Filosofisk fredagsseminar, 5. april 2013

–Bilde: Socrates with a Disciple…, Caucig–

I fra 1900-tallet og den analytiske filosofis begynnelse har analogiske slutninger blitt ansett å være en diskreditert metode. Johnson i hans 3-binds Logic og hans student Keynes i A Treatise on Probability anså analogiske slutninger å være en type enumerativ induksjon, som sluttet fra at to subjekter delte flere egenskaper, til at de også måtte dele en ytterligere egenskap som det første subjektet innehar. Slutningen er åpenbart svak, ettersom det kun er en lav sannsynlighet for at de også skal dele denne siste egenskapen. Analogier slik forstått bør med rette anses med stor skepsis.

I kontrast til dette vil jeg argumentere for at analogiske slutninger er deduktivt gyldige. Dette gjør jeg gjennom en case-study av ekspert-analogiene i Platons og Xenophons Sokratiske dialoger, samt de etiske skrifter til Aristoteles mm. Jeg viser at analogiene forutsetter en tidligere induktiv slutning, men denne er bygget inn i begrepet om en ekspert og motstrides ikke av Sokrates’ motstandere. En sjelden gang motstrides det at de to subjektene, e.g. kapteinen og filosofen, begge er eksperter – men nesten uten unntak aksepteres dette av motstanderen. Slutningen hviler altså på at begge subjektene hører under samme type fenomen, begge er eksperter, og at visse egenskaper følger av å være ekspert. Avslutningsvis ser jeg på andre eksempler av denne typen analogi, viz. homologi innenfor biologi & kasuistikk innenfor jus (begge kan spores til Aristoteles.)

Tid: 5. april 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Gyldige analogiske slutninger – et forsvar av en diskreditert metode
Foredragsholder: Petter Sandstad, ???