Etikk og kosmetisk kirurgi

Etter hvert som vi blir rikere, velger flere og flere av oss å gjennomgå kosmetisk kirurgi.1 Men selv om kosmetisk kirurgi blir stadig mer populært, blir det stadig også sett på med en viss skepsis. Mange tenker at det er noe falskt, overfladisk og kanskje desperat over det å gjennomgå en operasjon av estetiske grunner. Selv om det finnes store variasjoner i hvordan vi anser kosmetisk kirurgi, synes det generelle bildet i Norge å være at mens en hårtransplanatasjon og en tannbleking får passere, vil brystforstørring få folk til å heve øyenbrynene.

Ironisk nok kan øyenbrynene det er snakk om være både plukket og farget, for de fleste gjør allerede mye for å forbedre utseendet. Vi trener, kler oss bra, barberer oss og går til frisøren. Noen slanker seg, bruker sminke og farger håret. Mange fjerner godartede føflekker og har tannregulering langt ut over hva som er medisinsk nødvendig.

Vi gjør alt dette av en grunn: Utseende betyr noe. Hva som møter oss i speilet om morgenen er viktig for selvtilliten vår, og jo bedre vi ser ut, jo bedre sjanser har vi for å finne en partner. Kanskje nettopp av disse grunnene ser de som har gjennomgått kosmetisk kirurgi ut til å ha en overraskende god tilfredshetsrate. Gjennom intervjuer fant Nikolaos Papadopulos at 86% var fornøyd med det estetiske resultatet. 85% ville ha gjort det samme igjen og 94% vil anbefale andre å gjøre det samme.2

I ‘How Pleasure Works’ hevder psykologen Paul Bloom at mens de fleste av de tingene vi bruker penger på får oss til å føle oss bedre bare for en kort periode, er kosmetisk kirurgi en av de få tingene som gir økt trivsel på lengre sikt.3

Så hvorfor ikke benytte seg av kosmetisk kirurg? Prisen på kirurgiske inngrep går stadig ned, og de medfører stadig lavere helserisiko.

En grunn til at vi er tilbakeholdne kan være at vi ser på kosmetisk kirurgi som unaturlig; som et kunstig inngrep i hvordan naturen har formet oss. Ifølge dette synet er det tilfelle at dersom en kosmetisk kirurg har rettet på nesen din, er den ikke nesen lengre en naturlig nese og dette tar bort mye av dens verdi. Men hvor overbevisende er en slik innsigelse? Det er antagelig mindre overbevisende enn mange antar, for som en teknologioptimist vil kunne fortelle oss, gjør vi tilsynelatende «unaturlige» ting hele tiden: Vi bruker briller for å forbedre vår synet og vi kjører bil for å forbedre mobiliteten. Klær er en form for kunstig hud, og verken datamaskiner, aviser, mobiltelefoner, antibiotika, kraner, vaksiner eller klokker finnes i naturen; de er alle “kunstige” menneskelige oppfinnelser. Som sådan ser det ut til at med mindre vi er forberedt på å si at alle slike ting er dårlige, må vi innrømme at det er ikke noe dårlig som sådan med det som er kunstig, og at «naturlig» og «unaturlig» ikke er normative størrelser. Selvfølgelig kan teknologiske oppfinnelser være gode eller dårlig – og teknologien kan åpenbart ha utilsiktede dårlige konsekvenser – men skillet mellom «god» og «dårlig » er noe annet enn skillet mellom «naturlig» og «unaturlig». Faktisk, ville teknologioptimisten vår hevde, er «unaturlig» er et svært løst begrep, og et begrep som vi tenderer mot å klistre på de formene for teknologi som vi er skeptiske til. For 50 år siden hevdet den katolske kirken at det var unaturlig for kvinner å bruke smertestillende legemidler mens de føder. For de fleste av oss i dag virker det helt akseptabelt, kanskje til og med naturlig, iblant å bruke smertestillende legemidler. Som sådan virker det som om det å kalle kosmetisk kirurgi «unaturlig» ikke hjelper oss mye når vi skal avgjøre hvorvidt et kosmetisk kirurgisk inngrep er bra eller dårlig.

En strategi for å gi innhold til påstanden om at det er noe galt med kosmetisk kirurgi er å hevde at det er en form for juks. Ifølge den enkleste versjonen av dette argumentet gir vi oss selv en urettferdig fordel dersom vi benytter oss av kosmetisk kirurgi. Denne påstanden har en intuitiv appell, for kosmetisk kirurgi gir noen av oss en fordel som andre ikke får. Et problem med argumentet er imidlertid at det viktigste alternativet til kosmetisk kirurgi — biologisk flaks — heller ikke er rettferdig. De egenskapene som ansees som pene er ujevnt fordelt blant oss, og ingen av oss har gjort noe for å fortjene genene våre. Som sådan er det ikke klart om kosmetisk kirurgi virkelig kan øke urettferdigheten, og i den grad slik kirurgi benyttes mest av dem på den nedre siden av skjønnhetsskalaen, fungerer det som et verktøy for å fremme mer rettferdighet – en “nerdenes hevn”, om du vil, eller en sjanse for biologiens “have nots” til å bli “haves”.

Ifølge en mer kompleks utgave av appellen til juks er det å benytte seg av kosmetisk kirurgi litt som å reise seg opp for å få bedre utsyn når man er på en fotballkamp: Dersom du selv reiser seg opp, får du bedre utsyn, men du får det på bekostning av de rundt deg, og hvis de også reiste seg, ville ingen tjene på det. Dette synes anvendbart til kosmetisk kirurgi, for selv om du nyter godt av å forbedre utseendet ditt, kan det være at du gjør dette ved komparativt å presse andre nedover på utseendeskalaen, og hadde alle forbedret utseendet sitt, ville ingen ha nytt godt av det.

Hvordan kan man svare på en slik innvending? Det beste motargumentet er antagelig å benekte at utseendet er relativt på den måten som analogien antyder, og hevde at selv om skjønnhet nok i noen grad er relativt, har det også en objektiv komponent. Dette synet har en viss plausiblitet, for det virker som om en isolert gruppe av mennesker med et tradisjonelt godt utseende ville tendere mot å være mer fornøyde med hvordan de ser ut enn en isolert gruppe av mennesker med tradisjonelt dårlig utseende. Vi synes å være biologisk predisponert til å tenke at noen egenskaper er vakre mens andre egenskap er mindre vakre, så selv om det kan gå en viss inflasjon i skjønnhet dersom mange forbedret utseendet, kan det godt være at fordelen man individuelt nyter vil veie opp for inflasjonen. En måte å formulere dette på er å si at det å forbedre utseendet ikke er et nullsumspill (et spill hvor A kan vinne bare i den grad B taper), men et spill der netto gevinst er mulig. Hvis dette er riktig, kan det være at du faktisk gjør verden som sådan bedre ved å gjennomgå kosmetisk kirurgi. En annen måte å svare kritikeren er å hevde at kosmetisk kirurgi rettferdighetsmessig ikke kan være verre enn andre måter å forbedre utseende på, slik som å kle seg bra, bruke sminke og fjerne kviser, eller endog å smile eller å ha en god holdning. Hvorfor er kosmetisk kirurgi mindre rettferdig enn andre veier til å forbedre utseendet?

Dersom det ikke er en etisk relevant forskjell på kosmetisk kirurgi og andre veier til å forbedre utseendet, virker det som om argumentet mot kosmetisk kirurgi vel så mye er et argument mot å kle seg godt, fjerne kviser og ha en god holdning. Et slikt syn synes også å ha den kontraintuitive konsekvensen at alle forbedringer av utseendet er dårlige, og at de er dårlige nettopp i kraft av å være forbedringer. Det virker uakseptabelt, for forbedringer gjør verden bedre, ikke dårligere. Med mindre vi mener at vi bør slutte å forbedre utseendet vårt på alle måter — og med mindre vi vil gjøre det til en dyd å se dårlig ut med vilje — synes det som om argumentet fra urettferdighet ikke gir oss grunn til å avvise kosmetisk kirurgi.

Ifølge et tredje og mer pragmatisk argument er kosmetisk kirurgi problematisk fordi det legger beslag på arbeidskraften til medisink personell, og bruker denne til et relativt trivielt formål i en verden der millioner har behov for legehjelp. Dette argumentet har unektelig en viss kraft. Men la oss spille djevelens advokat: Er det moralsk påkrevet at medisinsk personell skal bruke mer tid og krefter enn ikke-medinsk personell på å hjelpe andre. Det virker ikke slik, for det er urimelig at belønningen for faktisk å hjelpe noen er en forpliktelse til å hjelpe enda mer. Hvis vi går med på dette, virker det ikke verre at en lege tilbringer sin tid på å jobbe i kosmetisk kirurgi – og dermed avstår fra, si, spare fem liv – enn det er for deg å kjøpe et fint hus eller en fin bil , eller dra på en fin ferie, med penger som du kunne ha gitt til UNICEF for å redde fem liv. Selvsagt kan man være imot både kosmetisk kirurgi, fint hus, fin bil og fin ferie, og en streng utilitarist ville antagelig ha dette synet. Men dersom vi mener at det er greit at vi gir oss selv litt frie tøyler, og at vi kan bruke en del av pengene våre på oss selv, synes det som om vi like gjerne kan bruke dem på en brystforstørring som på en tur til Roma. Grunnen er at hver enkelt krone vi bruker – enten det er på kosmetisk kirurgi eller noe annet – potensielt kunne ha bidratt til å redde liv. Alle ressurser er potensielt livreddende. Forskjellen på å bruke penger på kosmetisk kirurgi og å bruke penger på en ferie synes derfor bare å ligge i at det i det førstnevnte tilfellet er det mer synlig at pengene kunne ha vært brukt på å redde liv. Men synlighet er knapt en etisk relevant faktor. Som sådan synes det som om vi, selv om vi kan være moralsk forpliktet til å gi penger til UNICEF, ikke trenger å tillegge UNICEF-alternativet enda mer vekt når vi vurderer å bruke penger på kosmetisk kirurgi enn når vi vurderer å bruke penger på andre ting. Som sådan sier ikke appellen til knappe ressurser noe spesielt om hvordan vi skal vurdere kosmetisk kirurgi.

En fjerde grunn til at mange er mistenksomme til kosmetisk kirurgi kan være at vi har dårlige assosiasjoner til det. Når vi tenker på kosmetisk kirurgi, tenker vi lett på desperate Hollywood-fruer som er paralysert av frykten for å bli 40, folk som har alvorlige problemer med å forholde seg til sin egen kropp og 60-åringer som desperat forsøker å se ut som 20-åringer, snarere enn å eldes med verdighet. Dette kan være fornuftige bekymringer, og det kan godt være sant at de som sitter på venterommene på klinikker som utfører kosmetisk kirurgi i snitt har usunne holdninger til egne kropper. Men før vi fordømmer kosmetisk kirurgi på bakgrunn av dette, er det to ting vi må ta inn over oss. For det første: Usunne holdninger til egen kropp er noe som vi, på grunn av tabuet, burde forvente på klinikker som tilbyr kosmetisk kirurgi. En tabu-status fungerer som en inngangsbarriere, og gjør at det i hovedsak er de som har et ekstremt sterkt ønske om å endre utseendet sitt som finner det bryet verdt å bryte tabuet og gå for kosmetisk kirurgi. Dette gir et skjevt utvalg. For det andre: Betyr det faktum at mange av de som gjennomgår kosmetisk kirurgi har psykiske problemer at vi får disse problemene av å gjennomgå kosmetisk kirurgi? Knapt. Hvis vi gjennomgår kosmetisk kirurgi, begynner vi riktignok å tilhøre gruppen “de som har gjennomgått kosmetisk kirurgi”, men det gjør ikke at vi arver kontingente egenskaper til andre i denne gruppen.

Alt i alt ser det ut til at kosmetisk kirurgi har flere positive sider, og færre negative sider, enn vi intuitivt antar. Selvfølgelig innebærer ikke en slik konklusjon en benektelse av at kosmetisk kirurgi har noen genuint negative sider. For det første innebærer alle kirurgiske inngrep en viss helserisiko. For det andre synes det som om hvorvidt kosmetisk kirurgi i et enkelt tilfelle er positivt eller negativt i stor grad avgjøres av motivene for å gjennomgå slik kirurgi. Hvis man søker å helbrede et psykisk problem ved hjelp av kosmetisk kirurgi, vil man bli skuffet, og man skulle heller ha brukt pengene på en psykolog enn en kirurg. Det samme gjelder dersom ens ønske om gjennomgå kosmetisk kirurgi er begrunnet i usunt sosialt eller kommersielt press, eller en overfokusering på utseende. Vi må også huske at i mange tilfeller behandler kosmetisk kirurgi symptomer, ikke problemer. Spiser man junkfood hver dag, og nå og da kirurgisk fjerner fett, vil man fortsatt være i dårlig form. Kosmetisk kirurgi er ikke en mirakelkur.

Hvis man derimot tar kosmetisk kirurgi for hva det er — en form for kosmetikk — har den betydelige fordeler. Hvis man er plaget av en for stor nese, kroppsfett man ikke blir kvitt eller ujevne bryster, bør det være et åpent spørsmål om man skal benytte sparepengene på et kirurgisk inngrep istedet for en bil, et hus eller en ferie. Det bør ikke være noe ekstra tabu forbundet med kosmetisk kirurgi. Kosmetisk kirurgi er en av mange måter vi kan bruke teknologi til å forbedre livene våre. Som med all annen teknologi bør vi vurdere fordelene og ulempene sobert, og dersom vi, etter en vurdering, finner kosmetisk kirurgi hensiktsmessig, bør vi ta det i bruk.

Noter

[1] Denne uken er vi så heldige å ha fått Ole Martin Moen, postdoktor i filosofi ved UiO og samfunnsdebatant, til å skrive et blogginnlegg. Vi håper at også i fremtiden vil ansatte og profesjonelle filosofer dele av sin forskning og sine argumenter her. (-Redaksjonen)

[2] Nikolaos Papadopulos et.al. ‘Quality of Life Following Aesthetic lastic Surgery’. Journal of Plastic, Reconstructive & Aesthetic Surgery. Vol. 60, No. 1 (2007), ss. 915-917, 199.

[3] Paul Bloom, ‘How Pleasure Works’. New York: W. W. Norton & Company, 2010, ss. 68, 151, 210.

No comment yet, add your voice below!


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *

Name *
Email *
Website