Et kritisk blikk på «mening»

Mennesket er et nysgjerrig dyr som har stilt spørsmål og søkt svar til enhver tid. Noen av de store spørsmålene er blant annet «hva er meningen med livet?» og «hvorfor eksisterer vi?». Jeg håper på å kunne ta for meg flere av disse spørsmålene og temaene her på Filosofisk supplements nye blogg. I det første blogginnlegget mitt vil jeg ta en liten titt på begrepet «mening», og undersøke hvordan vi bruker det og hva vi legger i det.

Mening

Jeg vil argumentere for at et objekts mening – hvis noe slik finnes – er noe som må komme før objektets tilblivelse, eller samtidig med tilblivelsen. Det kan i alle fall ikke komme til under «levetiden» til objektet. Intuitivt virker det nemlig slik, bare ta en titt på dette eksempelet på vår bruk av «mening»:

Jeg går i butikken med en plan om å kjøpe et slips i bursdagsgave til min venn Sigurd. Man kan si det er meningen at slipset skal være en gave til Sigurd. Dette virker riktig i denne situasjonen fordi jeg allerede før slipset var kjøpt, tenkte at det skulle være en gave.

Også uten noen tanker om hva jeg skal gi Sigurd på forhånd, kan man kanskje si at planen om å kjøpe en gave – hva det nå enn måte vise seg å bli – gir objektet mening som gave.

Hvis det seinere viser seg at Sigurd har et slikt slips fra før, og jeg bestemmer meg for å gi gaven til min nye venn, Ole, som også har bursdag snart, vil jeg hevde det blir feil å si «det var meningen å gi slipset i gave til Ole». Dette ville føles som løgn, i det minste som at ikke hele sannheten blir lagt frem. Det er min intensjon nå å gi gaven til Ole, men det er vel ikke meningen til gaven? Å bytte merkelapp på gaven og skrive «til Ole» kan ikke endre meningen med gaven eller slipset, kan det vel? Dette høres helt feil ut, for det er ikke slik vi bruker begrepet. Med «mening» mener vi noe som ligger i, eller blir lagt til objektet fra tilblivelsen eller før, og som ikke endres underveis.

Men eksempelet jeg har lagt frem blir for enkelt. Slipset ble ikke til i det jeg kjøpte det. Det kan hende det ble laget for flere måneder siden. Var det meningen før det ble laget at det skulle være en gave til Sigurd? Åpenbart ikke. Det kan hende stoffet slipset er laget av ble vevd for et par år siden. Var det meningen med stoffet at det skulle bli et slips som skulle være en gave til Sigurd? Åpenbart ikke. Vi kan trekke dette bakover i tid i en ubestemmelig – kanskje uendelig – lang rekke. På denne måten ser det ut til at meningen til alle ting må bli til før all verdens tilblivelse. Er denne påstanden for streng?

Et poeng som fremtrer i eksempelet er at min intensjon, mine planer eller tanker før gaveinnkjøpet har en sentral plass i meningsdannelsen. Hvis jeg hadde kjøpt et slips uten noen tanker om hvorfor jeg gjorde det eller hva jeg skulle med det, og lot det ligge i skapet i månedsvis før jeg innså at jeg kunne gi det i gave til min venn som har bursdag i neste uke, ville det heller ikke føltes riktig å si at det var meningen at det skulle være en gave. Basert på dette vil jeg hevde at mening er noe som legges til et objekt når et subjekt med en intensjon bestemmer hva objektet skal være til, eller brukes til, forut for objektets tilblivelse.

Hittil har jeg lagt vekt på situasjoner hvor bruken av begrepet «mening» føles feil, men ikke brukt mye tid på situasjonen der det føles riktig: når jeg har intensjonen på forhånd (før innkjøpet) og gjennomfører planen med å gi gaven til vennen. Hvis det er riktig at meningen til alle ting må bli før all verdens tilblivelse, ville ikke min intensjon i dag ha hatt noe å si for gavens mening, den ville jo vært i gaven fra tidenes morgen. Men da ville det også vært riktig å si at det er stoffets mening å bli til et slips som skal være en gave, ville det ikke? Tilbake til regress-problemet.

Kan en løsning på dette problemet være «del-meninger»? Altså en mening som ikke følger objektet fra dets begynnelse til dets slutt, men bare en del av levetiden til objektet. For eksempel hvis et objekt «oppfyller» sin mening og får en ny mening for tiden fremover. En oppfatning av «mening» som noe som kan oppfylles, gir begrepet en grad av målrettethet. Noe som igjen støttes opp av at intensjon har en sentral plass i dannelsen av mening; noen – et subjekt med en intensjon – bestemmer hva objektet skal brukes til – et formål.

Jeg vil allikevel hevde at dette ikke er en løsning. Intensjoner kan endres, som vi har sett i eksempelet med endring av «slips-mottaker», men mening er fortsatt noe som skal være unikt og vedvare gjennom objektets levetid, noe iboende i objektet. Det er i hvert fall min intuitive første assosiasjon med begrepet. Det faktum at jeg er nødt til å finne opp et nytt ord for meninger som ikke vedvarer – «del-meninger» – er for meg en pekepinn på at det ikke kan være det samme som begrepet jeg startet med å undersøke. Dette begrepet har ikke lenger egenskapen av å være iboende i objektet, men heller noe vi overfladisk påfører objektet.

Etter denne korte undersøkelsen av «mening» kunne det vært interessant å se på hva slags konsekvenser dette får for eksempel for spørsmål som «hva er meningen med livet?». Jeg vil si det betyr at vi ikke kan lage oss en egen mening med livene våres, det er ikke slik begrepet fungerer. Hvis livet har en mening i det hele tatt, måtte det ha eksistert et subjekt med en intensjon forut for oss, som ga livet mening. Hvis ikke er det heller ikke tilfellet at livet har en mening.

Hva mener du?

2 Comments

  1. Fint innlegg! Men jeg er litt usikker i konklusjonen, som synes basert på en veldig rigid lesning av “mening”. Slik jeg forstår spørsmålet “Hva er meningen med livet”, så kan spørsmålet like gjerne stilles ved å spørre “Hva er målet med livet?”. Men en ting som er helt sikkert, er at MÅL kan endre seg over tid. Jeg er også litt usikker på tolkningen din av ordet “mening” i spørsmålet “hva er meningen med livet”, men jeg lurer på hva du mener om dette andre spørsmålet, som jeg syns får frem at det blir problemtisk å legge veldig mye vekt på akkurt ordet “mening”.

  2. Usikker på om ‘målet’ med en ting er så mye intuitivt klarere enn ‘mening’ ,’hensikt’, ‘intensjon’ osv. Målet med en ting kan være både en intensjon vi har med tingen, og noe tingen har i seg selv ved sin natur, f.eks. i en aristotelisk forstand (hvis vi godtar at ting kan ha mål i seg selv). Hvis sistnevnte kan det vel ikke endre seg, hvis ikke tingen endrer natur. Men mulig jeg misforstår poenget.


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *
Name *
Email *
Website