Mye retorikk, lite logikk: Svar til Masvie og Ellingsens «Sammensurium av tankefeil»

Andreas Masvie gikk hardt ut i sin første kronikk, der han hevdet å «bevise» at mennesket har «immaterielle aspekter». Han sparer heller ikke på kruttet i sitt tilsvar til vår kritikk (i forkortet versjon her), hvor han har fått støtte fra Sivert Ellingsen. Man kan undre seg over om det er polemikk eller interesse for argumentene som ligger til grunn for disse tekstene; selv går de to forfatterne langt i å antyde at vårt tilsvar var motivert av at vi ikke «liker» Masvies konklusjon og derfor «ikke har lyst til å forstå» argumentene som ledet til den.

Uten å følge opp sporet med å fokusere på personlige hensikter, kan vi godt avsløre at ingen av oss er sikre på at konklusjonen er usann. Masvie og Ellingsen overser åpenbart at vi ikke på noe tidspunkt angriper påstanden at mennesket er noe «immaterielt». Det vi angriper, er premissene Masvie forsøker å utlede den fra. Faktisk «liker» vi konklusjonen i den forstand at vi skulle ønske den var sann. Ønsketenkning holder imidlertid ikke; desto viktigere var det for oss å undersøke argumentene. Det vil vi også gjøre her, og avstår altså fra å spekulere i Masvie og Ellingsens motivasjoner for sitt krasse motsvar.

Vi velger da fortsatt å ta utgangspunkt i argumentene slik de var fremstilt, ikke slik man eventuelt kan finne dem hos Kripke eller andre filosofer. Vi erkjenner naturligvis at Minervanett ikke er et forum for en fullstendig gjennomgang av kompliserte filosofiske argumenter, men det betyr ikke at man bare kan henvise til kildene sine så snart det kommer motbør. Vi tok Masvies argumenter på alvor slik han la dem frem, og vi mener Masvie og Ellingsen bør stå inne for det som ble skrevet, ikke simpelthen søke dekning bak akademikerne i kulissene.

Teorier ingen tar alvorlig?

Masvie og Ellingsen hevder ingen har tatt alvorlig teorien om at normativitet springer ut fra Guds befalinger, og at vi derfor gjorde Masvie urett da vi brukte denne teorien som eksempel på at immaterialitet ikke nødvendigvis hjelper til å forklare rettigheter og verdier. Dette er feil, og kan bare skyldes uvitenhet om metaetikken og dens historie. Mange tenkere, blant dem Augustin, har forsvart slike teorier, som i engelskspråklig litteratur ofte går under navnet «divine command theory» (DCT). Vi sa ikke at Masvie slutter seg til DCT, men siden han ikke begrunnet påstandene sine, trakk vi fram én metaetisk teori som hevder at normer «viser til noe immaterielt». Hensikten var todelt: Vårt første poeng var å illustrere at normativitet er vanskelig å forklare også innenfor et «immaterialistisk» rammeverk. Vi kunne naturligvis ikke trekke inn alle immaterialistiske teorier på markedet – det være seg sekulære eller ikke1 – og var åpne på at eksempelet vårt ikke nødvendigvis ville svare til Masvies motivasjon. Og det leder til det andre poenget: Det holder ikke å ha teorier i bakhånd; man må i det minste antyde hva man baserer påstandene sine på. At vår tolkning var feil, endrer ikke poenget: Masvie må legge sine metaetiske kort på bordet og forklare hvordan en immaterialitisk teori om moral fungerer. I tilsvaret gjør Masvie og Ellingsen et nummer av at de ikke baserer seg på DCT – nei, de tar ikke en gang teorien alvorlig. Greit nok, men det naturlige ville jo være å følge opp med hvilken metaetisk teori de faktisk baserer seg på, slik at leseren ikke trenger å gjette seg fram til hva som måtte ligge bak påstandene deres. Dette faller åpenbart ikke Masvie og Ellingsen inn. Vår enkle utfordring om å begrunne påstandene om rettigheter og verdier forsvinner fullstendig i retorikken.

Like immaterielle som planter og datamaskiner?

Før vi sier noe om Masvies trollscenario, la oss sette opp argumentet han implisitt baserer seg på:

P1 Vi kan forestille oss at vi forvandles til troll.

P2 Når vi forestiller oss at et menneske forvandles til et troll, forestiller vi oss at det har mistet sin materie (men bestått ved noe immaterielt).

P3 Hvis vi kan forestille oss et scenario, er det god grunn til å tro at det er mulig.

P4 Hvis det er mulig at to ting er forskjellige ting (dvs. numerisk distinkte), så er de også faktisk forskjellige.

K Mennesket er ikke identisk med sin materie (men består ved noe immaterielt).

Vi godtar som sagt P1 og P4, og vil ikke si noe mer om dem. Våre innvendinger rettet seg mot P2 og P3: Det er uklart hva man forestiller seg når man forestiller seg å forvandles til et troll, og tvilsomt at det må innebære å forestille seg noe immaterielt som vedvarer, slik P2 sier. Og det er uklart om man kan slutte fra forestilling til mulighet i dette tilfellet, slik vi må tolke P3 for at konklusjonen skal følge.

P2

Masvie og Ellingsen har to strategier for å parere vår innvending når vi sammenlikner det å forestille seg en trollforvandling med å forestille seg en spire som endrer form til et tre: Først skifter de eksempel fra trollforvandling til det å forestille seg selv i tredjeperson, ute-av-kroppen-opplevelser eller skeptiske scenarioer. Deretter hevder de at vår analogi med planteforvandlingen er et sirkelargument, og at trolleksempelet derfor holder uansett.

For å ta det første først: Når det gjelder å forestille seg en selv i tredjeperson, så krever det ikke å forestille seg en selv som noe immaterielt. Vi er imidlertid enige i at det å forestille seg at vi er ute av kroppen vår, eller, med Descartes, at vi er en ren bevissthet med bare illusorisk tilgang til den ytre verden, innebærer å forestille seg at vi er immaterielle. Vi benektet og benekter ikke at man kan forestille seg slike ting; man kan forestille seg så mangt. Vi noterer imidlertid at Masvie og Ellingsens nye scenarioer er langt mer uklare enn det «tilforlatelige» trolleksempelet, og derfor mer kontroversielle. Her synes Masvie og Ellingsen å overse nyansene i eksemplene: De blander sammen tredjepersonsperspektivet med ute-av-kroppen-opplevelser, uten forståelse for at de filosofiske implikasjonene er forskjellige. Det hele har preg av å kaste opp sand og håpe at motdebattantene ikke ser klart.

Masvie og Ellingsen forsøker imidlertid også å forsvare det opprinnelige eksempelet. De prøver å avvise vår analogi mellom trollforvandlinger og biologiske fenomener ved å hevde at forvandlinger fra spire til tre kan innebære noe immaterielt: «Men det er på ingen måte åpenbart at det kun er materie som ligger til grunn for at slik identitet vedvarer over tid, enten det er planter eller mennesker det er snakk om. Tobiassens og Dyrstads eksempel er med andre ord avhengig av at man forutsetter konklusjonen – noe som gjør det ugyldig.» Her er det flere misforståelser: Vi hevder ikke at det å forestille seg en forvandling fra spire til tre innebærer å forestille seg noe rent materielt. Vi trakk altså ingen «konklusjon»; vi spurte bare hva det er ved forestillingen av en spire som vokser som skulle få en til å tenke på noe immaterielt. Hensikten var naturligvis å peke på likheten mellom Masvies trolleksempel og dette, og utfordre Masvie til å finne en forskjell. Selvsagt kan man mene at planten – spiren eller treet – vedvarer som noe immaterielt gjennom forandringen. Men vi tror ikke noen ville komme på det ved å forestille seg en spire som vokser, om de ikke allerede hadde en metafysisk teori som tilsa det. I så fall ville det være mer på sin plass å bekymre seg om de kanskje ville «forutsette konklusjonen». Masvie og Ellingsen sier ingenting for å hjelpe dem som lurer på hva i planteforvandlingen som viser til immaterielle aspekter.

Poenget vårt var uansett å vise at P2 ikke er noen selvfølge, slik Masvie later til å anta. P2 følger åpenbart ikke av P1 eller andre premisser, og likevel leter man forgjeves etter et selvstendig forsvar for P2 hos Masvie og Ellingsen. Kanskje man kan forestille seg trollforvandlingen på en måte som innebærer noe immaterielt, men det er ingen grunn til å tro at man må gjøre det. Og da er det heller ingen grunn til å slutte seg til Masvie og Ellingsens resonnement. Eksempelet vårt med planter var ment å vise hvordan man godt kan forestille seg forvandling uten å forestille seg noe immaterielt. Og vi kunne like gjerne ha valgt et eksempel fra kjemi eller geologi.

Vi er derfor overrasket over at Masvie og Ellingsen svarer på utfordringen ved å akseptere analogien mellom mennesker som forvandles til troll og spirer som forvandles til trær. Vi hadde ventet at de heller ville prøve å vise at det var en viktig forskjell mellom eksemplene enn å si: «Hva så? Hvem har sagt at ikke planter også er immaterielle?» Resultatet er at vi ikke helt vet hva Masvie og Ellingsen mener med «immateriell». Har alle ting som gjennomgår forvandlinger eo ipso «immaterielle aspekter»? Hva består disse i – for et menneske eller en plante, eller kanskje for en stein eller gass? Vi antok – rimelig nok, gitt at Masvie satte det «immaterielle» i sammenheng med noe «åndelig» – at immaterialitet var noe distinkt menneskelig, eller i hvert fall noe som bare tilkom bevisste vesener. De overlater nå til leseren å finne ut om de mener noe som gjelder alt liv, eller kanskje alle ting som forandrer seg.

På etter hvert sedvanlig vis synes ikke Masvie og Ellingsen interesserte i å klargjøre sin teori, men svarer på utfordringen vår med å skape et større problem – påstanden om at planter vedvarer gjennom «immaterielle aspekter». Kloke av skade vil vi nødig gjette på hva slags teori Masvie og Ellingsen baserer seg på her, men i lys av bemerkningene om «klassisk filosofi», virker det ikke urimelig å tro at det er noe i retning av Aristoteles’ teori om form og stoff. Hvis denne tolkningen er riktig, så følger konklusjonen fra premissene at forvandling forutsetter aristoteliske former og at disse er immaterielle. Dette er imidlertid et helt annet argument, som åpenbart hviler på tunge filosofiske premisser. Hvis Masvie støtter seg på aristoteliske teorier om forandring, så hadde man i det minste forventet et hint om det. At slike teorier også trenger en begrunnelse, skulle det være unødvendig å nevne, ikke minst i lys av de vitenskapelige framskrittene som er gjort siden middelalderen.

Masvie og Ellingsen finner også at vi «forutsetter konklusjonen» når vi trekker inn teorier som sammenlikner psykisk identitet med dataprogrammer og påpeker at slike teorier kan akseptere «kroppsbytter» uten at sinnet blir mer «immaterielt» enn et dataprogram, slik de også siterer oss på. De fortsetter: «Men dette er et sirkelargument: Hvorvidt noen sinnstilstander er immaterielle er jo nettopp problemstillingen.» Igjen tror tydeligvis Masvie og Ellingsen at vi på forhånd har konkludert at vi har å gjøre med noe rent materielt, og protesterer: «Eksempelet med dataprogrammer gjør for øvrig også lite for å overbevise oss, da det ikke er åpenbart at dataprogrammer faktisk er materielle.» Men for det første konkluderte vi ikke med noe; vi nevnte bare en teori vi trodde sto i motsetning til Masvies konklusjon ut fra trolleksempelet. Slike teorier sier at sinnet er ikke er noe mer materielt enn datamaskiner. De sier derimot ikke at datamaskiner er rent materielle – og det sa heller ikke vi. Dermed faller påstanden om sirkelargument på sin egen urimelighet. For det andre kan vi godt gå med på at dataprogrammer kan betraktes som abstrakte objekter, i likhet med f.eks. tall. Masvie og Ellingsen synes å mene at hvis man godtar dette siste, så trenger de heller ikke argumentere mot teorien vi nevner. Her makter de igjen å overraske oss, for vi trodde de var ute etter en konklusjon med mer punch enn følgende: «Du har immaterielle aspekter, akkurat som mobiltelefonen din!» Nå har vi riktignok allerede sett at de mener planter er immaterielle, så det var kanskje ingen grunn til overraskelse. Uansett håper vi Masvie og Ellingsen har lagt merke til at dataprogrammer, i motsetning til f.eks. tall, krever noe fysisk for å realiseres. Nettopp datamaskiner – fysiske ting som realiserer dataprogrammer – er jo standardmodellen for sinnet i det som siden 60-tallet har vært den mest utbredte formen for «materialistisme» om sinnet, nemlig funksjonalisme. Hvis det er det Masvie mener med «immaterialisme», så gjerne for oss. Men det var ikke dit vi trodde han ville med sitt trolleksempel; heller ikke er det en konklusjon vi er spesielt interessert i: Slike teorier er ikke «immaterialistiske» i noen interessant betydning av ordet, og det finnes uansett langt bedre argumenter for dem.

P3

Det er enten lite eller veldig mye å si om Masvies og Ellingsens svar til våre innvendinger mot deres slutning fra forestillbarhet til mulighet, og når Masvie og Ellingsen velger å gjøre det kjapt, gjør vi det også. Vi kunne gjerne gå inn på deres korte svar om forestillbarhet og mulighet ord for ord, men gitt deres aversjon mot begrunnelse har det lite for seg.

I Masvies opprinnelige argument var ikke P3 nevnt eksplisitt i det hele tatt, men det er implisitt i hans sammenlikning av rent materielle trollforvandlinger med kvadratiske sirkler. I tilsvaret skriver Masvie og Ellingsen at forestillbarhet er en «pekepinn» på mulighet, og at trolleksempelet (via P4) peker i retning av at mennesket er noe immaterielt. Forholdet mellom forestillbarhet og mulighet er omdiskutert. Vi nøyer oss her med å påpeke at Masvie og Ellingsen gjør det for enkelt for seg når de antar at vår utfordring besto i å påpeke at forestillbarhet ikke alltid innebærer mulighet, noe som åpenbart ikke ville vært et problem for dem. Vår utfordring var da heller ikke å presentere dem med et unntak, men snarere vise at slutningen aldri er uproblematisk når det er snakk om identitetsutsagn. Vi trodde eksempelet vårt med Morgenstjernen og Kveldsstjernen skulle gjøre dette tydelig nok; det skulle ikke være vanskelig å konstruere andre eksempler over samme lest. Så utfordringen vår var å få Masvie og Ellingsen til å begrunne hvorfor slutningen er gyldig i deres tilfelle, altså hører til den lille og kontroversielle gruppen av moteksempler (her nevnte vi Kripkes argument om bevisste tilstander).

Fra det vi har sagt, er det uansett klart at Masvie og Ellingsens nå har revidert sin posisjon kraftig. Med premisset om forestillbarhet redusert til en pekepinn, er det klart at heller ikke konklusjonen kan bli mer enn en pekepinn. En pekepinn i én retning er imidlertid fullt forenlig med en pekepinn i motsatt retning, og ligger langt unna Masvies lovnad om «logisk bevis». Vi tillater oss å sitere fra hans opprinnelige innlegg, hvor han sier følgende om det å forestille seg en trollforvandling uten å forestille seg noe immaterielt: «Det vi gjør, er med andre ord å forestille oss selv uten oss selv. Men dette er en logisk umulighet på lik linje med å forestille kvadratiske sirkler.» I tilsvaret sitt innrømmer Masvie og Ellingsen at sammenlikningen mellom materielle trollforvandlinger og kvadratiske sirkler ikke holder; noen «logisk umulighet» er det åpenbart ikke lenger snakk om. Svaret deres forsøker faktisk ikke å forsvare P3 mot kritikken vår i det hele tatt, men forsøker heller å trekke seg fra det ved å gå fra logisk nødvendighet til «pekepinn».

Ross’ syllogisme

Til slutt vil vi kommentere det nye forsvaret av Ross’ syllogisme. I følge Masvie og Ellingsen forsøker vi «febrilsk» å motbevise syllogismes premisser. Vårt poeng var først og fremst å sette spørsmålstegn ved argumentet, men det er mulig at Masvie og Ellingsen opplever det som «febrilsk» fordi de ikke liker konklusjonene. Vi kan også forsikre den bekymrede leser om at vår kroppstemperatur holdt seg jevn.

Hva er en «bestemmende funksjon»?

Først tar Masvie og Ellingsen tak i våre kommentarer til det sentrale begrepet i teksten, «bestemmende funksjon». De påpeker korrekt at vi «sliter med å forstå» begrepet, noe som skyldtes at Masvie ikke forklarte det særlig godt. I den opprinnelige teksten ble det altså beskrevet som en «funksjon» hvor det ikke finnes approksimasjoner, og hvor det er klart definerte «riktige» resultater. Begge eksemplene, Y x Y = Y2 og Pytagoras’ teorem, er matematiske uttrykk, og «funksjon» er et velkjent matematisk begrep. Ettersom syllogismen selv benyttet matematiske eksempler, var det kanskje ikke så rart at vi antok dette hadde noe med matematikk å gjøre. I den nyeste teksten er en bestemmende funksjon plutselig en «funksjonell egenskap». Det hadde vært greit å ha dette klargjort med en gang.

Dessverre er Masvie og Ellingsens nye forslag til definisjon av en «bestemmende funksjon» fortsatt uklar. Mens forklaringen av begrepet i den opprinnelige artikkelen kun omhandlet matematiske setninger, som ikke kan sies å være prosesser på noen som helst måte, sier den nye definisjonen at man «etter visse regler produserer et visst output», og at man «kjører» en «mental adderingsfunksjon» i hodet. Som de også sier eksplisitt, er altså funksjoner nå å forstå som prosesser. Dette er en vesensforskjell, og vi registrerer at Masvie og Ellingsen har en annen definisjon av «bestemmende funksjon» enn Masvies opprinnelige. I det videre forutsetter vi den nyeste definisjonen, som ser mer ut som definisjonen av en algoritme. Vi håper at Masvie og Ellingsen ikke i et senere svar har tenkt å endre definisjon igjen.

Første premiss

I vårt opprinnelige svar argumenterte vi for at man ikke kan slutte fra tankeinnhold til egenskaper ved tanken. Som nevnt innledningsvis, anklager Masvie og Ellingsen oss for ikke en gang å forsøke å forstå Ross. Hvis de her igjen mener å gjemme seg bak fagfilosofiske artikler med betraktelig flere sider til disposisjon enn oss begge, så får det være. Vi har mer enn nok med å forsøke å forstå Masvie og Ellingsen. Også deres siste presentasjon av argumentene bak første premiss er vanskelig å forstå, noe som altså ikke skyldes manglende vilje fra vår side.

Når de skal forklare hva de mener, legger Masvie og Ellingsen fram følgende slutningsskjema, som de hevder både er formalt gyldig og har sanne premisser:

(i) Tankens gjenstand har egenskap F, som innebærer at de er immaterielle.

(ii) Men tanker G har også egenskap F.

(Ergo) Tanker G må også være immaterielle.

Siden de ikke har tatt seg bryet med å formulere premissene i en utvetydig og grammatisk korrekt form, må vi begynne med to tolkningsmuligheter av premiss (i). Dette premisset er åpenbart tvetydig mellom at «de» refererer til «tanken» og til «tankens gjenstand» (og det er ugrammatisk ved at «de» uansett refererer til noe i entall). Hvis de mener det første, må Masvie og Ellingsen være så snille og fortelle oss hvorfor vi skal tro på (i); hele spørsmålet er jo hvorfor det skal følge av at en tanke har et innhold at tanken har egenskapen som innholdet har. Men siden dette kun ville innebære en insistering på at tanken er immateriell fordi dens gjenstand er det (og dessuten gjøre premiss (ii) overflødig) velger vi den andre tolkningsmuligheten.

Ifølge dette alternativet refererer «de» til «tankens gjenstand», slik at premisset lyder: «Tankens gjenstand har egenskap F, som innebærer at tankens gjenstand er immateriell». Vi antar at egenskapen F er å være en bestemmende funksjon. Men tankens gjenstand er jo ikke noen bestemmende funksjon under Masvie og Ellingsens nye definisjon: Gjenstanden for tanken er ikke en mental adderingsfunksjon, som vi altså har sett er en prosess; prosessen å addere er jo selve tenkningen, ikke innholdet i den. Men selv om man skulle være uenig i dette, og påstå at tankens gjenstand er immateriell, så er det uklart hva sammenhengen mellom premiss (i) og (ii) skulle være. Selv om vi antar at tankens innhold er bestemmende, så er spørsmålet hvorfor det skulle følge noe om tanken som sådan fra dette.

Det avgjørende premisset i argumentet er altså (ii), som sier at ikke bare det som tenkes har en bestemt egenskap, men også tenkningen selv: «Men tanker G har også egenskap F.» Men hvis F er egenskapen å være en bestemmende funksjon, altså en prosess, så kan ikke den bestemmende funksjonen samtidig være tankens gjenstand: Det virker rart å si at begge har egenskapen F. Det foreligger heller ingen begrunnelse for premiss (ii). Det nærmeste vi kommer et hint fra Masvie og Ellingsen er følgende: «På samme måte som addisjon er bestemmende, så er også tenkning bestemmende.» Men her ser det mer ut som at de forsøker å trekke en slags analogi mellom addisjon – en matematisk relasjon, ikke en prosess, slik som en «bestemmende funksjon» skal være – og tenkning. Her står det «tenkning», som høres ut som all tenkning, ikke bare addisjonstenkning, men da er det uklart hva sammenhengen skal være. For det er ikke lenger noen sammenheng mellom tankegjenstander som er bestemmende funksjoner, og at tankene selv er det.

Det er mulig Masvie og Ellingsen igjen vil anklage oss for ikke å prøve å forstå. Et første steg på veien vil være å gjøre det klart hva argumentene er og skrive det på en utvetydig form. Neste steg ville være å gi argumenter for premissene. Da kan vi gjøre enda en innsats for å forsøke å forstå. I opplysningens navn kan vi presentere det nærmeste vi har klart å komme en rekonstruksjon, presentere noen korte grunner til å tro at argumentet ikke blir godt av den grunn, og la leseren dømme for seg selv:

P1 Matematiske funksjoner er bestemmende.

P2 Man kan bare tenke bestemmende funksjoner om man tenker bestemmende tanker, som da selv er bestemmende funksjoner.

P3 Ingen fysisk prosess er en bestemmende funksjon.

P4 Mennesker er i stand til matematisk tenkning.

K Mennesket er ikke bare fysiske prosesser.

Hvis det er dette Masvie og Ellingsen tenker på, burde de sagt det. Det må påpekes at deres presentasjon har en helt annen form, og at problemene uansett står i kø: For det første trenger altså Masvie og Ellingsen en veldefinert idé om hva bestemmende funksjoner er. Som nevnt er ikke matematiske funksjoner prosesser i noen interessant betydning, contra P1, selv om de er immaterielle. Vi har heller ikke sett noen grunn til å tro P2, som vi mistenker bør formuleres uten tvetydigheten i å tillegge både tanker og funksjoner egenskapen å være bestemmende, og heller si at vi ikke kan tenke på matematikk uten å tenke bestemmende funksjoner. P3 blir kritisert under. P4 er ukontroversiell.

Andre premiss

Andre premiss i Ross’ syllogisme lyder altså som følger: «Ingen fysisk prosess er en bestemmende funksjon». Masvie og Ellingsen lener seg tungt på Kripkes regelfølgingsparadoks, som sier at det ikke er mulig å vite om en person mener pluss, og ikke en tilfeldig funksjon, quus. En av forfatterne er tilhenger av en Lewisiansk løsning, hvor såkalte «natural properties» styrer tolkning, slik at ettersom «pluss» er en mer naturlig mening enn «quus», så bør vi, uten andre holdepunkter, tolke andre mennesker dithen at de mener addisjon. De to andre forfatterne er ubestemte her, og selv om det er mye (interessant) å si om dette, så vi vil derfor gi et mer generelt svar.

Det generelle svaret er at dette er et problem for «alle». Å postulere «immaterielle aspekter» er ingen hjelp. Hva er det ved de «immaterielle aspekter» som garanterer at vi mener det ene, snarere enn det andre? Kripke påpeker selv at det å postulere en mental tilstand som bare «mener noe» ikke løser noe; han avviser en slik «løsning» som «desperat». Å postulere immaterielle egenskaper virker like ad hoc. Ettersom Masvie og Ellingsen forsøker å motsette seg alle våre antagelser om hva de mener, så vil vi ikke forsøke å avvise mulige «immaterialistiske» svar på regelfølgingsproblemet, men heller la det stå som en åpen utfordring til Masvie og Ellingsen hvorfor det immaterielle er bedre til å følge regler enn det materielle.

Om engler og sirkler

I vårt opprinnelige svar skrev vi: «Vi forstår hva en engel er, men blir ikke immaterielle av den grunn.» Masvie og Ellingsen svarer: «Men dette er enda et sirkelargument: Påstanden vi diskuterer er nettopp hvorvidt vi er immaterielle.» Etter slike anklager vet man ikke lenger hva et sirkelargument er. Vi inviterte til å sammenlikne tanken på engler med tanken på «bestemmende funksjoner». Formen på argumentene syntes oss likt, men vi finner det usannsynlig at noen vil akseptere det første argumentet. Derfor bør de heller ikke akseptere det andre, all den tid vi ikke har fått noen eksempler på hva som skiller dem fra hverandre. All forvirringen rundt hva en bestemmende funksjon er har ikke bidratt til oppklaring på dette punktet, men vi trekker gjerne tilbake vårt sirkelargument hvis Masvie og Ellingsen klargjør at de ikke foreslår en slutning fra innhold til tenkning.

Avslutningsvis vil vi gjerne, som svar på Masvies og Ellingsens velmente belæringer fra exphil-pensum om klassisk filosofi, minne dem om et skille fra samme tid som skillet mellom matematiske sirkler og våre avbildninger av dem: I klassisk filosofi skiller man mellom sofister, de «vise» som allerede har konklusjonene klare og bruker alle overtalelsestriks i boka for å få andre til å tro på dem, og filosofer, som med «kjærlighet til visdom» søker sannheten gjennom argumenter. Vårt opprinnelige bidrag til debatten var en nøktern kritikk av Masvies argumenter. Vi påstod aldri at materialisme er sant. Vi tror de fleste klarer å fylle ut rollelisten.

Noter

[1] Masvie og Ellingsen gjør et poeng av vår eksempelteori ikke bare er immaterialistisk, men også ikke-sekulær. Vi er naturligvis innforstått med at immaterialistiske teorier godt kan være sekulære. Men vi kan ikke nevne alle mulige immaterialistiske teorier, og det var en videre grunn til at vi valgte DCT: Det vanlige skillet i metaetikken dreier seg om naturalisme, ikke «materialisme». Det er uklart om de vanligste ikke-naturalistiske teoriene er «immaterialistiske»; mange av dem vil f.eks. akseptere at normative fakta supervenerer på fysiske fakta. Det er også uklart om det å akseptere at normer er abstrakte forplikter en på å benekte materialisme; det gjør det bare dersom bare reduktiv materialisme fortjener navnet. Mange aksepterer i dag eksistensen av abstrakte størrelser uten dermed å kalle seg «immaterialister» – et poeng vi kommer tilbake til når vi diskuterer datamaskiner. Vi valgte en teori, DCT, som utvetydig faller under rubrikken «immaterialisme».

No comment yet, add your voice below!


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *
Name *
Email *
Website