Ansvaret du tar ved å «ta ansvar»

Ytringer av typen «jeg tar ansvar for x» er nokså vanlige i menneskelig diskurs. Jeg vil her forsøke å redegjøre for noen forskjellige måter man kan «ta ansvar» på ved å analysere den illokusjonære kraften som kan ligge bak slike ytringer.1 Som vi skal se tar noen av disse ansvars-ytringene oss langt ut i moralfilosofiens jungel.

Først litt ufarliggjøring. Jeg kommer til å snakke mye om «talehandlinger» i denne teksten. For de som ikke er versert i språkfilosofi kan dette høres fremmed ut, men talehandlinger utføres døgnet rundt av talende mennesker, inkludert ikke-filosofer. Talehandlinger bredt definert er handlinger du utfører gjennom å kommunisere. Å si «hei» er en handling, like mye som det å slå hjul er en handling. Men det virkelig interessante ved talehandlinger er at det finnes handlinger der det man sier, selve kommunikasjonsakten, er en handling som er mer enn bare kommunikasjon. Når kongen sier «Julestjerne, jeg forbanner deg!», så har han gjort noe mer enn bare å kommunisere: Han har forbannet Julestjernen. Mange mer dagligdagse ytringer er også talehandlinger i denne betydningen. Når jeg sier «hei», hilser jeg. Når jeg sier «jeg lover», avlegger jeg et løfte. Når presten sier «jeg døper deg Gulltopp», er prinsessen døpt. Slike handlinger der handlingen består i ytringen kalles illokusjonære handlinger. Det er disse talehandlingene jeg vil snakke om her.

To ting til før vi kan begynne:

  1. Når man ytrer noe, ligger det som regel en intensjon bak ytringen, som bestemmer hva ytringen gjør. Hvis jeg sier «hei!», kan det være for å hilse, men det kan også være for å advare. Hvis jeg sier «spis!» kan det være en invitasjon, eller en kommando.2 Det som bestemmer hva ytringen gjør kalles «illokusjonær kraft».
  2. Talehandlinger er ikke sanne eller usanne, men de kan være mer eller mindre velformede (felicitous) eller defekte (infelicitous). Et løfte er defekt dersom den som lover ikke har noen intensjon om å se løftet fullbyrdet.

Det var alt. Over til saken.

I en betydning virker ansvars-setninger enkle nok å forstå: Ved å ytre «jeg tar ansvar for x» har ytreren forpliktet seg til å sørge for at x blir utført. I dette tilfellet står x for en handling som bør/må utføres, som i «jeg tar ansvar for å vaske gulvet i tronerommet». Å «ta ansvar» har her mange fellestrekk med det å avlegge et løfte. Både «jeg lover å vaske gulvet i tronerommet» og «jeg tar ansvar for å vaske gulvet i tronerommet» er defekte talehandlinger dersom ytreren ikke har noen intensjon om å vaske gulvet i tronerommet på ytringstidspunktet. Så vidt jeg kan se er det i tilfeller der gulvet forblir uvasket på tross av ytrerens ærlige intensjoner om å vaske det at forskjellene viser seg.

Kall ytreren av ansvars-setningen «Ansvarstaker» og ytreren av løfte-setningen «Løftegiver», og si tilfellet er at gulvet ikke har blitt vasket, fordi den onde greven har stjålet den eneste moppen. Både Ansvarstaker og Løftegiver er nå i den leie situasjonen at handlingen de har forpliktet seg til har blitt umulig å utføre (ingen andre redskaper enn akkurat den moppen er gode nok for gulvet i tronerommet). Si nå at kongen trer inn i tronerommet, sklir på en fettflekk og ydmykes. Han blir rasende og forlanger at den ansvarlige trer fram og får sin reprimande.  Her sier i alle fall mine intuisjoner at Ansvarstaker har en forpliktelse til å tre fram, som kan spores tilbake til den tidligere talehandlingen hennes, mens Løftegiver ikke har noen slik forpliktelse i kraft av sin talehandling. Den som er forpliktet til å tre fram i Løftegivers tilfelle vil være den som er ansvarlig for å holde gulvet i tronerommet rent – muligens overhoffsrenholdsmesteren. (Vi ser selvfølgelig bort ifra ethvert moralsk ansvar den onde greven måtte ha i dette tilfellet.) I Ansvarstakers tilfelle er det Ansvarstaker selv som har ansvaret for at gulvet holdes rent, fordi hun i det hun ytret ansvarssetningen tok dette ansvaret, noe som innebærer å bli stilt ansvarlig hvis handlingen ikke ble utført; i Løftegivers tilfelle har Løftegiver brutt et løfte, noe Ansvarstaker ikke har gjort, men han har ikke den samme ansvarligheten. «Jeg tar ansvar for x» innebærer i denne betydningen altså en forpliktelse til å sørge for å utføre x slik «jeg lover x» også gjør, men i tillegg en ansvarlighet tilknyttet utførelsen av x eller mangelen derav, en ansvarlighet som har sitt grunnlag i den utførte talehandlingen. Dette er en mulig illokusjonær kraft som kan ligge bak «jeg tar ansvar for x».

Man kan også tenke seg tilfeller der x er en person, en institusjon, en gjenstand, eller lignende. Denne betydningen ligner i stor grad på den forrige. «Jeg tar ansvar for juletreet» har omtrent den samme illokusjonære kraften som «jeg tar ansvar for å vaske tronerommet» over. Det foreligger en rekke handlinger som må utføres for å tilfredsstille ansvaret man, gjennom ytringen, har pålagt seg selv for juletreet. Man må sørge for at det blir vannet, at det blir pyntet og at stjernen på toppen skinner blankere enn den har gjort noensinne. Den samme ansvarligheten følger også med: dersom juletreet ikke er pyntet innen julaften må du stå til rette for det.

«Jeg tar ansvar for Sonja» gir deg også en rekke handlinger å utføre. Kanskje å holde et våkent øye med når hun leker i snøen, eller kanskje å advare henne mot å stole for mye på det onde grever sier. Et slikt ansvar for en person gir deg gjerne oppgaver å utføre som er grunnet i personens behov: Trenger Sonja beskyttelse har man tatt på seg ansvaret for å sørge for hennes beskyttelse, og trenger hun et sted å bo har man tatt ansvar for å sørge for et sted å bo. Dette er ikke drastisk forskjellig fra tilfellet med juletreet. Har man tatt ansvar for juletreet er hovedoppgaven gjerne å sørge for at treet fullfører sin funksjon, og handlingene man må utføre gis utfra hva treet behøver for å fullføre sin funksjon.

Har man «tatt ansvar for» en person eller en institusjon kan det hende at man, gjennom den illokusjonære kraften bak ytringen, er ansvarliggjort for handlinger utført av personen eller på vegne av institusjonen. Har du «tatt ansvar» for en rampete liten prinsesse en dag, og prinsessen ender opp med å stjele julestjernen fra toppen av treet kan du kanskje stilles ansvarlig for at stjernen er blitt stjålet. Har du «tatt ansvar» for slottet kan du kanskje stilles ansvarlig for en slottsvakts grove behandling av en gammel kone.

Det er mye som skal ligge til rette for at en talehandling som «jeg tar ansvar for slottet» med den illokusjonære kraften som innebærer ansvarlighet for handlinger utført av slottets ansatte skal være velformet. Det er ikke slik at hvem som helst kan si ordene «jeg tar ansvar for slottet» og i kraft av dette få ansvaret for slottet. For å kunne utføre denne talehandlingen på en velformet måte må det for det første være tvil om hvem som har ansvaret for slottet, og den som utfører den må ha den autoriteten som skal til. Kanskje greven kunne utført den, dersom kongen skulle vise seg utilregnelig på grunn av hjertesorg. Utover å kreve rett person og rett anledning er man også avhengig av at ansvarligheten faktisk er overførbar, slik at slottsvaktens ansvar for sin egen handling overføres til den ansvarlige for slottet. I dette tilfellet er det ikke slik at vakten er frigitt fra ansvaret for sin egen handling selv om ansvaret overføres. Det er heller slik at både vakten og den ansvarlige for slottet har et ansvar. Slottsvakten har ansvar i kraft av å være en autonom3 aktør og den ansvarlige for slottet har ansvar fordi vakten er en del av slottet. Ansvaret det er snakk om her er et slags institusjonelt ansvar som eksisterer i tillegg til aktørens personlige ansvar. Allerede kan vi se at dette sporet vil lede oss ut i vanskelige diskusjoner om moralsk og juridisk ansvar, men vi skal forsøke å ikke forville oss ut dit ennå.

I tilfellet der du har «tatt ansvar» for et barn kan man lettere si at du er ene og alene ansvarlig for barnets ugjerning. Graden du deler ansvaret med barnet reflekterer graden barnet er en autonom aktør – dersom det er et veldig lite barn, si, vil en større del av ansvaret falle på den som har «tatt ansvar». Her er et interessant eksempel på et tilfelle der en og samme handling utført av samme person kan mangle eller ikke mangle en ansvarlig part. Dersom et klart ikke-autonomt barn utfører en potensielt moralsk klanderverdig handling, si å sette fyr på et hus, og ingen har ansvar for barnet (det har verken foreldre, nære slektninger eller, en ansvarlig institusjon), så er det ingen som er ansvarlig for handlingen. Men dersom noen har sagt «jeg tar ansvar for barnet» på forhånd kan denne i alle fall tillegges et visst ansvar for handlingen. Dette ansvaret er ikke det samme som om ansvarstageren selv skulle ha tent på huset, men ansvaret som følger av å ikke ha handlet slik at barnet ikke ville endt opp som pyroman. Med andre ord er man ansvarlig for sin egen omsorgssvikt overfor barnet. Det synes plausibelt at også tilfellet med slottet resulterer i et lignende ansvar, ikke ansvar for vaktens ugjerning likt det vakten selv har, men et ansvar for at en av slottets ansatte kunne gjøre noe slikt.

Både i tilfellet med slottet og tilfellet med barnet står vi overfor situasjoner der det å «ta ansvar» potensielt sett øker antallet aktører som kan stå ansvarlige etter at en handling er utført, men vi har også sett at dette «ekstra» ansvaret i realiteten er et ansvar for noe som er distinkt fra den utførte handlingen (omsorgssvikt eller «det at noe slikt kunne skje»). Men er det mulig, ved en talehandling, å flytte ansvaret for en handling fra en autonom aktør til en annen? Noen ganger ser det ut til at det er nettopp en slik illokusjonær kraft som ligger bak «jeg tar ansvar for x».

To gjøglere står og lurer på om det er greit at de tar for seg av kongens beste vin. De synes å huske at kongen sa at alle var frie til å nyte vinen, i forbindelse med feiringen av Sonjas hjemkomst. Den ene, Columbine, nøler – hun vil ikke ta sjansen: «Hva om vi husker feil?» Men den andre, Harlekin, sier: «Å, kom igjen. Jeg tar ansvar for det!» Den illokusjonære kraften bak denne ytringen innebærer et forsøk fra ytreren på å flytte ansvaret for en annens handling over på sine skuldre. Spørsmålet er når en slik talehandling kan være velformet, og når det bare er tomme ord.

La oss si at Harlekin er ærlig, at han virkelig mener å ta på seg ansvaret. Så kommer greven og tar de to gjøglerne på fersk gjerning: «Vinen var ikke ment for sånne som dere!» Greven lar både Columbine og Harlekin kastes i fangekjelleren, på tross av Harlekins protester om at han tok ansvaret. Var Harlekins talehandling defekt i dette tilfellet? Eller var det greven som gjorde urett i å ignorere Harlekins påstander om ansvarspåtagelse? Jeg må si jeg i dette tilfellet lander på grevens side: Columbines ansvar har ikke blitt overført til Harlekin på noen betydningsfull måte. Greven er i sin fulle rett til å straffe både Columbine og Harlekin, siden de har forbrutt seg mot slottets lover, og greven er en håndhever av disse. Hvis den illokusjonære kraften bak Harlekins ytring var ment å fraskrive Columbine et slikt ansvar, var talehandlingen defekt: Det var ikke opp til Harlekin å rå over Columbines ansvarlighet.

Det kan synes som om dette vil være tilfellet ved de fleste slike forsøkte ansvarsfratagelser. Selv om du forsøker å «ta ansvar» for andres handlinger, klarer du ikke å frarøve eller frigi dem fra det ansvaret de har i kraft av å være autonome aktører. Dette blir desto klarere i tilfeller der handlingen som det forsøkes å tas ansvar for er en større forbrytelse slik som mord. Det virker absurd å si at noen andre har ansvaret for mordet jeg nettopp begikk,4 bare i kraft av at denne «tok ansvaret» for handlingen min. Men det virker også rart å si at talehandlinger som ligner Harlekins alltid er defekte. Det virker som om Harlekins ærlige utsagn «Jeg tar ansvar for det», gir Columbine en grunn til å drikke vinen. Jeg tror jeg vet hvorfor.

Igjen kan vi sammenligne det å «ta ansvar» med en annen talehandling: det å garantere. For å overtale Columbine kunne Harlekin ha sagt: «Jeg garanterer at det går bra!» Dette er selvfølgelig en ganske defekt talehandling, siden Harlekin faktisk ikke er i stand til å sørge for eller vite at det kommer til å gå bra. I hvilken Harlekins garanti-handling er velformet avhenger enten av Harlekins evne og vilje til å sørge for at det kommer til å gå bra, og/eller hans epistemologiske posisjon til å vite om det kommer til å gå bra. Er Harlekin ganske så sikker (med god grunn) på at det faktisk er greit å drikke vinen så er Harlekins garanti-handling ganske så velformet. Jo mer velformet Harlekins garanti-handling er, jo bedre grunn gir det for Columbine til å ta sjansen på drikke vinen. Men i vårt eksempel er Harlekin usikker på om det er greit å drikke vinen, så han kan ikke utføre en velformet garanti-handling; det han kan gjøre er å «ta ansvar». Denne talehandlingen er ikke avhengig av Harlekins epistemologiske posisjon for å være velformet; Harlekin trenger ikke å vite hva som kommer til å skje for å «ta ansvar» – han trenger bare å vite noe om sine egne intensjoner. Harlekins intensjoner når han ytrer «jeg tar ansvar for det» er å opptre som om det er han som er ansvarlig, og å forsøke å gjøre det slik at det er han som blir holdt ansvarlig hvis spørsmålet om ansvar skulle dukke opp. I tillegg innebærer talehandlingen at Columbine og Harlekin imellom er det Harlekin som har ansvaret, i kraft av talehandlingen. Dersom en situasjon skulle oppstå der de to blir vurdert, ikke som individuelle aktører, men som en helhet, lik en institusjon, så er det Harlekin som er ansvarlig for helheten Columbine-Harlekin i dette tilfellet. I så måte ligner denne typen ansvarlighet på den institusjonelle jeg snakket om over. Det er ikke en ansvarlighet som foreligger istedenfor individets ansvar, men et ansvar som kommer i tillegg. I likhet med slottets situasjon det tidligere eksempelet kan det, når rettferdighetens time er kommet, bli slik at det er institusjonen som pålegges straff og ikke den individuelle aktøren. I tilfellet for slottet er det naturlig å tenke seg at slottet finner seg i dette, samtidig som det selv stiller den individuelle aktøren til ansvar internt. I tilfellet for Harlekin innebærer talehandlingen hans at han skal bære ansvaret og straffen alene, dersom dette er en mulighet. Av dette kan vi slutte at Columbine har en viss grunn til å føle seg lettet når Harlekin «tar ansvar» for vindrikkingen, nemlig at Harlekin har tatt på seg et ekstra ansvar dem imellom, men også at hennes eget ansvar ikke har endret seg.

Jeg håper dette kan gi klarhet i hva som kan menes med å «ta ansvar», og hva du faktisk begir deg ut på når du velger å gjøre det. Utfra denne analysen viser det seg at du ikke kan frata noen deres ansvar for deres egne handlinger gjennom en enkel talehandling, noe som kanskje bør være betryggende. Men for å være på den sikre siden velger jeg å ikke ta ansvar for et eventuelt ansvar du måtte ende opp med å ha etter å ha lest denne teksten og «tatt ansvar» i hytt og pine.

Ord er mektige: De får ting til å skje. Bruk dem ansvarlig!5 6

Videre lesning:

Green, Mitchell.  2007, «Speech Acts», i Zalta, E.N. (red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Spring 2009 Edition). Tilgjengelig fra: http://plato.stanford.edu/archives/spr2009/entries/speech-acts/

Noter

[1] Det er også minst en viktig betydning av «å ta ansvar for x» jeg ikke diskuterer i denne teksten, nemlig det å ta ansvar for handlinger/hendelser som allerede har skjedd, slik en statsminister kan gjøre i det han velger å gå av. Jeg har bevisst valgt å ikke ta for meg denne interessante muligheten i dette innlegget.

[2] Det er ikke bare intensjonen som avgjør en ytrings illokusjonære kraft. Det går for eksempel an å utføre en illokusjonære handling uten at det var intensjonen (for eksempel kan du fornærme meg uten å mene det). Men handlinger der intensjonen er avgjørende synes å være paradigmatiske – eller i alle fall enklere å diskutere i denne sammenhengen.

[3] «Autonom aktør» her vil være koekstensivt med «moralsk ansvarlig aktør».

[4] Det hypotetiske mordet.

[5] Mange takk til Jørgen Dyrstad og Maria Seim som tok ansvar og kom med mange innsiktsfulle kommentarer. Ikke alle kommentarene er tatt hensyn til i denne versjonen av teksten, men de er tenkt over og satt pris på.

[6] Takk også til Emilie Mathilde Østerby Strandenæs hvis usikkerhet om det var greit å forsyne seg fra vinen på en redaksjonsfest var opphavet til idéen bak denne teksten. Jeg endte opp med å «ta ansvar» for at vi forsynte oss av vinen, og den påfølgende samtalen vi hadde om hva det at jeg «tok ansvar» egentlig innebar la grunnlaget for diskusjonen i dette innlegget. Hendelsen var selvsagt også inspirasjonen bak Columbine og Harlekins situasjon i teksten, men vi unngikk heldigvis selv å bli fersket av noen ond greve. Alt ansvar for gjentatte referanser til Sverre Brandt og Ola Solums Reisen til Julestjernen er for øvrig på mine skuldre.

No comment yet, add your voice below!


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *
Name *
Email *
Website