Fornuft og følelser: Emotivisme i moralpsykologi og metaetikk

I disse dager er det mange som lurer på hva de skal gi bort til jul. Ekstra vanskelig blir det når man har bekjente som «har alt». Noen tenker da som følger: I stedet for å gi slike bekjente noe de mest sannsynlig ville fått relativt liten glede eller nytte av, burde man heller gi en gave til noen som virkelig trenger det. Dette er tanken bak veldedige gaver, hvor selve gaven blir gitt til et veldedig formål på vegne av julegavemottakeren. En medvirkende faktor til å velge å gi bort slike veldedige gaver kan være at man bedømmer det som moralsk riktig å hjelpe dem som har minst.

Det å bedømme noe som riktig eller galt på denne måten – som moralsk eller umoralsk – er en syssel de fleste av oss bedriver ganske jevnlig. Til tross for denne hverdagsligheten er det heftig diskutert akkurat hva slike moralske dommer er, og hvordan de oppstår, og utforskningen av disse spørsmålene foregår på tvers av disipliner som filosofi, psykologi og nevrovitenskap. Under skal jeg nevne noen ulike tilnærminger til moralske dommer, og illustrere en type begrepsforvirring som har oppstått som et resultat av at flere ulike fagfelter deler samme studieobjekt.

Hvordan oppstår moralske dommer?

Hva er det egentlig vi gjør når vi vurderer noe som rett eller galt, som når vi bedømmer det som riktig å hjelpe (verdens)samfunnets svakerestilte? Og hvordan kommer vi frem til slike vurderinger? I senere tid har det oppstått en moralpsykologisk tradisjon som, til forskjell fra tidligere tiders filosofiske moralpsykologi, forsøker å besvare disse spørsmålene gjennom empiriske undersøker (se f.eks. Doris og Stich 2006). Tidlige empiriske moralpsykologiske teorier, gjerne representert ved arbeidene til Lawrence Kohlberg, holder moralske dommer for å være et produkt av våre fornuftsevner, slik som bevisst tenkning og refleksjon.

Disse teoriene hevder at forut for en moralsk dom som det er riktig å hjelpe dem som har minst ligger det – i alle fall hos fullt utviklede personer – bevisst resonnering og overveielse til grunn. Denne typen teori om hva som leder frem til våre moralske dommer, kalles rasjonalisme, ettersom våre fornuftsevner er det essensielle elementet i forklaringen av hvordan bedømmelsene oppstår.1 Slike teorier anerkjenner riktignok at følelser kan spille en rolle i prosessen som leder opp til moralske dommer, men påstår at den avgjørende mekanismen er forankret i bevisste overveielser, og at slike dommer skal måles opp mot kriterier for rasjonalitet.

Nyere strømninger innen moralpsykologi har gått i en annen retning og hevder at det slett ikke er bevisst resonnering og overveielse som fører til at vi bedømmer noe som rett eller galt, men at våre moralske dommer stort sett produseres gjennom ubevisste og automatiske prosesser (Haidt 2007). Et eksempel på en slik tilnærming er Jonathan Haidts (2001) social intuitionist model, som kort Illustrasjon 2forklart hevder at moralske dommer stort sett oppstår som et resultat av følelsesladde intuisjoner, og at disse intuisjonene oppstår automatisk og ubevisst.2 Ifølge denne modellen er det altså disse følelsesladde intuisjonene som spontant gir opphav til våre bedømmelser av noe som rett eller galt. En moralsk dom som det er riktig å hjelpe dem som har minst vil derfor ikke være et resultat av prosesser med forankring i våre fornuftsevner, men derimot være et resultat av ubevisste intuisjoner.3

Hvilken rolle tillegger så Haidts modell fornuft og bevisst overveielse, som står så sentralt i de tidlige rasjonalistiske teoriene? Han hevder faktisk at slike mekanismer sjelden spiller noen rolle i produksjonen av våre egne moralske dommer, men at de derimot fungerer som rasjonaliseringsmekanismer som slår inn etter den moralske dommen.4 Altså, først, og som et resultat av automatiske ubevisste prosesser, vurderer vi noe som rett eller galt, og deretter søker vi bevisst å forsvare denne bedømmelsen gjennom resonnering og rasjonell argumentasjon. Haidt omtaler tilstanden vi går inn i når vi bruker rasjonell argumentasjon for å forsvare våre moralske dommer som en «advokatmodus» – en tilstand som også burde være velkjent for de fleste filosofer!

To former for emotivisme

Haidts modell er et eksempel på en moralpsykologisk teori som gir emosjoner en langt viktigere rolle i dannelsen av moralske dommer enn tradisjonelle rasjonalistiske teorier har gjort. Enkelte psykologer har tatt i bruk betegnelsen «emotivisme» (emotivism) som en betegnelse på teorier som gir emosjoner en primær rolle i dannelsen av moralske dommer.5 Denne bruken av «emotivisme» vil være fremmed for mange filosofer, ettersom dette allerede er et veletablert begrep innen metaetikk, hvor det brukes til å klassifisere moralske dommer på en ganske annen måte.

Metaetisk emotivisme, i sin enkleste form, hevder at moralske dommer ikke har som sin funksjon å representere hvordan verden er, men heller å uttrykke subjektive emosjonelle preferanser. Normalt vil vi forstå en moralsk dom slik som det er riktig å hjelpe dem som har minst som å uttrykke en oppfatning, nemlig den at det er riktig å hjelpe dem som har minst. På samme måte vil en bedømmelse av typen jordkloden er tilnærmet kuleformet uttrykke en oppfatning, nemlig den at jordkloden er tilnærmet kuleformet. Emotivisten mener derimot at moralske dommer ikke uttrykker oppfatninger om hvordan verden er, men at de derimot uttrykker en subjektiv og emosjonell velvilje/motvilje mot det som omtales. En moralsk dom som det er riktig å hjelpe dem som har minst er derfor å forstå som et uttrykk for emosjonelt bifall av det å gi til dem som har minst; det er ikke et uttrykk for en oppfatning av at handlingen å gi til dem som har minst, har egenskapen å være moralsk riktig, slik jordkloden har egenskapen å være tilnærmet kuleformet.

Moralpsykologisk emotivisme og metaetisk emotivisme er altså svært forskjellige teorier. Det er fullt mulig at følelser spiller en sentral rolle i produksjonen av moralske dommer samtidig som disse bedømmelsene er uttrykk for oppfatninger, og ikke for subjektive emosjonelle preferanser. Det at følelser er det kausale opphavet til en dom som det er riktig å gi til dem som har minst, utelukker ikke at dommen kan utrykke en oppfatning av at handlingen har en bestemt egenskap – nemlig egenskapen å være moralsk riktig. Det er altså ikke slik at fordi emosjoner gir opphav til en dom, så må dommen også være et uttrykk for følelser – den kan fortsatt være et uttrykk for en oppfatning. Av den grunn er det flere metaetiske teorier som tillegger emosjoner en svært viktig kausal rolle i produksjonen av moralske dommer, men som likevel hevder at moralske dommer er noe annet enn uttrykk for subjektive emosjonelle preferanser.6 Altså er det ikke slik at empirisk belegg for moralpsykologisk emotivisme i seg selv er noe argument for metaetisk emotivisme.

Interdisiplinære utfordringer

Det er i og for seg ikke noe problem å bruke samme ord på forskjellige måter i ulike sammenhenger eller disipliner, og det er vanlig at begreper som har en lang tradisjon innen filosofi, blir brukt med et ganske annet innhold innen nyere forskningsfelter som psykologi og nevrovitenskap. Det at det finnes flere ulike bruksmåter av ord som «emotivisme» og «rasjonalisme», utgjør bare et problem dersom den divergerende bruken skaper begrepsforvirring, for eksempel ved at studier og teorier som støtter én betydning av et ord (som moralpsykologisk emotivisme), også blir tatt for å støtte andre og distinkte betydninger (som metaetisk emotivisme).

Faktisk er det mulig å finne en del tilfeller av denne begrepsforvirringen i den psykologiske og nevrovitenskapelige litteraturen. Flere forskere som har tatt utgangspunkt i den moralpsykologiske betydningen av begrepene, har ønsket å bruke funnene sine til å si noe om de metaetiske posisjonene. Særlig har dette en tendens til å oppstå når empiriske funn diskuteres opp mot de moralpsykologiske forståelsene av begrepene «emotivisme» og «rasjonalisme», og når denne diskusjonen igjen knyttes opp mot en bredere filosofisk kontekst.

Haidts (2001) presentasjon av sin modell bærer selv preg av nettopp dette. Han ser for eksempel ut til å forstå sin egen moralpsykologiske teori som veldig nært beslektet med David Humes «emotivist approach to ethics» (2001:816), og ser ut til å mene at disse teoriene mer eller mindre står og faller sammen. Vi kunne anta at Haidt bare snakker om Humes syn på det kausale opphavet til moralske dommer – altså at han bare snakker om Humes moralpsykologi, og ikke egentlig hans tilnærming til etikk – men i så fall ville Haidts formuleringer være misvisende. Tradisjonelt så har uenigheten mellom teorier av typen Hume og Kant holdt innen etikk gått på langt mer enn hvordan våre dommer vanligvis produseres rent psykologisk. Den tradisjonelle debatten mellom rasjonalister som Kant og moralfilosofer som vektlegger emosjonenes rolle, som Hume, har primært dreid seg om hva som rettferdiggjør moralske dommer, ikke bare på hva som vanligvis forårsaker dem. Når Haidt velger å sette den debatten rundt moralpsykologisk rasjonalisme og emotivisme inn i en større filosofisk kontekst hvor disse begrepene har helt andre betydninger, så skapes det begrepsforvirring.7 Haidt (2001) er riktig nok ikke det verste eksemplet på denne forvirringen, men modellen (og artikkelen) hans har vært svært innflytelsesrik, og har nok vært et dårlig forbilde på dette området.

Ved å påpeke at det noen ganger forekommer en slik begrepsforvirring mener jeg selvfølgelig ikke å benekte at undersøkelser som legger de moralpsykologiske forståelsene av disse begrepene til grunn, kan bidra til metaetiske diskusjoner. Jeg tror tvert om at impulser fra empiriske vitenskaper er svært viktig både for å klargjøre og å støtte oppunder metaetiske teorier og debatter. Men som jeg har forsøkt å påpeke her, er det imidlertid svært god grunn til å være påpasselig med hvilke begrepsbetydninger man opererer med når man diskuterer eller trekker konklusjoner fra empiriske studier i tverrfaglige undersøkelser.

Avslutningsvis vil jeg si noe om hvorfor de ovennevnte problemene knyttet til interdisiplinære debatter kan gi grunn til optimisme likeså gjerne som klandrende pekefingre fra filosofer (som er i overmåte glad i å finne begrepsforvirring i empiriske studier som undersøker temaer som tradisjonelt har tilhørt filosofien). Moralpsykologi har tross alt blitt bedrevet av filosofer i tusenvis av år. Det er imidlertid først i nyere tid at empirisk moralpsykologi, som stort sett har blitt bedrevet av psykologer, har begynt å befatte seg med spørsmål som tradisjonelt har blitt håndtert av filosofer. I tillegg ble den empiriske moralpsykologien til å begynne med utført relativt adskilt fra metaetikk og tilgrensende filosofiske disipliner. Dette har ført til at det ofte har foregått separate diskusjoner rundt samme tema innen ulike fagfelter istedenfor en integrert debatt.

De siste tiårene har det imidlertid skjedd en kraftig dreining i retning av tverrfaglig samarbeid innen moralpsykologiske spørsmål, og dette har gitt opphav til en veldig spennende utvikling som kan illustreres gjennom mye av dagens arbeid rundt moralske dommer. Det at forskere fra empiriske vitenskaper i økende grad befatter seg med filosofiske tilnærminger og begreper, kan i seg selv sees på som et sunnhetstegn for moralpsykologien – selv om det medfører at det terminologiske landskapet må ryddes opp i. Og ingen er vel mer glad i begrepsavklaring enn filosofer.

Litteratur

Clarke, S. 2008, «SIM and the City: Rationalism in Psychology and Philosophy and Haidt’s Account of Moral Judgement», Psychological Review, 21, 6, 799–820.

Doris, J. and Stich, S. 2006, «Moral Psychology: Empirical Approaches», i Zalta, E.N. (red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Winter 2012 Edition). Tilgjengelig fra: <http://plato.stanford.edu/archives/win2012/entries/moral-psych-emp/>.

Greene, J., «The Neural Bases of Cognitive Conflict and Control in Moral Judgment», Neuron, 44, 2, 389–400.

Haidt, J. 2001, «The Emotional Dog and its Rational Tail», Psychological Review, 108, 4, 814–834.

–––. 2007, «The New Synthesis in Moral Psychology», Science, 316, 5827, 998–1002.

–––. 2008, «Social Intuitionists Answer Six Questions about Moral Psychology», i Sinnott-Armstrong, W. (red.), Moral Psychology, Volume 2: The Cognitive Science of Morality: Intuition and Diversity, 181–217.

Joyce, R. 2008, «What neuroscience can (and cannot) contribute to metaethics» i Sinnott-Armstrong, W. (red.), Moral Psychology, Volume 3: The Neuroscience of Morality: Emotion, Brain Disorders, and Development, MIT Press, 371–394.

Slote, M. 2010, Moral Sentimentalism, Oxford University Press, Oxford.

Noter

[1] Merk at det her kun er snakk om det som kan kalles moralpsykologisk rasjonalisme, som holder at moralske dommer (primært) dannes på bakgrunn av bevisst resonnering. Jeg nevner relasjonen til noen andre betydninger av «rasjonalisme» under (se også note 7).

[2] Kort oppsummert bruker Haidt (2001:818) intuition («intuisjon») om prosesser som kjennetegnes ved at de «occurs quickly, effortlessly, and automatically, such that the outcome but not the process is accessible to consciousness». Begrepet er ment som en kontrast til reasoning («resonnering»), som «occurs more slowly, requires some effort, and involves at least some steps that are accessible to consciousness» (2001:818). Merk også at Haidt hevder at intuisjon er «a kind of cognition, but it is not a kind of reasoning». Se Haidt (2001) for utdypende begrepsforklaringer og Haidt (2008) for en oppdatert presentasjon av mange sider av modellen.

[3] Dette aspektet ved Haidts modell utgjør «intuition»-delen av hans social intuitionist model. Jeg velger her å forenkle Haidts modell, bl.a. ved å ikke fokusere på det sosiale aspektet ved modellen, ettersom det ikke er essensielt for min diskusjon. Det er likevel viktig å merke seg at dette er essensielt for modellen, som altså er mer komplisert enn min fremstilling gir inntrykk av.

[4] Det er viktig å presisere at Haidts modell åpner for at moralske dommer kan oppstå som et resultat av bevisste resonnementer og argumenter, men hevder at dette skjer relativt sjelden, og at det i noen tilfeller bare er oppnåelig for filosofer(!) (2001:829).

[5] Joshua Greene (2004:397) klassifiserer Haidt som en emotivist i denne forstanden. Haidt (2001) omtaler ikke eksplisitt sin egen posisjon som emotivistisk, men det er tydelig at tar sin egen posisjon for å ligge veldig nært opp til denne betegnelsen (han forstår modellen sin som et forsvar for Humes «emotivist approach to ethics»). Filosofer som deltar i den moralpsykologiske debatten bruker også noen ganger begrepet «emotivisme» på denne måten, men er vanligvis veldig påpasselige med å unngå begrepsforvirringen jeg diskuterer senere.

[6] Se f.eks. Michael Slote (2010) for et forsvar av en moralsk sentimentalisme med et kognitivistisk tilsnitt (metaetisk emotivisme er en form for non-kognitivisme). Projektivisme er en annen metaetisk tradisjon som gir emosjoner en primær rolle i dannelsen av moralske dommer, uten at det dermed er en form for metaetisk emotivisme.

[7] Se f.eks. Richard Joyce (2008) for flere eksempler på dette. Hans artikkel inneholder også en utførlig diskusjon av forholdet mellom empiriske studier og ulike forståelser av begrepet «rasjonalisme».

1 Comment

  1. this is moral science


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *
Name *
Email *
Website