarer med myggfanging ved ekkolokering ved å få en input/feedback fra klikkelyden den sender ut. Ved å observere flaggermusens biokjemiske system og nevrofysiologi kan vite hva som skjer med organismen under en slik myggjakt. Opplevelsen uteblir. Til tross for denne kritikken er Nagel åpen for hva de fysiske vitenskaper med tiden kan finne ut. Han hevder at vi godt kan vite at noe skjer uten at vi kan vite hvordan og hvorfor. Han bruker analogien med å skulle finne en sommerfugl i en steril, lukket safe, der det tidligere kun befant seg en larve. Vi kan være rimelig sikre på at insektet ble til sommerfuglen, vi vet bare ikke hvordan. Når det gjelder forholdet mellom hjerne og sinn, hevder Nagel at vi simpelthen ikke vet hva vi mener med at hjernen er sinnet. Han utelukker med andre ord ikke fysikalismen, han sier bare at vi ikke vet hvordan den kan fungere enda. Nye konseptualiseringer og empiri må til, riktignok er Nagels poeng et epistemologisk et: Det må antas at det finnes fakta som for evig vil være utenfor menneskets rekkevidde. Vi kan ikke vite hvordan det er å være en flaggermus, og vice versa. Trøsten er at en marsboer ikke vil kunne vite hvordan det er å være menneske. Det både intelligente flaggermus, marsboere og mennesker kan finne ut, er at lyn egentlig er utbrudd av statisk elektrisitet.

Noter

[1] Red.anm. Dette er det første innlegget i det vi i Filosofisk supplements bloggredaksjon – her vi sitter og beundrer utsikten over Manhattan fra 45. etasje av Fs-konglomeratets hovedkvarter – håper blir en langvarig og populær bloggspalte. Spalten skal bestå av kortfattede og allment tilgjengelige skildringer av kjente og mindre kjente (men i alle tilfeller interessante!) filosofiske artikler. Hvis du har en idé eller en ferdig tekst som kan passe denne spalten (eller bloggen generelt), ta gjerne kontakt på redaksjon@filosofisksupplement.no.