Menn og abort

17. mars falt dommen i en bisarr sak for Sør-Trøndelag tingrett: En mann er dømt til seks års fengsel for å ha fremtvunget abort hos ekskjæresten mot hennes vilje. Hans ønske om å ikke bli far var så sterkt at han blandet abortmiddel i kvinnens smoothie.

Saken reiser flere vanskelige juridisk-filosofiske spørsmål. Ett er om det ved tiltale og straffeutmåling skal tillegges selvstendig betydning at et svangerskap – i en eller annen forstand et potensielt liv – ble avsluttet. I lys av mannens motstand mot å bli far, aktualiseres også spørsmålet om menn bør ha en viss juridisk rolle i beslutningen av om det skal aborteres – i dag har de ingen. Her vil jeg diskutere det siste spørsmålet.

Et par forutsetninger: Det forutsettes at abort er moralsk og juridisk tillatt. Hvis det ikke var tillatt, ville spørsmålet ikke kommet på spissen. Videre forutsettes det for enkelhets skyld at vi ellers har det systemet vi har i dag; det kan aborteres uten særskilte grunner inntil utgangen av tolvte uke etter befruktning, og etter utgangen av tolvte uke tas avgjørelsen av en nemnd.1 Det forutsettes også – for å unngå å havne i en tradisjonell abortdiskusjon – at det potensielle livet ikke har moralsk betydning. Den litt krøkkete formuleringen «potensielt barn» vil bli brukt for å markere dette.

To problemsituasjoner

La oss ta det alle kan være enige om først: Å få barn har store konsekvenser for både mor og far. Emosjonelt, tidsmessig og økonomisk er det å få barn en livsforandrende hendelse. Dette gjelder både i positiv og negativ retning; for noen menn vil et barn være svært positivt, for andre menn svært negativt. For noen kvinner vil et barn være svært positivt, for andre svært negativt. Gitt de store konsekvensene av å få barn, bør vi gjøre vårt ytterste for å utvikle et lovverk som ivaretar interessene til både kvinner og menn på best mulig måte. Spørsmålet er om den beste løsningen er en som innrømmer mannen flere rettigheter enn han har i dag.

I dag er det kvinnen, og bare kvinnen, som avgjør om det skal aborteres før tolvte uke.2 Den potensielle faren har ingen formell juridisk rolle i abortloven.3 I utgangspunktet er dette rimelig ettersom det er kvinnen som skal bære frem barnet. Men en avgjørelse om abort/ikke-abort har åpenbart konsekvenser langt utover den tiden svangerskapet tar, og det er en klar asymmetri mellom menn og kvinner når det kommer til hvilken kontroll de har over om de skal bli foreldre eller ikke. I lys av dette kan det kan det synes urettferdig å utelate mannens interesser fullstendig. Kunne ikke mannens interesse i å kunne si nei til å bli far i det minste ha en viss vekt overfor kvinnens åpenbare interesser? Og videre: har ikke mannens interesser i å bli far en viss vekt overfor kvinnens interesser i å ikke bli mor?

Disse spørsmålene kan ikke avgjøres generelt eller ut i fra en overbevisning om at det må være «likhet» mellom partene. Vi må se på de argumentene som gjør seg gjeldende i de aktuelle situasjonene. Ingen problemer oppstår der både mann og kvinne vil ha barnet, eller der ingen av dem vil ha det. Litt forenklet har vi to problemsituasjoner hvor det ikke er gitt at konklusjonen blir den samme:

  1. Kvinnen ønsker å fullføre svangerskapet, mens mannen vil avslutte det.
  2. Mannen ønsker å fullføre svangerskapet, mens kvinnen vil avslutte det.

Scenario 1

Hvilke alternativer har vi for å ivareta mannens interesse i en situasjon hvor kvinnen vil fullføre svangerskapet, mens mannen vil avslutte det?

Det må antas at en tvangsabort vil være så inngripende overfor kvinnen at det ikke kommer på tale at mannen skal ha noen «vetorett». Gitt kvinnens ønske om å bringe frem barnet må det forutsettes at barnet blir født – kvinnen har altså ubetinget «vetorett» mot abort – og da står man igjen med alternativer som minimerer konsekvensene for mannen.

En mulighet kan være at en potensiell far har rett til å juridisk «frasi» seg farskapet innen en viss frist før tolvte uke, slik at kvinnen kan ta valget om hun vil bringe frem barnet under betingelsen at mannen ikke blir juridisk far. For en del menn vil dette trolig være bedre enn å bli ufrivillig far, da man i det minste vil slippe plikt til å bidra økonomisk, og noen menn vil trolig føle at de ikke lenger har noe ansvar for barnet hvis de har gjort det klart for kvinnen at de ikke ønsker det. For en del menn vil dette trolig være et attraktivt valg, og spørsmålet er da om lovgivningen bør gi dem det.

Forslaget er problematisk av to grunner: hensynet til kvinnen, og hensynet til barnet.

Scenariet forutsetter at kvinnen ønsker barnet, så en abort vil ikke være kvinnens førstevalg. I forlengelsen oppstår det da en slags tvangssituasjon: Gitt at kvinnen ønsker barnet, og ønsker at det skal være en far i barnets liv, vil hun stilles ovenfor et vanskelig valg hvor noen kvinner kan føle seg tvunget til å ta abort. Her kan det likevel innvendes at hun i det minste har et valg, mens mannen ikke har noe valg overhodet.

Man kan her velge å legge stor vekt på et likhetsprinsipp, og således hevde at mannen må ha tilsvarende mulighet som kvinnen til å unngå å bli forelder. Dette blir likevel i overkant formalistisk, da det som egentlig bør vurderes er forskjellen i de to situasjonene: Hvor mye bedre er situasjonen for mann og kvinne der en slik «juridisk abort» gjennomføres kontra der det barnet føres frem og han er juridisk far? Den reelle forskjellen er ikke så stor, da resultatet etter fødsel trolig uansett vil være at kvinnen har aleneomsorg mens mannen betaler barnebidrag. Mannen har da først og fremst en økonomisk interesse i å frasi seg farskapet, selv om verdien av å føle seg «barnløs» ikke bør undervurderes. Om mannens interesser her utveier kvinnens interesser trengs likevel ikke å tas stilling til, da det er et annet element i vurderingen.

Det må nemlig tas stilling til den uskyldige tredjepart: barnet som her forutsettes født. For gitt det alternativet vi diskuteres, så vil det for hver mann som får «fordelen» av å frasi seg farskapet være et barn som bærer kostnaden ved å ha en biologisk far som har frasagt seg farskapet. Selv om et barn åpenbart kan ha en god oppvekst med kun én forelder, synes likevel den beste løsningen å være at det fortsatt er det formelt juridisk bånd mellom barn og forelder. Denne situasjonen bør analyseres nærmere, men gitt den begrensede plassen, så konkluderer jeg med at situasjonen til kvinnen og barnet samlet må utveier mannens interesse i å ikke bli far.

Scenario 2

Det neste spørsmålet er om det finnes bedre alternativer til dagens lovgivning i situasjonen der kvinnen ønsker abort, men mannen ønsker å beholde barnet.

Her er problemstillingen om mannens interesse i å få et barn kan være så stor at den overgår kvinnens interesse i å ikke bære frem barnet. Denne situasjonen er relativt lik «vanlige» abortdebatter. Det fundamentale er hvordan kvinnens bestemmelse over egen kropp skal veies opp mot andre interesser. Ettersom mange av synspunktene fra abortdebatten vil ha en viss overføringsverdi går jeg ikke inn på dem her.

Hvis vi ekskluderer det potensielle barnet fra vurderingen – for noen en hårreisende antagelse, for andre en selvfølge – kan to poenger nevnes.

Dersom vi anlegger et rettighetsperspektiv, så vil kvinnens rettigheter over egen kropp trolig vinne frem over mannens interesser, ettersom han neppe har en rett til å få barn. (Begrunnelsene for disse rettighetene er så klart et annet, vanskelig spørsmål.)

Dersom vi i stedet anlegger et konsekvensialistisk perspektiv, så blir vurderingen vanskeligere. De negative og positive konsekvensene av å få barn, i løpet av hele livsløpet, vil måtte være avgjørende. Her kan vi tenke oss situasjoner hvor mannen alltid har ønsket seg barn og dette er hans siste sjanse, mens kvinnen har en mer begrenset interesse i å ta abort (for eksempel ønsker hun å fullføre studiene uten barn). I en slik situasjon tilsier en begrenset konsekvensialistisk vurdering at barnet ikke bør aborteres. Det er likevel ikke åpenbart at selv om dette skulle vise seg å være den filosofisk beste løsningen er den dermed også den praktisk beste løsningen – bør den velges i lovgivningen?

For det første vil vurderingen stille veldig forskjellig fra tilfelle til tilfelle, og vil gi opphav til ekstremt kompliserte «beregninger» som må avgjøres av en nemnd eller liknende. Under dagens betingelser vil dette trolig være praktisk umulig å gjøre med noen tilfredsstillende presisjon; det vil også ta tid og det vil kunne skape et høyt konfliktnivå mellom de potensielle foreldrene. For det andre vil den formen for tvungen svangerskap som ville blitt resultatet av en slik lovgivning trolig medføre aborter utenfor helsevesenet, med alle de følgene det har for kvinners helse, og den eventuelle straff disse kvinnene vil måtte få for å uberettiget ta abort; for å bestemme over sin egen kropp. Den endelige avveiningen tilsier nok at lovgivningen ikke bør åpne for slike «tvangsfødsler», selv om det i partikulære tilfeller kan være det moralsk rette.

Konklusjon

Det er neppe grunnlag for å endre lovgivningen for å gi menn en juridisk rolle i avgjørelser om abort. Selv om menn uten tvil har en stor interesse i hvorvidt de blir far, har jeg ikke funnet noen måte å innrømme dem rettigheter som kan utveie kvinnens eller barnets interesser eller håndheves på en god måte. Om vi forutsetter konsekvensialisme så kan det kanskje konstrueres tilfeller hvor den isolert beste handlingen er om en kvinne nektes abort, men en slik ordning vil neppe ha de beste globale konsekvensene. Og uansett: i skjæringspunktet mellom filosofi, jus og politikk kan ikke alltid teorien vinne frem.

Noter

[1] Jf. lov om svangerskapsavbrudd (abortloven) § 2, jf. § 7.
[2] Jf. abortloven § 2.
[3] Verken ordet «mann» eller «far» forekommer i den relevante betydningen i loven.

1 Comment

  1. Jeg er ikke enig i det du sier i scenario 1. Det virker som om du mener kvinnen og barnets interesser overstyrer mannens fordi de er to. Men såvidt jeg kan se veier interessene opp for hverandre i antall, og er minst like sterke i mannens favør.
    Du sier kvinnen blir satt i en slags tvangssituasjon, siden hun da må velge mellom å få barnet uten penger fra faren eller ikke. Men det er da en større tvang å få og måtte ta vare på et barn man ikke ønsker? La oss uansett si at disse er likeverdige. Da mener du at siden det også er et barn som må lide av å ha en far som har frasagt seg farskapet, og samlet blir moren og barnets interesser større. Det er dette jeg ikke ser. Faren har da like stor interesse av å slippe å betale penger til barnet som barnet har av å få penger av faren? Og jeg tror ikke at det å ha en far man aldri snakker med som ikke gir deg penger er så mye værre enn å ha en som aldri snakker med deg men gir deg penger. De pengene moren skulle få og barnet får er jo de samme pengene tross alt.
    Bedre at staten betaler ut ekstra til enslige foreldre så slipper halve bedorlkningen å bli satt i en situasjon der de tvinges til å ta seg av barn de ikke ønsker (potensielt så klart). Ikke det at man ikke burde ta seg av barna sine da, det burde man jo, men det burde ikke være en plikt å gi dem penger, det burde være samfunnets.


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *
Name *
Email *
Website