Filosofisk fredagsseminar, 11. mars 2011

Heidegger definerer sannheten som et negativt fenomen, som avdekkethet. En sannhet er et fenomen som står fram som avdekket, som ikke-lenger-tildekket, det som egentlig er sant om det som fremtrer. For Heidegger var dette sannheten som fremsto for de gamle grekere, og samtidig det som intuitivt forstås når begrepet sannhet brukes av oss, kulturelle arvtakere etter grekerne som vi er. Uavhengig av en filologisk redelig bedømmelse av denne påstanden kan Platons Sofisten godt forstås i lys av den. Det er også en snedig logikk bak denne forståelsen: Hvordan er det mulig at jeg erfarer noe som sannheten bak et fenomen? Nettopp ved å kunne innse at det jeg i utgangspunktet trodde om et fenomen ikke er sant. I min artikkel foreslår jeg å definere sofisten som en ikke-filosof. Jeg forklarer at sofisten ikke har den rette innsikten i væren som fordres for å kunne bruke dialektikk på en forsvarlig måte, en innsikt filosofen har. Men kanskje det er mer hensiktsmessig å definere filosofen negativt i forhold til sofisten? Analogt med det negative sannhetsbegrepet kan man nemlig påstå at mulighetsbetingelsen for en ide om sann kunnskap er at det allerede finnes et begrep om kunnskap som viser seg å være falskt.

Tid: 11. mars 2011, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Filosofen og sofisten – væren og ikke-væren, den avdekkende sannhet
Foredragsholder: Ørjan Steiro Mortensen, ???