Egil A. Wyller fyller 90 år

PDF tilgjengelig

Egil A. Wyller har i en mannsalder vært en sentral del av norsk åndsliv, og særlig gjort seg bemerket gjen­nom sine bidrag innen idéhistorie, antikk kultur og filosofi. Wyller har arbeidet og skrevet om en omfat­tende mengde tenkere, og er særlig kjent for å ha utviklet en filosofisk enhetslære, henologi.1 I tillegg til faglig nybrottsarbeid har han også vært en viktig formidler, både gjennom å ha vært med på å starte opp bokserien Idé og tanke, som introduserte filosofiske ideer for et norsk publikum, og for å ha vært tidlig ute med å introdusere Heidegger i Norge. Wyller står bak et omfattende forfatterskap, som blant annet inkluderer 20-bindsverket Henologisk skriftserie (1994–2002). I anledning Wyllers 90-årsdag, ba vi tre av hans tidligere studenter si noe om hvilken betydning Wyller har hatt for dem, og for filosofimiljøet i Norge.

Øyvind Rabbås

Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo

Da jeg begynte på Universitetet i 1977, hadde jeg ingen tanker om å studere filosofi. For meg var det samfunnsfag som gjaldt, og selv om det var statsvitenskap som var sik­temålet, begynte jeg med sosialantropologi etter exphil. Etter å ha vært på noen instituttseminarer der, skjønte jeg imidlertid at jeg var nødt til å studere filosofi: Den begrepslige forvirringen blant de empiriske forskerne var for stor til at jeg kunne late som ingenting. På filosofi var det derfor sosialfilosofi og politisk filosofi jeg tenkte å fordype meg i, særlig Frankfurterskolen – så fikk jeg ta de andre, «dead white males» på kjøpet. Men så begynte jeg på forelesningene i filosofihistorie, og da skjedde det noe. En viss Egil A. Wyller foreleste over Platon, og jeg hadde aldri opplevd så inspirerte og inspirerende foreles­ninger, med et utsyn som ga meg noe av en åpenbaring. Selv om jeg fullførte mitt mellomfag med et større essay om Habermas, var det derfor klart at det var antikken, og særlig Platon, jeg måtte arbeide med – jeg valgte ikke filosofien, den valgte meg!

Mine første år med Platon var helt klart inspirert av Wyller. Jeg fulgte alt han holdt av forelesninger og se­minarer, og ferdigstillelsen av hans hovedverk, Enhet og annethet (1981), var et høydepunkt. Men jeg hadde også andre filosofiske inspirasjonskilder, først og fremst Wittgenstein (formidlet av Olav Asheim i sine semina­rer), så jeg var aldri helt innenfor den henologiske krets. Og da jeg kom over en bok om Platon skrevet ut fra et analytisk filosofisk ståsted (Andreas Graesers Platons Ideenlehre), oppdaget jeg en annen måte å lese Platon på. Det var nok derfor med litt blandede følelser Wyller veiledet og deretter satt i kommisjonen for min magis­tergrad. Han sa det direkte: «Du kom aldri lenger enn til fjerde hypotese!» (en henvisning til de ni hypoteser i Platons dialog Parmenides, regnet bakfra!). Han kan nok ha rett i det, men jeg er likevel dypt takknemlig for at han satte meg inn på det som er blitt min vei i livet.

Antikkens filosofi har alltid (eller iallfall lenge) stått høyt i kurs her i landet, og en viktig grunn til det er nok Wyllers virke. Det er også andre som har arbeidet med an­tikken, for eksempel Wyllers samtidige Anfinn Stigen, og yngre folk kom til, som Tore Frost og Trond Berg Eriksen. Og nestor i filosofien etter krigen, Arne Næss, var selv vel­dig positiv til antikken, selv om han ikke selv forsket på den. Vi kan også nevne Viggo Rossvær.

Jeg tror likevel det er rimelig å si at den som har be­tydd mest for interessen for antikkens filosofi i Norge, har vært Wyller. Dette skyldes dels den undervisning han ga som professor i antikk åndshistorie ved UiO, men også ved sin utadrettede virksomhet. Her vil jeg særlig nevne de «lørdagsseminarer» som han holdt i en årrekke, lørdag formiddag i den ærverdige Urbygningen på Karl Johan. Dette var foreles­ningsrekker med bi­drag fra en lang rekke ulike fagfolk innenfor ulike disipliner, over temaer av allmenn interesse, belyst un­der ulike synsvinkler. Seminarene var vel be­søkt, og resulterte ofte i artikkelsamlinger som solgte godt. Og ettersom den antikke inspirasjonen alltid var veldig synlig, må også dette regnes som et bidrag til interessen for antikken i Norge.

Henrik Syse

Seniorforsker ved Institutt for fredsforskning

Egil A. Wyller tente interessen i meg for Platon og gresk filosofi, den gangen jeg var grunnfagsstudent i filosofi i 1985. Den gnisten er like levende i meg i dag. Siden har jeg også fått øynene stadig mer opp for det man kan kalle hans religionsfilosofi, og hans evne til å forene innsikter fra forskjellige tradisjoner i et ærlig forsøk på å finne sam­lende enhetsperspektiver på de store filosofiske spørsmål. Personlig er jeg svært takknemlig for hans utrettelige fag­lige oppmuntring og sjenerøsitet, blant annet gjennom arbeidet i hans Henologiske forum.

Wyller har vært med på å kaste lys over den greske tankeverden – ikke bare den klassisk-greske, men også den bysantinske. Og så har han vært en ærlig, gjennom­tenkt og frittalende kristen filosof. Ved å vise sammen­hengen mellom platonsk og kristen tenkning har han bidratt til å løfte frem ideer og perspektiver som ellers kunne ha forblitt obskure.

Jeg glemmer aldri da han leste sitt dikt «Platon på seilbrett» for oss grunnfagsstudenter – lekent alvor på sitt beste. Eller da han sang greske folketoner med filosofiske tekster, akkompagnert av en heller dårlig kassettspiller, i forbindelse med sin 70-års-dag på Det norske teatret. Alltid leken, og på samme tid alltid alvorlig, og heldig­vis aldri selvhøytidelig: Det er slik jeg tenker på Egil A. Wyller.

Torstein Theodor Tollefsen

Professor i filosofi ved Universitet i Oslo

Høsten 1979 kom jeg til det som den gang het Filosofisk institutt ved Universitetet i Oslo. Jeg hadde allerede tatt grunnfag og mellomfag i filosofi (leste på egenhånd), og satset nå på en magistergrad. Jeg kom ikke til instituttet først og fremst på grunn av Wyller, men jeg kjente til ham fordi jeg hadde lest noe av det han hadde skrevet, og visste derfor at vi hadde noen felles interesser. Vi brevvekslet en periode. Her kan jeg kanskje skyte inn at Wyllers hånd­skrift til tider kunne bli så uleselig at den var umulig å tolke. Jeg sendte faktisk en gang et brev tilbake og bad pent om å få det maskinskrevet. Det fikk jeg, med en hu­moristisk kommentar.

Det ble naturlig å gå på de seminarer Wyller holdt. Platons dialog Parmenides stod Wyllers hjerte nær, og selv om den ikke alltid var direkte tema for seminarene, spøkte den alltid i bakgrunnen. Vi var mange som prøvde, gang på gang, å trenge inn i denne vanskelige teksten. Wyller hadde sett noe grensesprengende i den, og flere av oss strevde med å få innblikk i det samme. Wyller kunne være svært inspirerende som foreleser. Han hadde sans for de­taljene, men ofte kunne han bringe oss inn i en spekulativ tankeflukt som var fengslende og stimulerende. På denne måten åpnet han perspektivet, ikke bare for den filosofiske tradisjonen, men også for forbindelsene til kunst og kultur.

Et underliggende tema som ofte kom til overflaten var det Wyller oppfattet som den prinsipielle forskjellen mel­lom Platons og Aristoteles’ tenkning. Jeg arbeidet mye med Aristoteles’ filosofi og følte nok at jeg falt mellom to stoler. Magistergradsavhandlingen min skrev jeg om Aristoteles’ metafysikk. På flere måter kom jeg derfor ikke til å følge de linjene Wyller trakk opp, men jeg vil likevel understreke at hans entusiasme og hans perspektiver på metafysiske tema kom til å prege mine videre studier. Wyller var, så vidt jeg vet, den første som fikk oversatt utdrag fra greske kirke­fedre til norsk, noe som fikk stor betydning for meg. Det ble mitt første møte med en tanketradisjon som jeg senere kom til å forske på, og som jeg fortsatt arbeider med.

Jeg husker spesielt godt en hendelse som jeg overvar. Min gamle venn Rune Fritz Nicolaisen var oppe til mel­lomfag (tror jeg det var) muntlig. Han hadde bedt meg om å være til stede, og kommisjonen bestod av professor Johan Fredrik Bjelke og Wyller. Bjelke stilte min venn Rune et spørsmål, som kanskje var en smule utfordrende. Rune re­agerte med et flir: «Nå, er det et lurespørsmål eller?» Wyller repliserte spontant og stillferdig: «Nei, vi lurer ingen. Vi er Guds representanter».

Noter

[1] For mer informasjon om henologi, se spalten Frem fra gjemselen i Filosofisk supplement 1/2008 med dette som tema, og intervjuet med Wyller i Filosofisk supplement 2/2010.

1 Comment

  1. Vel–.Jo da.. hm.hm.

    Har hatt litt kontakt med «Hennolgisk forum» og er fremdeles med. Har ikke vært der på noen år, men et lite skråblikk har jeg hatt til dette seminaret. Parmenidesdialogen—? Mener å huske at det er sagt at den filosofien vi har i vår tid må være å betrakte som fotnoter til Platon.–
    Vel.– Greit nok.Dog vil jeg mene at det er å ta litt hardt i. Jeg er ikke sikker, men tror at Føllesdal vil være enig i det. Har ikke truffet han på mange år.All takk til han for støtten jeg fikk ved å gi meg en god karakter på Theaitetosdialogen.

    Jeg begynner og håper å få skapt litt interesse for Hauglandstatuen.

    Litt usikker,men etter å ha slått kron og mynt, holder jeg en knapp på at det var en visjon jeg hadde ved den statuen.

    Må si til det: Har antydet det til Wyller og Rossvær,den førstnevnte med sin hyperbel, den andre med sin motstand overfor Fichtes forsøk på utvikling av begrepet intellektuell anskuelse. Kanskje vil han slippe litt, hvis han fikk tak i det Medbøe forsøkte å formidle i sin tid. Mikrokosmos-makrokosmos og dialektikken der i mellom. Må si til det,mye fin lesning hos Jung for å hjelpe til å utdype det.
    For å kunne si noe om hyperbelen og tidsbegrepet «vi» da måtte trenge- -følger senere hvis av interesse.
    Vi er alle på leting: Paul Gauguin stilte år tilbake filosofien et spørsmål til sitt hovedverk.Han trengte hjelp av filosofene, og tok så sterkt i at han kalte det sitt filosofiske testamentet.La meg som en liten bemerkning si at vi her står overfor den rene kunst, som i sin tid ble gjort til en vitenskap.Her er det en flate og spørsmålet om hva som kan uttrykkes.Etter å ha fullendt verket, var han så absolutt fornøyd. «Feil» oppdaget han,men som han selv sa: Det tar seg bedre ut med «feilende» enn uten.Har studerte de litt, og de er interessante hvis «vi»– Hvis vi overhodet skal kunne få Van Gogh på begrep.Med sine kråker ryker vårt verdensbilde.—
    Jon Medbøe analyserte Munchs Skrik en gang i tiden. Jo da, du verden, her lå det mye. Han gjorde oss elever oppmerksom på Munchs begavelse for matematikk,og trakk linjer mellom Abel og Munch. «Skriket» er hva jeg vil kalle en genistrek.Ved oppbygning og konstruksjon, hvis det skulle være av interesse vil jeg gjøre oppmerksom på Van Goghs «Sorg».

    Unnskyld, la meg nå ikke prate meg bort.-!

    Det var dette spørsmålet Gauguin stiller. Han prøver å formulere det i «Før og etter». Det begynner slik: » Vi erindrer fortiden.Erindrer vi også fremtiden. Førerindring ettererindring. Å si,det—.» Mer hvis av interesse.

    Tilbake til Wyller. Gratullerer. Skulle vært i din 90 årsdag,men det ble kollisjon med en en konfirmasjon til et av mine barnebarn. Fikk foresten med meg at du hadde kommet med en uttalelse om at tenkningen eller tanken kommer utenifra. Til det vil jeg bemerke: utenifra innenifra.—Adiafora.Absulutt sans for stoikerene.
    Takk til deg,-for at jeg står oppreist. —Ora et labora.


Comments are closed for this article!