Arrangement: Filosofisk fredagsseminar

Filosofisk fredagsseminar, 5. april 2013

–Bilde: Socrates with a Disciple…, Caucig–

I fra 1900-tallet og den analytiske filosofis begynnelse har analogiske slutninger blitt ansett å være en diskreditert metode. Johnson i hans 3-binds Logic og hans student Keynes i A Treatise on Probability anså analogiske slutninger å være en type enumerativ induksjon, som sluttet fra at to subjekter delte flere egenskaper, til at de også måtte dele en ytterligere egenskap som det første subjektet innehar. Slutningen er åpenbart svak, ettersom det kun er en lav sannsynlighet for at de også skal dele denne siste egenskapen. Analogier slik forstått bør med rette anses med stor skepsis.

I kontrast til dette vil jeg argumentere for at analogiske slutninger er deduktivt gyldige. Dette gjør jeg gjennom en case-study av ekspert-analogiene i Platons og Xenophons Sokratiske dialoger, samt de etiske skrifter til Aristoteles mm. Jeg viser at analogiene forutsetter en tidligere induktiv slutning, men denne er bygget inn i begrepet om en ekspert og motstrides ikke av Sokrates’ motstandere. En sjelden gang motstrides det at de to subjektene, e.g. kapteinen og filosofen, begge er eksperter – men nesten uten unntak aksepteres dette av motstanderen. Slutningen hviler altså på at begge subjektene hører under samme type fenomen, begge er eksperter, og at visse egenskaper følger av å være ekspert. Avslutningsvis ser jeg på andre eksempler av denne typen analogi, viz. homologi innenfor biologi & kasuistikk innenfor jus (begge kan spores til Aristoteles.)

Tid: 5. april 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Gyldige analogiske slutninger – et forsvar av en diskreditert metode
Foredragsholder: Petter Sandstad, ???

Filosofisk fredagsseminar, 1. mars 2013

–Bilde: Spinoza and the Rabbis, Hirszenberg–

Temaet for foredraget er Arne Næss’ økofilosofi, eller «økosofi», som Næss sjøl foretrakk å kalle det. Skilnaden ligger i at økosofien ikke bare er et reint deskriptivt fag, men òg bringer inn normer for økopolitisk handling. Dette bringer oss over i «djupøkologien», som Næss utvikler fra 1960-talet av. Den som uten sammenlikning har hatt mest å si for djupøkologien er 1600-talsfilosofen Baruch de Spinoza. I hovedverket sitt, Etikken, utvikler han en systemfilosofi, som mer har preg av metafysikk enn etikk. At Næss bruker den som utgangspunkt for sitt økologiske engasjement kan synes både logisk og paradoksalt på samme tid: Logisk fordi Spinoza gjennom sin panpsykisme lærer oss at naturen er besjela. Panpsykismen springer ut av Spinozas panteistiske verdsoppfatning, som innebærer at Gud som altomfattende substans er immanent i verda. Den står i motsetning til Descartes’ dualisme, der det skarpe skillet mellom sjel og legeme åpner for et instrumentelt forhold mellom menneske og natur. Paradoksalt kan det synes fordi den determinismen det innebærer ikke etterlater noen plass for menneskets frie vilje, og såleis heller ikke for det frie handlingsrommet et økopolitisk engasjement forutsetter. Næss løyser dette tilsynelatende paradokset ved å poengtere at det hos Spinoza ikke dreier seg om noen tvangsmessig nødvendig rekkefølge av årsak-virkningsforhold som bestemmer menneskets handlinger i ett og alt: Mennesket kan sjøl treffe sine val, og på den måten skape nye årsak-virkningsforhold. Det betyr likevel ikke at mennesket har «fri vilje»: Ved å snakke om «fri vilje» lausriver vi bare viljen fra den større sammenhengen den står i. Det er bare ved hjelp av vitenskapelig forsking som ser mennesket som del av et system, der det fokuseres på den gjensidige vekselvirkninga mellom menneske og miljø, en kan gjøre seg noe håp om ei økologisk bærekraftig utvikling.

Tid: 1. mars 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Arne Næss og Spinozas Etikk
Foredragsholder: Harald Støren, ???

Filosofisk fredagsseminar, 1. februar 2013

Den faglige spesialiseringen og den tilhørende oppdelingen som vi har sett i filosofien har ført til en rekke konsekvenser som ikke kommer til syne så lenge man ikke hever blikket og ser på filosofien som helhet. Slik kan en av Levinas’ mest fundamentale påstander formuleres, en påstand som strukturerer mye av Levinas’ tenkning gjennom mange år. Det mest kjente resultatet av dette arbeidet er tanken om at etikken – i Levinas’ særegne forståelse av begrepet – må utgjøre en førstefilosofi, da den rommer en av de mest sentrale karakteristikkene ved menneskelig eksistens, nemlig at mennesket alltid inngår i relasjon med noe som det ikke selv konstruerer eller gir mening til. Dette ”noe” er hva som ligger i Levinas’ forestilling om Det Andre, og det kan blant annet manifesteres i vår relasjon til andre mennesker, til verden og til Gud. Jeg vil ta utgangspunkt i Levinas’ grunnleggende påstand om at noe går tapt i den tradisjonelle filosofien, og se hvordan han gjennom analyser av den menneskelige eksistens prøver å få frem hva dette er. Heller enn å ta utgangspunkt i etikken, slik mye av kommentarlitteraturen om Levinas gjør, skal vi se nærmere på de forutgående argumentene Levinas presenterer, og som forbereder grunnen for det som er hans fullt utviklede syn på etikken. Det sentrale argumentet vil være Levinas’ forsvar av subjektet, og jeg ønsker å presentere en lesning av Levinas’ første hovedverk, Totalitet og Uendelighet, hvor jeg hevder at hans forståelse av subjektet kan beskrives som et ”minimalt eksistensialistisk selv.»

Tid: 1. februar 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Subjektet i Levinas’ filosofi
Foredragsholder: Feroz Mehmood Shah, ???

Filosofisk fredagsseminar, 30. november 2012

Ørjan Steiro Mortensen ønsker i foredraget sitt å sette fokus på hvordan dialektiske motsetningsforhold ikke løses opp gjennom en utvikling der elementer fra begge sider av opposisjonen sammen danner en ”høyere syntese”, som den vulgære tolkningen av Hegeliansk dialektikk vil ha det til.
Han vil i stedet ved hjelp av eksempler, i en tilnærming inspirert av Wittgenstein og Zizek, vise hvordan aktuelle problemstillinger etableres, for deretter å vike plassen for nye problemstillinger. Det tredje leddet i den Hegelianske «dialektiske triaden», etter ”tese” og ”antitese” er ikke syntesen, men kan fungere som en dobbelt negasjon, som anerkjenner verken tesen eller antitesen. Den tredje posisjonen reagerer på hvordan problemstillingen i utgangspunktet er formulert, og har derfor som funksjon å forandre forståelsen av selve problemet. Den dobbelte negasjonen kan føre til etableringen av nye problemstillinger fordi den implisitt problematiserer problemstillingen selv.
Den dobbelt negative formuleringen kan fungere som et viktig analytisk redskap, da den ofte kan forklare hvordan kontraintuitive posisjoner oppstår i kjølvannet av kjente og kjære konflikter, som et resultat av en reformulering av problemstillingen selv. Fordi vi ikke bare svarer feil på spørsmål som allerede er stilt, men også ofte stiller feil spørsmål, er det viktig for filosofer å gripe at måten spørsmål stilles på påvirker hvilke svar som er mulige å gi. Mortensen vil i sitt foredrag vise hvordan filosofi kan forstås som en ikke uviktig praksis i kraft av sin evne til å legge nye grunnlag for forståelsen av problemer.

Tid: 30. november 2012, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Dialektikk uten syntese: Den dobbelte negasjonens logikk
Foredragsholder: Ørjan Steiro Mortensen, ???

Filosofisk fredagsseminar, 9. november 2012

Hva har vestlig filosofi hatt å si om teknologi? «Ikke så mye,» vil en postfenomenolog hevde. Og hvis det har blitt tenkt, så er det teknologiens mulighetsbetingelser som har vært gjeldende. I kontemporær design er det artefaktets symbolverdi heller en dets materialitet som definerer det. Postfenomenologiens prosjekt er derfor på den ene siden å oppdatere den fenomenologiske tradisjonen, med særlig henblikk på Heidegger. Som den mest innflytelsesrike i den moderne filosofiske diskursen om teknologi forveksler han likevel teknologiens mulighetsbetingelser med teknologi som sådan. Postfenomenologien har ambisjon om å være en «praktisk fenomenologi,» hvor analyse av menneske-teknologi-relasjoner først og fremst bør foregå i FoU-avdelinger; filosofen skal bli en designer. Dette imperativet er også fundert i en fenomenologisk konseptualisert estetikk: Gjennom en nær relasjon til Science and technology studies søker postfenomenologien å flytte fokus fra tingen som symbol, ved å tenke tingens intensjonalitet, og dermed undersøke hvordan den medierer vår tilgang til verden.

Tid: 9. november 2012, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Postfenomenologi: Bruk og design av teknologiske artefakter
Foredragsholder: Ruben Soler, ???

Filosofisk fredagsseminar, 5. oktober 2012

–Bilde: Pyrrho in a Stormy Sea, Puryear–

Når doktoren fjerner en betennelse i brystet men frembringer en annen i lungene, eller fjerner en betennelse i hjernen men i stedet frembringer sovesyke, gjør han ikke slutt på faren, men forvandler den bare; på samme måte hjelper ikke filosofen en urolig person når han bytter én uro med en annen,» sier pyrrhonisten Sextus Empiricus (ca. 160-210 e.Kr.) i boken mot etikklærerne. Han tror ikke lenger at filosofiens teorier om det gode liv gjør mennesket lykkelig. Den antikke filosofiens bånd mellom kunnskap og det lykkelige liv er hos ham blitt kappet over.
I foredraget presenterer jeg Sextus Empiricus’ vurdering av det tenkende menneskets uro og diagnosen han stiller: et usunt inntak av filosofi.

Tid: 5. oktober 2012, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tema: Pyrrhonismens antifilosofi
Foredragsholder: Lars Fredrik Janby, ???

Filosofisk fredagsseminar, 31. august 2012

–Bilde: Sigbjørn Obstfelder, Munch (1896)–

«Jeg ser, jeg ser», sa Obstfelder. Sigbjørn tok det på alvor, og det har filosofene også gjort: Alle de «store» har skrevet om emnet, og de (svært forskjellige) svarene de har gitt har ofte vært avgjørende for deres filosofiske systemer. Men hva er egentlig problemet? Å se (eller for den saks skyld høre, lukte, kjenne og smake på) sine omgivelser er dagligdags nok. Det er få ting vi er mer vant med. Hvorfor da denne filosofiske forfjamselsen – og ikke minst, hvorfor (så ofte) de grandiose konklusjonene?

Som alltid er det mange grunner til at filosofer har latt seg forfjamse. I foredraget vil jeg fokusere på et problem som er like gammelt som det er omstridt, nemlig hvilken relevans muligheten for illusjoner og hallusinasjoner har for vår forståelse av sanseerfaring. En radikal versjon er naturligvis scenarioet hvor hjernen din har blitt fjernet og plassert i en kolbe hvor den blir stimulert slik at alt framstår for deg som før. Mange har trukket drastiske konklusjoner av slike muligheter, ikke minst skeptikere. Andre har ikke latt seg imponere det minste. I foredraget vil jeg fokusere mindre på skeptisisme (eller kunnskapsteori generelt) og mer på hva det er å være bevisst sine omgivelser i erfaringen av dem. Spesielt vil jeg diskutere svaret man vanligvis får om man spør nyere filosofer, nemlig at å erfare noe er å representere det.

Tid: 31. august 2012, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tema: Sanseerfaring
Foredragsholder: Jørgen Dyrstad, ???

Filosofisk fredagsseminar, 9. mars 2012

I dette foredraget vil eg gje eit kort oversyn over Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) si tenking. Eg vil presentere korleis Rousseau kritiserer tidlegare filosofering over naturtilstanden og gjennom dette freiste å vise at trass i eit rykte som romantikar er det grunn til å rekne Rousseau som ein radikalt moderne tenkjar. Tvisynet til Rousseau ligg mellom anna i det at han viser oss at det som fører oss ut av naturtilstanden og over i ein korrumperande sivilisasjon også er det som opnar auga våre for det ideale samfunn. I forlenginga av dette skal eg vise at Rousseau er blant dei fyrste som kritiserer rettferdiggjering av fornufta som viser til at denne skal fungere reint instrumentelt (Bacon, Hobbes); for Rousseau er fornufta også målsetjande og ei rettferdiggjering av fornufta er på avgjerande vis knytt til refleksjon rundt målet fornufta set opp for oss. Denne tanken inspirerte på avgjerande vis Kant og avslutningsvis vil eg ta opp korleis Rousseau sine arbeid påverka den tyske idealisme. Til skilnad frå Kant ser Rousseau fornufta som i stadig utvikling og grunnleggande sett historisk-sosialt situert, men har vi noko grunn til å rekne med at denne utviklinga går i rett lei?

Tid: 9. mars 2012, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Rousseau sitt tvisyn – fornufta som problem og løysing?
Foredragsholder: Kjell Sindre Schmidt, ???