Gjensyn med Breivik: Psykotisk, men tilregnelig

Innledning

Mange trakk et lettelsens sukk den 24. august 2012, etter at Oslo tingrett hadde funnet den terrorsiktede Anders Behring Breivik strafferettslig tilregnelig. Breivik kunne dermed idømmes norsk lovs strengeste straff – 21 års forvaring.1 I forkant av domsavsigelsen hadde to rettspsykiatriske ekspertrapporter kommet frem til stikk motsatt konklusjon med hensyn til Breiviks tilregnelighet. Den første rapporten konkluderte med at Breivik var psykotisk (nærmere bestemt paranoid schizofren) i gjerningsøyeblikket, og følgelig utilregnelig. Den andre rapporten konkluderte med at Breivik ikke var psykotisk, men bare «led» av narsissistisk og dyssosial personlighetsforstyrrelse.2 Det er ikke uforenlig med strafferettslig tilregnelighet, i følge gjeldende norsk lov.

Både Breivik-dommen og de generelle reglene for tilregnelighet er imidlertid fremdeles gjenstand for debatt. I følge Tor K. Larsen og Alv A. Dahl, begge psykiatriske eksperter på professornivå, la Oslo tingrett for stor vekt på at vrangforestillinger må være «bisarre», dvs. kategorisk umulige i en naturvitenskapelig forstand. Som Larsen og Dahl påpekte, må ikke vrangforestillinger nødvendigvis være umulige eller en gang usanne. Det kan holde at de er urimelige, ukorrigerbare, og “vanligvis ikke blir akseptert av personens kultur eller subkultur (den er ikke f. eks. et spørsmål om religiøs tro)”, for å sitere definisjonen til den amerikanske diagnosemanualen DSM-IV.3 Med utgangspunkt i en slik forståelse av psykotiske vrangforestillinger, hevder Larsen og Dahl at «Behring Breivik hadde klassiske vrangforestillinger av politisk art som var mulige, men feilaktige.»4 Etter min mening er dette antagelig helt riktig. Men det betyr ikke at Breivik eventuelt burde vært fritatt for straff.

Galskap i Breiviks ideologiske subkultur

Når Breivik ble kjent tilregnelig, var det primært fordi oppfatningene hans ikke ble vurdert som «subkulturelt upassende» nok til å være psykotiske vrangforestillinger. Retten la i stedet avgjørende vekt på at de kan forstås som «meningsbærende» i visse høyreekstreme miljøer. I forhold til mye av Breiviks generelle verdensanskuelse, er dette utvilsomt korrekt. Tanken om at europeiske og arabiske eliter samarbeider, mye i det skjulte, for å legge kontinentet vårt åpent for muslimsk overtakelse, er forholdsvis vidt utbredt. Breivik er også langt fra alene om å hate muslimer og såkalte «kulturmarxister».5

Noe annet er hvordan man velger å respondere på et slikt ideologisk trusselbilde. Selv om høyreekstremister støtter bruk av politisk vold generelt, betyr ikke det uten videre at de finner det «subkulturelt passende» å begå massemord på ubevæpnede og i mange tilfeller mindreårige ungdomspolitikere. Hvis Breivik før 22/7 hadde luftet planene om Utøya-massakren til sine ideologiske forbilder, f. eks. Fjordman, ville de formodentlig avvist dem som ren galskap.6 Men i den grad Breiviks strategiske overbevisninger blir vurdert som «gale» selv innenfor hans egen ideologiske subkultur, betyr det at de tilfredsstiller de formelle kriteriene for psykotiske vrangforestillinger.

Psykopatologi og ansvar

Men hvorfor skulle så eventuelt denne strategiske galskapen frikjenne ham for strafferettslig (og moralsk) ansvar? I følge rådende norsk rettstenking, antas psykotiske tilstander å involvere en “manglende evne til realistisk vurdering av forholdet til omverdenen”.7 Begrepet «manglende evne» spiller en avgjørende rolle i denne forbindelse. En person som generelt har mistet evnen til å realitetsorientere seg, kan vanskelig klandres for ikke å ha «truffet sitt publikum». Det er analogt til hvordan demente personer, som har mistet det meste av hukommelsesevnen, vanskelig kan bebreides for å glemme ting, samme hvor viktige de måtte være.

Når en person med Alzheimers sykdom blir diagnostisert som dement, vil det imidlertid skje etter en nærmest endeløs serie med små og store forglemmelser. Til sammenlikning, kan en person bli diagnostisert som psykotisk på bakgrunn av bare en eller noen få psykotiske vrangforestillinger. Kan man fastslå at noen må lide av en generell kognitiv svikt på bakgrunn av kanskje bare en enkelt vrangforestilling? Etter mitt skjønn er det tvilsomt. I noen tilfeller har psykotiske vrangforestillinger helt åpenbare nevrologiske årsaker.8 Likevel er det ingen grunn til å tro at alle som har en eller annen psykotisk vrangforestilling, må lide av en patologisk fornuftssvikt som bør frikjenne for moralsk og strafferettslig ansvar.

Hvordan være både (litt) psykotisk og tilregnelig

Det er minst tre måter man kan man bli lettere psykotisk på, dvs. ha minst en vrangforestilling, uten at det betyr at man har mistet evnen til å realitetsorientere seg og å revidere egne oppfatninger generelt. Man kan for eksempel holde fast på en vrangforestilling fordi man er envis og sta, og følgelig ikke vil ta innover seg det vell av motforestillinger som måtte komme fra familie, venner, kollegaer, sjefer, terapeuter og andre (sub)kulturelle autoritetsfigurer. Mange vrangforestillinger er klart formulerte overbevisninger som en psykotiker kan oppleve som meningsfulle og verdt å kjempe for. Bortsett fra at de er «subkulturelt upassende», har slike vrangforestillinger således langt mer til felles med normal politisk fanatisme og religiøs overtro, enn de har med det vell av meningsløse forglemmelser som følger i kjølvannet av Alzheimers sykdom.

En annen måte man kan bli lettere psykotisk på, er ved å (delvis) isolere seg fra sin egen subkultur. Breivik unnlot bevisst å utsette sine strategiske idéer for den kritiske «fagfellevurdering» han ville kunne fått fra Fjordman & co. Ved å unnlate å benytte seg av de meningskorrigerende mekanismer som finnes i egen subkultur, risikerer en person imidlertid å omfavne standpunkter og utføre handlinger som blir regnet som «spik spenna gærne» selv i ens egen leir. Og da kan det også være en fare for å bli diagnostisert som psykotisk av diverse rettsoppnevnte psykiatere.

En tredje grunn til at man kan fremstå som psykotisk, er at man ikke har skaffet seg sin egen subkultur (f. eks. en menighet). Dette trenger ikke å skyldes at man lider av en kognitiv svikt eller at oppfatningene man fremmer er særskilt absurde eller «bisarre». I stedet kan det like gjerne skyldes en mangel på personlig karisma og talegaver. Breivik prøvde ikke en gang å samle en gruppe rundt seg før han gikk til aksjon. Hvis han derimot hadde vært leder for en høyreekstrem terrororganisasjon – det hadde ikke trengt å dreie seg om mer enn 5-10 medlemmer – ville han vært en del av en slags subkultur. Breivik kunne da ha gitt uttrykk for langt drøyere oppfatninger og begått enda verre ugjerninger enn det han gjorde. Likevel ville han ikke kunne bli regnet som psykotisk, og dermed utilregnelig ifølge norsk rettspsykiatrisk logikk.

Konklusjon

I den grad en person virkelig lider av en «manglende evne til å realitetsorientere seg», er det urimelig å holde vedkommende strafferettslig (og moralsk) ansvarlig for sine handlinger. En slik person vil imidlertid ikke kunne gjennomføre kompliserte terroraksjoner som krever flere års planlegging. I verste fall vil det kunne det dreie seg om enkle impulshandlinger. At en person har visse særegne meninger som kan regnes som subkulturelt upassende og irrasjonelle, er ikke noe bevis for at vedkommende må lide av en generell, patologisk fornuftssvikt. Følgelig er det heller ikke noen grunn til at Breivik burde vært frikjent for ansvar selv om hans særegne strategiske idéer tilfredsstiller offisielle definisjoner på psykotiske vrangforestillinger.

Noter

[1] Breivik-dommen kan leses på Lovdata Pro: http://lovdata.no/pro/auth/login#document/TRSTR/avgjorelse/toslo-2011-188627-24.

[2] Begge de to ekspertrapportene ble i delvis anonymisert form offentliggjort av VG: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/psykiatrisk_vurdering/.

[3] I DSM-IVs “Glossary of Technical Terms” blir vrangforestillingsbegrepet definert som følger: “Delusion. A false belief based on incorrect inference about external reality that is firmly sustained despite what almost everyone else believes and despite what constitutes incontrovertible and obvious proof or evidence to the contrary. The belief is not one ordinarily accepted by other members of the person’s culture or subculture (e.g., it is not an article of religious faith). When a false belief involves a value judgment, it is regarded as a delusion only when the judgment is so extreme as to defy credibility.” (American Psychiatric Association (2000): Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders: Text Revision. Washington, DC: APA, s. 821-822). Denne definisjonen er ikke blitt forandret i DSM-V, som ble utgitt i 2013, altså etter at dommen mot Breivik var falt.

[4] «Mener Breivik ble vurdert på feil grunnlag», Aftenposten 28. juni 2013. Url: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Mener-Breivik-ble-vurdert-pa-feil-grunnlag-7242176.html#.U1Ex0U2KBaQ.

[5] Se f. eks. Øyvind Strømmen: Det mørke nettet. Om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa. Cappelen Damm: Oslo 2011.

[6] Se Fjordmans diskusjon av Breiviks tilregnelighet her: «Is Mass Murderer Anders Behring Breivik Insane? Part 1: http://gatesofvienna.blogspot.no/2012/01/is-mass-murderer-anders-behring-breivik.html.

[7] Hvordan psykosebegrepet har blitt forstått i norsk rettstenkning blir utførlig redegjort for i Breivik-dommen.

[8] Psykotiske vrangforestillinger som skyldes klare organiske tilstander som f. eks. forgiftninger er ofte mer utydelige og mindre utbroderte enn andre.

No comment yet, add your voice below!


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *
Name *
Email *
Website