Forfatter: Erik Løvhaugen

Ute nå: Hegel og hans arv

(Illustrasjon av Ruben Aas Arvesen)

Dobbeltnummeret “Hegel og hans arv” (#1–2/2021) er nå sendt til trykk, og sendes ut til abonnenter og bidragsytere innen kort tid. 

Les mer

Utlysning – Følelser (#03/2021)

(Maleri: Caravaggio Concerto di giovani 1595)

(English below.)

Skyld, skam, glede, tristhet, kjærlighet, redsel, sinne. Følelsene kommer i mange forskjellige former. Men hva innebærer det egentlig å føle noe, og hvordan kan et overskudd eller en mangel på følelser påvirke oss, positivt som negativt? I hvilke sammenhenger er spesifikke følelser berettigede, nødvendige eller til og med påkrevde, og i hvilke situasjoner er de fullstendig uønskede, nytteløse og malplasserte? Hvilken rolle spiller følelser for våre verdier og moralske oppfatninger? Gir følelsene oss en unik tilgang til moralske innsikter, slik enkelte hevder?

Les mer

Stoisk latter: Eit forsøk på å vise at humor kan vere ein nyttig stoisk reiskap

(Illustrasjon: Giuseppe Porta 1540)

I denne teksten prøver eg å vise at stoisk praksis kan utvidast med humor. Stoisismen har som mål å frigjere oss frå makta til uvesentlege ting som rikdom og ære, frå dominerande negative kjensler og frå ønsket om å kontrollere det som ikkje er opp til oss. Min hypotese er at humor kan ha same mål, for vi kan le av oss sjølv og andre når vi jagar etter vind, eller lèt oss styre av kjensleimpulsane. Humor har også ein komplementær effekt fordi den er sosial, mens stoisk tanke er individuell, og humoren har dessutan lisens til å operere i ei gråsone mellom sanning og løgn. Den som kan kombinere stoisk ro med humor har to reiskapar å ty til her i livets kamp.     

Les mer

Hvorfor bør kvinnelige tenkere inkluderes i den filosofiske kanon?

(Illustrasjon: Susanne Fernløf Arntzen)

Kvinnelige tenkere har tradisjonelt blitt ignorert i fremstillinger av filosofiens historie. I denne artikkelen retter jeg oppmerksomheten mot denne diskriminerende praksisen og drøfter de tre mest sentrale grunnene jeg mener finnes for at det er viktig å endre den. For det første vil en inkludering av kvinnelige tenkere i den filosofiske kanon bidra til at jenter får kvinnelige forbilder og rollemodeller, noe som igjen forhåpentligvis vil føre til at flere kvinner velger filosofi som studium og yrkeskarriere. For det andre er det viktig å rette opp skjevheten i filosofihistoriske fremstillinger rett og slett fordi det finnes flere kvinner som fortjener en plass i kanon, men som har blitt ignorert på grunn av sitt kjønn. For det tredje er det avgjørende å inkludere kvinner ettersom de gjerne behandler filosofiske problemstillinger på litt andre måter enn menn, samtidig som de introduserer nye problemstillinger, noe som er berikende og bidrar til større mangfold.

Les mer

Leder, hvorfor er det så få kvinnelige filosofer?(#4/2020)

Mens de fleste akademiske disipliner de siste tiårene har oppnådd en mer eller mindre balansert kjønnsfordeling, som et resultat av en villet innsats, skiller fagfilosofien seg ut. Mange vil hevde at problemstillingene filosofien beskjeftiger seg med, fra de gamle grekerne og frem til i dag, representerer allmenngyldige, universelle spørsmål som er av interesse og relevans uansett hvem som blir eksponert for dem. Av den grunn slutter man at den filosofiske kanon – kongerekken av filosofer som Platon, Aristoteles, Hobbes, Descartes, Hume, Kant og Hegel og så videre – nyter anerkjennelsen de gjør fordi de uhildet og desinteressert har behandlet sentrale metafysiske, etiske og epistemologiske temaer på den mest objektivt gyldige måten. Det har altså ingenting med kjønn å gjøre; å hevde noe annet er en fornærmelse mot den intellektuelle kapasiteten til kvinnelige filosofer. Men er det ikke påfallende at så godt som alle de som sies å ha oppnådd den største graden av allmenngyldighet, hevet over og uavhengig av kjønn og enhver sosial situering, tilhører den samme gruppen?

Les mer

Intervju med Ingvild Torsen: om kvinner og kanon

(Portrett av Erik Løvhaugen)

Ingvild Torsen er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo. Hun har en PhD i filosofi fra Boston University, med en avhandling om Martin Heideggers kunstfilosofi, og er cand.philol. fra Universitetet i Oslo. Hun har tidligere arbeidet ved Florida International University og Marquette University. Torsen arbeider primært med Heidegger og estetikk, og er særlig interessert i estetikkens rolle i den postkantianske tradisjonen. Denne høsten er hun blant annet aktuell med boken Philosophy of Sculpture: Historical Problems, Contemporary Approaches på forlaget Routledge, som hun har redigert sammen med Kristin Gjesdal og Fred Rush.

Torsen har også vært fagansvarlig for utarbeidingen av et nytt pensum i exphil-emnet ved UiO. Boken Vite, være, gjøre ble publisert nå i januar. Kvinneandelen på dette pensumet har blitt sterkt kritisert gjennom årene, samtidig som kritikerne selv har møtt anklager om akademisk aktivisme og historisk revisjonisme. Vi har spurt Torsen om hennes syn på den filosofiske kanonen og måten den undervises på, hvordan de har gått frem i prosessen med å revidere exphil-pensumet, samt hvilke reaksjoner prosjektet har avfødt.

Les mer

The Trivigno-Syse Debate Two Years On: Who Is the Happy Warrior?

(Image: A section from the Bayeux Tapestry. Source: Wikimedia..)

[T]here must be arms, for the members of a community have need of them, and in their own hands, too, in order to maintain authority both against disobedient subjects and against external assailants.

Aristotle, Politics VII.8, 1328b7–10.

It has been said that time is a strange dimension, and so it is. Unbelievably, it has already been two years since I helped organize the debate between Franco Trivigno and Henrik Syse on war and virtue (I thought of the title as a subtle nod to Tolstoy’s War and Peace), which was held at the University of Oslo on February 5, 2019. In this essay for the student journal Filosofisk supplement, I share some of the background for the debate and offer my own point of view on the disputed question: Can there be a virtuous warrior? Since “happiness” (eudaimonia) is defined by Aristotle as “activity of soul in accordance with excellence” or virtue (Nic. Eth. I.7, 1098a16–17), we may restate this question in line with Wordsworth’s famous poem: Can there be a happy warrior?

Les mer