Arrangement: Filosofisk fredagsseminar

–Bilde: L’Absinthe, Degas (1875-6)–

Begrepet «fremmedgjøring» brukes gjerne om en avstand i sosiale relasjoner. Begrepet «estetikk» brukes gjerne om teorier om kunst eller det skjønne. Er det mulig å tenke disse to begrepene sammen?

Den amerikanske filosofen Jay M. Bernstein lanserte begrepet «aesthetic alienation» (estetisk fremmedgjøring) i boka The Fate of Art (1992). Bernstein beskriver estetikken som kunstens avsondrete (og fremmedgjorte) felt i moderniteten. Han står her i tradisjonen fra Max Weber og Jürgen Habermas, som beskrev moderniteten som en tiltagende utdifferensiering av gyldighetssfærer. Selv vil jeg stille spørsmålet om ikke et (riktignok justert) begrep om fremmedgjøring også kan knyttes til estetikken på andre og mer produktive måter, ja om ikke en form for fremmedgjøring også kan tenkes å utgjøre en forutsetning for den estetiske erfaring. Her vil jeg knytte begrepet om fremmedgjøring til Kants skille mellom bestemmende og reflekterende dømmekraft.

Begrepet «estetisk fremmedgjøring» er komplisert og kontroversielt og kan tolkes på flere måter. I foredraget vil jeg ta utgangspunkt i generelle diskusjoner av begrepene «estetikk» og «fremmedgjøring» hver for seg, nærme meg den estetiske erfaringen med støtte fra Kant, før jeg igjen ser på hvordan fremmedgjøringsbegrepet kan tenkes å være nyttig i en bredere diskusjon om estetikk i dag.

Tid: 22. november 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Estetikk og fremmedgjøring
Foredragsholder: Emil Bernhardt, ???

–Bilde: The Attributes of Science, Chardin–

I boken “The Moral Landscape” fra 2010, påstår den amerikanske hjerneforskeren Sam Harris at det er mulig for vitenskapen å bestemme menneskelige verdier. Harris foreslår å se på moral slik vi i dag ser på helse. Vi snakker om god og dårlig helse uten å vite hva det endelige målet for helse er. Vi kan aldri vite hvor frisk det er mulig å være, eller om det er mulig for alle mennesker å være så friske som mulig samtidig. Likevel er det en…kelt å skille en syk person fra en frisk, og det er vitenskapen som fremstår som den beste metoden for å gjøre dette. Vi trenger i følge Harris heller ingen bestemt moralsk grunnverdi for å snakke om moralsk sannhet. Det vil være rett å forsøke å frembringe en tilstand som mennesker, inkludert en selv, ønsker å leve i. Og hvilken tilstand vi ønsker å leve i kan bestemmes ut fra hjernens oppbygning og måten den interagerer med verden rundt seg. Hvordan vi ønsker å leve fremstår dermed som et vitenskapelig spørsmål.

For at Harris teori skal ha en sjanse må han sette til side store deler av dagens etablerte meta-etiske rammeverk, inkludert distinksjonen mellom fakta og verdier. Jeg spør derfor om Harris’ teori virkelig kvalifiserer som moralsk realisme, og dermed fortjener en plass i den filosofiske debatten. Hvis det viser seg at den gjør det, kan det ansees som et tegn på at de kravene som i dag stilles til moralsk realisme er for strenge, og at vi kan åpne for økt vitenskapelig innflytelse i grunnleggende moralske spørsmål.

Tid: 25. oktober 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Ethics, Naturally: On Science and Human Values
Foredragsholder: Tore Skålevik, MA i filosofi fra IFIKK, UiO

–Bilde: Odysseus and Neoptolemus…, Fabre–

En vellykket tragedie skal ikke vise frem mennesker som er plettfrie eller moralsk fordervede, skriver Aristoteles i Poetikk. Derimot skal tragedien gi en fremstilling av et menneske som står imellom disse – og han skal oppleve et ulykkelig fall som følge av en «feil» (gresk: hamartia). Det er tydelig at hamartia forårsaker overgangen fra lykke til ulykke. Men hva slags feil er det egentlig snakk om?

Moderne filologer forstår gjerne hamartia som en intellektuell feil, som innebærer at man leser begrepet uten å tillegge hovedpersonen noen form for skyld. På den andre siden står den eldre tolkningen av hamartia som en moralsk brist, og denne åpner for at den tragiske helten bærer ansvar for sin ulykke. I foredraget vil Vinje utforske argumentene for sistnevnte tolkning og argumentere for at begrepet ikke burde leses uten et moralsk aspekt, slik den rådende konsensusen legger opp til – men at hamartia snarere kan understreke tragediens oppdragende funksjon.

Tid: 13. september 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Hamartia i Aristoteles’ Poetikk
Foredragsholder: Hilde Vinje, ???

–Bilde: Plato, Veronese (1560)–

Plato thought that the truth could place practical demands on us: if you really care about truth, then you ought to go live the philosophical life and contemplate the Forms. Nowadays it’s hard to agree with Plato on this, but still easy to think that the truth is worth caring about, and that there are right and wrong ways to do so. So, what’s the right way to care about the truth? U…nfortunately, obvious answers like “don’t lie” and “try to have true beliefs” turn out not to be helpful. Instead, I’ll argue, the right way to care about the truth is to engage in conversation in which we give and ask for reasons for our beliefs. But I’ll also show that attempts to ground this claim in epistemological considerations concerning the nature of truth, belief, or assertion all fail. So why is reasoned conversation the right way to care about the truth? I’ll suggest that the answer is political: the practical demands that we understand truth to make on us ultimately flow from a commitment to some of the central values of political liberalism. Conversation is the right way to care about the truth precisely because cooperation is the right way to care about each other.

Tid: 3. mai 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: What’s the Right Way to Care about the Truth?
Foredragsholder: Phil Chodrow, ???

–Bilde: Socrates with a Disciple…, Caucig–

I fra 1900-tallet og den analytiske filosofis begynnelse har analogiske slutninger blitt ansett å være en diskreditert metode. Johnson i hans 3-binds Logic og hans student Keynes i A Treatise on Probability anså analogiske slutninger å være en type enumerativ induksjon, som sluttet fra at to subjekter delte flere egenskaper, til at de også måtte dele en ytterligere egenskap som det første subjektet innehar. Slutningen er åpenbart svak, ettersom det kun er en lav sannsynlighet for at de også skal dele denne siste egenskapen. Analogier slik forstått bør med rette anses med stor skepsis.

I kontrast til dette vil jeg argumentere for at analogiske slutninger er deduktivt gyldige. Dette gjør jeg gjennom en case-study av ekspert-analogiene i Platons og Xenophons Sokratiske dialoger, samt de etiske skrifter til Aristoteles mm. Jeg viser at analogiene forutsetter en tidligere induktiv slutning, men denne er bygget inn i begrepet om en ekspert og motstrides ikke av Sokrates’ motstandere. En sjelden gang motstrides det at de to subjektene, e.g. kapteinen og filosofen, begge er eksperter – men nesten uten unntak aksepteres dette av motstanderen. Slutningen hviler altså på at begge subjektene hører under samme type fenomen, begge er eksperter, og at visse egenskaper følger av å være ekspert. Avslutningsvis ser jeg på andre eksempler av denne typen analogi, viz. homologi innenfor biologi & kasuistikk innenfor jus (begge kan spores til Aristoteles.)

Tid: 5. april 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Gyldige analogiske slutninger – et forsvar av en diskreditert metode
Foredragsholder: Petter Sandstad, ???