Filosofisk fredagsseminar, 25. oktober 2013

–Bilde: The Attributes of Science, Chardin–

I boken “The Moral Landscape” fra 2010, påstår den amerikanske hjerneforskeren Sam Harris at det er mulig for vitenskapen å bestemme menneskelige verdier. Harris foreslår å se på moral slik vi i dag ser på helse. Vi snakker om god og dårlig helse uten å vite hva det endelige målet for helse er. Vi kan aldri vite hvor frisk det er mulig å være, eller om det er mulig for alle mennesker å være så friske som mulig samtidig. Likevel er det en…kelt å skille en syk person fra en frisk, og det er vitenskapen som fremstår som den beste metoden for å gjøre dette. Vi trenger i følge Harris heller ingen bestemt moralsk grunnverdi for å snakke om moralsk sannhet. Det vil være rett å forsøke å frembringe en tilstand som mennesker, inkludert en selv, ønsker å leve i. Og hvilken tilstand vi ønsker å leve i kan bestemmes ut fra hjernens oppbygning og måten den interagerer med verden rundt seg. Hvordan vi ønsker å leve fremstår dermed som et vitenskapelig spørsmål.

For at Harris teori skal ha en sjanse må han sette til side store deler av dagens etablerte meta-etiske rammeverk, inkludert distinksjonen mellom fakta og verdier. Jeg spør derfor om Harris’ teori virkelig kvalifiserer som moralsk realisme, og dermed fortjener en plass i den filosofiske debatten. Hvis det viser seg at den gjør det, kan det ansees som et tegn på at de kravene som i dag stilles til moralsk realisme er for strenge, og at vi kan åpne for økt vitenskapelig innflytelse i grunnleggende moralske spørsmål.

Tid: 25. oktober 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Ethics, Naturally: On Science and Human Values
Foredragsholder: Tore Skålevik, MA i filosofi fra IFIKK, UiO