Arrangement: Filosofisk fredagsseminar

–Bilde: L’Absinthe, Degas (1875-6)–

Begrepet «fremmedgjøring» brukes gjerne om en avstand i sosiale relasjoner. Begrepet «estetikk» brukes gjerne om teorier om kunst eller det skjønne. Er det mulig å tenke disse to begrepene sammen?

Den amerikanske filosofen Jay M. Bernstein lanserte begrepet «aesthetic alienation» (estetisk fremmedgjøring) i boka The Fate of Art (1992). Bernstein beskriver estetikken som kunstens avsondrete (og fremmedgjorte) felt i moderniteten. Han står her i tradisjonen fra Max Weber og Jürgen Habermas, som beskrev moderniteten som en tiltagende utdifferensiering av gyldighetssfærer. Selv vil jeg stille spørsmålet om ikke et (riktignok justert) begrep om fremmedgjøring også kan knyttes til estetikken på andre og mer produktive måter, ja om ikke en form for fremmedgjøring også kan tenkes å utgjøre en forutsetning for den estetiske erfaring. Her vil jeg knytte begrepet om fremmedgjøring til Kants skille mellom bestemmende og reflekterende dømmekraft.

Begrepet «estetisk fremmedgjøring» er komplisert og kontroversielt og kan tolkes på flere måter. I foredraget vil jeg ta utgangspunkt i generelle diskusjoner av begrepene «estetikk» og «fremmedgjøring» hver for seg, nærme meg den estetiske erfaringen med støtte fra Kant, før jeg igjen ser på hvordan fremmedgjøringsbegrepet kan tenkes å være nyttig i en bredere diskusjon om estetikk i dag.

Tid: 22. november 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Estetikk og fremmedgjøring
Foredragsholder: Emil Bernhardt, ???

–Bilde: The Attributes of Science, Chardin–

I boken “The Moral Landscape” fra 2010, påstår den amerikanske hjerneforskeren Sam Harris at det er mulig for vitenskapen å bestemme menneskelige verdier. Harris foreslår å se på moral slik vi i dag ser på helse. Vi snakker om god og dårlig helse uten å vite hva det endelige målet for helse er. Vi kan aldri vite hvor frisk det er mulig å være, eller om det er mulig for alle mennesker å være så friske som mulig samtidig. Likevel er det en…kelt å skille en syk person fra en frisk, og det er vitenskapen som fremstår som den beste metoden for å gjøre dette. Vi trenger i følge Harris heller ingen bestemt moralsk grunnverdi for å snakke om moralsk sannhet. Det vil være rett å forsøke å frembringe en tilstand som mennesker, inkludert en selv, ønsker å leve i. Og hvilken tilstand vi ønsker å leve i kan bestemmes ut fra hjernens oppbygning og måten den interagerer med verden rundt seg. Hvordan vi ønsker å leve fremstår dermed som et vitenskapelig spørsmål.

For at Harris teori skal ha en sjanse må han sette til side store deler av dagens etablerte meta-etiske rammeverk, inkludert distinksjonen mellom fakta og verdier. Jeg spør derfor om Harris’ teori virkelig kvalifiserer som moralsk realisme, og dermed fortjener en plass i den filosofiske debatten. Hvis det viser seg at den gjør det, kan det ansees som et tegn på at de kravene som i dag stilles til moralsk realisme er for strenge, og at vi kan åpne for økt vitenskapelig innflytelse i grunnleggende moralske spørsmål.

Tid: 25. oktober 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Ethics, Naturally: On Science and Human Values
Foredragsholder: Tore Skålevik, MA i filosofi fra IFIKK, UiO

–Bilde: Odysseus and Neoptolemus…, Fabre–

En vellykket tragedie skal ikke vise frem mennesker som er plettfrie eller moralsk fordervede, skriver Aristoteles i Poetikk. Derimot skal tragedien gi en fremstilling av et menneske som står imellom disse – og han skal oppleve et ulykkelig fall som følge av en «feil» (gresk: hamartia). Det er tydelig at hamartia forårsaker overgangen fra lykke til ulykke. Men hva slags feil er det egentlig snakk om?

Moderne filologer forstår gjerne hamartia som en intellektuell feil, som innebærer at man leser begrepet uten å tillegge hovedpersonen noen form for skyld. På den andre siden står den eldre tolkningen av hamartia som en moralsk brist, og denne åpner for at den tragiske helten bærer ansvar for sin ulykke. I foredraget vil Vinje utforske argumentene for sistnevnte tolkning og argumentere for at begrepet ikke burde leses uten et moralsk aspekt, slik den rådende konsensusen legger opp til – men at hamartia snarere kan understreke tragediens oppdragende funksjon.

Tid: 13. september 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Hamartia i Aristoteles’ Poetikk
Foredragsholder: Hilde Vinje, ???

–Bilde: Plato, Veronese (1560)–

Plato thought that the truth could place practical demands on us: if you really care about truth, then you ought to go live the philosophical life and contemplate the Forms. Nowadays it’s hard to agree with Plato on this, but still easy to think that the truth is worth caring about, and that there are right and wrong ways to do so. So, what’s the right way to care about the truth? U…nfortunately, obvious answers like “don’t lie” and “try to have true beliefs” turn out not to be helpful. Instead, I’ll argue, the right way to care about the truth is to engage in conversation in which we give and ask for reasons for our beliefs. But I’ll also show that attempts to ground this claim in epistemological considerations concerning the nature of truth, belief, or assertion all fail. So why is reasoned conversation the right way to care about the truth? I’ll suggest that the answer is political: the practical demands that we understand truth to make on us ultimately flow from a commitment to some of the central values of political liberalism. Conversation is the right way to care about the truth precisely because cooperation is the right way to care about each other.

Tid: 3. mai 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: What’s the Right Way to Care about the Truth?
Foredragsholder: Phil Chodrow, ???

–Bilde: Socrates with a Disciple…, Caucig–

I fra 1900-tallet og den analytiske filosofis begynnelse har analogiske slutninger blitt ansett å være en diskreditert metode. Johnson i hans 3-binds Logic og hans student Keynes i A Treatise on Probability anså analogiske slutninger å være en type enumerativ induksjon, som sluttet fra at to subjekter delte flere egenskaper, til at de også måtte dele en ytterligere egenskap som det første subjektet innehar. Slutningen er åpenbart svak, ettersom det kun er en lav sannsynlighet for at de også skal dele denne siste egenskapen. Analogier slik forstått bør med rette anses med stor skepsis.

I kontrast til dette vil jeg argumentere for at analogiske slutninger er deduktivt gyldige. Dette gjør jeg gjennom en case-study av ekspert-analogiene i Platons og Xenophons Sokratiske dialoger, samt de etiske skrifter til Aristoteles mm. Jeg viser at analogiene forutsetter en tidligere induktiv slutning, men denne er bygget inn i begrepet om en ekspert og motstrides ikke av Sokrates’ motstandere. En sjelden gang motstrides det at de to subjektene, e.g. kapteinen og filosofen, begge er eksperter – men nesten uten unntak aksepteres dette av motstanderen. Slutningen hviler altså på at begge subjektene hører under samme type fenomen, begge er eksperter, og at visse egenskaper følger av å være ekspert. Avslutningsvis ser jeg på andre eksempler av denne typen analogi, viz. homologi innenfor biologi & kasuistikk innenfor jus (begge kan spores til Aristoteles.)

Tid: 5. april 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Gyldige analogiske slutninger – et forsvar av en diskreditert metode
Foredragsholder: Petter Sandstad, ???

–Bilde: Spinoza and the Rabbis, Hirszenberg–

Temaet for foredraget er Arne Næss’ økofilosofi, eller «økosofi», som Næss sjøl foretrakk å kalle det. Skilnaden ligger i at økosofien ikke bare er et reint deskriptivt fag, men òg bringer inn normer for økopolitisk handling. Dette bringer oss over i «djupøkologien», som Næss utvikler fra 1960-talet av. Den som uten sammenlikning har hatt mest å si for djupøkologien er 1600-talsfilosofen Baruch de Spinoza. I hovedverket sitt, Etikken, utvikler han en systemfilosofi, som mer har preg av metafysikk enn etikk. At Næss bruker den som utgangspunkt for sitt økologiske engasjement kan synes både logisk og paradoksalt på samme tid: Logisk fordi Spinoza gjennom sin panpsykisme lærer oss at naturen er besjela. Panpsykismen springer ut av Spinozas panteistiske verdsoppfatning, som innebærer at Gud som altomfattende substans er immanent i verda. Den står i motsetning til Descartes’ dualisme, der det skarpe skillet mellom sjel og legeme åpner for et instrumentelt forhold mellom menneske og natur. Paradoksalt kan det synes fordi den determinismen det innebærer ikke etterlater noen plass for menneskets frie vilje, og såleis heller ikke for det frie handlingsrommet et økopolitisk engasjement forutsetter. Næss løyser dette tilsynelatende paradokset ved å poengtere at det hos Spinoza ikke dreier seg om noen tvangsmessig nødvendig rekkefølge av årsak-virkningsforhold som bestemmer menneskets handlinger i ett og alt: Mennesket kan sjøl treffe sine val, og på den måten skape nye årsak-virkningsforhold. Det betyr likevel ikke at mennesket har «fri vilje»: Ved å snakke om «fri vilje» lausriver vi bare viljen fra den større sammenhengen den står i. Det er bare ved hjelp av vitenskapelig forsking som ser mennesket som del av et system, der det fokuseres på den gjensidige vekselvirkninga mellom menneske og miljø, en kan gjøre seg noe håp om ei økologisk bærekraftig utvikling.

Tid: 1. mars 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Arne Næss og Spinozas Etikk
Foredragsholder: Harald Støren, ???

Den faglige spesialiseringen og den tilhørende oppdelingen som vi har sett i filosofien har ført til en rekke konsekvenser som ikke kommer til syne så lenge man ikke hever blikket og ser på filosofien som helhet. Slik kan en av Levinas’ mest fundamentale påstander formuleres, en påstand som strukturerer mye av Levinas’ tenkning gjennom mange år. Det mest kjente resultatet av dette arbeidet er tanken om at etikken – i Levinas’ særegne forståelse av begrepet – må utgjøre en førstefilosofi, da den rommer en av de mest sentrale karakteristikkene ved menneskelig eksistens, nemlig at mennesket alltid inngår i relasjon med noe som det ikke selv konstruerer eller gir mening til. Dette ”noe” er hva som ligger i Levinas’ forestilling om Det Andre, og det kan blant annet manifesteres i vår relasjon til andre mennesker, til verden og til Gud. Jeg vil ta utgangspunkt i Levinas’ grunnleggende påstand om at noe går tapt i den tradisjonelle filosofien, og se hvordan han gjennom analyser av den menneskelige eksistens prøver å få frem hva dette er. Heller enn å ta utgangspunkt i etikken, slik mye av kommentarlitteraturen om Levinas gjør, skal vi se nærmere på de forutgående argumentene Levinas presenterer, og som forbereder grunnen for det som er hans fullt utviklede syn på etikken. Det sentrale argumentet vil være Levinas’ forsvar av subjektet, og jeg ønsker å presentere en lesning av Levinas’ første hovedverk, Totalitet og Uendelighet, hvor jeg hevder at hans forståelse av subjektet kan beskrives som et ”minimalt eksistensialistisk selv.»

Tid: 1. februar 2013, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Subjektet i Levinas’ filosofi
Foredragsholder: Feroz Mehmood Shah, ???

Ørjan Steiro Mortensen ønsker i foredraget sitt å sette fokus på hvordan dialektiske motsetningsforhold ikke løses opp gjennom en utvikling der elementer fra begge sider av opposisjonen sammen danner en ”høyere syntese”, som den vulgære tolkningen av Hegeliansk dialektikk vil ha det til.
Han vil i stedet ved hjelp av eksempler, i en tilnærming inspirert av Wittgenstein og Zizek, vise hvordan aktuelle problemstillinger etableres, for deretter å vike plassen for nye problemstillinger. Det tredje leddet i den Hegelianske «dialektiske triaden», etter ”tese” og ”antitese” er ikke syntesen, men kan fungere som en dobbelt negasjon, som anerkjenner verken tesen eller antitesen. Den tredje posisjonen reagerer på hvordan problemstillingen i utgangspunktet er formulert, og har derfor som funksjon å forandre forståelsen av selve problemet. Den dobbelte negasjonen kan føre til etableringen av nye problemstillinger fordi den implisitt problematiserer problemstillingen selv.
Den dobbelt negative formuleringen kan fungere som et viktig analytisk redskap, da den ofte kan forklare hvordan kontraintuitive posisjoner oppstår i kjølvannet av kjente og kjære konflikter, som et resultat av en reformulering av problemstillingen selv. Fordi vi ikke bare svarer feil på spørsmål som allerede er stilt, men også ofte stiller feil spørsmål, er det viktig for filosofer å gripe at måten spørsmål stilles på påvirker hvilke svar som er mulige å gi. Mortensen vil i sitt foredrag vise hvordan filosofi kan forstås som en ikke uviktig praksis i kraft av sin evne til å legge nye grunnlag for forståelsen av problemer.

Tid: 30. november 2012, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Dialektikk uten syntese: Den dobbelte negasjonens logikk
Foredragsholder: Ørjan Steiro Mortensen, ???

Hva har vestlig filosofi hatt å si om teknologi? «Ikke så mye,» vil en postfenomenolog hevde. Og hvis det har blitt tenkt, så er det teknologiens mulighetsbetingelser som har vært gjeldende. I kontemporær design er det artefaktets symbolverdi heller en dets materialitet som definerer det. Postfenomenologiens prosjekt er derfor på den ene siden å oppdatere den fenomenologiske tradisjonen, med særlig henblikk på Heidegger. Som den mest innflytelsesrike i den moderne filosofiske diskursen om teknologi forveksler han likevel teknologiens mulighetsbetingelser med teknologi som sådan. Postfenomenologien har ambisjon om å være en «praktisk fenomenologi,» hvor analyse av menneske-teknologi-relasjoner først og fremst bør foregå i FoU-avdelinger; filosofen skal bli en designer. Dette imperativet er også fundert i en fenomenologisk konseptualisert estetikk: Gjennom en nær relasjon til Science and technology studies søker postfenomenologien å flytte fokus fra tingen som symbol, ved å tenke tingens intensjonalitet, og dermed undersøke hvordan den medierer vår tilgang til verden.

Tid: 9. november 2012, kl. 18.15-20
Sted: Seminarrom 219, Georg Morgenstiernes hus
Tittel: Postfenomenologi: Bruk og design av teknologiske artefakter
Foredragsholder: Ruben Soler, ???