I den analytiske filosofiens forsvar

Hva er den analytiske filosofien? Jeg skal ikke påstå at jeg har et godt svar på dette spørsmålet. All ære til Remi Nilsen for at han i sin kritikk av den analytiske filosofien på Salongen.no innrømmer at han heller ikke har det, og sågar at hans holdning til slik filosofi er «uvitende og fordomsfull». Dette bekreftes dessverre av resten av innlegget, der vi blant annet får høre at analytisk filosofi har «[antatt] en ’vitenskapelig’ form og [blåst] opp forskningselementet», og at den «i dag synes å hevde at formallogikken er alt vi trenger».

La meg legge kortene på bordet. Jeg er en kristen aristoteliker som avviser tanken om at naturvitenskapen gir et uttømmende bilde av virkeligheten, og at de humanistiske fagene bør etterligne den slavisk. Jeg mener at filosofien er en en kunst like mye som den er en vitenskap, og at en solid utdanning innen logikk er et nødvendig men utilstrekkelig kriterium for evnen til å filosofere godt. Jeg er også analytiker på min hals. Og, jeg ser ingen motsetning i dette: Det er min oppfatning at man ved å kalle seg analytisk filosof, ikke forplikter seg til mer enn at filosofer bør prøve å si sannheten på en klar, tydelig, og godt begrunnet måte. Det later altså til at jeg og Nilsen har ulike oppfatninger om hva den analytiske filosofien er; og de filosofihistoriske kjensgjerningene taler heller ikke i Nilsens favør. Det er sant at de fleste analytiske filosofer ser på formallogikken som et viktig verktøy, men det er meg bekjent ingen som vil gjøre den til filosofiens eneste verktøy. Enkelte av de mer rabiate logiske positivistene fra første halvdel av forrige århundre ga i blant det inntrykket, men selv i sin egen tid hadde de motstandere blant dagligspråkfilosofer som Austin og Ryle. Som en beskrivelse av den analytiske filosofien slik den har blitt praktisert i de siste 40 eller 50 årene, etter at analytikerne gjenoppdaget metafysikken og etikken, er Nilsens karakterisering enda mindre treffende.

Nilsen påstår, ikke urimelig, at begrepet står sentralt i filosofien. Så langt har han analytikerne med seg. Men, så kommer en mer bemerkelsesverdig påstand: At filosofer skaper begreper. Det er utydelig hva Nilsen mener med dette. En for bokstavelig tolkning kan fort sette filosofien i et noe latterlig lys. Hvis jeg definerer en monarkflodhest som en flodhest som er mindre enn 16 kilometer unna Norges nåværende konge, kan jeg kanskje sies å ha skapt begrepet «monarkflodhest», siden jeg (sannsynligvis) er den første som bruker det. Men, jeg antar at det ikke er slike merkelige og filosofisk uinteressante aktiviteter Nilsen vil fram til. Bedre blir det da å si at filosofer ikke strengt tatt skaper begreper, men kaster lys over innholdet i begreper vi har fra før, på følgende måte.

Den amerikanske høyesterettsdommeren Potter Stewart er berømt for å ha avfeid en oppfordring om å definere begrepet “hard-core pornography” med ordene: “I can’t define it, but I know it when I see it”. Stewarts forhold til begrepet “hard-core pornography” er ikke ulikt forholdet de fleste av oss har til mange filosofisk viktige begreper, begreper som «sannhet» og «moralsk godhet». Man er (stort sett) enige om hvilke ting som faller og ikke faller under dem, og man later til å (grovt sett) ha den samme intuisjonen om hva de består i: Naturalister og ikke-naturalister er enige om at rovmord er moralsk galt, og deflasjonister og korrespondanseteoretikere er enige om at det er sant at solen står opp i øst. Men, man er ikke enige om hvordan de skal artikuleres; man klarer ikke uten videre å komme frem til en liste over individuelt nødvendige og til sammen tilstrekkelige kriterier for å falle inn under begrepet. En filosof «skaper» et begrep når han prøver å artikulere et slikt «Potter Stewart-begrep», og dermed gir oss en ny og bedre forståelse av hva det inneholder og innebærer. Det er i hvert fall liten tvil om at det grovt sett er dette Platons Sokrates, ett av Nilsens eksempler på begrepsskapere fra filosofihistorien, holder på med når han prøver å komme frem til hva rettferdighet og gudfryktighet egentlig er.

Jeg ser ikke hvilken del av dette som skulle være uforenelig med den analytiske filosofien, der nettopp denne typen begrepsanalyse står sentralt. Derfor ser jeg heller ikke hva Nilsen sikter til når han anklager analytikere for å «redusere begreper til påstander».

Nilsen mener også at analytiske filosofer ikke påtar seg den samfunnskritiske og -engasjerte rollen de som filosofer bør ha. Her, sier han, bør man heller gå til den kontinentale filosofien, som har flust med offentlige intellektuelle som Slavoj Žižek og Alain Badiou. Det er sant at analytisk filosofi ofte befatter seg med esoteriske spørsmål som er av liten umiddelbar interesse for det offentlige ordskiftet (kan egennavn reduseres til bestemte beskrivelser? er tilgjengelighetsrelasjonen mellom mulige verdener symmetrisk?), men dette er sant om all seriøs filosofi, mye kontinental filosofi inkludert. Et spørsmål kan være verdt å stille, selv om det er esoterisk—og det kan være av interesse for det offentlige ordskiftet selv om det ikke umiddelbart virker sånn. Symmetrien til tilgjengelighetsrelasjonen mellom mulige verdener spiller for eksempel en viktig rolle i Alvin Plantingas modale ontologiske argument for Guds eksistens. (Jeg antar at Guds eksistens er relevant for det offentlige ordskiftet.)

Oppfatningen om at analytikere av prinsipp styrer unna politiske, etiske, eller eksistensielt viktige spørsmål, er dessuten like anakronistisk som oppfatningen om at vi vil gjøre filosofien til en underdisiplin av formallogikken. Igjen, de logiske positivistene blir i blant karakterisert på denne måten, men den logiske positivismen har som sagt vært død i mange år. Dessuten er det til og med tvilsomt om dette er en god karakterisering av dem. De fleste av Wienerkretsens medlemmer var sosialister eller sosialdemokrater som så en klar forbindelse mellom sine filosofiske og politiske ståsteder. Deres britiske støttespiller A.J. Ayer gir et hint om hva denne forbindelsen består i når han i et intervju hevder at hele den logiske positivismen var en reaksjon mot ”Victorian hypocrisy”. Senere har Peter Singer profilert seg med sine (diplomatisk uttrykt) kontroversielle meninger om alt fra aktiv dødshjelp til dyrs rettigheter. Arne Næss’ rolle i miljøbevegelsen burde være kjent for de fleste. Karl Popper er like kjent for sitt forsvar av det liberale demokratiet som for sine bidrag til vitenskapsfilosofien. Bertrand Russell markerte seg blant mye annet som forkjemper for atomnedrustning. John Rawls har med sitt arbeid sannsynligvis hatt større innflytelse på praktisk politikk enn noen annen politisk filosof siden Locke. Elizabeth Anscombe kom med polemiske innlegg i debattene om abort, prevensjon, og USAs bruk av atomvåpen under Andre verdenskrig. I tillegg spiller analytiske filosofer en viktig rolle på begge sider av religionsdebatten som har blusset opp på grunn av nyateismens fremvekst. Blant ateistene finner man blant annet Daniel Dennett og Samuel Harris, som har gjort erkeanalytisk arbeid innenfor henholdsvis bevissthetsfilosofi og metaetikk. Blant teistene finnes det analytisk trente religionsfilosofer som William Lane Craig og Alvin Plantinga.

Nilsens kommentar er, om ikke annet, en omfattende litani av vanlige—men feilaktige og utdaterte—oppfatninger om analytisk filosofi. Fremst blant disse er at den er tørr og scientistisk, og at den begraver seg i logiske symboler og dermed glemmer å gjøre virkelig filosofi. Jeg, som ikke bare praktiserer, men liker analytisk filosofi, og som vet at den ikke lenger er stum om de store spørsmålene—i den grad den noen gang var det—får bare håpe at disse mytene snart går i graven.

1 Comment


Comments are closed for this article!