Internettets fallgruver

Internett er raskt blitt en så allestedsnærværende og gjennomsyrende del av våre liv at vi finner det vanskelig å leve uten. Og ikke bare det; vi finner det i større og større grad vanskelig å forestille oss en tilværelse uten. Hva er det internettet gjør med oss og hva er dets potensiale? Er det en kilde til økt kunnskap, et demokratiseringsverktøy der verdensborgere kan møtes for å videreutvikle rasjonelle og kosmopolitiske tendenser, slik tenkere som Jürgen Habermas hevder? En kilde til transcendens? Eller er det snarere en undergraver av kritisk tenkning og en «gjørmekanal» av arbitrære meninger og drittkasting? I dette innlegget skal jeg diskutere internettet i lys av Hubert Dreyfus’ bok On the Internet fra 2009, der han i lys av tenkere som Kierkegaard, Nietzsche, Heidegger og Merleau-Ponty kritiserer visse ideer om internettet.

Spørsmålet er hvordan man kan koble den menneskelige bevissthet til et elektronisk system, à la internett. I det nye programmet til National Geographic, The Story of God, blir det blant annet diskutert hvordan man kan laste ned den menneskelige hjerne, med det som mål å skulle la personen leve evig. I  On the Internet nevner Dreyfus en spesielt radikal tankeretning kjent som «Ekstropianisme», en retning hvis hovedidé er at vi mennesker om ikke så alt for lenge, med internettet og annen teknologi som hjelp, skal kunne forlate våre skrøpelige og feilbarlige kropper for godt ved å laste opp våre sinn på nettet, og dermed bli frigjort fra alle slags sanselige trengsler, kroppslige laster og karnale ulemper. Man behøver ikke å være veldig skeptisk for å stille spørsmål ved denne ideens plausibilitet, da den har enormt mange filosofiske antagelser lagt til grunn, dog er det overraskende mange som går rundt med liknende ideer om fremtidens hemningsløse muligheter.

Tanken om at man kan flytte informasjon fritt mellom sinn og maskin kommer oftest til uttrykk i scenarioer hvor informasjon lastes direkte ned på sinnet, og hvor man dermed tilegner seg kunnskap som man tidligere enten måtte bruke langt mer tid på å tilegne seg (grunnet kroppslig begrensninger og forutsetninger), eller som man rett og slett ikke hadde kunnet tilegne seg (for eksempel grunnet den fysisk-geografiske avstanden fra kilden).

Man ser for eksempel optimismen i form av implisitte antakelser i filmer som The Matrix og Avengers: Age of Ultron.  I The Matrix blir vår protagonist Neo ekspert i karate, kung fu og flere andre kampsporter ved å få informasjonen lastet ned direkte til harddisken som er hans hjerne. Softwaren som er hans sinn blir da i besittelse av kunnskap den aldri har hatt før, noe som medfører at når han kjemper en simulert kamp med Morpheus i sin avatar-kropp, så er han fullt i stand til å bruke kroppen sin på en måte som Bruce Lee brukte flere år (nesten hele sitt liv) på å trene seg opp til. Mot slutten av filmen får Trinity lastet opp en manual for styringen av et militærhelekopter, og er dermed i stand til å fly det kun et par sekunder etter nedlastingen. I Avengers: The Age of Ultron blir Ultron vekket/skapt av den avanserte kunstige intelligensen først utviklet av Tony Stark ved navn J.A.R.V.I.S. (som ironisk nok står for Just A Rather Very Intelligent System), og etter nærmest å ha oppnådd allvitenhet etter bare et par minutter, finner Ultron (beleilig nok for plottet) ut at han skal destruere menneskeheten for å oppnå balanse i universet. «Man is a disease, and I am the cure».  Så det er ikke bare innen sci-fi at folk tar det som i hvert fall plausibelt at hjernen fungerer som hardware til sinnets software, og at man dermed kan manipulere bevisstheten som om det var et formbart dataprogram. Hvis ikke hadde filmer som The Matrix, I, Robot, Avengers: The Age of Ultron, Ex Machina og Chappie vært latterlige.

De filosofiske antagelsene som ligger til grunn for ideene disse filmene tar i bruk er funksjonalisme, en sinnfilosofisk retning som åpner for at sinn (bevisstheter) kan være realisert (muliggjort) gjennom vidt forskjellige fysiske substrata, sånn som metallbasert elektronikk, silikonchips, eller som er tilfellet med oss, biokjemisk aktivitet i hjernen. Og den filosofiske antagelsen som ofte ligger til grunn for funksjonalisme er fysikalisme, synet på at sinn og bevissthet på en eller annen måte må være reduserbart eller forklart ved det fysiske. Dette er dype og kompliserte filosofiske syn som ikke skal bli gått mer inn på her, men jeg nevner dem for at leseren skal forså hva som er på spill i den videre diskusjonen rundt internettet og dens funksjon.

Så med disse filosofiske antagelsene til grunn: 1. Sinnet/bevisstheten er fysisk (i vid forstand) og 2. kan dermed i teorien overføres til andre fysiske systemer enn hjernen, (som nettopp datamaskinen, der internettet instansieres), og 3. gitt dette kan bevisstheten/sinnet motta kunnskap fra den eksterne verden.  Gitt disse premissene ser vi hvordan Neo i The Matrix kan bli en mester i kung fu, eller hvordan Ava, androiden i Ex Machina, har kjennskap til en verden hun aldri er blitt kroppslig eksponert for, en urban verden i et menneskelig samfunn. Denne kunnskapen har hun fått fordi hennes hjerne er koblet til Blue Book (filmens versjon av Google), Wikipedia og andre meningsbærende og kunnskapsgivende sider på internettet. Det er bare ett problem med dette, og det er et stort ett: Det er ikke slik vi lærer oss nye ting!

Dreyfus bruker i On the Internett det meste av kapittel 2 på å gå gjennom fenomenologien til ferdighetstilegning. Hvordan blir vi mennesker gode i noe? Hvordan går man fra å være nybegynner til å bli en mester? Dreyfus presenterer hele 6 stadier, fra novise til mester, og viser gjennom sin fenomenologiske analyse hvordan vi mennesker tilegner oss ferdigheter. Man begynner med abstrakte regler for handling som baserer seg på aksiomer og retningslinjer – her har ekstropianerne og A.I. forskerne rett – men etter hvert som man blir eksponert for flere og flere situasjoner, blir reglene for rigide og generelle for ytterligere handling. Problemet for A.I.-forskerne ligger i at regler faktisk kan ende opp med å komme i veien for flytende og effektiv handling, og det er de samme reglene som tradisjonen viser til som selve forutsetningen for selv enkle handlinger som å gå, stå, kaste etc. Reglene er kanskje nødvendige for (den voksne) personen til å begynne med, men de er verken nødvendige eller tilstrekkelige når man øker i ferdighetsgrad.

Når novisen har kommet opp til det nivået Dreyfus kaller kompetent er lærlingen kommet et godt stykke på vei, og kan begynne å droppe støttehjulene som kalles regler, og begynne å handle direkte i situasjonen. Situasjonen vil da for lærlingen vise seg rikere og rikere på detaljer, og disse detaljene vil i sin tur presentere seg som motivasjoner for handling. En av de viktigste forutsetningene for å bli god innen et gitt domene er ifølge Dreyfus at du lærer deg å se hva som er relevant i situasjonen, og evnen til å kunne se og reagere på det som er relevant i situasjonen avhenger av det Merleau-Ponty kalte motor-intensjonalitet. Motor-intensjonalitet er en form for kroppslig forberedthet som tillater deg å handle som kroppsliggjort individ på en høyst fleksibel, direkte og flytende måte. Det er denne måten å være i verden på som har vært spesielt vanskelig å reprodusere i maskiner. Selv om man nå har begynt å få fremgang med selvproppelerende humanoide og animaloide roboter, slik  som Atlas, The Next Generation utviklet av Boston Dynamics i USA[1], så har de et langt stykke å gå (pun intended) før de vil oppnå den menneskelige (eller dyriske) kroppslige fleksibilitet og åpenhet i møte med nye situasjoner. Maskinene, som dog har oppnådd et imponerende nivå av bevegelsesfrihet, er fortsatt kun i besittelse av et begrenset antall valgmuligheter basert på de situasjonene de er designet for å møte. Mennesker, til tross for å ikke ha like mange instinkter som andre dyr, har ifølge Merleau-Ponty et såpass høyt nivå av generalitet at vi møter nye situasjoner uten problemer, og dette gjør vi blant annet ved å la nye hendelser, detaljer og situasjoner gradvis bli absorbert i våre kroppslige skjema, slik at når vi befinner oss i en ny situasjon, så vil vi umiddelbart og uproblematisk «vite» hvordan vi skal reagere. Grunnen til at eksperter og mestere ofte ikke klarer å redegjøre for hvordan de gjør det de gjør, er simpelthen fordi de ikke kan. Nivået av detaljer deres kroppslige forberedthet tillater dem å reagere på er rett og slett for stort.

Dreyfus diskuterer ferdigheter og deres natur for å kunne kritisere ideer som går ut på at vi med tiden vil kunne bli eksperter og mestere via internettet, og at det meste av undervisning og læring vil skje via nettet. Noen av de mer radikale tele-entusiastene hevder også at ved hjelp av go-pro kameraer, mikrofoner, robot-teknologi og avanserte skjermer så vil vi med tiden til og med kunne utdanne kroppslige eksperter som leger, psykologer, kokker og dansere, ettersom nivået av interaksjon vil bli høyt nok til at kroppslig læring med tiden skal bli mulig gjennom det som av optimistene blir kalt for tele-nærvær. Det er spesielt denne formen for radikal fjernundervisning Dreyfus kritiserer. Dreyfus er opptatt av at vanskelighetene med å bli en praktisk mester (det Aristoteles kalte for en phronimos) i noe, ved hjelp av internettet og andre tele-apparater. Den klassiske kritikken han har kommet med mot kognitivismen og A.I. går nettopp ut på at det er en forskjell på en praktisk, kroppslig kunnskap («knowing-how») og en teoretisk abstrakt kunnskap («knowing-that» . Det forskerne som utviklet A.I. gjorde feil var å begynne på det abstrakte plan, for så å jobbe seg nedover gjennom regelbasert kontroll. Ved å se på praktisk kunnskap på en konseptuell måte, i lys av abstrakte regler i atomær form, så misforstår man menneskelig væren-i-verden fra begynnelsen av, og for å forstå praktisk kunnskap, så må vi begynne med kroppen, som er det ur-redskapet vi er født med og som fungerer som vårt utgangspunkt for væren-i-verden. Men skulle det ikke da være mulig å bli en mester online, ettersom kroppen med tiden er blitt inkludert som medium gjennom kameraer, Virtual Reality, og tele-robotikk?

Dreyfus stiller seg skeptisk. Ifølge ham så kreves det ikke bare kroppslig tilstedeværelse for å lære noe nytt og få nye ferdigheter, men også opplevelsen av risiko. Opplevelsen av risiko er uløselig knyttet til kroppslig sensitivitet – ettersom det er kroppen som kan bli skadet, og fordi nervøsitet og spenning er kjent i kroppen – men når du ikke er til stede med din faktiske kropp men kun en representasjon av din kropp, en fjernkropp, så mister du det emosjonelle nivået av spenning som skal til for å øke erfaringsnivået. Ifølge Dreyfus så er det slik at emosjonell, følelsesmessig involvering er nødvendig for å øke kompetansenivået. Faktisk er det slik at du aldri kan bli en ekspert hvis ikke du lar deg selv bli emosjonelt engasjert i det du lærer. Han nevner en studie der sykepleiere som ikke lot seg selv bli emosjonelt involvert med pasientene og arbeidet, ikke utviklet seg fra «kompetent» og opp til «dyktig». Ettersom det emosjonelle, følelsesmessige og sensitive er knyttet til kroppen, vil det ikke være nok med fjernstyring; man må være i den faktiske situasjonen. I tillegg til at det finkornete bilde man får av å være direkte kroppslig til stede i en situasjon, så vil det å være fysisk tilstede, slik Merleau-Ponty hevder, være langt rikere enn de allerede utvalgte perspektivene man får via en skjerm eller gjennom en mikrofon. «Den beste modellen av verden er verden selv» er et slogan Dreyfus kommer med i den forbindelse.

Så vi har altså sett at den mer radikale optimismen (altså at vi kan utdanne fulle kroppslige eksperter) rundt tele-læring og online ferdighetstilegnelse er dyrekjøpt og delvis feilaktig. Dreyfus er fortsatt optimist med tanke på en utvikling der menneske og maskin står i et gjensidig forhold av interaksjon, der vår kroppslige tilstedeværelse og opplevelse av mening kan bli hjulpet av maskinenes prosesseringskraft og hurtighet.

Men la oss ta opp spørsmålet om internettets potensiale for dannelse og kunnskapsspredning. Internettet blir av noen filosofer og tenkere som Habermas sett på som positivt for demokratiet og for utviklingen av dialog mennesker og nasjoner imellom. Ettersom teknologien blir bedre og bedre, så vil flere og flere av verdens befolkning befinne seg online, og vil der kunne tilegne seg informasjon og kunnskap som ellers hadde vært utilgjengelig for dem. Dreyfus stiller seg skeptisk til også denne optimistiske tanken på internettets vegne, og han tar i bruk Søren Kierkegaard og sistnevntes eksistensialisme for å vise oss de mindre fordelaktige sidene ved nettet.

Kierkegaard kritiserte naturlig nok ikke internettet, men pressen i 1800-talls Danmark og Europa. Pressen, ifølge Kierkegaard, har en fordummende effekt da alles meninger, synspunkter og ideer vil kunne bli spredt ut hvor enn det skulle være, når som helst og hvor som helst. Istedenfor å se på dette som berikende, så Kierkegaard det som en trussel mot den kritiske tanke. Grunnen er enkel; med den økte graden av skribenter, forfattere, kronikører, vil det bli en overproduksjon av meningsytringer, og folk vil da miste evnen til å se hva som er relevant, hva som er gjennomtenkt og hva som er kritisk. Kierkegaard kalte dette en forflatning (Dreyfus bruker det engelske ordet «levelling»). Hvis alt er like viktig, er ingenting viktig. Det moderne individ vil da bli fanget i meningsløshet, da det er ute av stand til å velge en meningsfylt retning på livet i havet av informasjon som blir presentert det på et daglig plan. Dreyfus leser Kierkegaards kritikk av pressen som en kritikk av det som skulle ende opp med å bli internettet, og parallellene er slående.

Basert på utviklingen av tabloidnytt, «like-baits», reklame, kattevideoer, og «vines» begynner man å forstå hva Kierkegaard snakker om. Hvis man ser på VG og Dagbladet, to av Norges største aviser, både på nett og i papirform, så blir det åpenbart at deres «image» har blitt forflatet og forenklet i senere år. Begge aviser, spesielt på nett, bruker i økende grad videoer, ekspressive og fargerike bilder, og enkle, men slående overskrifter for å tiltrekke seg, ikke det som lenger kalles lesere, men seere, kommentatorer og likere. Denne utviklingen kommer ikke nødvendigvis av redaktørenes manglende mentale fakulteter, men snarere av forflatningen Kierkegaard snakket om. En forflatning som ledes av en form for kollektiv ignoranse og gruppementalitet, som enkeltpersoner har liten kontroll over.  Ifølge Kierkegaard er det som gjør et liv verd å leve, en form for betingelsesløs forpliktelse til en bestemt sak, en sak du som subjekt har valgt å forplikte deg til. Internettet, med sitt hav av meninger, sprikende informasjon og avledninger vil ikke være tilstrekkelig som verktøy for å nå det Kierkegaard kalte det religiøse stadiet, som er den mest meningsgivende sfæren et menneske kan oppnå.

In his religious writing Kierkegaard criticized the implicit nihilism in the idea that God is equally concerned with the salvation of a sinner and the fall of a sparrow.

(Dreyfus 2009:79)

En tredje kritikk av internettet baserer seg på dens mangel av det Martin Heidegger kaller for Stimmung, på norsk: stemning. Mennesker, det vil for Heidegger si Dasein, er vesener som først og fremst er i verden (væren-i-verden, som vi så over), og denne verden betyr noe for oss. Våre prosjekter, familier, venner, hobbyer etc., er ting vi er involvert i/med og de gir oss mening i tilværelsen. Og stemninger er forutsetninger for våre gjøremål og handlinger. Vi snakker om sinnsstemninger, stemningen i et rom, at en film ga deg en god stemning, en familiær stemning eller at det er dårlig stemning på en nattklubb osv. Stemninger predisponerer oss for å se våre prosjekter (i vid forstand) på nye måter, og er det som gjør oss i stand til å være åpne for ting over hodet. Vi er alltid, i følge Heidegger, i en eller annen stemning, og stemningen legger føringer for vår videre handling. Stemninger er det som gjør oss i stand til å “tune” oss inn til hendelsene i et rom, og til andre menneskers tilstedeværelse. På norsk (og tysk) er ordet «stemning» spesielt slående da det rett og slett betyr å «stemme seg inn» til en gitt situasjon. Filosofen Mark Wrathall[2] bruker radioen som sammenlikning når han snakker om stemninger i Heideggeriansk forstand. En stemning er ikke noe som er i oss som Kartesianske subjekter, og som på en eller annen måte må bli kommunisert til den eksterne verden, stemninger er ting som hender med oss, og som allerede er i verden. Med andre ord er ikke stemninger mentale, de er ikke representasjoner av verden i menneskers sinn som enten er vellykkede eller ikke i å samsvare med den; stemninger er simpelthen noe vi er klar over og reagerer på. Mennesker er som radioer som tuner seg inn til den rette kanalen, og den rette kanalen er den gitte stemningen i et rom. Stemninger er dog vanskelige å forstå, for de er ikke verken eksterne eller interne, men et sted midt i mellom. De er ikke filtere vi ser verden gjennom, men endrer selve væremåten vår, og dermed vår væren i verden. Gitt internettets kroppsløse natur, blir det vanskelig å oppnå noen form for stemning, fordi det er våre kropper som gjør oss i stand til være åpne for, og ha stemninger.

Vår evne og tendens til å plukke opp og reagere på stemning, samt dele stemning og intensjoner med andre, blir av Merleau-Ponty kalt for interkorporealitet. Interkorporealitet er en form for intersubjektiv opplevelse på det kroppslige plan, og det at latter og gjesping «smitter», altså at de overføres fra person til person uten tanker som medium, gir evidens til Merleau-Ponty’s formulering av fenomenet. Når vi som kroppsliggjorte individer kommuniserer med hverandre befinner vi oss, ifølge Heidegger og Merleau-Ponty, allerede i en delt stemning, en stemning som legger føringer for den videre kommunikasjonen partene imellom. Stemningen kan naturlig nok endre seg under samtalen, og det er vår sensitivitet for situasjonen som gir opphav til dens mening.

For å oppleve noe som meningsfylt, så må man ta en risiko, og denne risikoen oppleves kroppslig. Selv i tilsynelatende abstrakte aktiviteter som løsning av likninger, lesing, og diskusjoner i seminartimer driver vi med risikosport: Vi kan ende opp med å regne feil, lese ukonsentrert og ikke minst, dumme oss ut foran de andre seminardeltakerne og seminarleder. Ettersom vi utfører alle disse aktivitetene ved å stille oss i en kroppslig situasjon der vi kan handle, risikerer vi nederlag. Men slik vi har sett, er det denne sensitiviteten for mulighetene i situasjonen som tillater oss å komme i meningsfull kontakt med andre personer, oppnå økt grad av ferdigheter og ikke minst tillate oss selv å forplikte oss betingelsesløst til et risikabelt prosjekt. Prosjekter i livet kan være ting som et kjærlighetsforhold, en lærerstilling ved et universitet, å innta foreldrerollen eller foreta en jordomseiling. Anonyme nett-troll som gjemmer seg bak et slør av pseudonymer og absurde avatarer, drar nytte av å ikke ta noen risiko i det de kommer med sine hatefulle ytringer. Det er faktisk nettopp grunnet den iboende anonymiteten at nett-troll muliggjøres da de ikke opplever sosiale eller kroppslige konsekvenser av sin negativitet.

Når det er sagt er det flere eksempler i den senere tid på folk som kommer med radikale, fornærmende og fornedrende kommentarer i media på internett, uten å være anonyme. Dette trenger ikke være et problem for Dreyfus’ kritikk ettersom trollene fortsatt sitter bak en skjerm, og da opplever mindre sosial risiko enn hvis de hadde sittet ovenfor sine ofre. I mange sammenhenger er det slik at troll og hetsere  i offentlige debatter (skoledebatter, åpne samtaler, forelesninger, standup-aftener etc.) på effektiv måte blir avvæpnet av publikum før de rekker å komme med noe i nærheten av fatale stikk. Det at nettopp denne offentlige avvæpningen forekommer grunnet den flokkmentaliteten Nietzsche kritiserer, er en hel diskusjon for seg selv som kan bli tatt i et senere blogginnlegg.

Jeg har i dette blogginnlegget tatt for meg noen filosofiske antagelser om menneskesinnet, og de ideer som kan følge av det. Jeg har diskutert Dreyfus’ fenomenologiske analyse av hvordan mennesker tilegner seg nye ferdigheter, og hva dette sier oss om mening. Jeg har også tatt en titt på hvordan internettet kan funger fordummende og forflatende på den gode samtalen. Stemning er også noe som vi har sett at kan applikeres i digitale sammenhenger, og vi har sett at det er viktig for oss som mennesker, og at det er vanskelig å reprodusere og skape stemning på nettet. Når alle disse innvendingene er presentert må det dog legges til noe: Du kjære leser, leser jo dette på nettet, og en av de største oppfinnelsene til mennesket er det skrevne ord. Så lenge lesere og skribenter, samme hvor de er i verden, er i stand til å engasjere seg emosjonelt, tenke kritisk og aktivt delta på internettet uten å la seg distrahere fra det relevante, så er det håp for at internettet skal fungere demokratiserende, slik Habermas håper på.

Illustrasjon: geralt / pixabay.com

Kilder

Dreyfus, Hubert L. 2009, On the Internet, andre utgave. Routledge.

Noter

[1] Atlas kan for eksempel sees her: https://www.youtube.com/watch?v=rVlhMGQgDkY.

[2] I filmen Being in the World av Tao Raspuli fra 2008 blir fenomenologiske betraktninger  tatt opp i henhold til generasjonen inspirert av Dreyfus, og Mark Wrathall bruker der radio-sammenlikningen for å forklare Heidegger’s Stimmung.

No comment yet, add your voice below!


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *

Name *
Email *
Website