(Hvorfor) er det galt å krenke?

«Krenke» er ett av begrepene som har definert første halvdel av 2015. Ja, begrepet er i det siste blitt brukt så ofte og så frimodig at det har stått i fare for å miste all mening. Uklart er også krenkelsesbegrepets moralske relevans. I den nye karikaturstriden som oppstod etter Charlie Hebdo-angrepet, hørte man for eksempel ofte at man ikke burde trykke Muhammed-tegninger fordi muslimer oppfatter dette som krenkende. Noen av disse argumentene var nok pragmatiske, og gikk kun på at slike provokasjoner er en trussel mot fred og stabilitet; men andre virket prinsipielle, og lot til å hvile på et premiss om at det er iboende galt å krenke. Så, hva vil det si å krenke? Kan det være galt å krenke, slik våre intuisjoner later til å tilsi – og i så fall, når og hvorfor? Her skal jeg forsøke å skissere svar på disse spørsmålene, for så å bruke disse svarene til å undersøke en bestemt problematikk som er særlig relevant akkurat nå: forholdet mellom krenkelsesbegrepet og blasfemibegrepet.

Hva vil det si å krenke, og (hvorfor) er det galt?

Vi begynner med to naive (men ikke helt urimelige) «leketeorier» om krenkelser og deres moralske relevans. Den første teorien definerer en krenkelse som noe som får en eller annet til å føle seg krenket, mens den andre rett og slett påstår at det alltid er galt å krenke. (Å bruke begrepet «føle seg krenket» når man definerer «krenkelse» er selvfølgelig litt sirkulært – men definisjonen virker ikke urimelig så langt den rekker. Dette kommer vi tilbake til.)

Her får vi umiddelbart et problem. Hvis begge disse teoriene er riktige, er det alltid moralsk galt å få noen til å føle seg krenket – og det stemmer åpenbart ikke. Sett, for eksempel, at jeg leverer en tordentale mot Kim Jong-un og hans regime, der jeg påpeker at han lever i luksus mens folket hans sulter, og beskriver grusomhetene som blir begått i hans fangeleire. Dersom dette noen gang når den nordkoreanske lederens ører, vil han nok føle seg krenket – men dette betyr åpenbart ikke at jeg har gjort noe galt.

Lekedefinisjonen av «krenke» later til å stå lageligst til for hugg. For det første virker det ganske rimelig at det er iboende galt å krenke (det virker for eksempel mer naturlig å reagere på historien om Kim Jong-un over ved å si at jeg slett ikke krenket ham, men kun ga hard men berettiget kritikk, enn ved å si at jeg krenket ham, men at det var OK i dette tilfellet), og for det andre er definisjonen som sagt sirkulær og mangelfull. Dessuten virker det i det hele tatt lite holdbart å si at å krenke er å fremprovosere enkelte følelser, for det later til å finnes tilfeller der man kan krenke noen som ikke er i stand til å føle noe. Et eksempel er å snakke stygt om de døde. (I mange tilfeller vil slikt selvfølgelig også fremprovosere krenkede følelser hos de levende – men ikke alltid.) Men hva er det å krenke noen, dersom det ikke går på å fremprovosere følelser?

Jeg vil foreslå at krenkelse går på rettferdighet – eller snarere på urettferdighet. Nærmere bestemt ønsker jeg å definere krenking som urettferdig tale, som det å omtale noen på en slik måte at man volder dem grov urettferdighet.1 Her vil noen kanskje påstå at «urettferdig tale» ikke er dekkende, fordi det finnes en annen form for urettferdig tale som ikke kvalifiserer som krenkende: å snakke urettferdig godt om noen, for eksempel ved å rose det nordkoreanske regimets respekt for menneskerettighetene. Men i slike tilfeller virker det feil å si at man har vært urettferdig mot den som mottar den ufortjente rosen: Man har begått en urett, ja, men ikke mot rosens mottaker. (Det virker heller som om det er de som faktisk fortjener slik ros man har vært urettferdig mot.)

Urettferdig tale kan ta form av direkte usannheter, som når en sprer falske rykter for å ødelegge noens gode renommé, men trenger ikke nødvendigvis å gjøre det: Urettferdig tale kan også ta form av ytringer som mangler en sannhetsverdi, eller til og med ytringer som er sanne. Sett, for eksempel, at jeg roper «Din jævla pakkis!» mot en forbipasserende pakistaner. Om dette utropet i det hele tatt fremlegger en påstand med en sannhetsverdi, må det være at pakistaneren er en «jævla pakkis» — og dette later igjen til å koke ned til den sanne påstanden at pakistaneren er en pakistaner. Nei, her ligger ikke problemet i påstandsinnholdet, men i tonen jeg fremlegger påstandsinnholdet med, som uttrykker en ufortjent negativ holdning til pakistanere.2

En av dydene til min krenkingsdefinisjon, er at den medfører at det er galt å krenke. (Det virker tross alt vanskelig å nekte for at urettferdighet er galt per definisjon.) Derfor krever den ingen uavhengig teori om krenkingens moralske relevans – en slik teori er så å si «bakt inn i» selve definisjonen. Nå kan man selvfølgelig si mye mer om urettferdighet og rettferdighet enn jeg har gjort her. Jeg påstår ikke at man har sagt alt som kan sies om krenkingens moralske betydning bare man har definert den som urettferdig tale: Først trenger man også i det minste en omfattende teori om rettferdighet. Dette er nok ikke stedet for å gi en slik teori – men når vi først har definert krenking som urettferdig tale, får vi altså en del ny kunnskap om dens moralske betydning.

La oss anvende denne kunnskapen på en tematikk som er relevant akkurat nå: forholdet mellom krenking og blasfemi.

Krenking og blasfemi

Blasfemi er (i hvert fall innen abrahamittiske religioner) tradisjonelt blitt definert som krenkelser rettet mot Gud. For noen måneder siden overvar jeg en samtale mellom en del prominente norske katolske intellektuelle, der man mente at denne definisjonen ikke strakk til: Nå hadde vi nemlig endelig skjønt at det ikke går an å krenke Gud. Her tenkte man nok på noe sånt som den subjektive krenkelsesdefinisjonen jeg skisserte på begynnelsen: Ideen var vel at et gudsbilde som gjør det mulig at Gud kan føle seg krenket, er alt for antropomorft. Det er muligens sant – men hvis jeg har rett i det jeg har sagt, hviler dette resonnementet på et feilaktig krenkelsesbegrep. Og mens det nok stemmer at det ikke går an å få Gud til å føle seg krenket, virker det (gitt at Gud finnes) åpenbart at det er ytterst mulig å snakke urettferdig om Gud. Ja, i og med at Gud er fullkommen, later terskelen for hva som teller som en krenkelse rettet mot Gud til å være mye lavere enn den er for Hans (formodentlig ufullkomne) skapninger. (Av samme grunn later det til at man kan krenke Gud på måter som er langt mer alvorlige enn noen av måtene man kan krenke Hans skapninger på.) Gitt min teori om krenking, ser jeg derfor ingen grunn til å gå bort fra det tradisjonelle blasfemibegrepet.

Her kan det innvendes at hvis denne blasfemidefinisjonen stemmer, da mangler ikketroende gode grunner til å mene at blasfemi er galt. Det er tross alt vanskelig å volde urettferdighet mot en som ikke finnes. Men dette virker feil. Ikketroende kan fint ha gode grunner til å motsette seg blasfemi: Se igjen på hvor mange ikke-muslimer som har tatt til orde for å ikke trykke Muhammed-karikaturer, for eksempel. Denne innvendingen har en kjerne av sannhet, men hviler samtidig på en feiloppfatning av situasjonen. Gitt at blasfemi bare er urettferdig tale om Gud, da er ikketroende forpliktet til at det ikke finnes noe sånt som blasfemi. (Igjen, det er vanskelig å være urettferdig mot noen som ikke finnes.) Men, den ikketroende kan gjerne påstå at de troende har rett i at det de feilaktig kaller blasfemi er galt, dog selvfølgelig av andre grunner enn de de troende selv oppgir. Videre er det temmelig lett å forestille seg hva disse grunnene kunne være. For gitt at de troendes oppfatninger i hvert fall stort sett er rimelige og ufarlige (noe alle unntatt de mest militante av ateister vel kan være enige i), kan påstått blasfemiske ytringer være krenkende mot de troende, uavhengig av om Gud finnes eller ikke. Dette betyr selvfølgelig ikke at de troende bør skjermes for all kritikk – kun at denne kritikken ikke bør ta form av grove fornærmelser.

En annen konsekvens av denne teorien om blasfemi, er at det i utgangspunktet er rett og rimelig med blasfemilover, gitt at Gud finnes. Vi mener tross alt at enkelte krenkelser rettet mot mennesker – trusler og injurier, for eksempel – er så alvorlige at de burde være ulovlige. Men teorien later som sagt til å medføre at det finnes krenkelser mot Gud som er langt mer alvorlige enn noen krenkelser mot mennesker, og derfor langt mer alvorlige enn enkelte krenkelser som er alvorlige nok til å være ulovlige. Man kan selvfølgelig gå med på dette argumentet, men insistere på at det allikevel finnes gode pragmatiske eller politiske grunner til å ikke ha blasfemilover, særlig i et samfunn der stadig flere ikke tror på Gud. Men det er uansett verdt å merke seg at det virker som om troende har en sterk prinsipiell grunn til å være for blasfemilover.

Noter

[1] Her skal jeg ikke si særlig mye om hva rettferdighet er, men det er nok verdt å påpeke at jeg har den klassiske definisjonen av rettferdighet som «det å gi alle hverken mer eller mindre enn de fortjener» i bakhodet. Denne definisjonen er ikke helt ukontroversiell – den blir blant annet kritisert av Platons Sokrates i Bok 1 av Staten, og vil kanskje også heve øyenbryn blant tilhengere av Rawls’ teori om «justice as fairness» – men her har jeg dessverre ikke plass til å forsvare den ordentlig. Dessuten er jeg usikker på om noe av det jeg sier her egentlig forutsetter denne definisjonen.

[2] Men se denne podcasten med Robert May fra UC Davis for et annet syn på «the metaphysics of pejoratives». Mays syn medfører at det ikke finnes noe sånt som «pakkiser» (selv om det selvfølgelig finnes pakistanere), fordi man ifølge ham må fortjene å bli hetset for sin pakistanske bakgrunn for å i det hele tatt telle som en «pakkis».

3 Comments

  1. Hei Sivert!

    Her er noen tanker:

    Det er to fenomener du har lyst til å forklare, nemlig ekstensjonen til krenkelser (Hva er en krenkelse?) og grunnene til den moralske statusen til en krenkelse (Er det galt å krenke? I så fall, hvorfor?). Du viser at en teori om krenkelse som holder følgende to utsagn som sanne «Krenkelse er å få noen til å føle seg krenket» og «Det er galt å krenke» ikke er holdbar. Du velger som utvei å skifte ut krenkelse-definisjonen, men jeg synes ting går litt raskt. Her skal jeg forsvare en annen utvei, nemlig å forstå «Det er galt å krenke» som et generisk utsagn.

    Slik jeg ser det kan et utsagn som «Det er galt å krenke» tolkes på minst to mulige måter, som et universelt utsagn eller et generisk utsagn. Du virker å hevde at utsagnet er universelt eller almengyldig. La oss skrive den universelle tolkningen slik:

    T1: For alle ytringer Y, hvis Y er en krenkelse, så er Y moralsk gal.

    Hvis denne tolkningen er sann, ville en teori om krenkelse som tar utgangspunkt i følelsene til de involverte parter være problematisk. Fordi, som du påpeker, hvis man sier det er tilstrekkelig at noen føler seg krenket for at en krenkelse skal oppstå, vil mange krenkelser antageligvis være intuitivt moralsk riktige (i det minste berettiget) eller amoralske. Dette ville falsifisere T1. Hvis T1 er den korrekte tolkningen av «Det er galt å krenke» og vi tar dette utsagnet for å være sant, har vi problemer.

    Men det finnes en utvei for den følelsesladde teorien om krenkelse. Istedenfor å tenke at krenkelse er galt universelt, tar man utsagnet å være en generisk moralsk dom. Såkalte generics har nylig blitt gjenstand for diskusjon i språkfilosofien. Generiske utsagn er utsagn med formen «Løver lever på savannen», «Flåtten gjør folk syke», «Nordmenn står på ski», «Fugler legger egg», osv. Disse setningene tilskriver gjerne en type ting eller en såkalt kind en egenskap. Antakelsen jeg gjør, sammen med de som skriver om generiske utsagn, er at mange slike uttrykk har sannhetsverdi og at de ikke er ekvivalente med universelle generelle utsagn. Det har blitt foreslått mange forskjellige former av semantikk for generiske utsagn, men et av hovedtrekkene ved dem er at de, i motsetning til universelle utsagn, tåler unntak. Tanken er at «Fugler legger egg» er sant selv om ikke alle fugler legger egg (hvordan det kan være sant må da besvares av semantikken), mens «Alle fugler er hunkjønn» er usant akkurat fordi det finnes fugler som er hankjønn.

    Hva så med «Det er galt å krenke»? Mange moralske utsagn, inkludert dette, har formen til et generisk utsagn. Gjerne tilskriver de en type handling en moralsk egenskap, det blir sjeldent brukt (eksplisitt i alle fall) en allkvantor, og de tåler som oftest unntak. Tenk for eksempel på «Det er galt å drepe». De alle fleste tenker at dette er sant, men de ville også tillate unntak som å drepe i selvforsvar. En god måte å forklare dette på er at «Det er er galt å drepe» er et generisk utsagn. Jeg tenker det samme om «Det er galt å krenke», nemlig at det er sant, men det tåler unntak (legg merke til at noen generiske utsagn tåler mange unntak som for eksempel «Flåtten gjør folk syke», bare en mindre prosentdel av flått gjør faktisk folk syke). Ifølge dette synet tolkes «Det er galt å krenke» som et generisk utsagn, hvilken semantikk som er den rette vil jeg ikke hevde her, men det finnes mange gode forslag i litteraturen. (For eksempel kan man tenke seg at når jeg sier «Det er galt å krenke» så kvantifiserer jeg over en relevant gruppe med krenkelser gitt kontekst, en annen måte er å si at vi referer til vår oppfattelse av den prototypiske krenkelsen, som da er moralsk gal.)

    Hvis man godtar dette, ville en definisjon av krenkelse som har en innebygd moralsk komponent være mindre appetittlig. Faktisk så ser jeg ikke behovet for en innebygd moralsk komponent i definisjonen av en form for handling (krenkelse er ofte en talehandling) i det hele tatt. Vi kan igjen trekke en parallell til drap. Hva nå enn definisjonen av ‘å drepe’ er, synes den ikke å trenge inneholde en moralsk komponent. Det virker mer naturlig å anvende en standard normativ etisk teori i tillegg til definisjonen av den relevante handlingen. La oss ha som lekedefinisjon av drap følgende: «å forårsake med vilje eller stå ansvarlig for noens død». Mange handlinger som faller inn under denne definisjonen er gale, andre er ikke gale (gitt de fleste etiske teorier). Men hvis f.eks. det prototypiske drapet er galt i henhold til den moralske bakgrunnteorien, vil det være naturlig å si «Det er galt å drepe». Det samme gjelder krenkelse som talehandling, det er ikke galt å krenke fordi krenkelse er urettferdig tale. Istedenfor er det mer naturlig, for meg i alle fall, å definere krenkelse på en eller annen måte som involverer følelseslivet til de involverte parter (hvorvidt dette er så enkelt som å referere til følelsen «å føle seg krenket» er jeg mindre sikker på). Videre er en del krenkelser gale (og noen er ikke gale!) gitt den relevante, moralske bakgrunnteorien. Utsagnet «Det er galt å krenke» genererer ikke noe problem, fordi det er et generisk utsagn som tåler unntak. Hovedpoenget er at denne tolkningen av «Det er galt å drepe» lever tålelig side om side med definisjon av krenkelse som involverer følelsene til de involverte parter.

    Et siste spørsmål er om min tolkning av «Det er galt å drepe» som et generisk utsagn, utelukker en deontologisk normativ teori om krenkelse. Både ja, og nei. Hvis deontologiske plikter som «Du skal ikke x» har sin bakgrunn i utsagn av formen «Det er galt å x» og dette er ment å være universelle utsagn, kan ikke «Det er galt å krenke», gitt min tolkning, være en del av en eventuell deontologisk modell. Men så vidt jeg ser kan det fortsatt være slik at min tolkning av «Det er galt å krenke» er korrekt og en deontologisk bakgrunnteori gir grunnlaget til dette generiske utsagnet ved f.eks. å dømme den prototypiske krenkelsen som moralsk gal under et annet deontologisk prinsipp.

    Dette ble langt, men det var så interessant tema du tok opp at jeg ikke kunne dy meg. Takk for inspirerende blogginnlegg!

    Hans Robin

    • Hei Robin!

      Du har rett i å tolke min forstand av «Det er galt å krenke» universelt. Til tross for god og grundig argumentasjon fra din side, er jeg imidlertid fortsatt skeptisk til både en følelsesladet krenkelsesdefinisjon og en rent generisk tolkning av «Det er galt å krenke». For det første har en følelsesladet teori om krenkelser problemer også i konjunksjon med en generisk forstand av «Det er galt å krenke». For det andre slår det meg også som problematisk å påstå at det kun er generisk sant at det er galt å krenke, uavhengig av hva slags krenkelsesdefinisjon man godtar. Å forkaste den universelle forstanden av «Det er galt å krenke» til fordel for den generiske for å tilpasse seg en følelsesladd teori om krenkelser, blir derfor å gå over bekken etter vann, i min mening. La meg utbrodere begge begge disse punktene.

      Første punkt. Som jeg nevner i blogginnlegget, er det temmelig sirkulært og mangelfullt å definere en krenkelse som «noe som får noen til å føle seg krenket». Hvis vi skal ha en følelsesladet krenkelsesdefinisjon, må vi derfor kunne gjøre rede for hva slags fremprovoserte følelser som definerer krenkelser uten å gripe til formuleringer som «føle seg krenket». Men dette slår meg som en svært, svært vanskelig oppgave, tilsvarende hvordan emotivistiske teorier innen meta-etikk sliter med å ikke-sirkulært gjøre rede for hva som skiller moralske følelser fra andre følelser. Et annet problem er dette. Jeg antar at konjunksjonen av det generiske «Det er galt å krenke» og en følelsesladet krenkelsesdefinisjon medfører at i alle konkrete tilfeller der en krenkelse er gal qua krenkelse, så er den gal fordi den fremprovoserer enkelte følelser hos den krenkede. Men da står vi fortsatt igjen med et annet problem jeg nevnte i blogginnlegget, nemlig hvordan krenkelser kan være gale qua krenkelser også når de ikke fremprovoserer følelser hos den krenkede. (Problemet er faktisk enda verre enn som så, for en følelsesladet teori later til å medføre at ingen påståtte krenkelser som ikke fremprovoserer følelser hos dem de er rettet mot, kan regnes som krenkelser i det hele tatt!)

      Andre poeng. Jeg godtar selvfølgelig at mange moralske utsagn av formen «F-er er G» bør tolkes generisk, men jeg er rett og slett ikke overbevist om at «Det er galt å krenke» (i den forstanden som gjør det sant) er ett av dem. Å resonnere fra at Fido er en hund til at Fido er firbent på bakgrunn av at hunder er firbente (i generisk forstand) er åpenbart ugyldig — et slikt resonnement er kun gyldig på bakgrunn av den universelle forstanden av «Hunder er firbente». Å resonnere fra at Ola krenket Kari til at Ola gjorde noe galt mot Kari, virker derimot helt kurant for meg, selv i fravær av et skjult eller eksplisitt premiss om at det er universelt galt å krenke. For å nærme meg samme poeng fra en annen vinkel: Å gå med på at Ola krenket Kari samtidig som man påstår at Ola ikke dermed gjorde noe galt i det hele tatt, slår meg rett og slett som begrepslig forvirret. Vi kan kanskje oppdage formildende omstendigheter som gjør Ola mindre klanderverdig for krenkelsen, og det kan selvfølgelig hende at krenkelsen i utgangspunktet ikke var *alvorlig* gal, men jeg tror ikke det går an å påstå at det ikke var noe prinsipielt galt med det Ola gjorde. Denne intuisjonen (som jeg tror jeg ikke er alene om) taler for to påstander. Den første er at den universelle forstanden av «Det er galt å krenke» er sann, og den andre er at den universelle forstanden av «Det er galt å krenke» er begrepslig eller analytisk sann, snarere enn sann på bakgrunn av uavhengige moralske prinsipper (f.eks. at det er galt å fremprovosere visse følelser). Begge deler taler selvfølgelig for min teori.

      Sivert

  2. Hei Sivert!

    Takk for svar.

    Når jeg leste gjennom kommentaren din ble jeg så glad fordi vi har kommet frem til kjernen av vår uenighet, nemlig våre forskjellige «intuisjoner», eller kanskje meninger, angående emnet til diskusjon. David Lewis hevdet en gang (i den flotte introduksjon til hans Philosophical Papers, Volume 1) at filosofien er en utredning av og metodisk forsvar for «more or less firmly held opinions», dette leser jeg uten vond bismak. La meg derfor, i lys av din nyeste og tankevekkende kommentar, vise klarere mitt eget standpunkt (mine «more or less firmly held opinions») og hvor det (eller de) skiller seg fra ditt (eller dine).

    Aller først, når det gjelder den generiske tolkningen av «Det er galt å krenke» vil jeg påpeke (igjen) at det ikke bare er fordi den harmonerer bedre med den følelsesladde definisjonen av krenkelse at den er akseptabel, men først og fremst fordi det finnes gode språkfilosofiske/lingvistiske grunner til å gå denne veien. La meg igjen merke at «Det er galt å krenke» ikke bare kan tolkes generisk, men at utsagnet faktisk har formen til et generisk utsagn og ikke et universelt ett. En god måte å forklare at vi hevder moralske prinsipper, dette inkludert, som generiske (og ikke universelle) utsagn er at vi mener å uttrykke noe generisk (og ikke universelt).

    Svar til første punkt:
    Først vil jeg påpeke at jeg ikke ser det som noe problem at krenkelse ikke er galt som krenkelse, gitt mitt syn. Krenkelser ser jeg som gale i visse situasjoner, ikke andre. (Sammenlign med tanken om at krenkelser ikke er et stabilt nok fenomen (man vet aldri hva som kan komme til å krenke) til alltid å ta høyde for med tanke på ytringsfrihet, og at man derfor har «rett» til å bli krenket som borger i et sivilisert samfunn. Et slikt syn behandler krenkelse som et symptom eller en indikator på et moralsk, eller i alle fall politisk, godt samfunn.) Videre vil jeg legge til at jeg er enig i at «å føle seg krenket» antageligvis ikke er tilstrekkelig for at krenkelse skal oppstå, men at følelser tar del i definisjonen sammen med et sett med konvensjoner for hva som teller som krenkelse gitt en mer eller mindre naturlig begrenset (kulturell, individuell, religiøs, etc.) kontekst.

    Og så dette med å fremprovosere følelser: Her mangler jeg de samme intuisjonene som deg. Altså, hvis en tiltenkt krenkende ytring ikke klarer å fremprovosere de relevante følelsene hos målet, så anser jeg ikke ytringen for å være en krenkelse. Det kan være en «feilet krenkelse» i den forstand at en kontrafaktisk påstand om at ytringen «hadde krenket» gitt andre omstendigheter er sann. Her tror jeg manges intuisjoner om at en «feilet krenkelse», eller en «potensiell krenkelse» om du vil, faktisk er en krenkelse kan forklares bort. Hvis jeg roper sårende skjellsord til deg umotivert mens trikken kjører forbi, slik at du ikke hører det, vil kanskje de fleste tenke at du ble krenket, dette selv om du hverken følte eller hørte noe. Her tror jeg lett tilgjengelige kontrafaktiske scenarioer spiller inn. Det var så lite som skulle til (fravær av trikken) for at du skille bli krenket (men du ble det faktisk ikke). Sammenlign dette med et tilfelle hvor jeg setter meg og skriver ned de samme sårende skjellsordene, rettet mot mitt 144. tippoldebarn flere tusen år senere, på et ark, som jeg deretter sender ut i verdensrommet og inn i solen for destruksjon. I dette tilfellet er et kontrafaktisk scenario hvor ytringen nådde frem og følelser provosert ikke lett tilgjengelig (samt at over et så langt spenn i tid mister vi grep om konteksten vil være tilstrekkelig lik nok til å telle skjellsordene som krenkende). Ble mitt tippoldebarn krenket? Jeg mener helt klart nei.

    Du vil kanskje innvende at gitt menneskers lunefulle og varierte følelsesliv vil de fleste ytringer være «potensielle krenkelser», det er ikke noe problem for meg akkurat fordi krenkelsesbegrepet ikke er stabilt, altså det vil si at hva som faller under begrepet krenkelse viser stor variasjon fra kultur til kultur, tidsalder til tidsalder, ja rett og slett fra person til person. Her tenker jeg din teori har problemer i å forklare denne manglende stabiliteten, hvis hvilke ytringer som teller som krenkelser er gitt av objektive og allmenngyldige betingelser. (Se for deg en kultur hvor det å ta seg på knærne ved et middagsbesøk er en krenkelse av verten. La oss si, som virker plausibelt nok, at å ta seg på knærne ikke er urettferdig tale. Da må din teori enten forklare bort hvorfor det er naturlig å beskrive handlingen som en krenkelse selv om den ikke er det, eller påstå at «krenkelse» er et flertydig ord og at bruken av ordet i slike tilfeller plukker ut en annen mening en den du tilsikter. Sistnevnte strategi er til tider forsvarlig, men har foreløpig Ockhams barberkniv imot seg.)

    Svar til andre punkt:
    Min mening er akkurat at krenkelse IKKE er galt som krenkelse, her er vi forblir vi nok uenige. Resonnementet du anfører, har jeg motsatt reaksjon på. «Ola krenket Kari, derfor gjorde Ola noe galt» ser jeg på som problematisk. For meg er noen krenkelser fullgode krenkelser (for eksempel å ta seg på knærne under visse omstendigheter) uten å være moralsk gale. I et slikt tilfelle ville resonnement likt ditt virke feil. Altså «Ola tok seg på knærne under middagen, Kari var vert og ble krenket, derfor gjorde Ola noe galt». Her er min mening at resonnementet feiler. I dette tilfellet ser jeg følgende utsagn som naturlig og uten forvirring: «Ola krenket Kari, men Ola gjorde ikke noe galt». (Hvis du ikke liker mangelen på talehandling i eksempelet kan du bytte ut med en harmløs, men meningsfull setning.) Jeg ser ikke at Ola sin handling var «mindre gal» gitt formildende omstendigheter, men at den var helt amoralsk.

    Dette ble langt, gitt!

    Uansett, igjen takk for både blogginnlegget og svar til min kommentar. Dette temaet engasjerte meg mye mer enn jeg kunne forutse.

    Hans Robin


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *

Name *
Email *
Website