Kommentar til omtale av «Eksisterer Gud?»

Vi er takknemlige for at Tomas Midttun Tobiassen har skrevet en grundig anmeldelse av boken Eksisterer Gud?, selv om vi stort sett er uenige i hans kritiske innvendinger. Både av den grunn og fordi vi synes temaet er så interessant, har vi lyst til å skrive en kommentar til anmeldelsen.

Første innvending fra Tobiassen er at vi vier langt mer plass til argumenter for Guds eksistens enn mot Guds eksistens. Dette kommenterer vi i boken, og sier at det ligger i sakens natur at det er lettere å komme med argumenter for at noe eksisterer enn mot. Dersom man leser annen litteratur om emnet, vil man finne mange flere argumenter for Guds eksistens enn mot. Men i selve drøftelsen av argumentene kommer vi med mange motargumenter, så balansen er dermed bedre enn anmeldelsen gir inntrykk av.

Tobiassen savner at vi skriver hva boken er ment å skulle oppnå.  Vi skriver i innledningen til boken at vi vil at leseren skal komme lenger i sin tenkning omkring Guds eksistens og at boken skal føre til mer informerte samtaler om Guds eksistens. Dette målet mener vi er innfridd blant annet gjennom anmeldelser som i Filosofisk supplement og vår kommentar til den.

Både anmeldelsen og dens tittel gjør et stort poeng av at vi har valgt en definisjon av «eksistere» som gjør at boken Eksisterer Gud? ikke eksisterer. Det er fordi man må skjelne mellom bokens tankeinnhold og det konkrete eksemplar man holder i hånden, og bokens tankeinnhold kan i følge Tobiassen ikke påvirke hvordan noe er eller beveger seg i verden. Det kan det jo naturligvis – det har jo påvirket Tobiassens tanker og hjerne. Viktigere enn det er som forklart på side 21 at vi kan «si at alt som kan uttrykkes, også eksisterer», men vi fortsetter med at i vår diskusjon er søkelyset «rettet på ‘væren’ i smalere forstand». Vi understreker altså i boken at vi er interessert i et snevrere eksistensbegrep når det gjelder spørsmålet om Guds eksistens. Dermed treffer ikke anmeldelsen med denne overskriften og vinklingen. Boken avviser slett ikke at noe sånt som dens tankeinnhold eksisterer, men presiserer at det vi spesifikt ønsker å vurdere er om Gud eksisterer som mer enn tankeinnhold. Både teister og ateister er enige om at gudsbegrepet eksisterer som en tanke (selv om man kan tenke forskjellig om Gud), men er uenige i om gudsbegrepet også refererer til en Gud som kan ha kausal effekt i verden. Vi har dermed gjort en hensiktsmessig avgrensning av eksistensbegrepet tilpasset den aktuelle debatt om Guds eksistens, og som er nøytralt for begge sider. Det betyr at vi har gjort en god normativ begrepsdefinisjon, og det er derfor ingen innvending å si at det samme begrepet ville passet dårlig om vi skulle diskutere om boken Eksisterer Gud? eksisterer – for det er jo ikke det vi diskuterer!

Neste innvending er at vi har valgt et kriterium for sannhet (nemlig koherens) som er upopulært og dårlig. Belegget for at kriteriet er upopulært er at en undersøkelse blant filosofer viser at få av dem støtter en epistemisk sannhetsteori. Men vårt poeng var at koherens som kriterium brukes bredt blant filosofer, selv om man ikke skulle være enig i koherensteori som definisjon på sannhet. Det er jo veldig vanlig i filosofiske artikler å kritisere folk for inkonsistens og inkoherens, hvilket viser at koherenskriteriet er i allmenn bruk. Når det gjelder påstanden om at kriteriet er dårlig, er vi uenige med anmelderen, og kan ikke se at han gir oss noen grunn til å skifte mening. Vi er også usikre på hvor godt han forstår hvordan vi bruker begrepet når han nevner en innvending mot koherenskriteriet sent i anmeldelsen, nemlig at det favoriserer ad-hoc-løsninger. For saken er jo den motsatte, noe vi understreker når vi på side 32 viser til at det andre av tre aspekter i kriteriet er sammenknytning. Fordi en teori er mer koherent jo flere og sterkere koblinger det er mellom data, vil en ad-hoc-teori hvor det altså er få og svake koblinger mellom hypotese og data, score dårlig på koherens.

Anmelder mener at vi subjektivt velger en definisjon av eksistens og sannhet som skal tale til vår fordel, men etter vårt skjønn er begge deler gode valg som passer til debatten. I samme spor savner anmelderen flere motargumenter, og vi kritiseres for tydelig å ha valgt side i debatten istedenfor å gi en mer nøytral oversikt. Men som vi sier innledningskapittelet (side 10) er boken både en oversikt over debatten om Guds eksistens, og et innlegg i debatten. Da må det være lov å velge side, som vi har gjort, i håp om at andre skal komme med motargumenter, slik Tobiassen har gjort.

Anmelder anklager oss for både å være kritiske til God of the gaps-tenkning og samtidig selv havne i God of the gaps-fella. Det bør her nevnes at vi sier følgende om God of the gaps- tenkning (side 70):

Nå er det i og for seg ikke noe galt med å foreslå Gud som svar på et uløst problem. Det man da gjør, er bare å komme med en falsifiserbar hypotese, som eventuelt viser seg ikke å være god. Det er heller ikke slik at naturvitenskapen for lenge siden hadde mange hull og nå er nesten alle fylt. Noen hull har vært åpne alltid. Lukkede og nye hull åpnes etter paradigmeskifter. Noen ganger blir gudsargumenter styrket ved nye oppdagelser i naturvitenskapen, som Big Bang eller universets fininnstilling. Mye av kritikken mot God of the Gaps er derfor etter vår mening overdrevet.

De siterte punkter vil dermed være vår respons til at Tobiassen mener vi ikke klarer å distansere oss nok fra God of the gaps-tenkning: vi ønsker ikke distansere oss mer enn vi gjør.

Tobiassen mener også at vi burde tatt opp filosofiske fremskritt som viser at Gud er overflødig i debatten om bevissthet og objektive verdier, men siden vi tar opp slike alternativer, er vel innvendingen at vi burde tatt opp mer. Vi tror ikke det finnes noen bedre alternativer her, så det kunne være interessant å høre konkret hva Tobiassen savner.

Tobiassen skriver følgende:

Et vanlig prinsipp i filosofi er «Ockhams barberkniv»: Velg den teorien som har færrest entiteter. I dette tilfellet er det dessuten snakk om en entitet utenfor tid og rom, en entitet vi ikke kan se, ikke kan gjøre eksperimenter for å oppdage, osv. Noen slik kritisk vurdering av teisme finner man ikke i Eksisterer Gud?

Ockhams barberkniv sier imidlertid ikke at man skal velge den teorien som har færrest entiteter, men den enkleste teorien dersom de for øvrig er like koherente. Vi tar opp dette problemet i boken og skriver følgende (side 167):

Argumentet om at man bør tilstrebe enkelhet og ikke innføre ukjente størrelser man ikke kjenner fra før, har altså ganske liten verdi når det gjelder Gud som forklaring på alt annet. Både fordi det som er forklaring på alt annet, naturlig nok vil være ulikt alt annet, og fordi vi har sett at kvantefeltet og Gud ikke er så forskjellige som man skulle tro. Forskjellen på Gud og kvantefeltet er først og fremst det med personlighet, sinn og bevissthet, men dette er ikke ukjente og mystiske størrelser, men størrelser vi allerede kjenner fra vår verden, i det minste som fenomener.

Tobiassens neste punkt handler om forholdet mellom Guds egenskaper. Han sier at vi gjør en feilslutning når vi sier at dersom Gud kan alt må han også vite alt. Tobiassens motargument er at selv om man kan løfte alt som finnes betyr det ikke at man vet om alt som finnes. Men poenget vårt er ikke å slutte fra kunne til vite, men fra å kunne alt til å vite alt. Den som kan alt, kan skaffe seg all kunnskap, og evnen til å gjøre diverse ting forutsetter all kunnskap. For eksempel vil evnen til å informere om alt som er sant (som en allmektig Gud har) forutsette at han vet alt (selv om vi tar opp noen unntak til Guds allvitenhet i boken). Samtidig er det ikke slik at vi hevder at slike forhold følger med logisk nødvendighet, men at det er en sammenheng mellom de ulike sidene ved det klassiske gudsbegrepet som vi diskuterer. Når det verken er en logisk motsetning mellom Gud som allmektig, god, allvitende osv., og disse tingene kan vises å henge sammen, styrkes koherensen i gudsbegrepet.

Tobiassen hevder så at Guds godhet ikke følger med nødvendighet fra Guds allvitenhet og frihet. Vi er for så vidt enige i det, så derfor skrev vi ikke at det følger, men at Richard Swinburne argumenterer for at det følger. Selv om det er gode induktive grunner for å tro det, så er det ikke sikkert, og derfor uttrykte vi oss litt mer forsiktig. Det vi sier mindre forsiktig er at det ikke er noen motsetning mellom at Gud er allvitende og god og at dette tvert i mot henger godt sammen.

Tobiassen mener at det er en klar spenning mellom det vi sier om objektive verdier og det vi sier om Eutyphro-spørsmålet. Det hadde det nok vært dersom vi i kapittelet om objektive verdier hadde definert slike verdier som objektive uavhengig av hva Gud måtte mene, men vi definerte bevisst objektive verdier som sanne uavhengig av hva mennesker måtte mene. Gitt denne presiseringen kan vi ikke se at det er noen motsetning.

Dersom dette var de beste innvendingene man kan reise mot argumentene i boken, taler det etter vår mening i retning av at argumentene der må være ganske gode.