Arrangement: Filosofisk fredagsseminar

—-Bilde: St. Michael, Luca Giordano (1663)—-

Persepsjon er et utgangspunkt for å kunne si noe om virkeligheten, men persepsjonsinntrykkene begrenses gjerne i sitt omfang til kun å gi informasjon om den konkrete, eller fysiske, virkeligheten. En fullstendig persepsjonsteori vil også måtte kunne redegjøre for vår erkjennelse av det abstrakte, som er essensiell i vår ervervelse av kunnskap. Hva skjer når bevisstheten strukturerer persepsjonsinntrykkene til å bli ideer i ens bevissthet? Hvordan kan det ha seg at abstrakte objekter opptrer høyst objektivt?

Jeg drøfter to mulige svar: platonismen, som står for at abstrakte objekter tilhører en høyerestilt virkelighet (idéverdenen) og aristotelianismen, som argumenterer for at abstrakte objekter er strukturering av virkeligheten. Forskjellen mellom de to munner ut i hvilken grad man kan stole på sansene, representert ved persepsjonsinntrykkene. Aristoteles oppfordrer i Metafysikken til å diagnostisere hvorfor noen (les: platonistene) tviler i så stor grad på sansene at de tilskriver ideene en høyerestilt og adskilt virkelighet. Jeg følger opp Aristoteles’ oppfordring ved å anvende deler av Husserls fenomenologi, som gir en grundig utforskning av persepsjon.

Sentralt i Husserls fenomenologi er bevissthetens intensjonalitet, eller rettethet. Bevisstheten er alltid rettet som om mot et objekt, som han gir navnet «bestembare x», selv om det er godt mulig at det slett ikke er et objekt man er rettet mot. Bevissthetens intensjonalitet er en mulig forklaring på hvorfor platonister anser strukturer som (abstrakte) objekter og tilskriver dem en høyerestilt væren, men er forklaringen plausibel?

Annen del av diagnosen går ut på at abstrakte objekter fremtrer objektivt til forskjell fra den foranderlige fysiske virkeligheten. Kan objektiviteten forklares uten å ty til å tilskrive det abstrakte en adskilt virkelighet? Forklaringen som tilbys anvendes blant annet Husserls begrep om eidetisk reduksjon, som redegjør for hvordan abstrakte objekter kan anses som resultat av vår strukturering av virkeligheten. Utfordringen består i å redegjøre for det abstraktes objektivitet uten å henfalle til psykologisme.

Tid: 18. mars 2016, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus.
Tittel: Diagnosen platonisme.
Foredragsholder: Carl W. Korsnes, MA-student i filosofi ved IFIKK, UiO.

-Bilde: Mont Sainte-Victoire, Cézanne (1904-6)-

Many analytical philosophers take the existence of indeterminacy (in our knowledge, concepts or language) as the starting point of their philosophical investigations. In fact, curing such indeterminacies is often thought to be the main goal of philosophy. But what happens when the object of our theories is indeterminate? What kind of structure should the ideal epistemic connection between representation and phenomenon have when the representata is ontologically/metaphysically indeterminate?

Tid: 2. september 2015, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tema: Mooreanske argumenter i metaetikk
Foredragsholder: Ainar Miyata, MA i filosofi fra IFIKK, UiO

I 1974 kom det ut en kort, leken artikkel skrevet av Thomas Nagel. I artikkelen på 17 sider reflekterer Nagel over hvordan det er å være en flaggermus, og hva dette har å si for spørsmålene om bevissthet og hvordan dette særdeles underfundige fenomenet best kan bli forklart … eller snarere hvordan det ikke kan bli forklart av de moderne vitenskaper. Hvorfor har det seg slik at ingen av de moderne vitenskaper er i stand til å forklare oss hvordan det er å være, for eksempel, en flaggermus? Denne lille refleksjonen på flaggermusens perspektiv viste seg å ha enorme implikasjoner for den videre debatten og diskusjonen rundt bevissthet.

Tid: 6. mars 2015, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Hvordan er det å være en flaggermus?
Foredragsholder: Dag August Schmedling Dramer, BA-student i filosofi ved IFIKK, UiO

Spørsmålet om hvordan — og hvorvidt — eksistensen av en allmektig, allgod og allvitende Gud er forenelig med eksistensen av ondskap og lidelse i Hans skaperverk, har opptatt mennesker i tusenvis av år. Det såkalte argumentet fra ondskap tar utgangspunkt nettopp i tanken om at eksistensen av en slik Gud ikke er forenelig med eksistensen av ondskap, og regnes av mange som det beste argumentet mot Guds eksistens. Troende har på sin side fremmet mange såkalte teodicéer — forsøk på å vise hvorfor og hvordan Gud kan ha gode grunner til å tillate ondskap i Sitt skaperverk.

———Bilde: Saint John…, Albrecht Dürer———

Korleis må verda vere for at livet skal ha ei meining? Mange, både truande og ateistar, har meint at livet objektivt sett må vera meiningslaust om det ikkje finst ein allmektig gud. Men sjølv om Gud finst, korleis kan Han gjere livet vårt meiningsfullt om det ikkje finst ein uavhengig standard for meining og verdi?
Ronald Dworkin har i sine siste verk argumentert for at verken naturalistiske eller teistiske verdssyn kan gi oss tilfredsstillande svar. Han hevdar at meininga med livet er å leve godt – og at kva det vil seie å leve godt ikkje kan utleiast frå naturvitskaplege eller teologiske fakta. Dworkins eige alternativ er, etter hans eige utsegn, både religiøst og ateistisk, og grunnlagt på ein ikkje-naturalistisk form for etisk realisme.