Etter villmarken, i det postnaturlige

Finnes det konsolidasjon i aksepteringen av den postnaturlige tilstand? En trøst, om enn aldeles så skinnmager, lik en fugl frarøvet sin fjærdrakt? Er det en nøktern erkjennelse av den tid vi befinner oss i, den situasjonen vi står overfor – de økologiske, geofysiske og klimatiske alvorligheter vi konfronteres av? Kan overgangen til en presumptiv tid «etter naturen», i menneskets tidsalder (antropocen), virke som en dialektisk ansats, hvor vi fra asken av en forgangen epoke kan rehabilitere og gjenoppbygge en ny og kvalitativt bedre verden, et bedre samfunn – ja, et bedre menneske? Eller mister vi noe av syne, noe som i sitt vesen er umistelig? Er det mer å tape enn å vinne ved å omfavne skiftet, som ikke bare er et konseptuelt skifte, men som også innehar en ontologisk (værensmessig) komponent som uttrykker noe mer fundamentalt om det eksistensmodus, den virkelighet, vi er prisgitt?

Hva innebærer post- og transhumanistenes filosofiske dictum, deres søken etter å kollapse og overvinne distinksjonen mellom natur og kultur i deskriptiv og normativ forstand? Det virker, i første instans, som om brorparten av de respektive posisjonenes proponenter innser at overgangen til en presumptiv postnaturlig tilstand stammer fra en ubønnhørlig trist, akterutseilt og feilslått systematisk rovdrift på vår naturlige verden gjennom mange århundrer. Men tross denne innrømmelsen, kan det likevel virke som om enkelte, især økomodernistene blant dem, feirer den normativt-konseptuelle overgangen som en seier for homo technologicus; fra uberørt natur til en virkelighet hvor alt til en viss grad er tuklet med, konstruert eller omformet av teknologisk inngripen.

Erle Ellis, forfatter av blant annet An Ecomodernist Manifesto (2015), sier eksempelvis at «we will be proud of the planet we create in the Anthropocene» (Ellis i Hamilton 2015, 233). Det finnes ikke lenger noen planetære grenser som kan forhindre menneskets avansement; menneskelige systemer kan faktisk tilpasse seg og vokse – ja, blomstre og utvikle seg – i en verden etter/uten naturen. Med en urokkelige tro på avansert geoingeniørkunst, hevdes det at mennesket kan ta kontroll over natursystemene og omskape planeten i sitt bilde (Hamilton i Dunker 2019, 220). Men er ikke dette den ypperste formen for hybris, å tro at vi kan regulere jordens klima og omskape den i vårt eget bilde gjennom massive teknologiske grep? Er det dette som venter oss i en verden etter naturen?

I.

Med en avart av Bruno Latours velkjente utsagn – at vi aldri har vært moderne – har det i senere tid blitt populært å hevde vi ei heller har vært naturlige, eller i «naturen» sågar. La gå: Begrepet er, på lik linje med alle andre verbalspråklige og konseptuelle klassifiseringer, et menneskelig konstrukt; en måte å ordne og katalogisere en tidvis uoversiktlig verden på en logisk-strukturell måte som gir mening for oss. Det er en abstraksjon. Men har begrepet om villmarken, den ubesudlete natur, utspilt sin rolle av den grunn? Ja, kanskje er det et misvisende referansepunkt gitt at andelen uberørt natur nå er forsvinnende liten; 83% av jordens landområder er beslaglagt av mennesket (Anderson et.al. 2002, sitert i Skrbina 2015, 161-2). «Slik sett er det postnaturlige et faktum vi må leve med, hvis vi snakker om naturen som villmark» påstår Latour kontant (Latour i Dunker 2019, 29). Men er den urealistisk i en normativ forstand, som en målestokk for hva vi har mistet og stadig taper? Er begrepslig konstruktivisme og realisme – hvis grunnsetning er at naturen eksisterer faktisk og fysisk, in re, uavhengig av det persiperende mennesket – gjensidig ekskluderende? Innebærer en tilslutning til førstnevnte posisjon en effektiv avvisning av den siste? Ja, ifølge Latour: «To believe that these terms [subject/object, nature/culture] describe anything at all in the real world amounts to taking an abstraction for a description» (2017, 58).

Latour, influert av James Lovelocks geofysiske teorier, især Lovelocks Gaia-hypotese, substituerer naturbegrepet til fordel for et begrep om «den kritiske sonen». Der hvor «naturen» rommer alt fra en skogsti ved gårdstunet til andre galakser, stjernetåker og supernovaer, er den kritiske sonen snarere en flortynn sone, lik en ferniss rundt jordkloden, hvor livet kan utfolde seg (Latour i Dunker 2019, 25-7). Slik sett, er den kritiske sonen et mer avgrenset og konkret område; den innrammer og definerer delen av jorden og atmosfæren hvor det eksisterer liv og relasjoner mellom organiske og anorganiske vesener. Den kritiske sonen er følgelig et bio-geokjemisk begrep (Ibid., 28).

Latours kritikk av det klassiske naturbegrepet består altså, i første omgang, i at det er et flertydig og maksimalistisk begrep. Det rommer simpelthen for mye. I tillegg hevder Latour å se et paradoksalt, nærmest ironisk, aspekt ved begrepet – nemlig at begrepet om «naturen» i seg selv er en tingliggjøring, en objektivering, av den naturlige verdens mangfold av vesener, hendelser, intrikate relasjoner og sammenvevde flettverk av livsformer. Det filosofiske argument som Latour her fremfører, er at naturbegrepet – som et sted upåvirket av menneskelig aktivitet – virker å forsterke forestillingen om mennesket og naturen som adskilte, separate størrelser, mens faktum er at vi er og alltid har vært en del av den.[i] «[D]et er selve skillet mellom menneske og natur som reduserer naturen til noe manipulert, noe ‘objektivt’ og ‘materielt’, mens bare mennesker kan være aktører. Dermed er kampen for naturen feilslått», sa Latour i et intervju med Anders Dunker (Ibid., 28-9). Begrepet om naturen forsterker – ja, absolutterer – dualiteten mellom menneskesubjektet og den objektiverte andre, her forstått som hele den ikke-menneskelige omverdenen i sin totalitet.

Bredt forstått, kan posthumanismen som filosofisk posisjon, som Latour forfekter, karakteriseres som en søken etter å overkomme dualiteter av ulike slag, som her anvist. Posthumanismen etterstreber å tilskrive aktørskap til ikke-menneskelige entiteter som tidligere har blitt fraskrevet all form for subjektivitet, intensjonalitet, agens og hensiktsmessighet (purposiveness). Posthumanismen, hvis prefiks indikerer «etter» eller «bortenfor» mennesket, søker å desentrere mennesket som alle tings mål, dekonstruere og kritisere meningsinnholdet i subjekt/objekt-kategoriene, samt rekonseptualisere forholdet mellom mennesker og dyr, natur og teknologi (Grue 2019). Et nobelt prosjekt, ja. Endog, med all dens iver etter å utvide omfanget av aktørskap i verden, risikerer den å ende i en «flat ontologi», hvor enhver entitet er lik den annen, med samme evner og kapasiteter som alle andre; hvor all kvalitativ forskjellighet (frihet, styrke, påvirkningskraft) mellom dem nivelleres og forsvinner fra bildet (Vetlesen 2019). Ved å tilskrive alle mulige ting aktørskap på lik linje som mennesket, tåkelegges viktige asymmetrier mellom menneskelige og ikke-menneskelige aktører. Den svenske antropologen Alf Hornborg skriver at «[the most problematic implication] is not the fetishistic attribution of agency to nonliving entities, but the withdrawal of responsibility and accountability from human subjects» (2017, 67). Det unektelig unike ved menneskelig ansvar – som ikke kan tilskrives elver, vulkaner eller hunder – forblir et uløselig dilemma for posthumanismen (Ibid., 72-3). Men la det bli med den digresjonen.

II.

Latours innvendinger mot det klassiske naturbegrepet minner om kritikken av begrepet om villmarken (wilderness), fremført av blant annet miljøhistorikeren William Cronon. Forestillingen om villmarken betraktes som å forutsette et tydelig skille mellom en menneskelig sfære (samfunnet, kulturen) og en ikke-menneskelig, ubesudlet og «ren» natur.[ii] Villmarken sees på som en paradisisk verden uanfektet av sivilisasjonen, «denne umiskjennelig menneskelige sykdommen»; som en «øy i det forurensede hav av urban-industriell modernitet» (Cronon 1996, 7). I den innflytelsesrike artikkelen «The Trouble With Wilderness: Or, Getting Back to the Wrong Nature» beskriver Cronon, i et idéhistorisk perspektiv, hvordan begrepet har blitt tatt til inntekt for religiøse og ideologiske forestillinger om villmarken som antitesen til den dekadente sivilisasjon, det moralsk urene mennesket: «The belief that the best antidote to the ills of an overly refined and civilized modern world was a return to simpler, more primitive living» (Ibid., 13). På denne måten er begrepet et menneskelig konstrukt som nører opp under en romantisert og idealisert fiksjon om en sublim og sakral natur:

Many environmentalists who reject traditional notions of the Godhead and who regard themselves as agnostics or even atheists nonetheless express feelings tantamount to religious awe when in the presence of wilderness – a fact that testifies to the success of the romantic project (Ibid., 16).

Istedenfor å fastholde villmarksbegrepet, som for Cronon har en altfor problematisk forhistorie, foreslår han heller at «[…] we need to embrace the full continuum of a natural landscape that is also cultural, in which the city, the suburb, the pastoral, and the wild each has its proper place, which we permit ourselves to celebrate without needlessly denigrating the others» (Ibid., 24). Det er nok ingen som er direkte uenige med at man ikke kan ofre den ene på bekostning av den andre, at vern av et område eller naturlandskap neglisjeres til fordel for et annet. Men er dette et enten/eller-spørsmål?

At «villmark» også nører opp under en dualistisk forestilling om menneskeverden kontra den ikke-menneskelige verden, er for så vidt en viktig innvending, noe Cronon deler med andre kritikere av det klassiske naturbegrepet, især posthumanistene (James 2017, 32). Men at man opererer med en slags separasjon mellom den menneskelige og ikke-menneskelige verden, mellom sivilisasjon/kulturlandskap og natur, innebærer ikke en radikal dualitet. Det handler heller om å anerkjenne forskjellighet. Det er en påminnelse om at mennesket ikke er overalt, ekstraherer fra og utnytter seg av alle områder – at menneskelig teknologi og infrastruktur ikke er alle tings kjennetrekk. Villmarken er den geografiske dimensjonen hvor økologiske og evolusjonære prosesser utfolder seg med et minimum av utenfrakommende påvirkning; hvor andre livsformer og ville vesener står fritt til å gjøre som de vil (Crist 2019, 129).

Jeg bifaller likevel deler av Cronons analyse. Det er sider ved villmarksbegrepet som innehar historiske konnotasjoner det er verdt å gå i rette med. Men et forsvar for å beholde villmarkbegrepet er ikke nødvendigvis ledsaget av en primitivistisk fantasi om urmennesket – et mer eller mindre syndefritt menneske som lever i pakt med naturen. Tvert imot, mener jeg, er det ingen logisk tvingende forbindelse mellom «villmark» som referansepunkt – enn si ontologisk størrelse – og menneskesynet kritikerne virker å ta det til inntekt for. At bevarelsen av villmarkbegrepet impliserer en tilbakevending til en slags selvberget, nomadisk jeger–sanker-tilværelse er en vanlig avsporingstaktikk.

Mer alvorlig er derimot det faktum at tilretteleggelsen for villmarksområder eller nasjonalparker, spesielt i USA, innebar at man jaget vekk urbefolkning fra sine hjem for å «rydde landskapet» (Cronon 1996, 18). Denne kulturimperialistiske forhistorien er kanskje det mest tungtveiende argumentet for å ville vekk med villmarksbegrepet i en amerikansk kontekst.  Men likevel, å snakke om preservering av villmark i dag innebærer ikke – slik kritikere av det synes å mene – at man med nødvendighet også mener at man burde opprettholde den samme imperialistiske praksisen som kjennetegnet hvite, velstående amerikanere på 18- og 1900-tallet. For hvem ved sine fulle fem gjør vel egentlig det? Og et annet poeng: Ligger syndene fra amerikanske kolonialister innbakt i begrepet selv når man snakker om villmarken – eller utmarken – i en norsk kontekst? Nei, jeg tror det blir for enkelt.

En omstridt forhistorie er heller ikke et unikt problem for villmarksbegrepet. Man kan stille samme spørsmål til andre begreper med tydelige normative undertoner, som eksempelvis rettferdighet eller verdi. Tross hvilke kontekster (politisk-ideologiske, religiøse, kosmologiske) de tidligere har opptrådt i, avviser man dem ikke tvert. De har en uvurderlig funksjon, som historiske referansepunkter. Men mer om det nedenfor.

Kanskje innvarsler den antropocene tidsalder, hvor mennesket er den overordnete kausalkraft, primus motor for herværende forandringer, nødvendigheten av et nytt begrepsapparat; hvor de tradisjonelle kategoriseringer av objekter, subjekter og materiale erstattes av en ny klasse «hybridobjekter» – organismer, systemer, hendelser og aktører som tilhører både samfunnet og naturen (Dunker 2019, 25). Timothy Morton anvender eksempelvis begrepet «hyperobjekter» for å betegne objekter som er massivt distribuert i tid og rom til en slik grad at de transcenderer den sedvanlige spatiotemporaliteten. Hyperobjektene (radioaktive stoffer, global oppvarming) er her og nå og overalt på én og samme tid, på ett og samme sted; de er ikke-lokale. De er hverken oppvokste eller frembrakte i tradisjonell forstand, slik vi kjenner fra den klassiske distinksjonen hos Aristoteles. Dette er blant annet et sentralt trekk ved posthumanismen som filosofisk posisjon, nemlig dens fokus på «nye materialiteter», hvor – kort fortalt – de tradisjonelle skillelinjene mellom natur og kultur, biologi og teknologi, dynamisk og statisk, selvskapende og skapt, kollapser.[iii]

Men er det ikke likevel en grunnleggende forskjell på det som aktivt skaper og kontinuerlig opprettholder seg selv, i en dynamisk og stadig pågående stoffskifteprosess, og de materialer som er avhengig av å bli skapt eller omformet for å kunne virke i henhold til de funksjoner som blir tilskrevet dem (igjen, av noen utenfra)? Er det ikke også et beviselig faktum at vi er naturlige – pulserende, organiske energisentre som deler et evolusjonært slektskap med alt levende – og følgelig vesener av og (tidligere) i naturen? Jo, og sistnevnte vil nok forhåpentligvis heller ikke teoretikere som Latour benekte.

Deres hovedanliggende er imidlertid å vise at den tidligere ontologiske forståelsen av biosfæren, eller begrepenes idéhistoriske bakgrunn, har spilt fallitt. Det hevdes at «naturen» ikke finnes lenger, at den ikke eksisterer på samme måte som før. Den var en adekvat referanse i fortiden, men er intetsigende for nåtiden. Dermed skriker vårt begrepsapparat etter fornyelse, etter et konseptuelt rammeverk som bedre evner å beskrive de realiteter vi i dag står overfor. Den degraderte, skadelidende og mishandlede natur vi i dag møter, er ikke den samme som den fyldige, biodiverse, pluralistiske, omspennende naturen som en gang var. Følgelig må vi lande et annet sted enn i «naturen» (Latour 2017, 7-41, 58),[iv] da antropocen er epoken hvor selv geologiske systemer påvirkes av mennesket, og det nærmest ikke finnes steder som er «naturlige i gammeldags forstand» (Latour i Dunker 2019, 29). Dette er Latours bakenforliggende motivasjon, og det er lett både å forstå og stille seg sympatisk til et slikt prosjekt.

III.

Endog, tross alle gode intensjoner, forveksler Latour (og likesinnede) symptomet med kuren. De tolker den fysiske destruksjonen av naturen som å påkalle en begrepslig fjerning av den også, altså en utvisking av naturbegrepet fra vår kulturhistorie og felles forestillingsverden, for oss nålevende så vel som våre etterkommere. At vi modifiserer våre konseptuelle rammeverk, våre teorier, etter hvert som det forekommer endringer i den fysiske virkelighet, er selvfølgelig ikke galt i seg selv – snarere tvert imot. Det besynderlige her er imidlertid at den empirisk beviselige utslettingen av naturen i tillegg skal påfølges av en utvisning av naturbegrepet (eller villmarksbegrepet). På denne måten forekommer det en dobbel utslettelse: Vekk fra den faktiske verden, og vekk fra vår forestillingsverden. Den amerikanske sosiologen Eileen Crist skriver: «To dispense with the referential vehicle for this manifestation of the natural world – as a concept both for the real world and the human imagination of that world – is equivalent to jettisoning the original blueprint of nature» (2019, 114).

Begrepet om villmark eller natur (som jeg her bruker om hverandre, noe som ikke nødvendigvis er ukontroversielt) fungerer som en historisk målestokk, et referansepunkt som hjelper oss å se og forstå våre ødeleggelsers voldsomme skala. Begrepet motvirker tilbøyeligheten til å oppfatte våre umiddelbare omgivelser, lokalmiljøene, den verden vi er oppvokst med og kjenner, som det normale, det «naturlige» sågar. Å fastholde ved begrepet virker derfor som en kraftig motgift mot det såkalte «shifting baseline»-syndromet. Den innprenter i oss at status quo vitterlig ikke er tingenes egentlige tilstand (deskriptivt), og at det kanskje ikke burde være sånn heller (normativt): Havet ved oppvekststedet, hvor det aldri har vært en eneste fisk å se, var for dine bestefedre så fullspekket med yrende liv at det farget vannet i sommermånedene. Stien i enden av hagen, som ikke leder til annet enn et nakent hogstfelt, viste tidligere vei til en voldsom vegg av trær hvis høyde var så stor at kronene nærmest ikke var mulige å se med det blotte øye når man stod under dem. Det virker som en alarmerende påminnelse om at utarmingen av naturen gjennom tidene er unektelig forårsaket av menneskelig inngripen. Å kaste begrepet på historiens søppelhaug arter seg som en normalisering av menneskets herredømme over naturen. Crist skriver:

The denial of the primordial reality of wilderness, along with the falsification of the concept, tie profoundly into naturalizing the human impact and thus normalizing nature’s domination […] For defending wilderness – that is, defending nature’s selfcreation free from constant revamping, using, and exploitation – is the core node of resistance against the natural world’s domination (Ibid., 115-6).

Sagt annerledes: Den som søker å få bukt med begrepet om naturen eller villmarken, risikerer samtidig å underminere dimensjonene av våre fortidige så vel som nåtidige ødeleggelser av den. Man risikerer en historisk bevisstløshet. Arne Johan Vetlesen og Knut Ivar Bjørlykhaug formulerer det slik:

Om vi – slik mange tar til orde for i dag – oppgir å legge naturen i dens opprinnelige rikdom og evne til fri i betydningen utvungen, uhindret selv-utfoldelse til grunn for vår vurdering av naturtapene som vi i økende grad påfører den, så taper vi malen som tillater oss å erkjenne tap som tap, utarming som utarming (2020, 82-3).

Å bryte med fortiden er samtidig å forkaste forutsetningene for å transcendere den. Den som vil bort med begrepet om natur eller villmark, proklamerer (om enn aldri så underkommunisert) at det ikke finnes lærdom å innhente fra tidligere tider, at det ikke er noen verdi i tilbakeskuing (symptomatisk avfeid som «nostalgi» av kritikere). Ja, kanskje er det tilfellet, som nevnt ovenfor, at det klassiske naturbegrepet ikke lenger strekker til for å beskrive naturverdenens faktisitet, dens nåværende (skadeskutte) tilstand. Men hva godt kommer ut av å forkaste det som et normativt referansepunkt? Kan det være at de som fremelsker eroderingen av naturbegrepet har andre anliggender enn det som først tilkjennegis?

IV.

Med fare for å tillegge meningsmotstandere skjulte motiver, er det verdt å påpeke den påfallende overlapp mellom filosofer som ønsker oppløsningen av naturbegrepet velkommen med ivrig mottakelse og filosofer med en særlig affinitet for teknologisk ekspansjon i det såkalte fremskrittets øyemed, både i sosioøkonomisk, materiell og biologisk (bioetisk) forstand. At transhumanismen – med sitt overmodige ønske om å overskride gitte, biologiske faktum ved deres artsværen – i senere tid har blitt en populær posisjon selv i akademiske sfærer, kan kanskje vitne om en normalisering av menneskelig inngripen i naturen, og nå også teknologisk omforming av mennesket selv.

Forestillingen om naturen som en konstruksjon reduserer den blott og bart til et kunstig og forgjengelig kulturelt produkt som vi kan kaste på havet når det ikke gagner oss lenger. Ja, kanskje kan vi forkaste naturbegrepet fra vår språklig-symbolske orden, men naturen i seg selv kan vi ikke fjerne uten å samtidig undergrave vårt eget livsgrunnlag. Men er disse løsrevet fra hverandre, to selvstendige instanser som eksisterer på hver sitt selvstendige plan, uten umiddelbar tilknytning til den andre? Økopsykologen David Kidner påpeker den finmaskede sammenhengen mellom de to, og viser hvordan utslettelsen av den faktiske natur og fjerningen av naturbegrepet virker å være sammenknyttet hverandre, på en nærmest uløselig måte. Kidner skriver:

Not only is wild nature being destroyed in physical reality, but its obliteration is completed by its elimination from history and imagination, undermining our sense of ourselves as embodied creatures with a natural past, so that a felt resonance with the natural order gives way to a largely cognitive assimilation into the industrial symbolic order (Kidner i Crist 2019, 115).

Forfatteren Erland Kiøsterud er inne på beslektede poeng i verket Stillhetens økologi:

Innenfor det konstruerte rommet – den symbolske orden jeg bebor og som jeg selv er blind for – kan jeg utøve vold direkte eller via stedfortredere uten at jeg behøver å tenke over det. Kulturens oppgave er å lukke øynene mine for volden jeg utøver for å bevare livsformen min (2019, 100).

Hvis det ikke lenger finnes noen uberørt natur i original forstand, hverken i den sanselige, observerbare virkelighet eller i vår symbolske forestillingsverden, hvilke motargumenter eller hindringer finnes da for å avstå fra stadige flere og større inngrep? Naturen går i vår kulturelle glemmebok, forsvinner fra den kollektive hukommelse. Monstrøse utbyggelser kan ikke lenger avvises med henvisning til at området er «upåvirket» av mennesket, da ingenting under denne konseptuelle verdensanskuelsen er unntatt menneskelig interferens. Menneskelige (egosentriske) interesser gjøres suverene.

Hvis naturen innrømmes verdi, er det kun instrumentell verdi (som ressurs) eller rekreasjonell og estetisk verdi (lange turer i vakre daler for å «lade batteriene»). Selv den norske Naturmangfoldloven(!), som hevder naturen har egenverdi, kan endres for «å ivareta viktige samfunnsinteresser» (Fjeldaas 2020, 21). «Det finnes for eksempel ingen lover i Norge om at beslutninger som utrydder arter, eller beslutninger om utbygging i fullstendig urørt natur er feil», skriver jurist Erling Fjeldaas (Ibid., 22-3). Til og med norsk miljøvernsett er mer orientert mot hvordan staten kan kontrollere naturen, hvilke inngrep den kan (lovlig) gjøre istedenfor hva den ikke burde (normativt) gjøre, altså verne om den, som man egentlig skulle tro at «miljøvernsrett» betød. Dette aktualiserer ett av Eileen Crists innledende poeng fra boken Abundant Earth:

Technomanagerialism – the go-to framework of policy circles, nation-states, corporate entities, research centers, and most universities – aspires to sustain the status quo of Earth as the Planet of the Humans, while striving to serially mitigate or fix any civilization-endangering catastrophes brought on by that status quo (2019, 3).

Ingenting er utenfor kontroll; alt er et mulig objekt for manipulering, for transformering, for en komplett utnyttelse av alle tilgjengelige «ressurser» (merk det kommodifiserende og passiviserende språket). Naturens tålegrenser (tenk «Earth Overshoot Day») – den tid som trengs for at naturen kan regenerere, stabilisere seg etter omfattende forandringer – tas ikke hensyn til, er ikke «verdifullt» i den forstand vi tenker på verdi som ensbetydende med monetær verdi, kapital. Teknologisk ekspansjon er blitt alle handlingers midler og formål. Man skal ikke lenger tenke med og som fjellet (Aldo Leopold), men heller som et kjøpesenter (Steven Vogel).

Hvilken presedens det vil sette: Da ingenting er uberørt av menneskets hånd, hvor vil så grensen gå for hva vi lar oss gjøre under dekke av «nødvendighet» for å bremse klimakrisens utvikling? Hvilke monumentale og drastiske tiltak vil kunne foreslås av techgigantene, og det med de «beste intensjoner» – i den tilsynelatende preserveringens eller skademinimeringens, ja, altruismens navn? Her aner vi konturene av de politisk-ideologiske programmene den filosofiske posthumanismen kan ende opp med å legitimere. Ingenting vil tilhøre «naturen» lenger, alt er underlagt menneskets herredømme, og grandiose inngrep i den trengs kun rettferdiggjøres med henvisning til menneskelige interesser og formål, som i en ikke ubetydelig grad fastsettes og styres av markedskrefter.

Den franske vitenskaps- og miljøhistorikeren Christophe Bonneuil har påpekt nettopp dette, nemlig hvordan «slutten på naturen» tolkes som en gylden mulighet av en heterogen ansamling «post-modern, eco-constructivist philosophers, natural scientists, and pro-industry, techno-utopian think-tanks» (2015, 23). Dette postnaturlige narrativet representerer en såkalt «god antropocen»-tilnærming: Naturen er død, alt er menneskeskapt, og det hersker ingen alteritet eller hindringer i veien for å realisere «a cornucopian dream to engineer the planet into a New Atlantis» (Ibid., 24-5). Nærmest enhver teknologisk mulighet hylles som et udiskuterbart fremskritt, og med «naturen» ryddet av banen, vil ingenting stå i veien for å omskape naturen som «a flexible hybrid amenable to further market and technological deconstruction-reconstruction». I sentrum av den postnaturlige posisjon står altså et demiurgisk prosjekt hvor vi (anthropos) er sjefsingeniørene bak en hybrid tekno-natur. Dette vil intensivere og akselerere klimakrisens allerede negative utvikling, hevder Bonneuil, og derved konstituere «a new spirit of modernity, based on a hybridist, relational and connectionist ontology rather than a substantial one» (Ibid., 26). Man kan si det enda sterkere, som Alf Hornborg gjør: [T]he promotion of post-humanist discourse is ultimately tantamount to looking away while neoliberal capitalism continues to destroy the planet» (2017, 67). Det vi ser er altså et merksnodig ekteskap mellom posthumanistisk konstruktivisme á la Latour, og de kapitalsterke tekno-utopiske fantasier om et totalt herredømme over jordens systemer (Vetlesen 2019, 249). Post- og transhumanismens gjenklang blant teknologi-milliardærklassen som stadig søker ekspansjon, stadig større utbyggelse, og enda grovere utnyttelse av naturlandskap og råmaterialer, er følgelig alt annet enn merksnodig.

V.

Er debatten om natur og teknologi – subsidiært natur og kultur – så enkel som jeg her har antydet? Nei, ikke i det hele tatt. Det er mange og viktige nyanser i forholdet som jeg har fremlagt på en (kanskje i overkant) hyperbolsk måte. Går man kanskje ikke selv i en slags dikotomi-felle ved å insistere på et slags skille, uavhengig av hvor skarpt det enn måtte være, mellom det uberørte og det berørte? Ja, mennesket har alltid forandret sitt umiddelbare nærmiljø, sine naturomgivelser; enten det gjelder domestiseringen av dyr, selektiv avl av planter eller rydding av tettvokste områder for jordbruk, og så videre.[v] Og er det ikke vitterlig slik at det ikke eksisterer en entydig grense som markerer hvor naturen starter og mennesket slutter?

Til en viss grad stemmer det at villmarksbegrepet støtter opp under en grense mellom menneske og natur. Men dette er ikke så meget en metafysisk påstand, men snarere en måte å vise at mennesket står utlevert, blottstilt og sårbar, i møte med en verden hvor andre livsformer og krefter dominerer. Det søker å fremheve forskjellighetene, artikulere begrensningene for menneskets presumptive allmakt, og således stimulere til et forhold basert på anerkjennelse og respekt: «The idea of wilderness as including a human-nature boundary, observed from respect, is an ethical concept and forms a nucleus of resistance on behalf of what remains of the wild against its full-blown assimilation» (Crist 2019, 130).

Selv om villmarksbegrepet kanskje har problematiske assosiasjoner ved seg (jf. Cronons artikkel), impliserer det likevel ikke at man burde forkaste det helt. Slik er det også med naturbegrepet. Hva ville i så fall alternativene til dem være? Vil de resonnere i like stor grad, ha samme appell som slike kulturhistorisk veletablerte begreper? Hvilken gjennomslagskraft vil Latours «kritiske sone» ha, sammenlignet med naturbegrepet? Bevisbyrden, slik jeg ser det, hviler ikke hos dem som søker å beholde begrepet, men heller hos pådriverne av et skifte – de som hevder at villmark og natur er utdaterte størrelser.

Mitt anliggende har her vært å artikulere noen mulige faremomenter ved å forkaste begrepene som historiske målestokker, som normative referansepunkt og uunnværlig bestanddeler av vår kollektive forestillingsverden. Jeg har fremhevet de negative aspektene ved utviskingen av dem, hvilke konsekvenser vi risikerer å fremprovosere når vi mister det umistelige av syne – fallgruven vi risikerer å skli nedover når den fysiske destruksjonen av naturen påfølges av en språklig devaluering av den. Eileen Crist er bastant: «To forsake nature’s original blueprint of prodigious creativity and abundance supports the allowance of its banishment in both reality and memory» (Ibid., 5).

Spørsmålet vi således sitter igjen med er følgende: Vil en kollaps av det historisk deskriptive – og mer viktig: normativt nødvendige – naturbegrepet tilsløre (rettere sagt: fornekte) vår umiskjennelige tilknytning og avhengighet av den? Vil det tåkelegge omfanget av våre faktiske ødeleggelser, for slik å normalisere, sågar naturalisere, dem?

Det vi tenker og gjør, det vi sier og hvordan vi handler på det, er ikke distinkte, ikke-interagerende fenomener. Språket har en virkelighetskonstituerende og -bekreftende funksjon, det påvirker hvordan vi orienterer oss i verden. Ergo: Å betrakte villmarken som en tapt slagmark, å tale om den som om det er et tilbakelagt kapittel, kan medføre at vi handler som om den er det – vi havner i nihilismens fangarmer.

Å ville innrette seg i en verden «etter naturen» er en fallitterklæring, det vitner om en resignasjon, en fullstendig oppgivelse av den felles kampsak som føres på vegne av etterkommerne, fremtidige generasjoner. Hvordan vil naturvern i en verden etter naturen arte seg? Nytteløst. Man kan ikke plante frø i et uttørket jordsmonn. Døde slutter huser ikke liv. Det gror ingenting av asfaltjunglenes svevestøv. Naturen er her fremdeles, villmarken er her fremdeles (om enn som et blekt skyggebilde av hva den en gang var), og den må vernes om – i både fysisk og konseptuell (mental) forstand. Å snakke om en postnaturlig verden allerede nå er å ta nederlaget på forskudd. Tross mine innvendinger mot Cronon, har han et sitat det passer ypperlig å avrunde teksten med: «To think of ourselves capable of causing ‘the end of nature’ is an act of great hubris, for it means forgetting the wildness that dwells everywhere within and around us» (1996, 25).

Litteratur

Bjørlykhaug, Knut Ivar & Arne Johan Vetlesen (red.). 2020. Det går til helvete. Eller? Oslo: Dinamo forlag.

Bonneuil, Christophe. 2015. «The Geological Turn: Narratives of the Anthropocene». The Anthropocene and the Global Environmental Crisis (red.: Hamilton, Bonneuil & Gemenne): 17-32. London: Routledge.

Crist, Eileen. 2019. Abundant Earth: Toward an Ecological Civilization. Chicago: Universityof Chicago Press.

Cronon, William. 1996. «The Trouble With Wilderness: Or, Getting Back to the WrongNature». Environmental History, Vol. 1 (No. 1): 7-28. North Carolina: Forest History Society.

Dunker, Anders. 2019. Gjenoppdagelsen av jorden: 10 samtaler om naturens fremtid. Oslo:Spartacus forlag.

Ferrando, Francesca. 2013. «Posthumanism, Transhumanism, Antihumanism, Metahumanism, and New Materialisms: Differences and Relations». Existenz, Vol. 8 (No. 2): 26-32. ISSN 1932-1066.

Fjeldaas, Erling. 2020. «Norges lover – av, og for, mennesker». Da mennesker regjerte kloden:Etikk, dinosaurer og juss for en verden i krise (red.: Simonsen, Rølsåsen, Eckbo, Freng Dale, Eidsmo Baarder & Fjeldaas): 17-28. Bergen: Fagbokforlaget.

Grue, Jan. 2019. Det var en gang et menneske: Posthumanisme som tanke og tendens. Oslo: Universitetsforlaget.

Hamilton, Clive. 2015. «The Theodicy of the “Good Anthropocene”». Environmental Humanities, Vol. 7: 233-238. ISSN: 2201-1919.

Hornborg, Alf. 2017. «Dithering While the Planet Burns: Anthropologists’ Approaches to the Anthropocene». Reviews in Anthropology, Vol. 46 (No. 2-3): 61-77. DOI: 10.1080/00938157.2017.1343023.

James, Paul. 2017. «Alternative Paradigms for Sustainability: Decentring the Human Without Becoming Posthuman». Reimagining Sustainability in Precarious Times (red.: K. Malone, T. Gray & S. Truong): 29-44. Singapore: Springer.

Kiøsterud, Erland. 2019. Stillhetens økologi. Oslo: Forlaget Oktober.

Latour, Bruno. 2017. Facing Gaia: Eight Lectures on the New Climatic Regime. Cambridge: Polity Press.

Skrbina, David. 2015. The Metaphysics of Technology. London: Routledge.

Vetlesen, Arne Johan. 2019. Cosmologies of the Anthropocene: Panpsychism, Animism, and the Limits of Posthumanism. London: Routledge.

––––––. 2020. «Umistelig villmark». Klassekampen, 10. mars. URL = https://klassekampen.no/utgave/2020-03-10/umistelig-villmark

Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Huldra forsvant. 1908.

[i] En parafrasering av Arne Johan Vetlesen og Knut Ivar Bjørlykhaugs argument fra boken Det går til helvete. Eller? (2020, 80-1).

[ii] Se Arne Johan Vetlesens korte innlegg «Umistelig villmark», i Klassekampen 10. mars 2020.

[iii] Den nye materialitetsdiskursen trekker ingen grense mellom subjekter og objekter i klassisk forstand, ingen forskjell mellom språk og materie. «[B]iology is culturally mediated as much as culture is materialistically constructed […] Matter is not viewed in any way as something static, fixed, or passive, waiting to be molded by some external force; rather, it is emphasized as ‘a process of materialization’» (Ferrando 2013, 30-1).

[iv] Latours første forelesning i boken Facing Gaia: Eight Lectures on the New Climatic Regime, et verk som baserer seg på de åtte forelesningene han holdt i forbindelse med Gifford Lectures i 2013, drøfter det han anser som tilkortkommenhetene ved den utbredte natur/kultur-distinksjonen. Her skriver han blant annet: «The concept of ‘nature’ now appears as a truncated, simplified, exaggeratedly moralistic, excessively polemical, and prematurely political version of the otherness of the world to which we must open ourselves if we are not to become collectively mad – alienated, let us say. To sum it up rather quickly: for Westerners and those  who have imitated them, ‘nature’ has made the world uninhabitable» (2017, 36). I andre forelesning, som en oppfølging til første forelesning og den nettopp siterte formuleringen, skriver han: «If it is the world that interests us – and no longer ‘nature’ – then we must learn to inhabit what could be called a metamorphic zone, borrowing a metaphor from geology […]» (Ibid., 58).

[v] Paleoklimatologen William Ruddiman hevder eksempelvis i boken Plows, Plagues and Petroleum (2005) at mennesket har påvirket jordens klima siden jordbruksrevolusjonens tid.