Er alt verdifullt? Om panverdiisme

I denne teksten skal vi undersøke en mulig konsekvens av å være «ekte fysikalist» slik Galen Strawson er i sin artikkel («Realistic monism») om panpsykisme.1 Teksten er delt i fire. Vi starter med å undersøke Guy Kahanes argument (i «Our Cosmic Insignificance») for at menneskeheten har kosmisk betydelighet.2 Deretter, i del II, ser vi hvordan dette fører til panverdiisme (og muligens panmoralisme) hvis vi antar Strawsons ekte fysikalisme. I del III vurderer vi panverdiisme og sammenligner det med panpsykisme. Til slutt kommer jeg med noen motforestillinger til Strawsons «ekte fysikalisme» og hvordan dette forholder seg de foregående delene. Vi skal altså fra kosmisk betydelighet til panmoralisme, og så videre til emergens – så heng med!

Del I – Menneskehetens kosmiske betydelighet

Noen av oss opplever til tider en følelse av ubetydelighet når vi tenker på det store, hovedsakelig tomme og eldgamle universet som vi er en veldig liten del av. På en kosmisk skala er vi nesten ingenting, altså ubetydelige. Guy Kahane argumenterer i sin artikkel for at en slik posisjon er irrasjonell og at vår nåværende evidens ikke gir oss anledning til å utelukke at vi er av stor kosmisk betydelighet.

Først noen definisjoner:

(1)  x er betydelig3 hviss4 x har nok verdi til å fortjene vår oppmerksomhet og interesse.

(2)  Et perspektiv er kosmisk hviss perspektivet er upartisk og altomfattende.

Fra dette følger det at x er kosmisk betydelig hviss x har nok verdi til å fortjene oppmerksomhet og interesse fra et upartisk og altomfattende perspektiv. Det kosmiske perspektivet er ikke et perspektiv fra ingensteds, men et perspektiv som ser alt. Det at det faktisk ikke finnes noe som har dette perspektivet er ikke relevant for argumentet, bare at det er metafysisk mulig å oppnå. At en stein er synlig, avhenger ikke av at noe faktisk ser den. Å ha verdi er her forstått som iboende, uavhengig av eksterne faktorer, mens betydning er noe som bestemmes relasjonelt (extrinsically).5 For å være betydningsfull må x ha verdi, men å ha verdi er ikke tilstrekkelig i seg selv for å være betydelig. I et domene bestående av to entiteter x og y, er x betydelig bare hvis x har nok verdi sammenlignet med y til å være det, i perspektivet, som fortjener vår oppmerksomhet og interesse. Hvis jeg gikk inn i et rom og alt jeg så var to hauger med penger, hvorav den ene inneholdt 300 kroner og den andre 300 000 kroner, ville jeg anerkjent at begge hadde verdi, men at den ene var mer betydelig enn den andre.

Argumentet for at menneskeheten er kosmisk betydelig går som følger:

(1)  Mennesker har iboende verdi i kraft av et eller annet.

(2)  Hvis mennesker har iboende verdi og er alene i universet om å ha iboende verdi, så er mennesker kosmisk betydelige.

(3)  Mennesker er alene i universet om å ha iboende verdi.

(4)  Mennesker er kosmisk betydelige.

En veldig interessant ting med dette argumentet er at vi er mest kosmiske betydelige hvis vi er alene! Det at universet er et øde, dødt og kaldt sted gjør oss ikke kosmisk ubetydelige – tvert i mot. Et annet viktig punkt er at det er snakk om vår kollektive kosmiske betydelighet; hver enkelt av oss kan fortsatt være ganske ubetydelig. Hvis vi godtar definisjonene gitt ovenfor, er det premiss (1) og (3) vi kan argumentere mot. Hvis mennesker ikke har iboende verdi, så kan vi ikke være betydelige fra det kosmiske standpunkt. Jeg skal ikke gå inn på den filosofiske diskusjonen rundt verdi, og antar at (1) stemmer. Jeg skal senere diskutere betydningen av hva «et eller annet» bestemmes å være, foreløpig er det ikke så viktig: Kahane bruker eksempler som vår (selv)bevissthet, evne til kjærlighet og andre lignende ting som vi foreløpig bare har observert hos mennesker. Hva med (3)? Er vi alene i universet om å ha iboende verdi? Ifølge Kahane vet vi ikke,6 men hvis vi ikke er alene så er vi mindre betydelige. Argumentet går slik:

(A)  Mennesker har iboende verdi i kraft av et eller annet.

(B)  Hvis mennesker har iboende verdi og ikke er alene i universet om å ha iboende verdi, så er mennesker mindre kosmisk betydelige.

(C)  Mennesker er ikke alene i universet om å ha iboende verdi.

(D) Mennesker er mindre kosmisk betydelige.

Her ser vi effekten av at betydelighet er et relasjonelt og graderbart begrep. Hvis vi er helt alene, så er vi av kjempestor kosmisk betydelighet. Hvis det bare er oss og en annen planet med samme mengde lignende (iboende verdifullt) liv, så er vi fortsatt ganske betydelige. Hvis universet er fullt av verdi, så er vi lite betydelige. I fotnotene nevner Kahane at under denne tolkningen ville vi vært nesten kosmisk ubetydelige hvis Gud hadde eksistert, ettersom Gud så å si hadde tatt all oppmerksomhet. (Sammenlign med penge-eksemplet ovenfor: Til våre 300 kr ville Gud vært noe lignende en bankkonto med en uendelig mengde penger.) Kahane sier altså at vi ikke vet, i vår nåværende posisjon, vår kosmiske betydelighet, men at all evidens vi sitter med sier at vi er alene, og at dette gjør oss berettiget i å tro at vi er av kjempestor kosmisk betydelighet. I møte med det forstummende mørket universet virker å være, er den mest berettigede konklusjonen å trekke den at vi er av kjempestor kosmisk betydelighet, og jo tommere vi vet at universet er jo sikrere blir vi. Tygg litt på den.

Allikevel er vi ikke ferdige. I kraft av hva er vi verdifulle? For at argumentet skal gå gjennom må to betingelser innfris: 1. Mennesker har iboende verdi, og 2. vi har iboende verdi i kraft av noe unikt menneskelig. Hvis 1., men ikke 2. innfris, så er vi mindre betydningsfulle. I neste del skal jeg argumentere som en «ekte fysikalist», slik Galen Strawson er i sin artikkel om panpsykisme, og vise at vi allerede vet at vi ikke er alene i universet om å ha iboende verdi.

Del II – Ekte fysikalisme

Ekte fysikalisme er den posisjonen Galen Strawson inntar for å argumentere for panpsykisme. Jeg skal nå innta en grovt forenklet Strawson-aktig posisjon til argumentet ovenfor.

Den første antagelsen vi gjør er følgende: Alle ekte konkrete fenomener er fysiske. For Strawson er «fysisk» forstått som «eksisterende i romtid» og en type ting som eksemplifiseres av hverdagslige konkrete objekter. Videre antar han at alt fysisk er bygd opp av fysiske minstebestanddeler (kvarker, strenger, eller lignende).

Den andre antagelsen er denne: Disse minste-bestanddelenes iboende egenskaper (for Strawson er det bevissthet7 som er egenskapen) kan ikke beskrives av vitenskapene fordi vitenskapene opererer ifra et tredjepersonsperspektiv, og derfor bare kan oppdage eller definere minstebestanddelenes relasjonelle eller strukturelle egenskaper.

Den tredje antagelsen er: Sterk emergens er ikke mulig.8 Strawson deler emergens inn i to typer, som jeg skal kalle sterk (brute) emergens og legitim emergens. V er en sterkt emergent egenskap ved et sammensatt objekt x hviss x har V og ingen av delene til x har V eller noe essensielt V-aktig. For eksempel: Iboende verdi ville vært en sterk emergent egenskap ved meg hviss jeg har iboende verdi og ingen av delene mine har iboende verdi. Dette kan ikke være mulig, sier Strawson: Ingenting kommer fra ingenting. Men hva med flytende? Et stort nok aggregat av H2O-molekyler (vann) har egenskapen flytende, men ingen av de enkelte molekylene har denne egenskapen. Dette er ikke bare mulig, men faktisk tilfellet. I følge Strawson er dette legitim emergens. Vitenskapen kan forklare lovmessig hvorfor egenskapen oppstår på høyere nivå i kraft av delenes (H2O-molekylenes) relasjonelle eller strukturelle egenskaper. Ifølge vår andre antagelse kan aldri vitenskapen gjøre dette for iboende egenskaper, og derfor kan iboende verdi aldri være en legitim emergent egenskap, ei heller en sterk emergent egenskap.

Nå sier vi, som Kahane, om iboende verdi (og Strawson om bevissthet) at: «Mennesker har ekte iboende verdi!». Som ekte fysikalist kan man nå kjøre ut samme argument som Strawson gir for panpsykisme, men vi bytter ut egenskapen:

(1)  Mennesker har iboende verdi.

(2)  Alt er fysisk.

(3)  Menneskehetens iboende verdi er fysisk.

(4)  Sterk emergens er ikke mulig.

(5)  Så, menneskers fysiske minste-bestanddeler har iboende verdi.9

Alt har iboende verdi! Panverdiisme. Hva har nå skjedd med Kahanes argument? Vi vet nå at vi ikke er alene i universet om å ha iboende verdi. Hvis menneskers minstebestanddeler har iboende verdi og de er av samme type som alt annet er bygd opp av,10 så har alle minstebestanddeler iboende verdi. Siden kosmisk betydelighet bestemmes av mengden andre verdifulle ting i universet og alt annet er verdifullt, vet vi at vi er veldig lite kosmisk betydelige, nesten kosmisk ubetydelige. Selvfølgelig finnes mange utveier for de som vil bevare Kahanes argument, blant annet dualisme,11 men min påstand er at hvis man er fysikalist må man enten benekte at det finnes iboende verdi eller benekte Strawsons andre og/eller tredje antagelse;12 dette er holdbare posisjoner. Jeg skal raskt vise hvordan man kan komme videre fra panverdiisme til panmoralisme:

(1)  Alt har iboende verdi.

(2)  Hvis x har iboende verdi, så har x moralsk status.

(3)  Alt har moralsk status.

Panmoralisme, altså. På grunn av manglende etikk-kunnskaper skal jeg anta premiss (2) uten argumentasjon; jeg synes i alle fall det ser riktig ut. Kan det stemme at alt har iboende verdi eller moralsk status? I neste del skal jeg prøve å vise at dette er mer plausibelt enn panpsykisme i møte med problemstillinger som rammer begge.

Del III – Alt er verdifullt!

Er alt iboende verdifullt? Er alt bevisst? I mine ører klinger disse to spørsmålene veldig forskjellige, det første virker mindre feil enn det andre. I denne delen skal jeg spekulere en del under noen punkter til diskusjon:

Det virker ikke å være noe i vår forståelse av iboende verdi som direkte motsier at objekter og minstebestanddeler skulle kunne ha det. Både iboende verdi og moralsk status er i utgangspunktet passive egenskaper. Bevissthet er vanskeligere å akseptere, mistenker jeg, fordi man ville forventet en viss type oppførsel eller aktivitet man ikke ser hos objekter.

Min andre påstand er at panverdiisme klinger bedre med vitenskapen enn panpsykisme. Tanken er at en vitenskapsmann som synes kvantepartikler er mer interessante (mer betydelige) enn sine medmennesker kanskje er berettiget fordi alt har en iboende verdi. Det at disse partiklene skulle være bevisste er derimot mindre intuitivt. Tenk på entusiastiske forskere (eksempler kunne være Richard Dawkins (The Magic of Reality) eller Knut Jørgen Røed Ødegård) som er så glødende engasjerte til den grad at vitenskapens objekter virker iboende verdifulle.

Det fører i utgangspunktet ikke til noe kombinasjonsproblem hvis man antar en ren additiv forståelse av iboende verdi. Denne forståelsen sier at det er en bestemt iboende verdi til hver minstebestanddel, og jo flere minstebestanddeler som aggregerer sammen, jo større iboende verdi har aggregatet. Jo mer masse, jo mer iboende verdi. Dette går imot mange av våre intuisjoner om iboende verdi. De fleste ville kanskje insistere på at et menneske er mer verdifull enn en søppeldynge, eller at jordkloden er mer verdifull enn Jupiter.13 Dette blir kanskje enda mer prekært hvis vi antar det samme for moralsk status. Kanskje man kan tenke seg at riktig komplekse sammensetning av materien gir grad av verdi, men dette virker som et desperat forsøk på å redde mennesket, natur og lignende som mer verdifulle enn andre, og man vil da antageligvis også bevege seg vekk fra et kosmisk perspektiv.

Del IV – Konklusjon

Siste punkt i forrige del viser at begrepet om iboende verdi blir helt vannet ut. Hvis menneskeheten ikke er verdt mer enn en litt mer massiv mengde med stein så tar nok argumentet som fører dit feil. Jeg skal nå vurdere to utveier for den «vanlige» fysikalisten:

Mennesker har ikke iboende verdi. Uten premisset om at mennesker har iboende verdi, går ingen av argumentene gjennom. Det kan godt hende at relasjonell verdi til hverandre er nok til å sikre verdi-begrepet vårt. Vi er ikke kosmiske betydelige, men vi er betydelige for hverandre. Men noen vil kanskje insistere på iboende verdi for mennesker. Hvis alle i hele verden sluttet å bry seg om et individ eller individet ikke var verdifullt for noen, ville den personen være verdiløs. Dette strider imot de fleste moralske teorier.

En annen vei er å tillate emergent iboende verdi. Noe skurrer i Strawsons argument; jeg mener det er hans syn på emergens som rett og slett er feil. Man kan insistere på at en hvilken som helst iboende egenskap (verdi, estetisk kvalitet, moralsk status, bevissthet) finnes som et konkret fenomen på et høyere plan også kjøre dem gjennom samme kvern og ende opp som panpsykist, panmoralist, panestetist, panverdiist. Hvis vi ikke er villige til å godta disse posisjonene og er fysikalister, så er det antageligvis fordi vi enten tenker at egenskapen egentlig ikke finnes eller at egenskapen emergerer hos en mer kompleks sammensetning av det fysiske. Vi vet at mange egenskaper emergerer i naturen (som flytende) – legitim emergens, ifølge Strawson – men det virker arrogant å påstå at vi vet at det er umulig for disse iboende egenskapene å oppnå status som tilfeller av legitim emergens. Selv om vi da kanskje enten måtte redefinere ‘iboende’ eller vise at egenskapene egentlig ikke er iboende. Til slutt: Hvis vitenskapen aldri kan forklare at disse egenskapene emergerer, kan det fortsatt hende at de gjør det. Sterk emergens kan være mulig. Vitenskapen utelukker ikke iboende egenskaper, men er stille om dem.

Har jeg tråkket i noen vepsebol, kastet noen brannfakler, sparket inn åpne dører, spilt for galleriet, preiket til koret, veltet noen glass? Da er det bare å raljere mot teksten i kommentarfeltet.

Noter

[1] Siden dette er en blogg, velger jeg å være litt uformell når det gjelder referanser i teksten. Alle som er nysgjerrige kan lese Guy Kahanes «Our Cosmic Insignificance» og Galen Strawsons «Realistic monism»; dette er de eneste tekstene jeg anvender her.

[2] Takk til Einar Duenger Bøhn for et glimrende foredrag om Kahanes artikkel («Are we cosmically significant?», avholdt fredag 29.8.14 på Chateau Neuf) og tillatelse til å bruke av PowerPoint-slides som inneholder hans abstraherte argumenter og definisjoner. Senere diskusjon med Ainar Miyata, Daniel Gitlesen, Bendik Hellem Aaby, m.fl. har vært til inspirasjon.

[3] En del av begrepene har jeg vært nødt til å oversette selv. De kan til tider klinge litt rart, men jeg håper de beholder meningen til de originale, samt er klare nok for leseren.

[4] «Hviss» står for «Hvis og bare hvis». Også kalt en bikondisjonal, et logisk konnektiv som fungerer slik at det som står på hver sin side av «hviss» må ha samme sannhetsverdi for at hele utsagnet «p hviss q» skal være sant.

[5] Dette er egentlig en forenkling: Betydelighet bestemmes av verdi som det finnes to varianter av, nemlig iboende verdi og relasjonell verdi. Iboende verdi er uavhengig av eksterne faktorer, mens relasjonell verdi bestemmes av mengden andre verdifulle ting i domenet. Så betydelighets relasjonelle karakter er til syvende og sist på grunn av relasjonell verdi, slik jeg forstår Kahane.

[6] Kahanes intensjon er å ha hypotetiske konklusjoner i argumentene, jeg har polarisert ved å stille opp konklusjonen som om vi visste kondisjonalens andre konjunkt (alene/ikke alene). Argumentet hadde kanskje vært mer likt originalen hvis det hadde vært stilt opp slik: (1) Mennesker har iboende verdi i kraft av et eller annet. (2) Hvis mennesker har iboende verdi og er alene i universet om å ha iboende verdi, så er mennesker kosmisk betydelige. (3) Hvis mennesker er alene i universet om å ha iboende verdi, så er mennesker kosmisk betydelige.

[7] Experientiality – bevissthet/erfaring.

[8] Strawsons diskusjon om emergens er mer komplisert enn fremstilt her, men allikevel mener jeg at dette er mye av kjernen i Strawson sitt syn på emergens.

[9] Siden sterk emergens aldri oppstår, blir vi tvunget til å føre egenskapen helt tilbake til de fysiske minstebestanddeler.

[10] Dette antar vi; det ville virke veldig ad hoc å si at våre minste-bestanddeler relasjonelt sett er helt like alle andre, men tilfeldigvis så har disse og bare disse minstebestanddelene iboende egenskaper som iboende verdi og bevissthet.

[11] Et mulig svar: Alt er ikke fysisk, og mennesker består av noe uspesifisert ikke-fysisk. Så vidt vi vet er vi alene om å bestå av noe ikke-fysisk og det er i kraft av dette at vi har iboende verdi.

[12] Strawson selv trenger ikke være panverdiist, så lenge han ikke ser på bevissthet eller noe annet konkret fenomen som iboende verdifullt. Hvis bevissthet er
iboende verdifullt følger det for panpsykisten direkte at panverdiisme er tilfellet.

[13] Her kunne det være interessant å sammenligne med dypøkologi, kanskje en slags panmoralisme, som begrenser seg til naturen og jordens biosfære. Under min tolkning ville hvilken som helst større masse enn jordkloden være mer iboende verdifull enn jordkloden eller en søppeldynge større enn Mount Everest ville være mer iboende verdifull en Mount Everest, Arne Næss hadde nok vært veldig uenig. Det at disse tingene (jordkloden og Mount Everest) er mer verdifulle i våre øyne er ren relasjonell verdi, men dypøkologien insisterer på naturens iboende verdi, hvordan dypøkologien skiller jordklodens natur på en ikke-vilkårlig måte fra annen natur (masse) vet jeg ikke. Det er ikke sikkert at det trengs fordi spørsmålet for dypøkologien bare angår iboende verdi og om naturen har det på lik linje med mennesker, mens spørsmålet for oss er om vi eller vår del av universet er kosmisk betydelig. Dypøkologien kan godt hevde at biosfæren er iboende verdifull, men kosmisk ubetydelig.

5 Comments

  1. Jeg ser flere måter å gjendrive påstanden om at Guds eksistens ville gjort oss mindre kosmisk betydningsfulle på, særlig dersom det er snakk om den abrahamiske Gud (dvs. en gud som har minst alle de attributtene som jødisk, muslimsk, og kristen ortodoksi enes om at Gud har).

    Første måte er denne. En av den abrahamiske Gudens attributter er (arguably) at Han har skapt oss i Sitt bilde. (Jeg har fått meg fortalt at enkelte muslimer ikke er enige i dette, og sogar anser det som en blasfemisk oppfatning som trekker Gud ned til vårt mindreverdige nivå. Jeg antar imidlertid at en slik oppfatning ikke er ortodoks selv innenfor Islam.) Da blir vår kosmiske betydning unektelig hevet av at vi er skapt i Guds bilde. Dersom man først går med på at Gud finnes og har skapt oss i Sitt bilde, er det faktisk langt fra urimelig å påstå at det nettopp er det at vi er skapt i Guds bilde som er det “et eller annet” som gir oss verdi. Da blir vår betydning ikke minsket av Guds eksistens, siden det selvfølgelig ikke er sant om Gud at Han har skapt seg selv, og derfor heller ikke at Han har skapt Seg Selv i Sitt eget bilde.

    Man kan også gjendrive påstanden med et slags ontologisk argument:

    (1) Hvis Guds eksistens gjorde oss mindre betydningsfulle, ville Guds eksistens i den forstand vært et onde.
    (2) Men Gud er den beste av alle mulige entiteter, hvilket vil si at Hans eksistens på ingen måte er et onde.
    (3) Følgelig gjør Guds eksistens oss ikke mindre betydningsfulle.

    I forsvar av første premiss vil jeg si følgende. Dersom vi nekter for (1), later dette til å medføre at vår kosmiske betydningsløshet ikke er et onde. Men det er jo nettopp intuisjonen at den er et onde som er grunnen til at spørsmål om at vår kosmiske betydning er eksistensielt presserende og filosofisk interessant! Mot (2) kan det kanskje innvendes at eksistensen av en entitet hvis eksistens på ingen måte er et onde er umulig, slik at selv eksistensen til den beste av alle mulige entiteter vil være et onde på noen måter. Mot dette vil jeg si at det ikke er plausibelt at det ikke kan finnes noe som på ingen måte er et onde. Det finnes tross alt utallige ting — trær, steiner, supernovaer — som er slik at det i det minste er svært vanskelig å se hvordan deres eksistens skulle være et onde.

    For det tredje kan man gå med på at Guds eksistens gjør oss mindre kosmisk betydningsfulle, men trekke i tvil den eksistensielle viktigheten av denne påstanden. Hvis Gud først finnes, later det tross alt til å være rimelig å si at det er Guds perspektiv vi bør bry oss om, ikke det kosmiske perspektivet. Ikke bare det: Siden Gud er allvitende, kan vi i alle tilfeller slutte fra “Fra Guds perspektiv er det tilfelle at p” til at p. Men det er felles-abrahamisk ortodoksi at det fra Guds perspektiv er tilfelle at mennesker er svært betydningsfulle og verdifulle. Følgelig later den abrahamiske Guds eksistens til å medføre at vi faktisk er betydningsfulle, simpliciter. At det kosmiske perspektivet sier det motsatte, er da temmelig uinteressant. Kosmos tar rett og slett feil, i mangel av en bedre formulering.

    Noen vil kanskje ønske å gjendrive dette siste argumentet ved å anta en verdisubjektivistisk holdning der ting bare kan være betydingsfulle fra et eller annet perspektiv, ikke verdifulle simpliciter. Jeg antar imidlertid at vi ikke vil godta en slik holdning; og selv dersom vi for argumentets skyld gjør det, virker det fortsatt rimelig å si at Guds perspektiv er viktigere enn kosmos’ perspektiv.

  2. Takk for innspill, Sivert!

    Jeg kan fort si noe om hvordan jeg tenker på det:

    Hvis Gud eksisterer og ikke er alt, men en egen entitet, så skulle det være mulig, i prinsippet, og triangulere et altomfattende og upartisk (et kosmisk) perspektiv som ser alt inkludert Gud. Intuitivt ville Gud helt klart vært det mest utstikkende/verdifulle i det perspektivet.

    Når det gjelder dine tre hovedinnvendinger finner jeg den tredje mest presserende: Hvis Gud hadde eksistert og vi var betydningsfulle for denne allmektige, allvitende og allgode skapningen hvorfor skulle vi bry oss om det kosmiske perspektiv? Svaret virker å være at vi ikke burde ha brydd oss om det, men jeg vil fortsatt påstå at det kosmiske perspektiv ville motsi Guds. Hvis Gud sier at vi er kosmisk betydningsfulle så vil han etter våre definisjoner si enten at vi er mer iboende verdifull enn ham selv eller at vår iboende verdi kommer fra en egenskap vi har, men ikke Gud. Jeg forstår her “å være skapt i Guds bilde” som en kortform for å si at vi deler en del egenskaper med Gud. Disse gudommelige egenskapene kan ikke være kilden til vår kosmiske betydelighet hvis Gud finnes fordi Gud har alle disse egenskapene i sin rene, evige form. Tanken om at vi kunne vært unikt iboende verdifulle i kraft av en egenskap Gud ikke hadde (og at Gud derfor ikke var iboende verdifull) ser jeg på som lite sannsynlig. Gud kan fortsatt si at vi er betydningsfulle for ham og da kan man kanskje argumentere for at det er viktigere å være det enn kosmisk betydningsfull.

    Dette er en mer generell problemstilling for hele tanken om kosmisk betydning, Gud eller ei. Uansett hva utfallet er, altså om vi er kosmisk betydningsfulle eller ikke, vil jeg påstå vi allerede vet at vi kan være betydningsfulle for hverandre og det er mye viktigere for oss i vårt vanlige liv enn hva nå enn det kosmiske perspektiv finner betydningsfullt. Ønsket som driver det hele er vel noe sånt som at man i sine mer reflekterende stunder skal være helt sikker på at man er litt betydningsfull simpelthen i kraft av å være menneske og ikke utelukkende i kraft av den grad andre mennesker finner oss betydelige. Allikevel begynner jeg nå å tenke at dette er mer ønsketenkning enn realitet.

    En fjerde måte å se på det er gjennom panteistiske briller: I første omgang kan det se ut som vår kosmiske betydning er reddet. Hvis Gud er kosmos og vi er betydningsfulle for Gud, så er vi betydningsfulle for kosmos. Men det er ikke sikkert vi kan si det slik. I panteisme mister ofte Gud sin personifisering derfor er det ikke lengre klart om vi kan si at vi er betydningsfulle for Gud. Interessant nok følger i alle fall antageligvis panverdiisme, panmoralisme og panpsykisme direkte for en panteist. Hvis Gud er iboende verdifull, har moralsk status og er bevisst og Gud er alt, så er alt iboende verdifullt, alt har moralsk status og alt er bevisst. Man kan helt klart benekte at Gud er iboende verdifull, har moralsk status eller er bevisst under panteismen, men man sitter da igjen med en ganske minimal Gud.

    Jeg vet ikke om du har noen tanker rundt dette?

    • Takk for godt og grundig svar, Robin! Her er noen strøtanker:

      “Jeg forstår her ‘å være skapt i Guds bilde’ som en kortform for å si at vi deler en del egenskaper med Gud.”

      Tja. Jeg ser absolutt at dette prima facie er en veldig naturlig tolkning, men er samtidig skeptisk. På en klassisk-teistisk holdning (som er det gudsbildet jeg er mest sympatisk til) er det problematisk å si at vi bokstavelig talt deler egenskaper med Gud, for ifølge en slik holdning er Gud absolutt enkel. Således er Hans godhet, allvitenhet, allmektighet, osv. ikke distinkte egenskaper, men den samme egenskapen under forskjellige ”modes of presentation”. Og ikke bare det: Guds godhet, allvitenhet, osv. er, i tillegg til å være identiske med hverandre, også identiske med Gud selv. (Dersom Gud og hans egenskap(er) hadde vært distinkte, ville Gud tross alt ikke vært absolutt enkel.) Således blir det feil å i det hele tatt si at Gud har egenskaper i samme forstand som vi har egenskaper. (Riktigere (men fortsatt helt feil) blir det å si at Gud er egenskaper, eller snarere én egenskap under forskjellige ”modes of presentation”.) Derfor kan vi heller ikke si at det at vi er skapt i Guds bilde er en kortform for at vi og Gud har en del av de samme egenskapene (i hvert fall ikke hvis vi vil tolke dette utsagnet på en måte som gjør det sant, hvilket jeg altså vil). Gitt klassisk teisme, er det mer naturlig å si at det at vi er skapt i Guds bilde vil si at vi har egenskaper som på en eller annen måte tilsvarer eller ligner Guds ”egenskaper” (eller snarere: ligner Gud). (Se http://edwardfeser.blogspot.no/2012/07/classical-theism-roundup.html for en indeks av bloggposter som forklarer og forsvarer klassisk teisme langt bedre og tydeligere enn jeg har gjort her.)

      En annen mulighet som enkelte teologer har vurdert, er at det er en total feiltolkning å tro at ”Mennesker er skapt i Guds bilde” tilskriver mennesker noen som helst likhet med Gud. Å si at vi er skapt i Guds bilde vil, ifølge disse teologene, rett og slett si noe sånt som at vi er skapt etter Guds ”plantegninger”, på samme måte som en stol eller et skap er skapt i snekkerens bilde. Gitt denne tolkningen kan riktignok ikke kun det at vi er skapt i Guds bilde forklare hvorfor vi er mer verdifulle enn andre ting i skaperverket, siden denne tolkningen medfører at absolutt alt i skaperverket er skapt i Guds bilde. (Men det kan selvfølgelig fortsatt utgjøre en del av forklaringen.)

      “Tanken om at vi kunne vært unikt iboende verdifulle i kraft av en egenskap Gud ikke hadde (og at Gud derfor ikke var iboende verdifull) ser jeg på som lite sannsynlig.”

      Man kan innvende minst to ting mot dette. For det første medfører ikke ”Vi har egenskaper A, B og C, i kraft av hvilke vi er iboende verdifulle” og ”Gud har ikke egenskaper A, B og C” at Gud ikke er iboende verdifull. Det er tross alt ingen grunn til å tro at det å ha egenskaper A, B og C er de eneste måten å være iboende verdifull på: Iboende verdi kan godt være ”multippelt realiserbart”. (En analogi: PC-skjermen min viser akkurat nå en tekst om menneskers kosmiske betydning, i kraft av at pikslene på skjermen er konfigurert sånn og slik. Men av dette følger det ikke at en vilkårlig PC-skjerm der pikslene ikke er konfigurert sånn og slik, ikke viser en tekst om menneskers kosmiske betydning. Dersom jeg for eksempel finner frem en PDF av Kahanes artikkel vil pikselkonfigurasjonen være en helt annen, men skjermen vil fortsatt vise en tekst om menneskers kosmiske betydning.) For det andre gjør den klassiske teismen det svært plausibelt at mennesker og Gud – forutsatt at begge er verdifulle – ikke kan være verdifulle i kraft av samme egenskaper, for den klassiske teismen som sagt at at det ikke finnes noen egenskaper som Gud og mennesker har til felles.

      Og jeg er enig i at et panteistisk gudsbilde er uholdbart. Jeg er som sagt tilhenger av en abrahamisk, klassisk teisme, og både abrahamisk og klassisk teisme er åpenbart inkompatible med panteisme. Jeg tror imidlertid et slikt gudsbilde – i likhet med det panteistiske – medfører panverdiisme (men sannsynligvis ikke panpsykisme eller panmoralisme). (Her er det forøvrig interessant å merke seg at man finner en slags panverdiisme hos den klassiske teisten over alle klassiske teister, St. Thomas Aquinas, som argumenterer for at godhet og eksistens er samme ting under forskjellige beskrivelser.)

  3. Artig artikkel, Hans Robin!

    Med “moralsk status” menes gjerne noe man må ta hensyn til når man tar moralske valg. Mange ting som er iboende verdifulle vil ha moralsk status, ofte nettopp i kraft av at de er iboende verdifulle. Det er imidlertid ikke gitt at alt som er iboende verdifullt har moralsk status. Tenk deg, for eksempel, at A er iboende verdifullt, men at A ikke kan påvirkes av oss, ikke kan erkjennes av oss eller av moralske grunner ikke angår oss (slik som dyrs lidelse gitt speciesisme). Således er det ikke helt gitt at A, trass i at det er iboende verdifullt, er noe vi må ta hensyn til når vi tar moralske valg.

    Imidlertid tror jeg ikke at dette er noe problem for resonnementet ditt, for hvorfor resonnementet ditt henvisninger til “moralsk status”? Panverdiisme er jo i seg selv en veldig interessant teori, og en teori det er vel verdt å diskutere uten også å ta stilling til moralsk status.

    Dersom du er interessert i panverdiisme, anbefaler jeg “On the intrinsic value of everything” av Scott A. Davison. Det er en veldig interessant og godt skrevet liten bok. Jeg deler ikke Davisons syn, men jeg er panpsykist og hedonist, så da er kanskje også jeg en slags panverdiist.

  4. Takk for oppklarende kommentar, Ole Martin!

    Fint med mot-eksempler til argumentet om moralsk status. Jeg hadde mistanke om at det gikk litt fort i svingene.

    Jeg er helt enig i at panverdiisme er interessant nok i seg selv. Poenget med å diskutere moralsk status var å få frem at hvis alt er iboende verdifullt så er det kanskje flere ting (enn vi tenker oss i dag) som kvalifiserer til moralsk status. Kanskje det andre premisset i moralsk status-argumentet mangler et kvalifiserende kriterium i antecedenten:

    (1) Alt har iboende verdi.
    (2) Hvis x har iboende verdi og vi kan ta hensyn til x, så har x moralsk status.
    (3) For alle x, hvis vi kan ta hensyn til x, så har x moralsk status.

    Jeg ville da lese “ta hensyn til” så minimalt som mulig, noe sånt som “kan direkte/indirekte erkjennes”, men jeg ser også at forskjellige filosofer vil kunne bake mye inn her, slikt som speciesisme, evne til å føle lyst/ubehag, og andre kvalifiserende kriterier.

    Takk for godt lesetips. Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke har tatt noe sterkt standpunkt til dette, men at jeg synes diskusjonen er interessant, særlig forholdet mellom diverse pan-teorier som panpsykisme og panverdiisme.


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *
Name *
Email *
Website