Klær og moral: Er det greit å pynte seg?

Advarsel: Nedenstående representer én side ved forfatteren, et av de synspunktene jeg bærer med meg i hverdagen og noen ganger finner såre overbevisende, andre ganger bryskt avviser. Det representerer altså ikke min hele og udelte personlighet. I stedet for å framføre en dannet dialog mellom de ulike stemmene som huserer i meg – akk, to sjeler bor i mitt bryst – har jeg valgt å la den ene få komme uforstyrret til orde i en sta og ensidig monolog. Motforestillinger dukker riktignok opp, men da for å bli nedsablet. Håpet er at andre vil forsvare motforestillingene bedre i kommentarfeltet. Det er fritt fram, og jeg holder naturligvis muligheten åpen for at jeg – en av meg – vil endre mening.1

Forbehold: Teksten representerer ikke mine standarder for akademisk argumentasjonsnivå. I tråd med bloggsjangerens konvensjoner er den et forsøk på å rydde opp i uklare tankerekker, hvor veien er like viktig som målet. Betrakt gjerne teksten som en terapi for en splittet personlighet. Eksamenstiden har vært en forstyrrende faktor, og det skal også sies at emnet jeg behandler er usedvanlig dypt og vanskelig å trenge gjennom. Men nå til saken.

For en stund siden var jeg innkalt til jobbintervju for en doktorgradsstilling. I den forbindelse var det noen som sa til meg, halvt spøkefullt, at jeg måtte huske på å kle meg pent og ikke se ut som jeg nettopp hadde våknet opp under en gran. Når denne påminnelsen ikke var helt og holdent spøkefull, er det nok fordi (i) jeg er truandes til å glemme den slags og (ii) generelt legger lite vekt på min framtoning og derfor til tider ser ut som jeg kommer rett fra skogen. Kanskje var det hentydningen (sannsynligvis innbilt) til slike laster som gjorde at jeg valgte å svare med en forurettet liten preken: Siden utseende er irrelevant i en jobbansettelsesprosess, aktet jeg ikke å kle meg et hår annerledes enn vanlig, nei, det var faktisk om ikke direkte umoralsk så egentlig uredelig å føye seg etter slike sosiale konvensjoner for personlig vinnings skyld. Selv om man kunne unnskylde at svake sjeler bøyde seg og tok på seg sine akademiske skjorter, blazere og skinnvesker, var det noe man av respekt for seg selv, sin komité og sine konkurrenter bør avstå fra. Jobbintervjuer er ikke fesjå! Slik fortsatte jeg en liten stund, inntil protestene fra mine tilhørere tok overhånd.

Muligens på grunn av tonen den ble framført i, utløste denne uskyldige lille salven et ras av innsigelser fra mine tilhørere: Dette var det mest absurde de hadde hørt på lange tider, muligens overhodet, og det falt på sin egen urimelighet. Ikke bare ville det gå ut over meg selv om jeg lot handling følge ord, men også med rette; man bør kle seg fint på intervju, ikke bare av hensyn til egen vinning, men av respekt overfor seg selv, komiteen, de sosiale spillereglene, og mange andre ting. Slik fortsatte de en lang stund, mens jeg holdt på mitt.

Diskusjonen har blusset opp ved flere anledninger, gjerne etter inntak av øl. Både argumentasjons- og underholdningsverdien har variert, men det er uansett klart at temaet er brennbart. Jeg har stått på mitt, ut fra argumenter blant annet som det jeg legger fram i det følgende. Og mine tilhørere har protestert, ut fra ulike argumenter som jeg i det følgende skal tilbakevise som lite holdbare.

Det skal sies at jeg rett nok så langt ikke har latt praksis følge teori, men dette skyldes først og fremst at andre og mer egennyttige deler av meg har fått overtaket, ikke at motargumentene har vært spesielt imponerende. La meg begynne med å legge fram et litt klarere argument for hvorfor man ikke bør kle seg pent til jobbintervju.

Hovedpremisset er at folk ikke bør velges til en jobb på grunn av utseendet, dersom utseendet er irrelevant for jobben. Men dette gir ikke uten videre konklusjonen at man ikke bør kle seg pent. Vi trenger flere premisser. Et slikt tilleggspremiss kan være at hvis folk ikke bør velges til en jobb ut fra utseendet, så bør man heller ikke spille på utseende. Og det videre premisset at det å kle seg fint er å spille på utseende. Og dermed har vi noe som likner på et argument:

P1     Man bør ikke velges på grunn av utseende (når utseende er irrelevant for jobben).

P2     Hvis man ikke bør velges ut fra utseende, så bør man heller ikke spille på utseende.

P3     Det å kle seg pent når man går til intervju er å spille på utseende.

K        Man bør ikke kle seg pent når man går til intervju (når utseende er irrelevant for jobben).

Med visse bagatellmessige omskrivinger er dette deduktivt gyldig (om leseren fortsatt er misfornøyd med min presentasjon får hun betrakte formaliseringen som, ja, en oppgave til leseren). Oppgaven min nå er å forsvare premissene. Jeg tar dem i den rekkefølgen de er nevnt.

Premiss 1

Hva er så galt med å velge folk på grunn av utseendet? Jeg mener premisset har en viss intuitiv overbevisningskraft. Hvis utseende ikke er relevant for om man gjør en god jobb, bør man ikke velges på grunnlag av sitt utseende, men på grunn av sine kvalifikasjoner (som jeg kommer til om et øyeblikk, vil jeg faktisk gå enda litt lenger og hevde at de naturgitte delene av utseendet vårt ikke bør være tellende selv om det skulle ha en minimal virkning på utkommet). I de fleste stillinger er utseende ikke relevant for hvor god jobb man gjør, og i hvert fall ikke i akademisk sammenheng, som var den relevante. Man kan naturligvis bestride dette, og si at utseende er relevant i mange tilfeller. Dette er for så vidt riktig, men jeg vil bestride at det gjelder særlig mange yrker. Greit, i en stilling som modell eller prostituert vil utseendet ha stor betydning for om man gjør en god jobb eller ikke, men dette var ikke relevant i situasjonen (jeg har aldri ansett meg kvalifisert). Jeg vil også hevde at de færreste stillinger er som disse, og at min situasjon derfor er representativ for mange andre. I mange tjenesteyrker spiller utseende en viss rolle, som for resepsjonister og butikkansatte. Vår interaksjon med andre påvirkes av deres utseende. Vi kjøper kanskje mer av pur unge jenter med utseendet med seg enn av erfarne men desto mer alderstegne kvinner, og dette kan kanskje betraktes som en kvalifikasjon. Det er en kjent sak at yngre kvinner ofte har blitt foretrukket som nyhetsopplesere framfor eldre. Og man kunne jo argumentere for at det gjelder mange flere «sosiale» yrker, som sykepleiere og lærer. En universitetslærer med en stor nese vil kanskje i noen grad trekke oppmerksomheten bort fra innholdet i det han underviser i. Jeg vil likevel hevde at i de sistnevnte yrkene er ikke utseende særlig relevant, og at det i hvert fall ikke bør være det. I valget mellom to personer med ellers like kvalifikasjoner bør man derfor heller trekke lodd enn å velge den med penest nese, selv om nesen skulle ha en viss betydning for utførelsen av yrket.

Hvis man vil utfordre meg på dette, vil jeg si at et visst rettferdighetshensyn bør spille inn her: Utseende er ikke noe man har valgt selv, og selv om det til en viss grad kunne spille inn på resultatet av jobben, bør man se bort fra det fordi man rett og slett ikke bør ha fordeler av slike ting. Pene mennesker har nok fordeler som det er, ikke bare i kjærlighetslivet (for eksempel er menns partnervalg ganske pinlig) men i livet generelt. Minimale gevinster som følge av for eksempel velformet nesegrev bør derfor ses bort fra. Selvsagt er det tilfeller hvor gevinstene er såpass store at utseende bør spille en rolle, men jeg fastholder at min situasjon var representativ for de aller fleste stillinger i at utseende ikke spiller en tilstrekkelig rolle til at det bør ha noen vekt i ansettelsen.

En noe mer rimelig innvending er at det jeg sier her er på siden av saken. Spørsmålet er ikke om man skal tenke på vårt naturgitte utseende, men om hvordan man kler seg, hvilket i motsetning til neseform er noe man «kan noe for».2 Igjen vil jeg imidlertid si at utseende, også den biten av det som man er ansvarlig for, i de aller fleste jobber er irrelevant. En lærer i professordress vil kanskje, alt annet likt, være noe bedre egnet enn en lærer som kjøper klærne sine på felleskjøpet, men forskjellen ser ut til å være minimal.

En langt mer interessant innvending er at det er rasjonelt å velge på grunn av utseende selv om det i seg selv ikke spiller noen rolle for jobben. Hvordan man kler seg sier en hel del om ens psykiske egenskaper (ens naturgitte ytre sier kanskje også noe, men dette er mer omstridt).3 Mange ting sier noe om hvem vi er utover hvilke kvalifikasjoner vi har eller hva vi uttaler; kroppsholdning, gester, tonefall, blikkontakt, osv. er også viktig og en naturlig del av det å opptre i det sosiale rommet. Det å kle seg kan ses som en naturlig forlengelse av dette. Vi kommuniserer gjennom klærne på samme måte som vi kommuniserer gjennom kroppen for øvrig. Selv om klærne i seg selv ikke spiller noen rolle for utførelsen av arbeidet, spiller de i intervjusituasjonen en viktig rolle for å signalisere hva slags person man er.4 Vi uttrykker mye gjennom klærne som er relevant for jobben, selv om klærne i seg selv ikke er relevante. For eksempel kan man uttrykke at man har ordenssans, eller at man har god sosial teft, eller at man oppfinnsom, kreativ, eller intelligent. Dette gjelder både generelt i livet og i en spesifikk situasjon som jobbintervjuet, hvor det å følge konvensjonene for eksempel kan uttrykke at man er en person som er villig til å samarbeide med andre, mens det å bryte dem lett kan tolkes som oppsetsighet og egenrådighet. Eller det at man gjør en innsats i forhold til det ytre viser at man vet hva en situasjon krever, og er villig til å legge ned arbeid for å takle den best mulig.

Dette virker for min del langt mer rimelig, og nærmer seg det andre deler av meg hevder. Samtidig har jeg følelsen av at det er en rasjonalisering for å få meg til å godta noe jeg ønsker å mene, men ikke egentlig har gode argumenter for. Jeg er enig i at man signaliserer egenskaper gjennom sin klesdrakt, og at disse egenskapene er relevante for en jobbsituasjon. Og jeg er enig i at det ikke er noe galt i dette, men at det tvert i mot er en nødvendighet, i hvert fall i den forstand at vi ikke kommer unna det.5 Problemet er likevel at vi her baserer oss på rene konvensjoner. Gitt et sett med sosiale konvensjoner kan vi få hva som helst til å signalisere hva som helst. For eksempel kunne vi legge ned som regel at grønn alpelue betyr «jeg er hyggelig», og det å ikke gjøre det ville bety det motsatte. I så fall ville jeg måtte passe på alpelua før jeg gikk på intervju. Problemet med dette er at det er for enkelt; alle forstår at man må gå med grønn alpelue. I beste fall kan man si at det uttrykker at man er minimalt intelligent, men det er også det eneste. Det er altså fortsatt lite troverdig at det skal være rasjonelt å bedømme folks kompetanse ut fra deres klesdrakt, det man måler, er snarere hvorvidt man følger de sosiale dansetrinnene på riktig måte, noe som i svært liten grad sier noe om hva slags arbeidstaker man er. I en akademisk sammenheng bør det sannsynligvis være et pluss at man (for å fortsette metaforen) viser tilstrekkelig kritisk sans til at man velger å tre ut av en i seg selv meningsløs dans.

Man kan innvende at våre kleskoder ikke er av denne banale typen, men langt mer komplekse, og at «signalene» vi sender, «meningen» til klærne, er av en helt annen art enn et påstandsinnhold av typen «jeg er hyggelig» (faktisk er det veldig vanskelig å si noe klart om hva klær sier – det blir som å snakke om arkitektur, man kan bare danse det). Dette er jeg enig i, men byrden ligger på mine motstandere i å vise at den komplikasjonen er tilstrekkelig til å gjøre klær til noe annet og mer en kompleks dans som er irrelevant for faglige kvalifikasjoner.

Man kan forsøke å styrke innvendingen ved å påpeke at selv om klær kanskje er en dårlig indikator på arbeidsevne, er vi i en begrenset situasjon som intervjuet avhengig av nettopp slike «shortcuts» i når vi foretar bedømningen. Vi er nødt til å basere oss på førsteinntrykk, og klær spiller en vesentlig rolle her. Igjen er jeg enig i at intervjusituasjonen er begrenset, og at man derfor må basere seg på alle tilgjengelige holdepunkter. Svaret mitt er imidlertid at man nettopp derfor må fokusere på de holdepunktene som faktisk er relevante, og i hvert fall ikke dyrke vår hang til forhastede beslutninger basert på utseende eller for den saks skyld kroppsholdning, fast håndtrykk, osv. Selv om det naturligvis er en psykologisk realitet at vi rent faktisk bedømmer hverandre ut fra slike kriterier, og heller ikke kan unngå det helt, må vi stille høyere krav til oss selv.

Jeg skal imidlertid medgi at ikke alt er sagt her; man kan gå videre for å forsøke å underminere P1. Men så langt er det en oppgave jeg overlater til mine lesere, og uansett er det på tide å gå videre.

Premiss 2

Hva er så galt med å spille på utseende? Selv om vi aksepterer P1, er det langt fra klart at man ikke bør spille på utseende i en intervjusituasjon. For det første (1) vet man at andre vil gjøre det. Hvorfor skal man stille seg bakerst i køen med lua i hånda når de andre slåss om å komme først? Skal jeg la være når alle de andre gjør det? Selv om man kanskje «ideelt sett» burde la være, er det at alle andre gjør det, og at en selv har ulempe av ikke å gjøre det, grunn nok til å kle seg pent. For det andre, og mer grunnleggende (2), er det ikke gitt at det at man ikke skal bedømmes på grunnlag av utseende betyr at man ikke skal kle seg pent, selv ideelt sett. Selv om det er galt å herme etter folk som snakker rar dialekt betyr ikke det at man skal slutte å bruke rare dialekter. Det betyr bare at de som hermer etter skal slutte å herme.

For å ta det andre (2) først, så er det nok vesentlig her hva slags fenomen vi har med å gjøre. Eksempelet med å bruke rare dialekter er ikke representativt. Her er det jo ikke snakk om at man spiller på noe for å oppnå noe (det er også vesentlig hva vi legger i «spille på», men dette kommer jeg tilbake til under P3). Og det er uansett absurd at man etisk sett burde skifte dialekt.6 Et bedre eksempel er å spille på sex for å oppnå noe. La oss si at man ikke bør få fordeler fordi om man er nokså sexy. Igjen kan vi tenke på en jobbsituasjon (men det finnes naturligvis mange andre situasjoner hvor det at noen er tiltrukket av deg gjør at du slipper lettere unna): Selv om hovedansvaret vil ligge på dem som gir fordelene, virker det rimelig at det heller ikke er riktig å utnytte deres svakheter ved å spille på dem. Man bør altså ikke gi noen fordeler fordi om de flørter med deg og kommer med frivole antydninger, men dette betyr ikke at det ikke ligger noe ansvar på den som flørter og kommer med frivole antydninger.7 Hovedansvaret for ansettelser på feilaktig grunnlag ligger hos arbeidsgiver, men det er likevel klanderverdig å aktivt prøve å dra fordeler av det.

Den første innvendingen (1) kan imidlertid virke mer rimelig rimelig: Man bør ikke gi seg selv ulemper som er uproporsjonale med viktigheten av målet man ønsker å oppnå. Med andre ord er ikke problemet ved deltakelse i et meningsløst ritual som irrelevant grunnlag for ansettelse stort nok til å rettferdiggjøre at man risikerer å miste en jobb man ellers ville ha fått. Man trenger ikke være etisk egoist for å mene at man i mange tilfeller bør ta hensyn til egen interesse.

Imidlertid er argumentet sårbart i begge ender: På den ene siden (A) er det uklart om man virkelig gjør så stor skade mot seg selv ved å kle seg som normalt. Kanskje man senker sjansen for å få jobben med et par prosent, men er det rimelig å tro at sjansen faller drastisk? Man antar jo at komiteen består av relativt intelligente mennesker som evner å skille vesentlig fra uvesentlig (jf. poenget om respekt nevnt innledningsvis).8 På den andre siden (B) er det uklart om problemet virkelig er så lite som argumentet antar. En analogi kan være til hjelp her:

Sett at vi hadde en institusjon hvor det ble forventet at man hadde med en liten gave til lederen for komiteen, la oss si et pengebeløp. Vi ville naturligvis (i dag) betrakte dette som bestikkelser og korrupsjon, men vi trenger ikke å se det slik. La oss si at det ble forventet at man ga en relativ beskjeden sum, slik at alle med en viss innsats kunne klare å bidra med den (på samme måte som de fleste i dag med minimal innsats kan skaffe seg klær som anstår seg et intervju). Og la oss si at gaven ikke var absolutt nødvendig, altså ikke som en avgift, men ble vurdert som noe som «passet seg». Fraværet av en liten gave ville slå negativt ut for den som kom på intervju, men ville ikke nødvendigvis være avgjørende. Vi kan anta at denne konvensjonen ble forsvart med liknende argumenter som vi har nevnt over. For eksempel er en slik gave er en fin gest, et tegn på vennskapelighet. Dessuten signaliserer vennlighet, ordenssans (for eksempel viser det at man er i stand til å sette av penger), evne til å yte det situasjonen krever, osv. og er altså et godt holdepunkt i en situasjon hvor man må bruke all tilgjengelig informasjon. Vil det i en slik situasjon være rimelig å motarbeide institusjonen ved å nekte å delta i den?

Det virker naturlig å si at svaret er ja. Selv om institusjonen ikke er veldig skadelig, er den langt fra ønskelig. Kanskje gaven til en viss grad signaliserer ønskelige egenskaper hos gavegiver, men som jeg argumenterte for under diskusjonen av P1, er en slik funksjon ikke tilstrekkelig. Gaven er og blir et i seg selv meningsløst ritual som ikke står i noen indre sammenheng til det som teller eller rettere sagt bør telle i en ansettelse. Derfor står den i veien for en rettmessig ansettelsesprosess.

Men er det så klart at svaret ikke er nei? Man kan argumentere for at det å trekke seg ut av en situasjon ikke vil ha den ønskede effekten, og derfor heller ikke vil tjene saken. Hva hjelper det om jeg spiller meg selv ut over sidelinjen ved å trekke meg ut av praksisen? Sannsynligvis bidrar det heller til at institusjonen består, og at jeg selv framstår som en idiot som man i hvert fall ikke trenger å ta hensyn til (her viser det seg en sjelden konsekvensialistisk side ved meg selv). En umoralsk verden, eller institusjon, kan kreve umoralske handlinger. Svaret her likner på Hegels kritikk av «den skjønne sjel» som trekker seg tilbake fra et umoralsk samfunn for ikke selv å få blod på hendene, men derfor heller ikke får utrettet noe i moralens tjeneste. Tilsvarende er det ikke alltid best å vende det annet kinn til, slik Jesus foreskrev; selv om vold avler vold, kan vold være nødvendig dersom den verden du forsøker å overbevise er for forstokket til å forstå et mer rasjonelt språk.

Jeg har atskillig sympati med denne typen innvending (desto merkeligere at ingen av dem jeg har diskutert emnet har vært inne på den). Men det er et empirisk spørsmål hvilken strategi som har best konsekvenser. Gandhi klarte som kjent å velte et urettferdig regime ved gjentatte sivil ulydighet, noe det er naturlig å tenke på som det annet kinns politikk i en særdeles aktiv form. Trolig ville han ikke ha oppnådd samme resultat ved heller å gjøre gode miner til slett spill og delta i samfunnet for først å oppnå politisk makt, deretter å undergrave regimet innenfra.

Naturligvis er ikke dette eksempelet avgjørende; i andre situasjoner kan det være motsatt. Men det er verdt å tenke over om det å late som man aksepterer en praksis virkelig er det beste middelet for å få folk til å gå i mot den.9 Selv om man fortsatt kan gå videre her, velger jeg altså igjen å overlate bevisbyrden til mine motstandere og gå videre til siste premiss.

Premiss 3

Det å kle seg pent er da ikke å spille på utseende! Det er en naturlig del av vårt handlingsrepertoar, ikke noe vi gjør med et bestemt strategisk mål for øye. Det blir altså feil å betrakte det å kle seg godt som en handling med det mål å oppnå personlig vinning.

På overflaten kan dette kanskje virke som en rimelig innvending, men som jeg vil gjøre klart, mener jeg den er lite overbevisende. P3 gjelder i de aller fleste tilfeller – og når den ikke gjelder, er det i seg selv kritikkverdig, noe jeg skal forklare om et øyeblikk. Hovedsaken her er hva man legger i uttrykket «spille på». Uttrykket er vagt, men som det vil komme fram, bruker jeg det i en svak betydning hvor det i å kle seg pent på intervju i de aller fleste tilfeller vil være å spille på utseende.

Jeg tror det stemmer bra at de fleste har få eksplisitte mål med hvordan de kler seg – som med mye annet vi gjør i det sosiale rom. Som jeg har vært inne på, er det å kle seg en del av vårt «naturlige» og «spontane» handlingsrepertoar, en del av «vannet vi svømmer i». Dette gjelder nok for mange selv i såpass «unaturlige» situasjoner som jobbintervjuer. Men det at det ikke er eksplisitt, betyr ikke at det ikke er mulig å være seg bevisst denne typen mål. Fra dagliglivet tror jeg de fleste er kjent med at vi gjør noe med hensikter som først senere demrer for oss; vi trenger å stille oss selv det riktige spørsmålet (eller at noen andre gjør det), eller vi har mindre gode motiver vi først klarer å vedkjenne oss i etterkant. Jeg ser ikke at det er noen god innvending mot å si at noen «spiller på» sitt utseende at de gjør det uten å tenke over det. Dette hører med blant de tingene jeg anser det som ganske rimelig at mange gjør ut fra visse mål, uten at disse målene er spesielt til stede i bevisstheten i det man utfører handlingene. I motsetning til for eksempel Jon Elster ser jeg heller ikke noe i veien for ubevisste strategier; jeg tror vi gjør ganske mye med hensikt men lite bevissthet.10 At man flyter med i «das Man» når man handler står altså ikke i motsetning til å spille på sitt ytre for å oppnå fordeler.

Imidlertid vil jeg ikke en gang si at det er nødvendig at det er en hensikt bak handlingen. Slik jeg velger å bruke «spille på» her, er det tilstrekkelig at handlingen har de relevante konsekvensene dersom man samtidig vet at handlingen har disse konsekvensene. Et eksempel kan kanskje gjøre dette litt klarere: Sett at du pleier å snakke med brå og heftige bevegelser når du henvender meg til en bestemt person, la oss si naboen din. La oss videre si at disse gestene gjør nabo din litt engstelig, noe som gjør at hun alltid gjør det du ber om, noe du i sin tur liker.

Så lenge du ikke vet at gestene dine har denne virkningen, virker det urimelig å si at du «spiller på frykt» for å oppnå et ønskverdig resultat. Men la oss til slutt si at det etter hvert går opp for deg at det er gestikuleringen min som påvirker henne. Og la oss si at du fortsetter å gestikulere på samme måte etter dette, men at det fortsatt ikke er hensikten med gestikuleringen at naboen skal bli engstelig. Du bare gjør slik du alltid har gjort når du prøver å overbevise henne, uten tanke på at det faktisk har denne virkningen.

Slik jeg bruker ordene her, vil jeg si at det at du vet at dine handlinger har disse virkningene gjør at du «spiller på» hennes engstelse (jeg innrømmer at dette nok er å tøye ordene litt, men betrakt det som en teknisk term). Det er ikke tilstrekkelig at hennes engstelse ikke er målet for handlingen din; det er nok at det er et faktisk ledd i hvordan du oppnår dine mål.11 Hvis du vet at du gjør henne engstelig, er dette noe du er ansvarlig for, selv om det ikke er noe du gjør med hensikt. Det gjelder ikke mindre dersom det at du gjør henne engstelig faktisk hjelper deg i å nå dine mål.

Poenget her er bare at det at utseende spiller en rolle i intervjusituasjoner (og mange andre situasjoner) er noe vi kan og bør vite fra dagliglivet. Vi kjenner til disse mekanismene fra vår daglige erfaring, også i våre egne bedømmelser. I tillegg har vi naturligvis etter hvert empirisk belegg for det. Psykologiske undersøkelser har for eksempel vist at folk med et heldig ytre tjener bedre og kommer lettere fra det i rettssalen.12

Nå er det naturligvis mulig å ikke være bevisst slike ting. I så fall skal jeg bite i meg P3, og dermed konklusjonen: Hvis man ikke er seg bevisst hva slags mekanismer man gjør bruk av, kan man ikke kan klandres for å kle seg opp. Men dette krever at man ikke kjenner til grunnleggende strukturer ved vår sosiale hverdag, noe de fleste som har gjennomlevd ungdomsskolen har forutsetninger, og, viktigere, ansvar for. Er man seg ikke bevisst disse strukturene, får man heller kritiseres for å være ukritisk og blind overfor den verden man lever i – for, som Sokrates sa, å leve et uutforsket liv. Det anser jeg, tross alt, for å være en langt mer alvorlig forseelse enn å gå med blazer på intervju.

Noter

[1] Bård, Feroz, Hilde, Ida, Jens, Lars, og andre: Hansken er kastet!

[2] Man kan også innvende at heller ikke «naturlig» utseende er «naturgitt» i og med de store framskrittene menneskeheten har gjort innenfor feltet plastisk kirurgi, jf. Ole Martin Moens blogginnlegg tidligere i høst. Argumentene nedenfor gjelder også om man vil «pynte seg» før et intervju på denne måten.

[3] Frenologien er i dag diskreditert som vitenskap, men skallemålinger var populære i Norge i de første tiårene av 1900-tallet. Mest sier ens fysikk naturlig nok om ens evne til fysisk arbeid, men dette setter jeg også til side i nåværende situasjon. I den grad for eksempel en person med svak fysisk form vil være «mindre egnet» i akademia fordi man kan forvente høyere sykefravær, vil jeg si at dette igjen, innenfor visse (om enn uklare) grenser bør la rettferdighet overstyre hensyn til minimal gevinst.

[4] Her kunne man argumentere for at klesdrakt likevel er mer relevant for yrkesutøvelse enn det mitt eksempel over (neseform) tilsier. Dette er imidlertid en mer ambisiøs rute, og jeg tror ikke det er særlig rimelig når man tenker over det. Det er langt mer rimelig å si at kroppsspråk og tonefall spiller en vesentlig rolle, enn at dress eller hettegenser gjør det, selv om gester og klesdrakt til en viss grad danner en enhet.

[5] Jeg er altså også enig i at det ikke finnes noe klesmessig «meningsnullpunkt» – en slags drakt som ikke signaliserer noen ting. Eneste mulighet ser ut til å være uniformering, men det uklart om dette er et nullpunkt eller ikke snarere en eller annen kollektiv mening. Men tanken om et nullpunkt er likevel interessant. Jeg tror Derrida har skrevet interessante ting her om det å si noe og ikke si noe, men dette vet jeg ingenting om.

[6] En helt annen sak er at folk faktisk skifter dialekt ut fra sosiale reaksjoner, og kanskje til og med skammer seg over dialekten sin.

[7] En mulig, men betent, analogi er diskusjonen om hvorvidt kvinner aldri har noen form for ansvar for uønskede seksuelle tilnærminger. Svaret er ikke poenget her; det at debatten eksisterer viser at det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig.

[8] Merk at jeg ikke har sagt at man bør kle seg anti-pent, som Diogenes ikledd sin tønne. Jeg har rett nok stor sans for Diogenes og kynikerne (når de da ikke blir kynikere i moderne forstand) og deres opprør mot sosiale konvensjoner, men påstanden her er ikke at man skal komme med et slikt «statement» i en intervjusituasjon (hvor det er irrelevant). Påstanden er bare at man ikke bør kle seg for å oppnå klesmessig irrelevante fordeler.

[9] Det virker også klart at konklusjonen her avhenger av hvor alvorlig vi tenker det er å inngå i institusjonen (A). Det vil ikke være akseptabelt å gå gradene i konsentrasjonsleiren for siden å underminere systemet fra en opphøyd posisjon.

[10] Under en viss lesning kan jeg kanskje ha sympati med Elster, for eksempel når man snakker om prinsipiell tilgang for subjektet. Men dette er langt fra noe jeg er sikker på, og uansett uklart, komplisert, og irrelevant for diskusjonen her.

[11] Eksempelet har likhetstrekk med situasjoner som ofte diskuteres i forbindelse med diskusjoner av «prinsippet om dobbeltvirkningen». Merk at konsekvensen i mitt eksempel er et «uintendert middel» for å oppnå målet, ikke en ren bieffekt.  Ting blir for øvrig fort ganske kompliserte her. Poenget mitt er bare at en slik kjent, om enn uintendert, side av handlingene dine er moralsk relevant.

[12] Jeg har ikke i farta hatt tid til å referere til empirisk belegg her, men en standard lærebok i sosialpsykologi holder.

17 Comments

  1. Der er en Mulighed, hvorfor jeg ikke kan see, at skattede Herr Broder Georg har taget Høide; nemlig den, at man i Almindelighed, hvad enten man skal til Interview eller ikke, bestræber sig paa at klæde sig pænt. Skal man i saa Fald lade sig interviewe i en til Anledningen foruslet Dragt? Det kan godt være, at det, at klæde sig pænt er — med eller uden Hensigt — at spille paa Udseendet (vel Tøiets Udseende?). Men er det alt, det er? Er det ikke ogsaa simpelthen at foretrække det Vakkre fremfor det Hæszlige? Og er det da Magistri Fausti Mening, at moralske Hensyn i visse Situationer byde os tilsidesætte vor ellers unantasteligt rene Forkjærlighed for det Vakkre; og at slige Bud skal følges?

    Eders
    Lorenz

    • Kjære Lorenz,

      Mange takk for en god og rimelig innvending – som jeg ikke har noe entydig svar på. La meg skissere tre mulige strategier:

      1) Jeg kunne ganske enkelt ta påpekningen til følge og innskrenke konklusjonen til personer som ikke går med «jobbintervjuklær» til daglig: For dem som går med ekstra pene klær til daglig ville det ikke være kritikkverdig å gå med ekstra pene klær til intervju. Dette svaret ville gjøre argumentet mitt noe mindre generelt, men ikke svekke det nevneverdig, ettersom situasjonen jeg beskriver likevel ville være representativ for de aller fleste.

      2) En mer aktiv respons vil være at en som går i penklær til hverdags faktisk bør ta på seg mindre pene (foruslede) klær i en slik situasjon, slik du foreslår, i solidaritet med dem som ikke går i penklær til hverdags. Man kan argumentere for at ubehaget et slikt offer medfører oppveies av konsekvensene. Jeg har ikke stante pede noen god analogi, men man kan kanskje sammenlikne med en som selv om han ellers alltid tok drosje valgte å ta bussen fordi de han var sammen med ikke hadde råd til noe annet.

      3) Et radikalt svar vil være at det er galt å gå pent kledd til hverdags, fordi dette er å «spille på utseende» i situasjoner hvor utseende i det store og hele ikke burde ha betydning. En slik generell påstand ville åpenbart kreve langt mer argumentasjon.

      Merk at jeg i innlegget bevisst begrenset meg til en spesifikk situasjon og ikke generaliserte til andre tilfeller hvor man kan vurdere om man bør kle seg pent og ikke. Tvert i mot har jeg eksplisitt begrenset konklusjonen til yrker hvor utseende bare i minimal grad kan betraktes som en del av ens «kompetanse» (det gjelder f.eks. åpenbart ikke en stilling som modell). I hvilken grad situasjonen generaliserer, blir dermed stående åpent – men det er absolutt et spørsmål jeg håper leseren stiller seg.

      Etter ditt gode innspill har jeg gjort et tillegg i premiss 3 for å unngå implikasjonen at det å kle seg pent generelt er å spille på utseende. Denne implikasjonen er unødvendig sterk; alt jeg trenger er at det er å spille på utseende i en intervjusituasjon. Jeg takker for øvrig også for dine korrekturer – og beklager igjen at innlegget ble skrevet nokså raskt. Jeg burde ha advart innledningsvis om at heller ikke ortografi og syntaks representerer mine standarder.

      Georg

  2. Georg! Jeg har selv opplevd at deler av meg har vært dratt mot dit en del av deg alt befinner seg, i uenighet med bekledningsregimet, for mine delers del riktignok ikke i tilknytning til intervjusituasjoner, men til samlinger av familiemedlemmer i høytid (og i ikke fullt så høy tid). Disse delers skjebnefellesskap til tross, det er noe som forstyrrer meg i argumentet ditt, og det er, for ordens skyld, rimeligst å lokalisere forstyrrelseskatalysatoren til P2. Det later til at du antar en konstellasjon av ulike “bør”-subjekter, “bør”-aktører om du vil. Jeg er usikker på rimeligheten av å anta at hva du, håpefullt intervjuobjekt, bør gjøre {kle deg pent, ikke kle deg pent}, skal avhenge av hva de, lunefulle intervjuere, bør gjøre {vurdere ut fra utseende, ikke vurdere ut fra utseende}. Muligens er jeg for nedgravd egoisme, men min umiddelbare tankegang er at hva du bør gjøre avhenger av hva de gjør, snarere enn hva de bør gjøre.

    Bli med meg til et tankeeksperiments vidunderlige scenario, og se hvordan det blir, ikke bare snodig, og ikke bare forstyrrende, men, ja, direkte feil, å anta at én persons normerte atferd avhenger av en annen persons normerte atferd og ikke dennes (den sistes) faktiske atferd. Smith er en lite tilregnelig sjåfør på vei med bil nedover Niels Juels gate i Oslo. Solstad, en mann med en usunn dose skepsis til det beste i mennesket, er på vei nedover samme gate til fots, og er på fortellingens tidspunkt i ferd med å skulle krysse Niels Juels gate i et fotgjengerfelt. Smiths bil kommer imot. Smith kommer til å kjøre på Solstad hvis Solstad krysser veien. Hvis Solstad ikke skal miste livet er det klart at han ikke bør krysse veien. Men det er like klart at Smith ikke bør (etter alle moralens og trafikkens regler) kjøre på Solstad. Hva Solstad bør gjøre avhenger helt og holdent på hva Smith kommer til å gjøre, ikke hva Smith bør gjøre.

    Det kan være det her er snakk om ulike typer bør, og kanskje disse gir opphav til ulike avhengighetskonstellasjoner, og det kan godt være at man finner eksempler til støtte for det motsatte prinsippet enn hva jeg har forsvart, men jeg fant dette verdt å påpeke.

    Beste hilsen med gjenkjennende og velmenende nikk til Lorenz,

    din,

    T Singer

    • Herr Singer! Mange takk for ditt interessante innspill. Tankeeksperimentet er det vanskelig å benekte konklusjonen til: Nei, vår åndsfraværende herr Solstad bør ikke gå ut i veibanen fordi om det er bilførers plikt å ikke kjøre på ham. Han bør holde seg på fortauet, og følge nøye med på hvilke krumspring herr Smith måtte finne på. Så langt så godt, men jeg er ikke overbevist om at analogien din holder: For det første er konsekvensene langt mer drastiske i Solstads tilfelle. Hvis noen setter en pistol til hodet mitt og krever et bestemt antrekk, tar jeg på meg hva det skal være, selv om de jo ikke burde skyte meg. For det andre, og viktigere, mangler avgjørende normative elementer fra intervjusituasjonen. Det er dette som gjør at man ikke utelukkende kan ta i betraktning hvordan dine medmennesker faktisk handler, som i tilfellet Solstad, men også hvordan de bør handle. Et element som mangler, er at jeg ved å kle meg pent potensielt bidrar til at jeg blir valgt på feilaktig grunnlag. Et annet element er den lusne praksisen man derved inngår i. Siden vår oppførsel har betydning for praksisen – mer bestemt: konstituerer den – må vi, når vi vurderer hva vi skal gjøre, ikke bare se på hva våre medmennesker faktisk gjør, men også hva de bør gjøre. Ved å delta i praksisen støtter vi den, ikke minst ved å motvirke dem som ut fra mindre egennyttige motiver forsøker å underminere den. (Heldigvis tenker ikke alle at «alle gjør handler jo slik, så det nytter ikke om jeg forsøker å gjøre noe annet»!) Men selv om man ser bort fra det rent «politiske», kommer, som nevnt, risikoen for medvirkning til utvelgelse på irrelevant og derfor urettmessig grunnlag, og på bekostning av andre kanskje som hadde fortjent det bedre.

      La meg avslutningvis moderere det iskalde bildet jeg har tegnet opp. Vi deler livserfaringer, herr Singer, hva gjelder høytider, familietilstelninger, osv. Som barn var jeg sjelden komfortabel med kleskravene disse anledningene brakte med meg. Men ved framskreden aldring har jeg fått et mer nyansert (les: splittet) syn. Det er ofte fint å pynte seg, som en del av et sosialt rituale. Det er unektelig stiligere med festkledde mennesker på fest, særlig når vi snakker høytid og livsriter. Og selv om man ikke skulle synes det er stilig, kan det være mindre respektfullt overfor dem som synes det, f.eks. ens vert, å ikke følge kleskoden. Så her kan man finne gode argumenter for å pynte seg (som jeg understreket i mitt svar til herr Lorenz, har jeg ikke gitt noe generelt argument for at man ikke skal pynte seg). På den andre siden er det naturligvis også i slike sammenhenger mange ulemper ved å pynte seg, f.eks. hvordan klær og mange andre konvensjoner (hvordan vi bør te oss, hvordan vi bør snakke, hva vi bør være opptatt av) bidrar til å skille ut folk som mer eller mindre attraktive som bekjente, venner, kjærester. Man kan håpe å endre slike sosiale mønstre, men de sitter langt dypere i oss og er vanskelige å gjøre noe med. Mitt argument hadde et mer beskjedent og mer realistisk mål, nemlig institusjonalisert diskriminering ved valg på irrelevant og derfor urettmessig grunnlag. Målet var ikke å korrigere brutaliteten ved livet selv. Vi kommer ikke til å slutte å pynte oss for hverandre.

      Igjen mange takk for kommentaren!

      Georg

  3. Hei,

    Et spørsmål: Hva mener du egentlig med ”pent”?

    Ut i fra teksten ser det ut til at du mener at å kle seg pent er noe som er tilgjengelig for alle (muligens under betingelse av at man har ressursene tilgjengelig?) Men du tar ikke i betraktning at folk har ulik evne til å kle seg opp. Noen mennesker kan kle seg pent med et begrenset utgangspunkt; andre klarer ikke kle seg særlig pent selv med alle midler til rådighet.

    Poenget er at bekledning – eller ”utseende” som du justerer det til i premissene dine – ikke med nødvendighet kan løsrives til å være et rent ”ytre”. Selv om en unektelig skal være forsiktig med å basere seg på det motsatte, blir det en mangel om denne faktoren skal ekskluderes totalt.

    • Hei!

      Et godt og betimelig spørsmål. Jeg skal ikke begi meg inn på noen semantisk analyse av ordet «pent» eller begrepet det uttrykker, og så vidt jeg forstår er det heller ikke det du ønsker. Med «pent» mener jeg å kle seg opp i forhold til det man vanligvis gjør, og i tråd med de normene som gjelder for denne situasjonen. Hva man legger i «pent», vil naturligvis variere, bl.a. ut fra hvor «pent» man vanligvis kler seg (jf. Lorenz’ kommentar under). Så til det jeg oppfatter som hovedanliggendet ditt:

      Når man ser bort fra økonomiske ressurser – som faktisk også er en relevant faktor, i hvert fall i en del miljøer – har du rett i at folk har ulik evne til å kle seg opp. De har ulik evne til å skille godt fra dårlig, eller kort sagt bedre og dårligere smak. Dette går altså ut over det faktum at folk har ulik smak; det er snakk om normative, ikke bare rent deskriptive forskjeller.

      Det er uklart hvordan man skal tenke om normativiteten ved smak. For at ulikheter ved smak skal være relevant i vårt tilfelle, virker det naturlig å kreve at smaksforskjeller er objektive, dvs. at de ikke bare reflekterer subjektive, relative preferanser. I så fall blir det jo vanskelig å snakke om ulike evner. Hvis vi mener at det ikke er noe objektivt ved om oksehalesuppe er godt eller ikke, kan vi ikke si at den ene forstår at det er godt, den andre ikke.

      Det er problematisk å hevde at smak er objektiv. Men selv hvis den er det, er det problematisk å legge den til grunn ved ansettelser. God klessmak er rett og slett irrelevant for de fleste jobber. La oss for eksempelets skyld si at kunstsmak er objektiv, og la oss si at vår ene kandidat André under intervjuet utviser eksemplarisk smak i flamsk malerkunst. Det er altså ikke bare snakk om subjektive forskjeller når han og vår andre kandidat Laila er uenige om kvaliteten ved Brueghels vinterlandskaper: André har rett, Laila tar feil. Likevel er Andrés evner irrelevante for jobben de søker på. Og min påstand er at det forholder seg på samme måte med klessmaken hans. (Innlegget ditt gjør det imidlertid klart for meg at jeg må utvide listen over jobber hvor utseende faktisk har relevant: Jeg har for eksempel ikke nevnt formgiving.)

      Kanskje man ikke trenger å hevde at smak er objektiv for å tillegge det vekt: Selv om smak normativt sett er subjektiv/relativ, kan evne til å kle seg «godt» – dvs. i tråd med gjeldende konvensjoner, eller gjerne: med overskudd til å bryte eller spille på konvensjonene – signalisere andre evner. Rent umiddelbart signaliserer det naturligvis både perseptuelle evner og kunnskap om ens sosiale rom. På samme måte som kunstvurdering krever vurdering av klær blikk og erfaring. Og dette kan igjen eksempelvis signalisere både intellektuelle og sosiale evner. Det gjelder altså uavhengig av om smak er noe objektivt eller ikke.

      Dette har jeg vært inne på i hovedteksten. En egenskap som god smak kan signalisere andre egenskaper, egenskaper som er relevante for den stillingen man søker på. Det er kanskje slike egenskaper du har i tankene når du sier at vårt ytre ikke er et «rent» ytre. Jeg tror ikke jeg vil gå videre på dette her, ettersom jeg allerede har diskutert det mot slutten av diskusjonen av P1. Et problem er at det er uklart om klær virkelig er pålitelige signaler for slike egenskaper. Som jeg nevnte, er det svært lett å produsere denne typen signaler – og dermed også å fake dem. Et viktigere problem er at konvensjonen er rent arbitrær. Vi kunne like gjerne hatt en konvensjon om at alle jobbsøkere forventes å danse en bestemt dans i løpet av intervjuet. Evnen til å danse på den ene siden teknisk godt og på den andre siden uttrykksfullt (og for den saks skyld kunstnerisk godt) ville helt sikkert korrelere med relevante egenskaper hos intervjuobjektet. I så fall ville naturligvis dansekurs bli et ledd i jobbsøkeropplæringen ved Karrieresenteret. Og man kan si at det ikke er noe i veien for en slik praksis, så lenge konvensjonen faktisk var på plass og alle kjente til den. For meg framstår tanken likevel på grensen til det absurde. Problemet er at jeg ikke ser hvorfor klær skulle være særlig mer relevant enn danseferdigheter.

      Håper dette besvarte spørsmålet!

      Georg

  4. Kjære Georg,

    Tak for dit Svar, hvilket at besvare ikke er mit Forehavende nu; snarere vil jeg udfordre dit andet Præmiss.

    Du lader nemlig ikke til at betænke og behandle, at det, at klæde sig pænt, ogsaa i en Interviewsammenhæng, (pænere end almindeligt, exceptionibus exceptis) kan være mere og andet end at spille paa Udseendet; at det ogsaa kan være en Maade, hvorpaa at vise sine Interviewere Agtelse. Ligesom en Vært, der modtager en ilde soigneret Gjæst, med Rette kan føle sig forsømt, saaledes kan ogsaa en Interviewer &c. (Vi nærme os her dit første Præmisses territorium; men lad os foreløbigt antage, at Intervieweren fremdeles gjør Uret i at lade sin retmæszige Følen sig forsømt paavirke hans Afgjørelse.)

    Det kan altsaa godt være, at din Beklædning er uvæsentlig for hvilket eller ei du bør ansættes; men det bør intet mindre forhindre dig i at yde dine Interviewere din Tøimøies Gunst, end det bør forhindre dig i at trykke deres Hænder (reen Convention!) og at afholde dig fra at pille Næse i deres Paasyn, at disse Ting ogsaa ere eller børe være uvæsentlige for Afgjørelsen. Dersom denne Gunst per accidens medfører, at du spiller paa Udseendet, seer jeg ikke det dybt Uretfærdige deri, at du tilsniger dig en infinitesimal og maaskee blot imaginær Fordeel overfor dem, der enten ere for ignorante eller for stædige eller for forvirrede til at gjøre eller kunne eller ville gjøre det samme.

    Jeg vover den almene Paastand, at en vis Omhu for Beklædningen altid er det Høfligere og det Hensynsfuldere. Dette er rigtignok mindre vigtigt end meget andet, men det er ikke aldeles uden Betydning. Med samme Ret, som den, med hvilken vi klandre Architecter og Bygherrer, der i vore Omgivelser lade reise hæszlige Bygninger, kunne vi dadle dem, der forsmaae at behage os med deres smagfulde Gevandter. Af den almene Paastand følger nu som Corollar den særlige, at en vis Omhu for Beklædningen ogsaa før et Interview er det Høfligere og det Hensynsfuldere. Og man bør &c.

    Lorenz

    • Kjære Lorenz,

      Takk for at du nok en gang har beskjeftiget deg med dette overmåte kompliserte og viktige sujet – og for den resulterende interessante innvending. Slik jeg forstår den, er den todelt:

      1. Ved å kle seg dårlig, viser man manglende aktelse for intervjueren, eller risikerer i hvert fall at denne oppfatter det slik og blir såret.

      2. Mer generelt: Ved å kle seg dårlig, påfører man sine medmennesker ubehag, på samme måte som man gjør ved for eksempel å pille seg i nesen.

      Ad 1: Jeg er enig i eksempelet med å opptre med aktsomhet overfor en vert, noe jeg for øvrig var inne på i svaret til T Singer. Det er altså grunn til å kle seg pent i selskap. Imidlertid mener jeg ikke dette er en grunn som er særlig relevant ved intervjusituasjoner. I den grad intervjueren føler seg støtt eller såret over at intervjuobjektet ved sin klesdrakt ikke viser henne tilstrekkelig aktelse må det skyldes at hun har en forstokket forståelse av sin rolle i situasjonen, eller eventuelt av sin egen person. I rollen som vert opptrer man som privatperson, og har et personlig forhold til sine gjester, i rollen som intervjuer opptrer man som ansatt og har et profesjonelt forhold til dem. Det finnes noen unntak; i jobben som konge kan man kanskje forvente at de man har på audiens er pent antrukket. Men dette er jo nettopp en antikvert rolle. Dette leder til neste punkt. Kanskje intervjueren generelt føler at man bør akte henne ved å opptre velkledd i hennes nærhet, uavhengig av om hun er på jobb eller ikke. I så fall ligger problemet hos henne. Man bør ikke gi etter for slike misforståtte forventninger, slik man for eksempel heller ikke bør innordne seg personer som blir støtt over at man oppfører seg som om man var deres likemenn.

      Du vil kanskje si at ved å kle seg pent unngår man enhver mulighet for at intervjuer skal føle seg støtt, og at det slik sett alltid vil være det sikreste. Dette er for det første ikke nødvendigvis riktig: Intervjueren kan like gjerne føle seg underlegen og ille til mote av et intervjuobjekt som er godt kledd (ikke at jeg mener dette er et godt argument for å la være å pynte seg). For det andre er det fortsatt et problem at man ved å ta hensyn til dette i praksis støtter uheldige strukturer, både ved at folk ansettes på feilaktig grunnlag, og ved at man innordner seg reaksjonsmønstre som i seg selv er uheldige. Dette beskrev jeg i forrige avsnitt. Det å la være å kle seg pent er ikke å sammenlikne med det å la være å håndhilse.

      Det å føle seg støtt på grunnlag av manglende bekledning er altså malplassert. Men kanskje intervjueren kan oppleve andre former for ubehag? Dette er altså din neste innvending.

      Ad 2: På samme måte som ved nesepilling til ubehag hos intervjueren. Mitt svar er at man ikke kan sammenlikne klær og nesepilling. Dette gjelder selv om begge skulle være «rene konvensjoner»: I noen kulturer er det kanskje greit å pille seg i nesen, hos oss er det ikke det. Men kulturrelativisme er ikke poenget her. Poenget er typen ubehag, ikke om det er kulturelt eller biologisk.

      (Biologisk universelt ubehag gjelder trolig ting som åpne sår/blod, ekskrementer, utildekkede kjønnsorganer, kroppslukt. Det spiller for øvrig heller ikke noen rolle for argumentet om ubehaget faktisk er universelt/objektivt. Se eksempelet med André og Laila i mitt svar til Hilde: At komiteen føler et berettiget – fordi objektivt begrunnet – ubehag ved Lailas kunstsmak er ikke relevant ved ansettelsen. Merk for øvrig at biologisk gitthet ikke gir objektivitet; at vi er disponert til å finne bestemt ting vakre betyr ikke at de er objektivt vakre, like lite som Gud ville finnes fordi om alle var biologisk disponert til å tro på Gud. Jeg nevner dette siste fordi det ikke kan nevnes for ofte, siden folk (særlig folk som har lest psykologi) faktisk tror at biologisk «universalitet» gir objektivitet. Denne tendensen er så ufornuftig og samtidig så utbredt at jeg mistenker at den har et biologisk og ikke bare kulturelt grunnlag.)

      Poenget er altså at den typen ubehag man eventuelt måtte føle ved usoignert klesdrakt ikke kan sammenliknes med ubehaget man kan føle ved nesepilling. Nesepilling fører til en form for vemmelse. Uestetisk klesdrakt fører til en form for estetisk misbilligelse som ikke på samme måte er «fysisk» og derfor heller ikke like «ubehagelig» for personen det gjelder. Dette er naturligvis et nokså vagt skille som det er problematisk å legge argumentativ vekt på, men jeg mener likevel at det bør være ganske intuitivt: Jeg kan ikke forstå at man på samme måte kan føle ubehag ved en hverdagslig klesdrakt som ved nesepilling. Nakenhet kan nok føre til denne typen ubehag, eller seksuelt utfordrende klær, eller tilgrisede/blodige/illeluktende klær, eller klær med sterk signalverdi (som visse uniformer og kostymer), men ikke hverdagslige/«normale» klær. Ubehaget ved klesdrakt ser ut til å være mer i tråd med ubehaget man kan føle ved uestetiske ting, slik du antyder ved sammenlikningen med arkitektur.

      Et slikt ubehag kan ikke berettige et krav om å kle seg pent. Estetisk ubehag er rett og slett ikke tilstrekkelig («fysisk») ubehagelig. Det gjelder klarest dersom ubehaget bare er det som skyldes konstateringen av dårlig smak, hvor «uestetisk» altså ikke betyr stygt (platt og dårlig kunst kan nettopp derfor være ganske behagelig, mens mye god kunst er krevende). Men selv ubehaget ved direkte stygge klær er ikke sammenliknbart med ubehaget ved det ekle. Estetisk ubehag må intervjueren, så vel som framtidige kolleger og kunder, kunne leve med.

      Men kan ikke klær virkelig være så stygge at de skjærer i øynene, for eksempel dersom fargene er altfor grelle? Kan ikke klesvaner som utsetter ens medmennesker for slike sanseinntrykk sammenliknes med nesepilling? Tja, kanskje. Dette er i så fall et ekstremtilfelle, og jeg kan til nød være enig dersom vi virkelig snakker om «fysisk» smerte ved synet av vedkommendes klær. Men dette er i så fall et ekstremt tilfelle, som er lite representativt. Og på den andre siden kan man si at hvis feilen er noe vedkommende ikke «kan noe for» (hvis smaks- eller fargesansen er varig svekket) er den noe man bør klare å se bort fra. Visse fysiognomier kan også påføre ubehag, men vi bør ikke la stygge personer lide ytterligere for sin stygghet og derfor bære over med det ubehaget de måtte påføre oss. Uansett er dette som sagt et ekstremtilfelle, som har lite å gjøre med mitt spørsmål om man bør pynte seg. Jeg våger påstanden at de aller fleste hverdagsklær ikke utsetter ens medmennesker for nevneverdig ubehag.

      Du kan kanskje si at stygge klær medfører andre former for ubehag enn dem jeg har nevnt: For eksempel ubehaget vi opplever når vi lider med en person med ekstremt dårlig klessmak. Men igjen vil jeg si at denne følelsen ikke er ubehagelig nok – og dessuten at en del slike følelser er upassende og derfor noe vi ikke bør ta hensyn til, som i tilfellet med intervjueren som føler seg «støtt» over å bli møtt med manglende «aktelse».

      For øvrig er jeg generelt litt usikker på argumentet ditt: Mener du at (A) man skal ta hensyn til intervjuerens eventuelle ubehag når man vurderer sin klesdrakt, eller at (B) denne bør ta hensyn til om klesdrakten generelt vil påføre ubehag i vurderingen av om vedkommende er skikket? Det ser ut som det er det første (A) du mener, men jeg kan egentlig bare se at det andre (B) er relevant. At man påfører intervjueren ubehag, er i seg selv uvesentlig. Eller det er uvesentlig så lenge det (1) ikke er tilsiktet fra søkerens side eller (2) ikke svarer til det intervjueren må anta vil gjelde for andre som vedkommende vil treffe i stillingen. Grunnen til forbehold (1) skulle være klar nok; et bevisst påført ubehag lover ikke godt. Forbehold (2) er begrunnet i at et eventuelt ubehag hos intervjueren i seg selv ikke bør spille noen rolle: Sett at intervjueren oppfattet fargene som skjærende på grunn av abnormalt fargesyn. Ubehaget kan være påtakelig nok, men hun bør klare å se bort fra det når hun vurderer om intervjuobjektet er egnet for jobben. Men da er vi over på (B).

      Dette ble langt, og det er på tide å avslutte. La meg ta et siste punkt som kommer opp i argumentet ditt: Er ikke fordelene ved å kle seg pent uansett for små til at man skal ta dem med i vurderingen? Jeg ser i seg selv ingen problemer med imaginære fordeler overfor dem som kler seg dårligere, og bare infinitesimale problemer ved infinitesimale fordeler. Jeg er imidlertid ikke sikker på hvor infinitesimale fordelene er (dette er et empirisk spørsmål), og altså i hvilken grad man bidrar til at folk (en selv) blir ansatt på feilaktig grunnlag. Uansett er det en fare at man ved å følge konvensjonen bidrar til å opprettholde en (kanskje infinitesimal) urett, til tross for at den altså, i motsetning til for eksempel konvensjonen mot nesepilling, ikke påfører tilstrekkelig ubehag til at den kan rettferdiggjøres. Det jeg naturligvis er enig i, er at man kan gjøre sine medsøkere langt verre urett enn å kle seg pent på intervjuet.

      Med det vil jeg endelig avslutte. Igjen mange takk for kommentaren!

      Georg

      • Kjære Georg,

        Tak for dit lange Svar. (Har endnu ikke læst din redigerede Version.) Meget af Tiden lader du til at tale som om jeg havde angræbet dit første Præmiss, hvilket jeg ikke gjorde. Jeg paastod ikke, at en Interviewer bør eller kan føle sig saa stødt over en upassende Beklædning, at han lader det paavirke hans Afgjørelse; kun at han med Rette kan føle sig stødt. Jeg siger ikke, at man i en slig Situation bør føle sig meget stødt, eller at man ikke lige gjerne kan bære over med det Anstødelige, men at der er en vis Grund til tage Anstød, ligesom der er en vis Grund til at tage Anstød, naar nogen vælger at pille Næse, eller spytte, i ens Paasyn, endskjønt man i de fleste Tilfælde vel bærer over, ogsaa med det. Naar jeg sammenligner den daarlige Beklædning med at pille Næse, saa er det ikke, fordi jeg mener, at en Paaklædning, der ikke har Spor af Anstrængelse eller Smag (at cultivere en vis Smag er maaskee ogsaa et Spørgsmaal om Anstrængelse, og ikke noget, hvis Forsmaaelse ligger heelt udenfor den saakaldte fri Villies Gebeet) har samme Grad af Anstødelighed; kun at begge have en vis Anstødelighed; ei heller, at den vækker samme Slags Ubehag, men kun at begge vække et Slags Ubehag. Thi hvad angaaer din sondring mellem physisk og æsthetisk Ubehag seer jeg ikke, at man skulde være mindre berettiget i at tage Anstød, naar nogen vælger at paaføre en det ene end det andet. Desuden tager jeg ikke blot Paaførelsen af Ubehag som Grund til at tage Anstød, men ogsaa Forsmaaelsen af det Modsatte. Min Hovedsætning var, „at en vis Omhu for Beklædningen altid er det Høfligere og det Hensynsfuldere.“ Jeg sagde ikke, hvor meget høfligere det er, eller hvor stødt man bør føle sig, naar nogen ikke indfrier. Denne Sætning skulde medføre dit andet Præmisses Nægtelse. Jeg har rigtignok ikke har argumenteret derfor, at man ceteris paribus bør gjøre det Høfligere. Her troer jeg dog, at du maa behage at bære Bevisbyrden. Hvad angaaer Hensigten, veed jeg ikke, at den har nogen større Betydning: Folk, der har for Vane ideligt at spytte, mene næppe noget ondt med det; ikke desto mindre er deres Adfærd anstødelig.

        Lorenz

        • Kjære Lorenz,

          Igjen mange takk. Jeg forstår dine hovedpunkter slik:

          1. Man har grunn til å føle seg (litt) støtt over en mangelfull bekledning. («Jeg paastod … at han med Rette kan føle sig stødt.»)

          2. Forskjellen i ubehag ved nesepilling og spytting på den ene siden og mangelfull bekledning på den andre er ikke relevant. («Thi hvad angaaer din sondring mellem physisk og æsthetisk Ubehag seer jeg ikke, at man skulde være mindre berettiget i at tage Anstød, naar nogen vælger at paaføre en det ene end det andet.»)

          3. Det er alltid bedre å kle seg pent, av hensyn til ens medmennesker. Eller – hvilket ikke er det samme – det er alltid bedre å tenke over hvordan man kler seg. («Min Hovedsætning var, ‘at en vis Omhu for Beklædningen altid er det Høfligere og det Hensynsfuldere’.»)

          Jeg tror jeg allerede har besvart alle punktene, så jeg henviser til mitt lange svar. Men for kort å gå gjennom punktene:

          Ad 1: Usikker på hvorfor du mener man skal ha grunn til å føle seg støtt. Fordi man må anta at ubehaget er påført med hensikt? Fordi man antar, at man som person har krav på at de man omgås er pene og velduftende? Jeg er enig i at man som person har krav på å bli behandlet med en viss respekt, og at dette innebærer en viss hensynsfullhet – kall det også høflighet eller høviskhet – som å lytte til hva den andre sier, gjengjelde hans hilsener, opprettholde en viss hygiene, unngå nesepilling, osv. Jeg er ikke enig i at man må pynte seg. Fravær av pynt er altså ikke en rettmessig grunn til at man skal føle seg støtt. Det går utover det man som person har krav på.

          For øvrig vil jeg tenke at man kun kan føle seg støtt dersom man antar at den andre bevisst har latt være å pynte seg. I motsatt tilfelle kan man kanskje bli lei seg over at den andre ikke har pyntet seg. Men ut fra foregående avsnitt har man heller ikke grunn til det. Du ser ut til å si litt forskjellige ting (jf. sitatet under punkt 2 «…naar nogen vælger at paaføre en…» og «Hvad angaaer Hensigten, veed jeg ikke, at den har nogen større Betydning»). Jeg er også bekymret for om du i ditt argument overgeneraliserer, noe jeg diskuterer under 3 nedenfor. Uansett har jeg allerede forklart mine grunner i mitt første svar, og skal ikke gå i ytterligere detalj.

          Ad 2: Jeg mener det er en relevant forskjell. Det er forskjell på fysisk vemmelse og intellektuelt ubehag over at den andre ikke lever opp til ens konvensjoner for soignert klesdrakt. (Denne forskjellen ligger trolig også bak forskjellen under 1 mellom det man som person har krav på å bli spart for og det man ikke har krav på). Igjen henviser jeg til mitt første svar.

          Ad 3: Som jeg skrev, benekter jeg at det er hensynsfullere å kle seg pent, både fordi jeg tviler på at det stemmer at man alltid påfører mer sine medmennesker mer behag slik, og fordi et slikt behag lett vil være malplassert. Jeg nevnte et analogt eksempel over, her kan jeg nevne et annet: Fordi om menn skulle føle mer behag ved lettkledde kvinner, betyr ikke det at kvinner generelt skal kle seg lett av høflighet. Her har jeg altså allerede lastet av meg bevisbyrden.

          Jeg er også bekymret for at argumentet ditt ser ut til å overgeneralisere: Følger det ikke at man alltid skal kle seg pent? Men i så fall følger det neppe at man skal kle seg penere i et jobbintervju, som er det jeg argumenterer mot. Her henviser jeg til vår første utveksling, hvor du (helt korrekt) problematiserte hvordan mitt argument ville slå ut for dem som uansett pyntet seg til daglig.

          Georg

  5. Det er et interessant, men altfor ordrikt innlegg (dette skal jo være en blogg!). Jeg mener imidlertid at din analyse starter på et feil sted, fordi du skulle ha begynt med å definere og nyansere begrepet “utseende”. Det har minst fire ulike relevante betydninger:
    – kroppsbygging og ansiktstrekk (la oss kalle det utseende(1))
    – muskulatur (utseende(2))
    – “velstelthet”, altså det å være rent, nybarbert, klippet negler og hår osv. (utseende(3))
    – klær (utseende(4))

    Vi kan ikke påvirke utseende(1) (iallfall hvis vi ser bort fra kirurgiske inngrep o.l.), men vi kan påvirke utseende(2,3,4). Dermed kan vi problematisere det første og det siste av dine premisser:

    P1 – Så lenge en kan bruke utseende(3) som et ansettelseskriterium (og det bør vel ikke være kontroversielt…? utseende(3) sier noe om den generelle holdningen kandidaten har), hvorfor ikke benytte seg av utseende(4) som en forlengelse av dette kriteriet?

    P3 – For noen er det naturlig å holde kroppen i form (utseende(2)), for andre er det naturlig å dusje hver morgen (utseende(3)), for atter andre er det naturlig å kle seg pent med tanke på formelle situasjoner (utseende(4)) (og heldigvis er disse tre gruppene ikke disjunkte). Det å kle seg pent når man går til intervju behøver ikke å være å spille på utseende.

    • Kjære Borys!

      Tusen takk for innspillet ditt. Jeg er glad for at du fant innlegget interessant, om ikke overbevisende. Mer kan man sjelden håpe på i filosofi. Hva gjelder ordrikdommen, så ser jeg poenget ditt, men som jeg sa innledningsvis er teksten, i tråd med bloggsjangerens ånd, skrevet nokså raskt. På den andre siden ser jeg ikke helt hvor jeg kunne ha kuttet, heller. Til dine mer substansielle innvendinger:
      Jeg er helt enig i at man kan skille ut ulike former for utseende (uklart om det er snakk om ulike «betydninger»), slik du gjør i listen din. Det er jeg også burde ha laget en slik liste, men jeg vet ikke om teksten egentlig hadde vunnet så mye i klarhet. Og uansett ville det jo gjort teksten enda mer ordrik…

      Jeg skriver om det å kle seg pent, altså din (4), men det jeg sier kan nok delvis overføres til (3), altså generell velstelthet. Underveis nevner og diskuterer jeg også «fysisk utseende», altså din (1), som er ting man ikke eller bare i liten grad kan påvirke. Jeg burde kanskje ha skilt ut din (2) her, altså muskulatur (og fett), som er sider ved fysisk utseende man i større grad kan påvirke.

      Du synes å mene at det at man kan påvirke ens utseende (som i 2–4) underminerer premissene og dermed argumentet mitt. Men jeg er ikke enig i dette. Det at vi kan påvirke utseende betyr ikke at det er en relevant ansettelsesgrunn (for de fleste yrker).

      Jeg begynner med din innvending mot P3: Kanskje «spille på» ikke er det heldigste ordvalget, noe jeg også medgir i teksten. Jeg gjør det uansett klart hva jeg mener i diskusjonsdelen: Det at man gjør det fordi det er «naturlig for en» og ikke med en intensjon om å høyne sjansene for å få jobben er ikke tilstrekkelig for at man ikke «spiller på» sitt utseende, slik jeg bruker ordet. Det er nok at man kjenner til muligheten for at man dermed høyner sjansene for å bli ansatt på feilaktig grunnlag (mer om hvorfor det er feilaktig i kommentaren til P1). Se den avsluttende diskusjonen av P3 i hovedinnlegget, og for øvrig mitt svar til herr T Singer.

      Så til P1: Her vil jeg benekte at «velstelthet» (3) generelt er en god grunn ved ansettelser. Jeg er enig i at det er en god grunn når graden av velstelthet faller under et kritisk nivå. Men dette lar det seg nettopp ikke overføre til klær (4): Det å dusje innimellom er et kriterium ved de aller fleste jobber som innebærer kontakt med andre mennesker (i dagens samfunn). Det å lakkere neglene er det ikke. Klær befinner seg i sistnevnte kategori. Det at man kan påvirke noen deler av utseendet betyr altså ikke automatisk at disse delene er relevante for ansettelsen. Det er bare «minimumskravene» til utseende (i vid forstand, inkludert kroppslukt osv.) som er relevante for ansettelser. (Jeg benekter altså ikke at det finnes minimumskrav for (3). Jeg vil til og med si at tilsvarende krav i sjeldne tilfeller vil gjelde fysisk ytre (1), for eksempel ved noen sykdommer, selv om dette altså ikke er noe man selv kan påvirke.)

      Du anfører at hvordan man steller seg signaliserer noe om ens generelle holdninger, noe som skulle la seg overføre fra (3) til (4). Dette er en innvending jeg tar opp underveis, mot slutten av diskusjonen av P1. Jeg er enig i at man kan prøve å presse denne innvendingen, noe som er grunnen til min ordrikdom der, hvor jeg argumenterer for at klærs signaleffekt ikke er tilstrekkelig grunn til å legge vekt på dem. Jeg har ikke så mye mer å tilføye utover det jeg skrev der. Her må du si mer om hvorfor det at klær generelt signaliserer holdninger underminerer argumentet mitt. Jeg er naturligvis enig i at man ikke bør troppe opp naken eller i naziuniform på jobbintervju, men det er ikke dette jeg argumenterer mot. Slike antrekk (eller ikke-antrekk) er helt klart gode grunner mot ansettelse. Det jeg argumenterer mot, er at skjorte og slips er bedre grunner enn lusekofte.

      Håper dette gjorde det litt klarere hva jeg mener og ikke mener. Igjen tusen takk for kommentaren!

      Georg

  6. Hei igjen Georg,

    Et spørsmål falt meg inn: Dersom du hevder å kle seg pent på jobbintervju er uredelig, hvordan stiller du deg til personer som er opptatt av den visuelle utformingen av sine vitenskapelige publikasjoner?

    Et relevant eksempel er masteroppgaven: Noen mastergradsstudenter legger av tidsmessige hensyn liten eller ingen innsats i den visuelle utformingen av sin egen oppgave. Andre er opptatt av at sluttresultatet ikke kun skal ha et solid nivå hva selve innholdet angår, men også ha en estetisk fremtoning som (forhåpentligvis) står i stil med innholdet. For å sette det på spissen, kan man vel på samme måte si at mens førstnevnte tilfelle kan forstyrre lesningen, kan sistnevnte i ytterste konsekvens lede leseren til å innta en vennlig innstilling under lesningen på grunn av oppgavens estetiske kvaliteter. Ettersom en masteroppgave gjerne ligger til grunn for vurderingen av søkere til en vitenskapelig stilling, ser det ut til at du også må ta stilling til dette.

    La meg presisere at det her er snakk om det rent visuelle (font, skriftstørrelse, bruk av forsideillustrasjoner), og ikke det strukturelle.

    Dermed kan det vel innvendes at du må følge samme linje her — og ikke skrive pene oppgaver?

    • Kjære Hilde,

      Takk aller først for at du igjen tar opp dette emnet og dermed understreker dets stadige interesse og betydning.

      Innvendingen din er åpenbart relevant. Men for at den skal være gyldig, må situasjonen du beskriver (det å legge vekt på estetiske hensyn i en vitenskapelig publikasjon) være tilstrekkelig analog med den jeg diskuterer (det å legge vekt på estetiske hensyn i et jobbintervju). Mitt første poeng er at dette ikke er klart – i det minste ikke for meg, selv om jeg er enig i at innvendingen er rimelig nok. Mitt andre poeng er imidlertid at jeg ikke har store problemer dersom analogien skulle være holdbar. Det ville bare føre til at konklusjonen i argumentet lar seg generalisere til andre tilfeller, noe som igjen ville understreke betydningen av argumentet mitt. Med andre ord skjønner jeg ikke helt hvorfor det skulle være veldig problematisk for meg dersom du skulle ha rett. Men la oss først undersøke om analogien holder: Hva kunne trekke den i tvil?

      Man kunne prøve å finne en relevant forskjell ved å hevde at layout osv. faktisk er relevant for vurderingen av det vitenskapelige arbeidet, i motsetning til klesdrakt. Men når man, slik du understreker, skiller ut ren estetikk (skrifttype og -størrelse, forside og tittelblad, for den saks skyld papirkvalitet osv.) fra strukturelle og pedagogiske virkemidler, vil jeg medgi at analogien holder her. Og dermed skulle også den strukturelle analogien til P1 («man bør ikke vurdere vitenskapelige publikasjoner på grunnlag av utseendet, når utseendet ikke er relevant») holde. For jeg antar at en vitenskapelig publikasjon skal overbevise på grunn av sitt innhold, ikke på grunn av sin (rent ytre) form. Man kan problematisere dette på samme måte som man kan problematisere P1 i det opprinnelige argumentet (utseende kan f.eks. være en pålitelig indikator på innholdets lødighet, osv.), men dette understreker jo bare igjen at analogien din holder.

      Det virker også rimelig at hvis P1 holder, så bør også P2 holde. I hvert fall ser jeg ikke noen gode grunner til å benekte P2. Men her kommer vi, som i det opprinnelige argumentet, inn på hva det vil si å «spille på», og dermed P3. Her ville det være fristende å prøve å avvise innvendingen din ved å henvise til hensikten når man pynter sitt vitenskapelige arbeid. Men som jeg har lagt vekt på under diskusjonen av P3, mener jeg ikke hensikten er avgjørende, bare det at man vet at det en gjør – å pynte sitt legeme, sin publikasjon – vil ha en fordelaktig virkning, til tross for at den egentlig er irrelevant. Så man kan si at analogien til P3 er holdbar; å legge vekt på de estetiske egenskapene ved ens publikasjon er å «spille på» publikasjonens utseende.

      Og dermed skulle det se ut til at analogiargumentet ditt går gjennom: Hvis det er feil å pynte seg til jobbintervju, så er det også feil å legge vekt på sin vitenskapelige publikasjons utseende.

      Ser man litt nærmere på analogien til P3, tror jeg imidlertid man kan finne sprekker. Her er det avgjørende om man pynter seg spesifikt til jobbintervjusituasjonen, eller om dette er noe man uansett gjør (slik Lorenz tidligere har problematisert). Hvis man ville pyntet seg uansett, er det langt mer tvilsomt om man fortsatt kan sies å «spille på» utseende (i så fall måtte man si at det å gå pent kledt til hverdags er å spille på utseende i enhver situasjon). Jeg har ikke argumentert for dette, og vil altså ikke forplikte meg på en slik påstand (se mitt svar til Lorenz). Og når jeg ikke gjør det, er det altså avgjørende at man utelukkende pynter sitt vitenskapelige produkt når det skal leveres inn og vurderes. Hvis det derimot er slik at man ville pynte det uansett, ja, selv om det kanskje bare var ment for skrivebordsskuffen, vil analogien ikke holde.

      (Man kunne her villedes til å si at jeg igjen smugler inn spørsmål om hensikt. Men jeg gjør ikke det; spørsmålet er ikke om en med hensikt pynter sitt verk til innleveringssituasjonen; spørsmålet er bare om man, med eller uten hensikt, pynter (eller ville ha pyntet) sitt verk i andre situasjoner også. Spørsmålet er altså bare om pynten er situasjonsspesifikk eller ikke, ikke om hva ens hensikter er.)

      Her mener jeg altså at man må skille mellom to forskjellige tilfeller, det ene hvor man pynter sitt verk uansett, det andre hvor man kun pynter det når det skal leveres inn og bedømmes av en komité. Dermed er ikke eksempelet ditt tilstrekkelig spesifikt. Og dette er avgjørende, for analogiargument vil bare holde i det siste tilfellet. I det første tilfellet vil det bare holde dersom konklusjonen min også holder dersom man ville pynte seg uansett. Men det har jeg ikke hevdet; jeg er enig med andre som her har ytret tvil om P3 fortsatt ville holde.

      Jeg tror mange som er opptatt av sine vitenskapelige verks estetiske dimensjoner gjør det for dets «egen skyld», og dermed uavhengig av situasjon. I så fall er ikke analogien holdbar. Den eneste analogien som er holdbar, er den til situasjoner hvor man pynter seg uansett. Et verk – især et større verk – er gjerne noe man har lagt ned mye arbeid i og nærmest betrakter med kjærlighet. Kanskje man betrakter det som noe i retning av et kunstverk. Naturligvis mener jeg ikke det er galt å drive med kunst, uansett hvor mye dette innebærer perfeksjonering av estetiske egenskaper!

      (Man kunne her spørre seg om man ikke kunne betrakte seg selv som et kunstverk. Jeg vil ikke gi et velbegrunnet svar på dette, men kan i det minste si at tanken på meg umiddelbart framstår svært så innbilsk. Å sammenlikne en vakkert svøpt kropp med et stort kunstverk er latterlig, eller rettere sagt smakløst. Om man alvorlig sammenlikner Naomi Campbells Versace-svøpte legeme med Schumanns klaverkonsert (op. 54) viser det bare at man ikke har forstått noe som helst av sistnevnte (og ikke tilsvarende noe om ens forståelse av førstnevnte). Om man i tillegg ønsker å betrakte sin egen innsvøpte kropp som et kunstverk som et kunstverk, gjør det så vidt jeg kan se ingen forskjell – som om noen ville betrakte bare sine egne kunstverk som stor kunst.)

      Dette er altså mitt grunnlag for å trekke i tvil analogien: Jeg er usikker på om den i de fleste tilfeller vil holde for P3. Om man (rett nok uten hensikt om fordel) bare pynter den i situasjoner hvor det skal bedømmes av andre, tror jeg man kan trekke den analoge konklusjonen du vil ha meg til å trekke. Men hvis man ikke gjør det, er det ikke en konklusjon fra meg å trekke en analog konklusjon til.

      (Her er det rett nok mer å si, spesielt om hvilke situasjoner man ville hhv. ikke ville pynte sitt legeme hhv. verk – for eksempel, ville man pynte seg selv om ingen var der til å se en? – men jeg avstår fra å gå nærmere inn på det her. Men jeg diskuterer det gjerne nærmere, i undersøkelsen av hvorvidt analogien holder eller ikke, og for så vidt også i forlengelse av innvendingene til Lorentz og andre.)

      La meg til slutt heller si noe om hva som skulle være konsekvensen dersom du har rett, og det er like galt å pynte sitt legeme for et jobbintervju som sitt verk for et skriftlig uttrykk. Du ser ut til å ville mene at dette ville svekke konklusjonen for det første. Men jeg ser ikke at det følger. Jeg har ikke argumentert for at det er moralsk avskyelig å pynte seg til jobbintervju, bare at det er mindre bra. Så en analog konklusjon vil bare være at det er mildt kritikkverdig å legge overdreven vekt på ens publikasjoners visuelle utforming. Jeg har antydet hvordan vi av svakhet kan komme til å handle mindre bra – jeg bekjente til og med at jeg selv har gjort det i intervjusituasjoner. At man tilsvarende burde motstå et eventuelt ønske at ens vitenskapelige arbeid også skal være estetisk vakkert når man publiserer det eller på annet vis sender det til publisering, vil derfor kunne betraktes som en interessant konsekvens av argument – og altså langt fra noe som taler imot det.

      (Hvorvidt jeg selv også skriver pene vitenskapelige arbeider, får andre bedømme – selv om jeg er takknemlig for at daværende bloggredaktør gjorde en god innsats med layout og bildevalg i dette innlegget. Skjønt liv og lære må stå i et rimelig forhold til hverandre, betrakter jeg mine eventuelle svakheter som denne saken irrelevant.)

      Håper dette kan bidra noe til vår felles innsats i å få klarhet i denne svært vanskelige og viktige saken!

      Georg

  7. Hilde belyser i sitt innlegg (08.03.14) en interessant konsekvens. For Georgs argumentasjon å være konsekvent bør en ufyselig — eller i det minste en ikkepen — skrifttype velges. Dette med den edle hensikt å sikre et seg et anti-fortrinn. I denne sammenheng kan jeg ikke la være å minnes en bekjent ved navn Jørgen D, hvis magistergradsoppgave nøye kalkulert var, estetikkmessig. Dens forms skjønnhet kan ikke betviles. Neppe kan det videre betviles hvilke karrieremessige fordeler både forsidens illustrasjon og tekstens tegnformat har gitt kandidaten. Kanskje taler forfatter Georg rett slik at denne personen, på moralsk grunnlag, bør fordømmes.

    [Angjeldende person har godkjent at navnet hans publiseres. G.F.]

    • Kjære Lugvid,

      Takk for at også du gir ditt besyv med i denne alvorlige saken!

      Kjernen i innvendingen din er god, selv om du går nokså langt når du vil ha meg til å sverte – ja, «fordømme» – en navngitt person. At denne personen i tillegg er en person jeg betrakter som min venn, gjør ikke saken bedre. Jeg ønsker imidlertid ikke å legge vekt på denne siden av innvendingen din. Som sagt, kjernen er god. Til gjengjeld er den (kjernen) den samme som i Hildes opprinnelige innlegg, som jeg allerede har svart på. Jeg vil derfor henvise deg til dette svaret.

      Som du vil se fra diskusjonen der, er jeg for det første er jeg ikke sikker på om analogien holder. Ikke minst er jeg usikker på om personen vi diskuterer ville «pyntet» sin masteroppgave uansett om den skulle bedømmes eller ikke. (Her kan jeg bare spekulere, men jeg ser ikke bort fra at hans estetiske sans og kunstneriske anlegg har spilt en betydelig rolle her.)

      Men selv om analogien skulle holde, er ikke det tilstrekkelig til at jeg skulle være forpliktet til å «fordømme» personer som ikke velger «ikke-pene» skrifttyper: Som jeg sier til slutt i mitt svar til Hilde, er det ikke en graverende moralsk feil å pynte seg før jobbintervjuer. (Merk ellers at det uansett ikke kunne være snakk om å velge en «ufyselig» skrifttype; like lite som jeg argumenterer for at man skal velge ufyselige klær. Se bl.a. mitt svar til Borys over.)

      Om du med «fordømme» mener «klandre» eller «kritisere» i den forstand at jeg vil si at det ville være moralsk bedre om han lot være, så ville det imidlertid følge at jeg er forpliktet til å fordømme ham. Men på samme måte fordømmer jeg meg selv og de fleste andre. Jeg har forståelse for at denne personen valgte en (er jeg enig i) ytterst smakfull layout – ja, mye større forståelse enn for at jeg selv i min svakhet ved enkelte tilfeller har valgt å dresse meg opp før jobbintervju.

      Men som sagt tviler jeg altså på at analogien holder. (Dette er nok også er grunnen til at jeg synes det er lettere å forstå trangen til legge vekt på tekstens utseende.) Dermed slipper jeg altså å «fordømme» en uskyldig tredjepart.

      Vennlig hilsen
      Georg

      PS. Av åpenbare grunner var den pågjeldende personens navn opprinnelig fjernet fra innlegget ditt. Etter dine beskyldninger pr. sms om sensur og filisteri, og naturligvis i samråd med denne personen selv, har jeg imidlertid latt innlegget stå i sin opprinnelige form. Når denne personen var storsinnet nok til å la sitt navn stå i forbindelse med «fordømmelsen», har jeg imidlertid også oppfordret ham til å svare for seg selv, noe han har bekreftet at han vil gjøre snarest.

    • Hei, du Ludvig Lurendreier!

      Georg, vår felles bekjente, har bedt meg om å kommentere ditt siste innlegg her på bloggen til Filosofisk supplement. Som den sarte sjel han er, var han bekymret for at jeg ville ta meg nær av det dersom argumentet hans skulle ha som konsekvens at jeg måtte fordømmes moralsk. Han har imidlertid understreket både at han ikke mener argumentet har slike konsekvenser, og at han uansett vil ha all mulig forståelse for mine laster…

      Jeg har lite å utsette på argumentet hans. Sant nok, man kunne si meget og mangt for og imot de enkelte premissene. Men det gjør han jo sannelig min hatt selv! Jeg har ikke noe å tilføye. Og ikke lyst til å bli blandet inn i denne saken: Georgs finurlige innfall får stå for hans egen regning, uansett om konsekvensen av dem blir at han, i all vennskapelighet, må fordømme sine bekjente.

      Når jeg likevel mot min vilje har blitt blandet inn i denne saken, så vil jeg heller bruke plassen på å si at jeg er glad for at du liker hvordan masteroppgaven min ser ut, resultatet av framskreden prokrastineringshang. Jeg skal legge meg dine ord på minne: «Dens forms skjønnhet ikke kan betviles.» Takk! Håper du ikke betviler dens innholds sannhet heller.

      Hilsen Jørgen


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *
Name *
Email *
Website