Svar til Masvies «Immaterielle mennesker»

Debatten om menneskets natur er gammel, og finner fra tid til annen veien fra sin lite registrerte tilværelse i filosofiske fagtidsskrifter og inn i mer populære fora1. På Minervanett 6. august argumenterer Andreas Masvie for at visse «aspekter» ved mennesket er immaterielle, noe han mener å kunne føre et «logisk bevis» for. Vi vet ikke helt hva Masvie mener med «logisk bevis» ettersom argument hans har ikke-logiske premisser. Argumentet har rett nok en logisk gyldig form, i den forstand at konklusjonen følger dersom premissene er sanne, men det bør jo ethvert argument ha. For oss fremstår det som at Masvie bare har presentert et helt vanlig argument. Spørsmålet er da om premissene faktisk er sanne. Det har vi ikke funnet noen grunn til å tro.

I tillegg til sitt hovedargument gir Masvie to andre argumenter for at mennesket må være noe immaterielt. De er kortere, men siden også de har sterke konklusjoner og svake premisser, velger vi å kommentere dem nokså inngående, før vi til slutt tar for oss «Ross’ syllogisme».

Er rettigheter og verdier inkompatible med materialisme?

Masvies innleder med å påstå at hvis mennesket har visse «rettigheter» og en viss «verdi», så er ikke et materialistisk verdensbilde sant, og at motsatt, hvis et materialistisk verdensbilde er sant, så finnes det ikke noe slikt som rettigheter og verdier. Masvie påpeker med dette det han mener er de forstemmende konsekvensene av materialisme; det er uklart om han også mener det er et argument mot materialisme. Men for den som faktisk måtte mene at mennesket faktisk har visse rettigheter og en viss verdi, så vil det naturligvis fungere som et argument.2 Uansett om han ønsker å overbevise oss eller bare ønsker å vise oss hva som står på spill, gjør Masvie det alt for enkelt for seg når han antar at rettigheter og materialisme er inkompatible størrelser. Med andre ord er det slett ikke klart at de angivelige konsekvensene av å godta materialisme faktisk er konsekvenser.

Mange vil være enig i at ting som «rettigheter» og «verdier» tilsynelatende er problematiske innenfor et materialistisk verdensbilde. For slike ting er normative – de sier noe om hvordan ting bør være – og vi finner ikke noe i vitenskapene som korresponderer med slike egenskaper. I alle fall finner vi det ikke i fysikken. Her finner vi kun fakta om hvordan ting er, ikke noe om hvordan de bør være. Dette er et velkjent. Men betyr dette at en materiell virkelighet ikke har rom for rettigheter og verdier? Dette er det langt fra enighet om i filosofien. Masvie ser bort fra enhver diskusjon når han bare uten videre påstår at rettigheter og verdier «viser til en immateriell virkelighet» og at det å akseptere materialisme betyr at man må «forkaste begrepene» om dem. Her er det virkelig så mye diskusjon å ta av at vi ikke en gang vil begynne. Den som ønsker et overblikk over mulige strategier for å kombinere et materialistisk verdensbilde med tanken om at normer er reelle størrelser får heller lese en introduksjonsbok i metaetikk. La oss heller kjapt gå gjennom et par grunner til å være misfornøyd med Masvies posisjon her.

Et sitat som ofte tilskrives Dostojevskij er at «hvis Gud er død, er alt lov», og enkelte filosofer har fulgt ham i å mene at bare en Gud kan sørge for at det finnes normative størrelser i verden. Men det er uklart hvordan dette er ment å hjelpe – hvis det nå er det Masvie mener når han hevder at rettigheter og verdier viser til en immateriell virkelighet. De som mener Gud legger ned hva som er rett og galt møter det klassiske dilemmaet Platon formulerte i dialogen Eutyfron og som derfor kalles Eutyfron-problemet: Mener Gud det riktige fordi det er riktig, eller er det riktig fordi Gud mener det? I det første tilfellet er det tydelig at det ikke er Gud som sørger for at man har rettigheter og verdier; dette kommer annetstedsfra. I det andre tilfellet ser det derimot ut til at våre rettigheter og verdier blir arbitrære: Hva om Gud i sin allmakt hadde valgt å formulere noen andre normer, for eksempel at småbarn kan tortureres fritt når månen er i ne, ville disse normene automatisk være gyldige og «sanne»? Dette rimer dårlig med det faktum at i hvert fall noen av våre normer ser ut til å være absolutte og ufravikelige, noe Gud kunne endre like lite som han kan bestemme seg for at 2 + 2 skal være lik 5?3

Nå er vi rett nok ikke sikre på om Masvies «immaterielle virkelighet» er en religiøs virkelighet, men finner det likevel verdt å nevne dette, om så for å vise at det normative ikke nødvendigvis er lettere å plassere i et «immaterialistisk» verdensbilde. For oss er det uklart hvordan noe «immaterielt» skal hjelpe til å få rettigheter og verdier til å passe inn i verden. Vi vil mene at vanskeligheten heller ikke ligger med «materialisme» per se; det normative er problematisk selv om man skulle mene at ikke alt i verden er materielt. Problemet er heller den gamle vanskeligheten med å få «er» til å lede til «bør». Da ser det ikke ut til å spille så stor rolle om det som er er materielt eller immaterielt.4 Masvie gjør ikke noe forsøk på å forklare hvorfor rettigheter og verdier skal vise til det immaterielle.

Er materialisme inkompatibelt med Masvies trolske forvandlinger?

Masvies andre argument er svært kort, men siden det foregir å vise den «logiske umuligheten» av å kunne forestille seg at man blir forvandlet til et troll og samtidig benekte at man er noe immaterielt samtidig, er det verdt å se nærmere på. Da ser man også at argumentet ikke holder. Vi har to avgjørende innvendinger: 1) Masvie påstår at man ikke kan forestille seg at man forvandles til et troll uten samtidig å forestille seg at man er noe annet enn kroppen sin, men dette er det liten grunn til å godta. 2) Selv om det skulle stemme at man kan forestille seg at man er noe annet enn kroppen sin, har ikke Masvie gitt noen argumenter for at dette skulle bety at det er mulig at vi er noe annet enn kroppen vår.

En innledende merknad: Vi forstår ikke materialisten slik at hun må mene at vi faktisk er identisk med eller består av hele kroppen vår. De fleste materialister vil nok heller holde en knapp på at det er hjernen som er den relevante delen av den fysiske verden som utgjør oss. Atter andre materialister mener i stedet at vi er identiske med våre psykologiske egenskaper, som minner og personlighet, og disse vil ikke ha noe problem med å benekte Masvies argument: Personlig identitet er ikke avhengig materiell identitet. Men vi lar dette ligge, og viser hvorfor Masvies argument heller ikke er noe problem for de som måtte tro at vi er identiske med kroppen eller hjernen vår.5

1) Det virker åpenbart at vi kan forestille oss at vi blir forvandlet til troll. Vi mener kanskje ikke at det er fysisk mulig, men vi kan da se det for oss: Tussen hopper opp av hullet sitt, peker på oss med en klolignende finger og, vips, står vi der i en lang og hengslete kropp med hodet på høyde med tretoppene. Men hva er det vi egentlig forestiller oss? Forestiller vi oss «foruten vår egen kropp»? Kunne man ikke si at vi snarere forestiller oss at vi er foruten vår gamle kropp, men slett ikke foruten en ny kropp? Det ser ikke ut som vi underveis trenger å forestille oss at vi på noe som helst tidspunkt er uten kropp: Forestiller vi oss virkelig at vi – hvor vi forstås som noe annet enn kroppen vår – «bytter kropp» slik vi eller kan forestille oss at vi bytter genser? Eller forestiller vi oss ganske enkelt at en komplisert biologisk organisme utvikler seg – riktignok raskt og under uvanlige omstendigheter – til en ganske annerledes ting? Dette siste er i så fall ikke noe uvanlig: At spiren forvandles til tre eller larven til sommerfugl betyr ikke at vi må forestille oss noe immaterielt «i tillegg» til disse tingene som deretter «ikler seg» den nye «formen».6

Hvis dette er riktig, forstår vi ikke hvordan Masvie kan si at vi må forestille oss oss selv «uten oss selv». Det at vi skulle være kroppen vår betyr ikke at endringer i denne kroppen gjør at vi slutter å eksistere eller blir en annen person, selv om disse forandringene skulle være så omfattende at kroppen forvandles til en «ny» ting, som når spiren blir et tre eller larven en sommerfugl. Slike forandringer ville bare bety at vi forandrer oss.

Vi ser altså ingen grunn til å føle oss overbevist av Masvies argument slik vi har lagt det fram over. Men kanskje Masvie forestiller seg forvandlingen annerledes enn vi har lagt til grunn. Kanskje han tenker seg at vi faktisk «bytter kropp», slik at det som skjer ikke kan sammenliknes med en forvandling fra spire til tre: Kanskje kroppen min, denne klumpen med kjøtt og bein, i løpet av et øyeblikk byttes ut med en helt annen klump med kjøtt og bein, hvor denne nye klumpen bare plutselig dukker opp – oppstår? – og den første klumpen like plutselig forsvinner – slutter å eksistere? – slik en tryllekunstner på et øyeblikk kan erstatte det kortet vi nettopp la ned på bordet foran oss med hjerter ess. I så fall er det kanskje mer rimelig (om enn fortsatt diskutabelt) å si at «jeg» må betraktes som en «tredje» ting som er konstant.7 Men det er fortsatt ikke på noe vis tvungent. Som nevnt i vår innledende merknad til dette avsnittet er det mange filosofer som mener at personlig identitet heller er knyttet til våre psykologiske egenskaper enn til den vår fysiske identitet. Et kjent filosofisk tankeeksperiment (diskutert bl.a. av Derek Parfit) knytter seg til muligheten av såkalte «teletransportere»: Er det mulig at noen tok en fullstendig kopi av kroppen din og lot deg gjenoppstå – poff – i en helt annen kropp som bare hadde helt lik struktur? De som svarer ja, løsriver åpenbart personlig identitet fra fysisk identitet. Men de benekter ikke derfor at vi er materielle vesener. De benekter bare at vi er essensielt knyttet til den kroppen vi til enhver tid har, ikke at det er essensielt for oss å ha en kropp.

Dette er kanskje ikke så urimelig, men at det plutselig skulle dukke opp en helt «ny» kropp rimer dårlig med Masvies beskrivelse av eksempelet sitt som en forvandling. Tanken om helt ny kropp handler om erstatning, ikke forvandling. Og det er også langt mer problematisk å si at dette er noe vi lett kan forestille oss. Så vi kan trygt la denne versjonen av eksempelet ligge; man aksepterer ikke muligheten av teletransportering når man aksepterer Masvies eksempel. Det vi forestilte oss da vi leste Masvies eksempel, var at vi ble forvandlet til noen raggete og usympatiske krabater, ikke at vi plutselig «hoppet» fra en kropp til en annen. Men selv om hun skulle gå med på at hun kunne forestille seg et slikt hopp – noe hun altså slett ikke trenger – vil altså ikke en materialist ikke på noe som helst tidspunkt trenge å bekymre seg for om hun må forkaste tanken om selvet som noe materielt, slik Masvie påstår at hun må.8

2) Men la oss, om så bare for argumentets skyld, gå med på Masvies påstand om at vi kan forestille oss oss selv «foruten vår egen kropp». For det er fortsatt et alvorlig gap i argumentet hans: Hvorfor skulle det at vi kan forestille oss det ha noen betydning for om vi faktisk er det? Hvorfor skulle det at jeg kan forestille meg at jeg er laget av ost ha noe som helst å si for om jeg faktisk er det? At forestillbarhet faktisk impliserer (metafysisk) mulighet, er et uuttalt premiss i Masvies argument.9 Han sier ingenting for å forsvare det. Men faktum er at dette premisset er høyst tvilsomt.

Vi kunne sagt mye her, for forholdet mellom forestillbarhet og mulighet er et nokså omdiskutert tema. Og la oss gjøre det klart: Det er ikke sikkert at Masvies konklusjon er feil, det er bare at argumentet han gir for det, er alt for knapt. Det er mulig at forestillbarhet har implikasjon for mulighet i forbindelse med enkelte identitetspåstander. Flere filosofer, blant dem Saul Kripke (som Masvie på interessant og muligens megetsigende vis refererer til som «Soul» Kripke) har for eksempel argumentert for at vi i forbindelse med bevisste tilstander kan forutsette at forestillbarhet innebærer mulighet, og derfra konkludere at bevisste tilstander ikke er fysiske tilstander fordi vi kan forestille oss at de er ulike (det siste ut fra det premisset at hvis det er mulig at ting er ulike, så er de ulike, et premiss som også er implisitt i Masvies framstilling, men som i motsetning til det første implisitte premisset er ukontroversielt). Masvie ser derimot ut til å forutsett at forestillbarhet forutsetter mulighet i ethvert tilfelle hvor vi har å gjøre med identitet. Det er en drøy påstand.10

La oss illustrere det med et eksempel som opprinnelig ble diskutert av filosofen Gottlob Frege og som skulle være kjent og kjært fra introduksjonsbøker i språkfilosofi: Venus bane’ rundt sola er slik at den stort sett viser seg to ganger om dagen på himmelen: Om kvelden viser den seg som en lysende og blålig stjerne i sørøst, men den viser seg også om morgenen, og da i en blekere variant. Lenge trodde man derfor at det var snakk om to forskjellige himmellegemer, og man refererte til det ene som Morgenstjernen og det andre som Kveldsstjernen.11 Så ikke bare forestilte man seg, men man trodde at Venus var to forskjellige ting, eller rettere, man så for seg at Morgenstjernen var noe annet enn Kveldsstjernen. Det dette viser, er at forestillbarhet ikke er tilstrekkelig for mulighet. For siden de ikke er forskjellige, er det heller ikke mulig at Kveldsstjernen er noe annet enn Morgenstjernen (dette følger fra premisset Masvie også implisitt baserer seg på, og som Kripke argumenterte for, og som vi som nevnt heller ikke har noe å innvende mot, nemlig at identitet er en nødvendig relasjon).12

Spørsmålet er derfor hvorfor det at vi kan forestille oss selv uten en kropp skal ha noe mer å si for muligheten av at vi er noe annet enn en kropp enn det at vi kan forestille oss at Kveldsstjernen er noe annet enn Morgenstjernen har for muligheten av at Kveldsstjernen er noe annet enn Morgenstjernen. Uten en nærmere forklaring på hva som er spesielt med å forestille seg selv uten en kropp, ser vi ikke at det at vi kan forestille oss det betyr noe mer enn at vi kan forestille oss at stjernen vi ser lyse om morgenen faktisk er en annen stjerne enn den vi ser om kvelden betyr at de er forskjellige.13 Masvie gir ingen slik forklaring. Dermed faller argumentet også – selv når man godtar det uholdbare premisset om at det å forestille seg at man forvandles til et troll innebærer å forestille seg at man eksisterer uten en kropp.

Ross’ syllogisme

Det tredje argumentet vi vil ta tak i er det best utarbeidede. Argumentet er gjengitt her:

(i) Matematisk tenkning er en bestemmende funksjon

(ii) Ingen fysisk prosess er en bestemmende funksjon,

(Ergo) Matematisk tenkning er ingen fysisk prosess

Det er litt uklart hva Masvie mener med «bestemmende funksjon»: Poenget synes å være at en funksjon kun har ett riktig svar og at det ikke er konkurrerende approksimasjoner. Eksempelet han gir, (Y x Y = Y2), er vel snarere en definisjon enn en matematisk funksjon, men det er ikke-essensielt for argumentet at vi har all den matematiske terminologien på plass. I det videre vil vi benytte Masvies terminologi.

Argumentet er satt opp som en syllogisme, slik at konklusjonen er sann hvis premissene er sanne. Som nevnt innledningsvis, er det kanskje dette Masvie mener med «logisk bevis». I det videre vil vi argumentere for at Masvie ikke har gitt oss gode grunner for å tro premissene.

Argumenter mot premiss 1

Argumentet for premiss 1 beror på antakelsen: Enten er matematisk tenkning en bestemmende funksjon, eller så er det en ikke-bestemmende funksjon.

Problemet med dette premisset er at tenkning ikke er en funksjon i det hele tatt. Tenkning er, som premiss 2 forutsetter, snarere en prosess. Men hvis tenkning ikke er en funksjon i den forstand en matematisk funksjon er det, så kan det heller ikke være en bestemmende funksjon, så premisset for argumentet til Masvie er usant. I en annen betydning kan man kanskje si at tenkning er eller har en funksjon, slik vi snakker om at hjertet har en funksjon eller at hjernens funksjon blant annet er å tenke. Men det er uklart hva det vil si å overføre begrepene «bestemmende» og «ikke-bestemmende» til slike «funksjoner», som ellers ikke har stort mer til felles med matematiske enn navnet: Har et hjerte en bestemmende eller en ikke-bestemmende funksjon?

Gitt denne forvirringen er det noe uklart akkurat hva Masvie mener med premisset, og det hadde gjort seg med en oppklaring i hvordan han overfører begrepet «funksjon» fra matematikken til psykologien. Vi bemerker samtidig at «bestemmende funksjon» ikke er et matematisk begrep.

Hvis Masvie mener at matematisk tenkning handler om bestemmende funksjoner, så har han rett i det. Men det at tankeprosesser hvor man gjennomfører et regnestykke handler om en bestemmende funksjon, er ikke bevis for at selve tankeprosessen er en bestemmende funksjon, som er det premiss 1 krever.

Argumenter mot premiss 2

Argumentet feiler hvis premiss 1 er usant, noe det er god grunn til å anta. I alle fall er det høyst uklart hva det betyr å snakke om at tenkning – som psykisk, og altså muligens fysisk, prosess – er en bestemmende funksjon. Men vi vil også gjerne vise at premiss 2 er tvilsomt. Premiss 2 sier:

Ingen fysisk prosess er en bestemmende funksjon.

Masvies argument for dette premisset synes å være at siden det ikke finnes noen test (noe regnestykke) som kan bevise at en kalkulator gjennomfører en viss funksjon (pluss) i stedet for en annen (quss), så er ingen fysisk prosess en bestemmende funksjon.

Det er flere ting å bemerke. For det første synes ikke et eksempel om en kalkulator å være tilstrekkelig for å vise at ingen fysisk prosess kan være bestemmende: en kalkulator er kun en type fysisk prosess, og menneskelig tenkning er annerledes. For at Masvies argument skal være godt, så må han vise at mennesker ikke har relevante egenskaper som skiller seg fra en kalkulator. Men Masvie har ikke gitt noen slike argumenter. Han har bare sluttet fra det faktum at en kalkulator ikke kan sies å være (snarere utføre) en bestemmende funksjon, til at da kan ikke noen fysisk ting det. Vi ville trodd at det er mulig at mennesket har noen relevante egenskaper kalkulatorer ikke har. Masvie synes å forutsette at hvis vi ikke kan teste alle verdier og se at resultatet sammenfaller med funksjonen vi ønsker å implementere (pluss), så kan vi ikke ha god grunn til å tro at maskinen faktisk implementerer funksjonen. Men for mennesker vet vi jo at vi faktisk mener «pluss» i stedet for «quss», og dette er en betydelig forskjell fra kalkulatoren.

Som nevnt ad nauseam er det uklart hva Masvie mener. I kommentarfeltet til artikkelen hans påpekes det at det er en forskjell på matematisk tenkning og (matematiske) bestemmende funksjoner (eller, mer presist, matematiske sannheter). Masvie gir følgende svar:

Matematiske funksjoner på formen (Y x Y = Y^2) er bestemmende uavhengig om mennesket evner å formulere og forstå (i.e. «tenke») dem eller ei. Og ettersom slike funksjoner er bestemmende, så må de være immaterielle.

Ettersom mennesket faktisk greier å formulere og forstå slike bestemmende (immaterielle) funksjoner, så vil det være meningsløst å redusere mennesket til ren materie. For å hevde at mennesket er materielt dette vil være det samme som å konkludere med at vi egentlig ikke kan formulere og forstå bestemmende (immaterielle) funksjoner på formen (Y x Y = Y2). Det ville være et ufyllelig hull mellom det vi kan gjøre (som må kunne reduseres til det materielle) og det vi faktisk greier (matematisk tenkning, som ikke kan reduseres til ren materie).

La oss godta at matematiske funksjoner er «immaterielle», som første avsnitt konkluderer med. Andre avsnitt synes å argumentere for at fordi vi kan forstå slike immaterielle funksjoner, så er mennesket immaterielt. Påstanden synes altså å være at ikke noe materielt kan forstå noe immaterielt. Men dette må være feil: Vi forstår hva en engel er, men kan ikke si at vi tror vi blir immaterielle av den grunn. Her har Masvie en del å forklare. Det er et klart skille mellom hva mennesker er laget av, og hva de kan tenke på.

Konklusjon

Som vi håper å ha pekt på, så er det en rekke problemer med Masvies argumentasjon. Ingen av premissene hans – som at forestilling impliserer mulighet eller at en kalkulator er relevant identisk med et menneske – har fått noe ordentlig forsvar. Masvie skal ha honnør for å rette søkelys mot noen viktige argumenter, men hans egne versjoner av dem er lite overbevisende – og slett ikke «logiske bevis».

Noter

[1] Dette innlegget er en (mye) lengre versjon av vårt svar til Andreas Masvie på Minervanett 14. august.

[2] Vi forutsetter derimot at Masvie i motsetning til Pascal ikke forsøker å få noen til å tro at materialisme på grunnlag av at det ville være ubehagelig for dem!

[3] Et beslektet poeng er Kants poeng om autonomi: Normene må i en viss forstand komme fra oss selv; vi må handle godt fordi det er godt, ikke fordi noen pålegger oss det «utenfra». Hva hjelper det meg, når jeg spør meg selv hva jeg skal gjøre, at Gud har pålagt meg det. Å følge en norm bare fordi andre pålegger en den er hva Kant kalte heteronomi – å la seg styre av andre til forskjell fra av seg selv, altså autonomt.

[4] Det man kanskje kan forsøke å argumentere for, er at visse typer «ikke-reduktiv» materialisme kan hjelpe med å forklare normer: For selv om fysikk og kjemi er normløse vitenskaper, er det mange som mener at høyere ordens vitenskaper legger avgjørende vekt på normative begreper. F.eks. mener mange å finne irredusibel teleologi i biologien, og vil i sin tur hente normativitet herfra. Men dette betyr å oppgi et «deskriptivistisk» verdensbilde til fordel for et som inkluderer irredusible normer.

[5] Et litt interessant poeng er imidlertid at «forvandlingsargumentet» til Masvie er enda mindre plausibelt for hjernen enn for kroppen. For ved hjernetransplantasjon burde det være mulig å faktisk «bytte kropp» – et tema som vil dukke opp senere. Det er mer uklart om det er mulig å «bytte hjerne». I så fall må man argumentere for at ens fysiske identitet ikke er nødvendig for ens psykiske identitet. Det er det flere som har gjort (mest kjent er filosofen Derek Parfit). Men det er fortsatt veldig uklart om at en slik posisjon kan tas til inntekt for at ens psyke er noe «immaterielt».

[6] Rett nok finnes det filosofer som argumentert slik, og mener at enhver ting består både av en «ren substans» og de egenskapene den til enhver tid måtte ha, men dette er nokså irrelevant. For det første er slike teorier noe man må argumentere for, for de andre er de (etter vår oppfatning) lite plausible, og for det tredje, selv om denne teorien om substans og forandring skulle være sann ville den jo ikke lede til Masvies konklusjon om at vi i bunn og grunn er «immaterielle»; tvert i mot er jo slik «ren substans» ment å være det mest materielle av alt…

[7] Men selv om man skulle akseptere det, er det ikke klart at denne «tredje» tingen måtte være noe «immaterielt», i hvert fall i en sterkere forstand av «immateriell» enn den hvor et fotballag er mindre «materielt» enn sine spillere eller sine lokaler fordi det fortsatt er samme fotballag selv om treneren en dag går inn for å sparke alle spillerne og ansette nye.

[8] Enda en mulig feilkilde: Masvie sier i eksempelet at vi forestiller oss at «vi to» forvandles til «et troll»: Mener han at vi to forenes i ett enkelt troll? Kanskje dette kunne utgjøre en forskjell, men vi ser ikke helt hvordan. Og uansett er det igjen høyst uklart om vi faktisk kan forestille oss dette – at begge to personer levde videre som én person, i motsetning til at den ene personen sluttet å eksistere.

[9] Det er ingen grunn her til å gå nærmere inn på hva metafysisk mulighet innebærer; vi nevner det kun for å gjøre det klart for den som måtte ha bekymringer knyttet til dette. Andre lesere bør hoppe over resten av denne fotnoten. Men for dem som leser videre: Metafysisk mulighet er videre enn fysisk mulighet: Masvie kan godt gå med på at vi ikke faktisk, gitt nåværende fysiske lover osv. kan bytte kropp eller bli forvandlet til et troll. Det han trenger, og som tross alt er rimeligere, er at noe slikt er metafysisk mulig. Merk også at metafysisk mulighet er snevrere enn «logisk» eller «begrepslig» mulighet. Det er logisk eller begrepslig mulig å bygge kropp, i betydningen at slike påstander ikke er logisk selvmotsigende eller semantisk absurd (slik «gifte ungkarer» er det). Merk til slutt at dette ikke betyr at vi protesterer når Masvie presenterer sin konklusjon som en som utgår fra en «logisk umulighet». For han baserer seg ganske riktig på et teorem i (modal) logikk, nemlig at hvis det er (metafysisk, eller fysisk, eller…) mulig at X er forskjellig fra Y, så er X forskjellig fra Y. Det er dette – at identitet er en nødvendig relasjon – som er et «logisk» poeng. Det vi derimot protesterer på, er premisset Masvie implisitt baserer seg på, og som i praksis blir å si at semantisk mulighet impliserer metafysisk mulighet. Dette vil bli klarere nedenfor.

[10] Dette er det riktignok noen få filosofer som mener, basert på spesifikke semantiske teorier, men Masvie må i så fall forsvare en slik teori.

[11] Etter tradisjonen var det Pythagoras som kom fram til at de to måtte være en og samme ting. Mer om Venus og hennes himmelske vaner finner du her.

[12] Hvis X er Y, så er X nødvendigvis Y. Eller, i populær terminologi: Hvis X og Y er ulike ting i én mulig verden, så er X og Y ulike ting i alle mulige verdener, og hvis X og Y er samme ting i én mulig verden, så er de samme ting i alle mulige verdener. Dette er trolig det «identitetsprinsippet» som Kripke ifølge Masvie «kultiverte».

[13] Materialisten ville kanskje legge til at eksemplet også gir en god forklaring på hvordan det har seg at vi kan forestille oss at jeg er noe annet enn kroppen min: Slik Venus kan ses fra ulike perspektiver, har vi også to helt forskjellige perspektiver på oss selv, et fra «utsiden», som en offentlig, fysisk gjenstand blant andre gjenstander, og et «fra innsiden», som noe privat og «indre».

No comment yet, add your voice below!


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *
Name *
Email *
Website