Baksnakkingens betenkeligheter

For en tid tilbake fortalte en venn av meg, her kaller jeg ham Hans, en selvopplevd historie.1, 2 I forbindelse med studiet sitt samarbeider han av og til med tre andre i en gruppe. En dag møttes denne gruppen for å diskutere et skoleprosjekt. De var blitt enige om å forberede hver sin del, som de utvekslet med hverandre og leste i forkant av møtet. Hans gjorde sin del av forarbeidet raskt og overfladisk. Da han mottok de øvrige gruppemedlemmenes bidrag, så han at de hadde gjort en grundigere jobb enn ham. På vei til møtet bestemmer han seg derfor for å anstrenge seg for å være velvillig og deltakende i den felles diskusjonen.

Når møtet er i gang opplever Hans, til tross for sine anstrengelser, at de andre er motvillig innstilt til forslagene og innspillene han gir. Han får også inntrykk av at det er en fortrolighet mellom gruppens øvrige medlemmer, og at han selv står utenfor. «Kan de ha snakket sammen om meg og min rolle i gruppen?», tenker han. «Har de beklaget seg til hverandre over mitt mangelfulle bidrag?» Hans føler en uro, og mistenker at de andre har snakket om ham bak hans rygg.

La oss si at Hans har rett i sin mistanke: De øvrige gruppemedlemmene har snakket om ham og hans mangelfulle bidrag til deres felles prosjekt. Vi kan da tenke oss følgende forløp:

Silje, som har en ledende rolle i gruppen, sier:

– Det er så typisk at Hans ikke bidrar!

En av de tre andre, vi kan kalle ham Jone, svarer bekreftende, og dette innleder en samtale mellom Silje og Jone om at Hans er gruppens sinke og stadig svekker kvaliteten på deres felles prosjekter. Gruppens siste medlem, Mari, deltar ikke aktivt i samtalen, men svarer bekreftende når Jone eller Silje henvender seg direkte til henne.

– Dessuten, sier Jone, skal han alltid kverulere og motsi oss når vi forsøker å diskutere faglig.

– Ja, svarer Silje. Mari er fremdeles passiv, men nikker forsiktig.

«[S]pråket som føres i samtalen», skriver Hans-Georg Gadamer, «‘avslører’ og lar noe fremtre, som heretter er» (Gadamer 2010: 423). Sett fra Silje og Jones perspektiv har de ikke gjort annet enn å beskrive Hans, slik han er, i seg selv. Hans er den samme etter Silje, Jone og Maris samtale om ham. Men Gadamer hevder altså at samtaler avslører og trekker frem noe som deretter er. Han antyder dermed at samtaler har noe performativt – utførende – ved seg; de virker inn på verden. Hva betyr det? Hva er det som er trukket frem, og nå er, som følge av samtalen? Eller, for å stille spørsmålet litt annerledes: Er det noe som er på en annen måte enn det var før samtalen fant sted? Samtalen handlet jo om Hans; har Hans endret seg som følge av den?

Først det åpenbare: Verken det stoffet Hans består av, eller hans selvbevissthet, har umiddelbart blitt endret av samtalen; det har derimot Silje, Jone og Maris oppfatning av Hans: Silje, som gav den første vurderingen av Hans, mottok anerkjennelse for sin beskrivelse av ham. Dermed ble hennes oppfatning om Hans, som en som ikke bidrar, styrket. Jone følte at Silje satte ord på fornemmelser han hadde hatt i møte med Hans. Han kunne relatere Siljes ord til sine erfaringer og ble dermed styrket i sin oppfatning av Hans som en som ikke bidrar.3 Mari følte ikke umiddelbart at Siljes beskrivelse var treffende for hennes erfaringer med Hans, hun hadde snarere et positivt inntrykk av ham, men merker seg at de to andre mener noe annet. Samtalen har dermed sådd en tvil hos Mari: «Hva er det de har lagt merke til, som jeg ikke har sett?»

Både Silje, Jone og Maris individuelle oppfatninger av Hans er endret, men ikke bare det: De har også blitt mer klar over hverandres oppfatninger. Endringene av oppfatningene fant sted i en sosial kontekst (samtalen), og er derfor formidlet. Silje, Jone og Maris oppfatninger ble formet i sosial omgang (utveksling) med hverandre. Denne gjensidige formidlingsprosessen skaper et felleskap – det Hans senere opplever som en fortrolighet som han står utenfor.

I henhold til analysen over kan det hevdes at Hans er på en annen måte som følge av samtalen, men det kommer an på hvordan man forstår identitet: Er Hans det stoffet han består av og/eller sin bevissthet om seg selv? Eller er Hans summen av alle forestillingene som finnes om ham? Er Hans et isolert, partikulært individ, eller er han snarere definert av sin plass i et sosialt rom?4 Jeg tar ikke stilling til disse spørsmålene her. I stedet vil jeg fortelle videre på historien.

Når de fire møtes, merker altså Hans en fortrolighet blant de andre, og han føler at hans innspill til deres felles diskusjon møtes med urimelig motstand. Han fatter mistanke om at de har snakket negativt om ham. Mistanken får ham til å tenke: «Hva er det ved meg som gjør at de andre snakker om meg bak min rygg? Det kan vel ikke bare være det at jeg gjorde en dårlig jobb med forarbeidet? Er det noe med min måte å være på som andre finner støtende?» Disse tankene gjør Hans oppmerksom på sin egen opptreden neste gang han møter Silje, Jone og Mari. Det får ham også til å vurdere seg selv utenfra i andre sosiale situasjoner, for å unngå at andre får et like negativt inntrykk av ham. Denne nye metabevisstheten i sosiale situasjoner gjør at han oppfører seg noe mer anstrengt og mindre avslappet enn han gjorde før.

Både Hans’ (utvendige) oppførsel, og hans (innvendige) selvbevissthet har nå endret seg. I henhold til dette resonnementet så er Hans på en annen måte, ikke som en umiddelbar følge av samtalen, men (formidlet) som en følge av de sosiale situasjonene som fulgte i etterkant av samtalen og som var farget av den. Dermed er historien egnet til å støtte opp om Gadamers påstand om samtalers performativet – de utfører noe i verden. Resonnementet mitt antyder at samtaler ikke er uskyldige – eller nøytrale – virksomheter. De virker inn på verden, forandrer den og er ytterst sjelden, kanskje aldri, rene deskriptive beskrivelser av den.5

 

Litteratur

Gadamer, H.G. 2010, Sannhet og metode: Grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk, Pax, Oslo.

Pinkard, T. 1996, Hegel’s Phenomenology: The Sociality of Reason, CambridgeUniversity press, Cambridge.

Noter

[1] Takk til Tomas Midttun Tobiassen og Jørgen Dyrstad for konstruktive innspill til tidligere utkast av dette innlegget.

[2] Når jeg gjenforteller historien her, gjør jeg det med henblikk på å belyse et filosofisk poeng, og tar derfor ikke sikte på å gjengi historien mest mulig autentisk. Hva som er autentisk, og hva som ikke er det, er heller ikke avgjørende; det viktige er at historien kunne skjedd. Alle navn er fiktive, og samtalen mellom Jone, Silje og Mari er fri diktning.

[3] Gadamer skriver noe som er relevant for Jones rolle i samtalen: «Enhver ekte samtale innebærer […] at vi innlater oss med den andre, at vi virkelig aksepterer den andres synspunkter som gyldige og dermed hensetter oss i den andre, skjønt vi ikke vil forstå ham som denne individualiteten, men derimot det han sier […] Vi relaterer altså ikke hans oppfatninger til ham selv, men derimot til våre egne oppfatninger og formeninger» (Gadamer 2010:425).

[4] For interesserte: Denne siste forståelsen av individualitet og selvbevissthet, som definert av den plassen man opptar i et sosialt rom, henspiller på Terry Pinkards utlegning av Hegels individbegrep i Hegel’s Phenomenology: The Sociality of Reason. Se særlig s. 122–123 (Pinkard 1996).

[5] En undersøkelse av en samtale om noe som ikke selv er et subjekt ville styrket argumentasjonen. Jeg kunne da sett nærmere på hvilke endringer en samtale om et ikke-subjekt eventuelt frembringer i det sosiale rommet som individers selvbevissthet er formidlet ved, og som danner utgangspunktet for søken etter kunnskap og forståelse. Videre kunne jeg utlagt eventuelle ontologiske følger av slike endringer. En slik undersøkelse kunne kanskje påvist endringer med umiddelbar virkning – altså rett etter at samtalen har funnet sted – uten det tillegget i tid som denne historien har. Dessverre ville et slikt tillegg sprengt grensene for blogginnleggets format.

5 Comments

  1. Fin tekst! Jeg har likevel et par spørsmål/kommentarer som det hadde vært spennende å høre folks meninger om:

    1.
    Er det noen mer betydningsfulle metafysiske konklusjoner av dette eksempelet enn at folks oppfatninger har betydning for hvordan de forholder seg til hverandre?

    2.
    Jeg skjønner ikke helt hvorfor vi skal snakke om at «Hans _er_ på en annen måte». Mulig jeg er for farget av (analytisk) metafysikk, men en ting trenger vel ikke å «være på en annen måte» for at den skal ha forandret seg? Jeg er helt enig i at Hans’ oppfatninger på sikt vil forandre seg av at han merker de tre andres fortrolighet og skepsis overfor ham, men ser ikke at han «er» på en annen måte.

    3.
    Det er vel ikke slik at enhver samtale vil ha denne typen innvirkning, så poenget må muligens formuleres litt mer begrenset. Ta tilfellet med en stamme i Amazonas som ser på amerikansk TV og danner seg alle mulige slags oppfatninger om Obama. Under hypotesen av at de aldri vil ha noen som helst tilknytning (heller ikke gjennom all slags ledd) til Obama, vil ikke Obama forandre seg på grunn av deres oppfatninger. Så det er ikke slik at _alle_ samtaler har en «performativ» funksjon i denne forstanden, eller? Du kan helt klart lage en teori som innbefatter dette punktet (og for alt jeg vet så hadde Gadamer det), men tenkte jeg skulle nevne det!

  2. Bare ad. 2 (og for å prøve å holde det i et analytisk idiom): Jeg ser ikke problemet med å si at forandring impliserer at noe «er på en annen måte»? Jeg ville tenke at forandring over tid for X er noe slikt som at X er F på tidspunkt t1 og er ikke-F på tidspunkt t2, for en eller annen F – er ikke det nettopp å være på en annen måte (F vs. ikke-F)? I dagliglivet sier vi slike ting som «X er (på samme måte) som før» og mener med det «X har ikke forandret seg». Mulig jeg ikke skjønner poenget ditt her. Mener du «er» i et bestemt tonefall når du setter det i kursiv eller anførselstegn (kanskje i en spesiell analytisk betydning)?

  3. Ok, hvis det å “være på en annen måte” kun betyr at man har endret egenskaper, så vet jeg hva det betyr.

    På den annen side, så mener jeg (av uavhengige grunner) at Hans _ikke_ har endret egenskaper, hvertfall ikke i vanlig betydning av “egenskaper”. At noen endrer oppfatning om en ting, synes ikke å bety at tingen har andre egenskaper: At jeg går fra å ha lyst på en brødskive, til at jeg ikke har lyst på den (fordi jeg har spist noe annet) synes ikke å være et scenario hvor jeg har endret _egenskapene_ til tingen… Og hvis jeg ikke har endret egenskapene til tingen, så kan du ikke si at å “være på en annen måte” er det samme som å endre egenskaper.

    (Men “endre egenskaper”-analysen forstår jeg hvertfall. Hvis det ikke er dette det består i, så vet jeg ikke helt hva å “være på en annen måte” består i…)

  4. Enig i at han ikke har andre «intrinsiske» egenskaper, men kan de sosiale/relasjonelle egenskapene til Hans være endret – altså hans sosiale status i gruppen eller hans relasjon til de andre medlemmene? Status i grupper avhenger vel av hvordan man blir behandlet/sett på av de andre medlemmene, og dette er vel en slags egenskaper?

  5. Takk for kommentarer! Med disse spørsmålene beveger vi oss ut i et mer teknisk og fagfilosofisk landskap som jeg med vilje holdt på avstand i blogginnlegget, men som det passer fint å ta her.

    Ang. punkt 1 og 2 i Tomas’ første kommentar: Jeg tror Mons er inne på noe når han nevner det sosiale. I fjerde siste avsnitt og i note nummer fem antyder jeg hva slags ontologi som ligger til grunn for mine påstander om endringer i det som er, nemlig en relasjonell ontologi, snarere enn en atomistisk ontologi.

    Jeg postulerer at Hans er et menneskelig individ. For å begripe hva et «menneskelig individ» er, parafraserer jeg Hegel: han skriver at individet er enheten av det særegne og det allmenne, men isolert er hver av disse momentene abstraksjoner. «Det særegne» forstår jeg som en bestemt ansamling materiale på et bestemt tidspunkt, som utgjør en kropp. Med «det allmenne» forstår jeg språk, sosiale strukturer, tankesystemer og tradisjoner. Både det allmenne og det særegne er abstrakte – altså skilt ut fra det konkrete empiriske – mens det er enheten av disse som er konkret; det er dette konkrete som menes med «individ».

    Bestemt på denne måten er individet alltid allerede noe som inngår i sosiale strukturer, og som på en eller annen måte står i relasjoner til andre mennesker og i forhold til et fellesskap.
    Terry Pinkard sier det på en litt annen måte i Hegel’s Fenomenology. Han forstår Hegels åndsbegrep som et «sosialt rom», og sier videre at «individer er momenter ved dette sosiale rommet». Bestemt på denne måten er ikke individer det de er i og for seg selv (som isolerte atomer), de er snarere den plassen de opptar i et menneskelig fellesskap. Dette er hva jeg kaller en relasjonell ontologi med hensyn til individer.

    Noe av det spennende med temaet for dette innlegget, nemlig samtaler, er at de med nødvendighet finner sted i et sosialt rom. Jeg tenker (i forlengelsen av Gadamer, jf. note 3) også at noe ikke fortjener navnet «samtale» med mindre de samtalende lytter til hverandre og forsøker å forstå hverandre. Derfor er samtaler egnet til å forandre (om enn bare ørlite) på det sosiale rommet som vi forstår oss selv i. I tillegg (i henhold til Hegel) danner dette sosiale rommet utgangspunktet hvorfra vi forsøker å forstå noe, eller oppnå kunnskap om noe (følgelig også utgangspunktet for vår ontologi om ting, ikke bare individer).

    Når du snakker om «egenskaper», Tomas, så lurer jeg på om du utelater dette sosiale aspektet. I så fall mener jeg at vi står igjen med noe annet enn det som er tema for denne teksten.

    Ang. pkt 3: Det korte svaret er «nei»: Alle samtaler er ikke performative på samme måte som eksempelet i blogginnlegget. For eksempel vil samtaler som handler om ting, og ikke mennesker, ikke være performative på denne måten. Men det betyr ikke nødvendigvis at samtaler om ting ikke er performative på en annen måte.

    Konklusjonen min i innlegget er bastant, med tanke på at jeg kun undersøker en samtale om noe som selv er et subjekt, og som i tillegg kommer i direkte kontakt med de som har snakket om ham. Konklusjonen ville blitt styrket hvis jeg påviste et performativt element i samtaler om ting som ikke selv er subjekter, samt i samtaler om subjekter som i ettertid ikke er i direkte (eller indirekte) kontakt med de samtalende. I henhold til det jeg skriver angående pkt 1 og 2, mener jeg at det vil være mulig å påvise dette, men som jeg sier i note 5 så ville slike undersøkelser sprengt blogginnleggets format.


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *

Name *
Email *
Website