Ansvar og autonomi: Fotnoter til Miyata

—Bilde: Arlequin et Colombine, Degas (1884)—

I et innlegg tidligere på denne nettsiden diskuterte Ainar P. Miyata hva det vil si å ta ansvar for noe1. Innlegget har med andre ord et både viktig og vanskelig tema.2 Og jeg er enig i mye av det han skriver. Men ikke alt – det ville jo også ha vært litt for utrolig. Den gjenværende uenigheten er grunnen til denne lille kommentaren.

En annen grunn er at Miyatas innlegg fikk meg til å komme på ting jeg har tenkt en del på i årenes løp, men aldri fått klarhet i, nemlig betydningen av kategorien «kunne vite» og «burde vite». Ikke slik å forstå at jeg nå har oppnådd større klarhet her, men jeg har i hvert fall forsøkt å få fram hvorfor «kunne/burde vite» virker som en viktig kategori når vi diskuterer ansvar. Dessuten mener jeg at det underminerer en av Miyatas påstander. At jeg ut over dette ikke selv presenterer noen teori, men heller lufter noen halvferdige tanker, mener jeg ikke bare er forenlig, men i tråd, med bloggformatet.

For å holde kommentaren kortfattet, må jeg henvise tilbake til Miyatas opprinnelige innlegg. Utgangspunktet er passasjene hvor forfatteren sier at man ikke helt og holdent kan ta ansvaret for X fra en autonom aktør ved å si «jeg tar ansvar for X»: Selv om man kan ta ansvar ved en slik talehandling, kan man altså i følge Miyata ikke frita en annen for alt ansvar.3 I eksempelet fra det opprinnelige innlegget: Harlekin kan ikke gjøre Columbine ansvarsløs ved å ta ansvaret for drikkingen av vinen. Grunnen er, slik jeg forstår Miyata, at Columbine er en moralsk aktør og dermed i siste instans alltid er ansvarlig for sine egne handlinger. Miyata skriver:

Selv om du forsøker å ‘ta ansvar’ for andres handlinger, klarer du ikke å frarøve eller frigi dem fra det ansvaret de har i kraft av å være autonome aktører.

La meg først si at jeg er enig i at vi – hver av oss – har et «siste ansvar» for våre egne handlinger. Og jeg er enig i at det å tilkjenne ansvar til noen er en viktig del av det å anerkjenne dem som autonome aktører: Å frakjenne en person ethvert ansvar for enhver handling er det samme som å frakjenne vedkommende autonomi. Men jeg er bekymret for at Miyata trekker det for langt.4 Under enkelte omstendigheter er jeg enig i at jeg ikke kan frata deg ansvaret ved å ta det selv – og dermed heller ikke frita deg for det. Nedenfor vil jeg gi et par eksempler. Men under mange omstendigheter virker det som jeg kan ta fra deg ansvaret – ved å nettopp å ta det.5

Hvilke omstendigheter? Grovt sagt: Jeg kan frata deg ansvaret der hvor du ikke kan vite at det du gjør er galt. Eller motsatt, jeg kan ikke frata deg ansvaret dersom du burde vite at det du gjør er galt. Miyata er for så vidt inne på hvordan epistemiske forhold kan avgjøre hvorvidt en (forsøkt) ansvarstaken lykkes eller ikke, men det ser ikke ut til at han legger nok vekt på denne kategorien.6

Jeg er ikke helt sikker på omstendighetene i tilfellet Harlekin, Columbine, og vindunken, men det kommer av at det er underspesifisert hva gjelder de epistemiske betingelsene jeg vil fram til. La meg derfor gi noen andre eksempler:

Eksempel 1: Columbine og Harlekin er på besøk hos en stamme i jungelen, som Harlekin i egenskap av stammemedlem kjenner godt. Columbine er der for første gang, og har ikke peiling på lokal skikk og bruk. Columbine er veldig usikker på om hun kan drikke av vinen som deles ut ved måltidet. Harlekin sier det er ok. Hun er usikker, men han beroliger henne med at han tar ansvaret i alle tilfeller. Er ikke det et tilfelle hvor Columbine ikke kan lastes? Vi forutsetter at ting er normale (vel, «normale») her; Columbine og Harlekin er gode venner, alle de andre drikker av vinen, og hun har ingen grunn til å mistenke verken Harlekin eller de andre. I dette tilfellet er det nesten litt rart at hun er usikker: Hvorfor skulle hun ikke drikke vinen som tilbys henne? Men la oss anta at hun er litt overengstelig, eller kanskje har lest for mye Descartes. Hun spør derfor Harlekin, og Harlekin beroliger henne med at det er ok, og er uansett eksplisitt på at han «tar ansvar» for å drikke av vinen.

Det Columbine ikke vet, er at skikken i dette landet er at gjesten i motsetning til alle de andre skal løfte begeret over hodet og helle vinen i håret sitt. Og la oss si at dette også ikke noe hun kunne vite, gitt omstendighetene. Så med Harlekins velsignelse gjør bare som de andre og drakk.7 Jeg vil si at hun her er «i god tro», og at hun ikke «har ansvar» for det som har skjedd. Og jeg mener i tillegg at det er Harlekin bærer dette ansvaret, nettopp fordi han (sa at han) tok det.

Man kan innvende – som en annen leser av innlegget gjorde: Du har plikt til å informere deg! Det er ikke nok å bare stole på andres påstander. Du må sjekke det selv, og finne ut om det er hold i påstandene eller ikke!

Jeg er ikke helt sikker på om denne innvendingen er korrekt.8 Men uansett så følger jo Columbine nettopp sin angivelige plikt: Når hun spør Harlekin, så er det jo nettopp for å informere seg! Og når Harlekin sier at det er i orden, så er det tilsynelatende pålitelig informasjon.9 Vi kan ikke, mener jeg, kreve at Columbine går til ekstraordinære skritt, som å ta en doktorgrad i antropologi e.l. Det å ta feil er forenlig med skyld- eller ansvarsfrihet. Columbine blir jo bare ganske enkelt lurt.

Konklusjonen min er altså at i slike tilfeller har Harlekin virkelig tatt ansvaret fra Columbine. Jeg mener Columbine ble fritatt for ansvar allerede da Harlekin (feil)informerte henne om at vinen var drikkbar. Men hun er i alle fall fritatt når han sier at han tar ansvaret i alle tilfeller.

Eksempel 2: Vi er ute for å vinterbestige en fjelltopp. Jeg er fjellvant, kjenner terrenget og snøforholdene, osv. Du har aldri gått i fjellet før, aldri gått på ski, har ingen erfaring med terrenget, har aldri sett snø før, osv. Du er helt åpen overfor meg om at du ikke har kompetanse på dette, at du ikke ville kunne gjøre det på egen hånd, og at jeg skal lede an og ta ansvar. Jeg leder an og tar ansvar, i samsvar med vår åpne overenskomst. Når jeg i egenskap av guide sier at det er helt trygt å kjøre ned en bestemt bakke, mens du ville vært usikker dersom jeg ikke hadde sagt at det var greit, er ikke dette en situasjon hvor jeg kan frita deg for ansvar? Jeg ville si at du er fritatt dersom du ikke hadde grunn til å anta at det var utrygt. Og at hvis noe skjer som jeg burde ha visst at kunne skje, hviler det hele og fulle ansvaret for meg.10

Jeg lar det bli med disse eksemplene på fritak fra ansvar, og vil heller komme på med et tilfelle hvor man ikke kan fritas som kontrast. Når er det man «burde ha visst», og derfor må stå til ansvar selv om noen andre har påtatt seg ansvaret for våre handlinger?

Eksempel 3: Harlekin og Columbine er bødler i en utrydningsleir i Nazi-Tyskland. De torturerer og tar livet av jøder på daglig basis. Columbine har imidlertid visse betenkeligheter, og hun spør derfor Harlekin om det virkelig er helt i orden å drive på slik. Harlekin forsikrer henne om at det ikke er noe problem, de arbeider for en god sak, osv. Og han sier i tillegg at han «tar ansvar» for det de gjør, så hun ikke trenger å være bekymret for skyld.

Columbine stoler på Harlekin. Er hun fritatt for ansvar og skyld? Nei. Men grunnen til at hun ikke kan fristilles er ikke at en autonom aktør aldri kan fristilles for ansvar for negative handlinger. Grunnen ser snarere ut til å være at hun burde ha visst at det var galt.11 Dette er ting man som moralsk aktør ganske enkelt kan og også burde vite.12 Hvis en person ikke er i stand til å vite at det er galt å torturere mennesker som ikke har gjort noe annet galt enn å tilhøre en bestemt rase, tviler jeg på at jeg vil kalle henne en autonom, moralsk aktør overhodet.13

Dette eksempelet er naturligvis ikke dagligdags. Jeg brukte det for å si noe om at det å burde kjenne til moralske sannheter faktisk ser ut til å være konstitutivt for det å være en moralsk aktør overhodet. Men ikke alle tilfeller av «burde ha visst» er av denne typen.

Eksempel 4: Vi er ute på fjelltur igjen. Jeg påstår at jeg er fjellvant, osv. men du vet fra andre kilder at jeg ikke har et helt pålitelig selvbilde, og at jeg dessuten ofte ikke er så nøye med å sjekke hvor jeg har informasjonen min fra. Mange mener at jeg er en nokså uansvarlig type. Du på din side har rett nok ikke gått på ski i fjellet, men du har normal norsk erfaring med snø, og du har sett nyheter om snøskred.  Vi kommer til en fjellside som er nokså bratt, og hvor du er usikker. Hvis vi ikke kan kjøre ned, må vi gå en lang omvei, og vi vil komme seint til hytta. Du ser på fjellsiden og tenker på ting du har lest i avisene og er nokså betenkt, ikke minst over skavlene over oss. Jeg derimot forklarer at alt er trygt, at jeg har kjørt ned mange slike sider, og at du ikke skal tenke på det – nå er vi snart nede på hytta. Og uansett, sier jeg, tar jeg ansvar for å kjøre ned her.

Her mener jeg at du, til tross for mine forsikringer, vil kunne være medansvarlig for å kjøre ned. Du er altså ikke bare ansvarlig for å tro på meg (noe du er i ethvert tilfelle), men for den handlingen jeg sier at jeg har tatt ansvar for.14 Men det var et ansvar jeg ikke kunne ta fra deg, siden du er en ansvarlig aktør.

Min påstand er altså ikke at man alltid kan ta ansvar for andre. Men i noen tilfeller kan man det. Jeg har også forsøkt å si noe om hvorfor, nemlig at det avhenger av hva man burde ha visst. Man kan ikke bare overlate ansvaret til andre – heller ikke for å vite.

Noter

[1] Takk til Ainar for et interessant og inspirerende innlegg.

[2] Hvorfor viktig, og hvorfor vanskelig? Mitt svar: Det er viktig fordi det er sentralt i vår daglige praksis, med sine alminnelige men eksistensielt avgjørende handlinger overfor hverandre, og vanskelig fordi vår daglige praksis og våre alminnelige handlinger gir opphav til, og til dels til og med forutsetter svar på, dype filosofiske spørsmål som ingen hittil har gitt tilfredsstillende svar på – for eksempel: Hva er ansvar? Kan vi ha ansvar uten å handle fritt? Hva er det å handle fritt, og hva er fri vilje? Har vi fri vilje? Kan man kritisere noen som ikke har ansvar? Kan man kritisere noen som ikke har ansvar? På hvilket grunnlag kan man egentlig kritisere noen? Forutsetter kritikk at evaluative/normative påstander faktisk kan være objektivt sanne og usanne, på linje med andre, deskriptive påstander? Kan evaluative/normative påstander være objektivt sanne? Osv. Og disse spørsmålene er for viktig til at man kan la vanskelighetene få en til å oppgi behovet for forståelse; for i det daglige forutsetter vi tydeligvis at de kan besvares: For vi slutter ikke å ta ansvar eller å kritisere hverandre. Vi tar, fraskriver og tilskriver ansvar, vi legger skylden på A og priser B, vi forakter C og beundrer D – og i siste instans straffer vi X ved å sperre henne inne i 20 år. Og jeg vil hevde at selv dette er helt avgjørende i livet vårt: Det avgjør hvem vi ønsker å tilhøre, hvem vi ønsker å knytte oss til, hvilke saker vi mener det er verdt å stå opp for, og i siste instans hvem vi er som personer. – Miyata tar (naturligvis og heldigvis) ikke opp alt dette, men et sted må man begynne, og jeg velger å se hans lille innlegg om å ta ansvar som en del av dette langt større prosjektet.

[3] Det er litt uklart om forfatteren vil si at ytreren dermed ikke lykkes i ta (alt) ansvar (for la oss si X), siden det forblir noe ansvar hos den andre, eller om han vil si at det å ta (alt) ansvar ikke utelukker at også andre har (noe) ansvar (for X). I det første tilfellet er altså ikke talehandlingen «jeg tar (alt) ansvar» fullt ut vellykket; ytreren lykkes ikke i sin intensjon. Jeg synes dette høres mest rimelig ut. Men en eventuell uenighet her er uansett trolig mer verbal enn substansiell.

[4] Hva «siste ansvar» betyr her, er rett nok ganske så uklart. Men det har å gjøre med at når jeg handler ut fra autonomi, så har jeg alltid ansvar for noe av dem som skjer i og med handlingen min. Men påstanden min her er at jeg kan være fullstendig fritatt for ansvar for noen av handlingens følger – og dermed for noen av de beskrivelsene man kan referere til handlingen med. Jeg vil imidlertid ikke utdype påstanden min om hva «siste ansvar» er her. Påstanden ikke uansett bærer argumentativ vekt. Jeg henviser i stedet til fotnote 2 og understreker hvor uframkommelig og uoversiktlig terreng vi befinner oss i.

[5] I et større og mer spekulativt perspektiv kunne man trekke inn arven fra opplysningstiden og reaksjonen på den når man spør hvor «langt» personlig ansvar strekker seg: Opplysningstiden, begynnende med Descartes og kulminerende i Kant, vektla det moderne menneskets ansvar for egne handlinger, på godt og vondt: På godt, og det var gjerne dette som sto i fokus, vektla man frihet og selvbestemmelse: Vi er myndige, herrer i eget hus, og kan og må stå til rette for det som skjer der. På vondt er dette ansvaret tyngende og ufravikelig, noe vi gjerne vil men ikke kan flykte fra: Individets henvisthet på seg selv fører til ensomhet, skeptisisme, og fremmedgjøring. Dette var noe de som reagerte på opplysningsfilosofien vektla. Spesielt den tyske idealismen betonte at individualismen var for ensidig: Individet kan bare forstås mot en sosial ramme. Muligens er Miyata for mye av en opplysningsmann! (Interessant nok er det også paralleller her i nyere deler av filosofien, for eksempel når det gjelder reaksjonene på internalisme og individualisme i kunnskapsteori og semantikk. Men jeg skal la disse parallellene ligge, dette er vidløftig nok allerede.)

[6] Som nevnt, har denne kategorien – det man kan kritiseres for ikke å vite – alltid har interessert meg: For det første er jo ikke det å vite noe vi gjør på samme måte som vi handler. For det første (1) er det de vanlige problemene med «bør»: Når kan vi kritisere? Hva vil det si å «ha ansvar»? Forutsetter ikke dette et begrep om fri vilje, av å «kunne ha handlet annerledes»? Dette er naturligvis temaer som ligger under i det Miyata skriver, som betont i fotnote 2. Men for det andre (2) er det å vite ikke noe jeg gjør med hensikt: Jeg kan ikke bestemme meg for å vite: For det første (2a) kan jeg ikke bestemme meg for å tro, og for det andre (2b) kan jeg ikke bestemme meg for at det jeg tror er riktig, det blir som å «bestemme seg» for å lykkes: Men vi kritiserer jo (mener jeg, men dette er i seg selv vanskelig) intensjoner, ikke resultater: Selv om hensikten (som her ikke foreligger) er god, garanterer jo ikke det suksess. Og en handling er god (i hvert fall i betydningen «rosverdig») bare hvis intensjonen er god; det holder ikke at det var en utilsiktet konsekvens av en dårlig intensjon. Problemet er bare at vi alltid har «gode intensjoner» når vi tror, siden vi jo søker å oppnå – og også tror! – at det vi tror er riktig. Naturligvis bortsett fra at det vi tror aldri er noe vi gjør med intensjon uansett… Så alt ser ut til å koke ned til at vi aldri har kan kritiseres for ikke å vite uansett. Men i så fall ser det ut til at vi aldri kan kritiseres overhodet. Og det er en konklusjon som virker like feil som konklusjoner av typen at det ikke fins en ytre verden (eller at vi ikke kan vite det). Ok, dette bare for å lufte noen av mine underliggende bekymringer når jeg diskuterer disse tingene.

[7] Man kan si her: Men når det forhold seg slik at hun ikke skulle drikke, hadde hun ikke nettopp derfor grunn til å være usikker? Jo, i én forstand. Men det var ikke en grunn for henne. Hennes engstelse var ubegrunnet. Sammenlikn: Har du noen grunn til å mistenke at tomaten du så i butikkvinduet var laget av plast? Nei. Du kan ikke holde på å være skeptisk til at ting er slik de ser ut. Det er selvsagt mulig at den er det. Men det er ikke i seg selv en grunn til mistanke. Det hjelper ikke her om den faktisk er av plast. Så lenge det ikke er noen sammenheng mellom det at den er av plast og det at du er mistenksom, er mistanken ubegrunnet. Kanskje det at tomaten er av plast i seg selv en grunn til å mistenke at den er det, men i en annen forstand er den det ikke. Det faktum at X kommer til å vinne i lotto (la oss anta at dette er determinert på forhånd) er ikke en grunn for X til å tro at han kommer til å vinne, uansett om det kanskje er en grunn til å tro at X vil vinne.

[8] Har vi virkelig alltid plikt til å informere oss? Hva hvis ting virker normale? Vi vet alle at det er mulig å legge ut plastikktomater som ser akkurat ut som tomater i butikken, men hvis jeg lar meg lure fordi det ikke var grunn til mistanke, er det av nettopp den grunn heller ikke grunn til å kritisere meg. Hadde jeg plikt til å undersøke at tomatene var tomater før jeg begynte å tro at de var det? Det virker ikke slik. Det må være greit å anta at ting er normale.

[9] Vi kan anta at Harlekin virkelig er i god tro. Men det endrer ikke min intuisjon om at Columbine er ansvarsløs om vi i stedet antar at Harlekin visste og villedet henne med vilje. Men i dette siste tilfellet er Harlekin naturligvis i langt større grad ansvar for mine feiltrinn. Et tredje alternativ er at Harlekin ikke visste, men likevel burde ha visst – som naturligvis er nettopp den kategorien jeg er opptatt av her. I så fall er han ikke i «god tro», men det er heller ikke tilfellet at han «lurer» Columbine (jeg sidestiller ikke «feilinformere» og «lure»). I dette tredje tilfellet er Harlekin uansvarlig – som naturligvis betyr at han har ansvar. Men han har nok ikke like mye ansvar som når han handlet med full vitende og vilje (i retten skiller vi som kjent mellom overlegg, forsett, og uaktsomhet).

[10] Ok, dette er trivielle eksempler. Man kan gjerne innvende at det jeg skriver er åpenbart. Men: 1) Det virker ikke som at eksempelet mitt er åpenbart, siden både Miyata og en annen leser av innlegget hans er uenige med meg. 2) Jeg har valgt enkle eksempler nettopp fordi jeg vil trekke klare konklusjoner om hvem som har ansvar og hvem som ikke har det. I dagliglivet, derimot, er det som oftest mye vanskeligere: Personene rundt oss og motivene/handlingene deres er ikke åpenbart onde, korrupte eller hensynsløse, og heller ikke det motsatte. De er noe midt i mellom. Og det er ofte svært vanskelig å si klart om person X handlet med vilje eller overlegg, om hun bare var uaktsom eller skjødesløs, om hun virkelig forsto eller «burde ha forstått» konsekvensene av handlingene, eller hva som var grunnene/årsakene til at hun er som hun er og gjorde som hun gjorde. 3) Det gjør ikke noe hvis eksemplene mine er trivielle og konklusjonene åpenbare. Jeg minner om at det dagligdagse og trivielle har avgjørende konsekvenser i livene våre: Hvordan ville du betrakte meg hvis jeg virkelig handlet som i dette tilfellet? Du ville bli rasende, eller dypt såret, og du ville trekke deg unna meg, og kanskje prøve å straffe meg. Og alle disse reaksjonene hviler på våre oppfatninger om hvem som har ansvar, skyld, og hva vi kunne/burde vite. Dermed er vi tilbake ved fotnote 2 og viktigheten og vanskeligheten av å gjøre rede for våre dagligdagse handlinger, hvor trivielle de enn kan være.

[11] Noen vil kanskje si at hun ikke bare burde ha visst, men faktisk visste – kanskje «inne i seg» eller et annet sted – at det hun gjorde var galt. Jeg er litt usikker på om dette er grei språkbruk: I så fall både vet hun at det er galt og tror at det ikke er galt, og er altså ikke bare moralsk, men også epistemisk klanderverdig. Uansett endrer det naturligvis ikke saken min om hun faktisk «vet»: Man kan ikke fristilles for ansvar for å gjøre noe man vet er galt.

[12] Merk at jeg ikke sier at man bør vite alle ting man kunne vite. Kanskje X f.eks. kunne vite a priori at en utregning var feil. Jeg tror ikke dette uten videre er noe hun burde ha visst. I hvert fall er det ikke noe hun «burde» ha visst i den relevante «etiske» forstanden av «burde» jeg har operert med her, som er knyttet til kritikk og sosiale sanksjoner. Hvis man mener at feilutregneren «burde» ha visst det hun «kunne» ha visst, tror jeg altså at det er fordi man mener «burde» og/eller «kunne» i en annen forstand enn jeg gjør her: I en forstand «burde» hun nok vite hva som var riktig, siden det åpenbart ville vært bedre – ja, egentlig uavhengig av om hun «kunne» vite det eller ikke. Og «kunne» kan også forstås som «mulighet» generelt: I én forstand «kan» jeg kanskje vite hvem som drepte Palme, fordi jeg kan vie livet mitt til å finne det ut og dermed – hvem vet? – kanskje også finne det ut. Men denne betydningen av «kunne vite» er ikke relevant her. Hvilken forstand som er den relevante, vil jeg heller ikke gå videre inn på her. Men jeg mener altså at det er en forstand vi har og mener å ha et rimelig grep på i dagliglivet.

[13] Hva med psykopater og andre som ifølge psykologien mangler innsikt i at det er gjør er galt? Her er det naturligvis mange interessante spørsmål. For meg virker det rimelig å si at folk som har slike mangler, heller ikke kan klandres for sine handlinger. Vi kan ilegge dem former for behandling og frihetsberøvelse av hensyn til andre, men vi kan ikke straffe dem. For de har ikke gjort noe «galt». Men andre kan ha andre intuisjoner om slike tilfeller. Det bærer for langt å diskutere det her.

[14] I eksempelet er jeg uansvarlig, og siden du burde ha visst du ikke helt kan stole på mine vurderinger, er du også det (om enn kanskje ikke i samme grad). Alternativt kan vi se for oss et scenario hvor jeg er ansvarlig og erfaren, men av en eller annen grunn er feilinformert. Kanskje fjellsiden under alle andre omstendigheter er trygg, men hvor noen på en måte jeg ikke kunne eller burde ha visst om har lagt en mine i skavlene som utløses av den minste bevegelse. Hvis du hadde grunn til å vite at det var noe spesielt med den fjellsiden (og kanskje at jeg på min side ikke hadde tatt det med i betraktning), er du likevel ansvarlig, selv om jeg ikke er det.

2 Comments

  1. Takk for at du har tatt deg tiden til å kommentere innlegget mitt så ekstensivt!

    Det er mye jeg er enig med her. Jeg tror også hvorvidt man kunne/burde vite (om noe er galt etc.) har konsekvenser for om man har ansvar for sin handling eller ikke (eller i alle fall om man er klandreverdig eller ikke). I så måte er jeg enig med mye av det du sier i analysen av de forskjellige scenariene du presenterer (jeg tror ikke jeg er for mye av en opplysningsmann!). Men det jeg diskuterte i innlegget mitt var først og fremst talehandlingen å «ta ansvar», og jeg er fortsatt i tvil om det er riktig å si at du fratar noen ansvaret ved å «ta ansvar».

    La oss se på to versjoner av «C & H i middagsselskap».

    Versjon A: Columbine er usikker på om det er greit at hun drikker vinen. C spør Harlekin, som etter alt hun vet er en pålitelig kilde i dette tilfellet, om det er greit å drikke vinen. H svarer ja.

    Antall ansvarsperformativer utført: 0.

    Resultat: Er Columbine ansvarlig dersom hun drikker vinen? Ja, hun er ansvarlig for å ha stolt på H og tatt H’s svar som en tilstrekkelig grunn til å tro at det var greit. Kan hun klandres for denne handlingen? Nei, for C har ingen grunn til å tro at Harlekins bekreftende svar ikke skulle være pålitelig og tilstrekkelig som grunnlag for å konkludere med at det var greit å drikke vinen. (Hvis man mener ansvarlighet innebærer klandreverdighet dersom handlingen er gal, er hun ikke ansvarlig.)

    Versjon B: C er usikker på om det er greit at hun drikker vinen. C nevner dette for Harlekin, som etter alt hun vet er en pålitelig kilde i dette tilfellet. H sier: «Det er greit at du drikker vinen. Jeg tar ansvar.»

    Antall ansvarsperformativer utført: 1.

    Resultat: Er C ansvarlig dersom hun drikker vinen? Ja, hun er ansvarlig for å ha stolt på H og tatt H’s svar som en tilstrekkelig grunn til å tro at det var greit. Kan hun klandres for denne handlingen? Nei, for C har ingen grunn til å tro at Harlekins bekreftende svar og ansvarsperformativ ikke skulle være pålitelig og tilstrekkelig som grunnlag for å konkludere med at det var greit å drikke vinen. (Hvis man mener ansvarlighet innebærer klandreverdighet dersom handlingen er gal, er hun ikke ansvarlig.)

    Så langt er forskjellen på A og B minimal, og vi kan se at ansvarsperformativen ikke er det som gjør at C ikke er klanderverdig (evt. ansvarlig). Det som gjør at C ikke er klanderverdig/ansvarlig i begge tilfeller, er at hun ikke visste bedre og ikke rimelig kunne forventes å ta ytterligere steg for å bli sikrere på om det hun gjorde var galt eller ei. Dette er tilfellet uavhengig av om H «tar ansvar». Hva er så forskjellen på de to tilfellene? Jo, nettopp slik jeg skriver i innlegget mitt, at H har tatt på seg et ekstra ansvar for å sørge for at C ikke blir klandret/ansvarliggjort for å drikke vinen.

    En ting som kan forvirre er at enkeltytringer ofte har mer enn en type illokusjonær kraft: Hvis C spør H om det er greit å drikke vinen, og H svarer «jeg tar ansvar», fungerer svaret en ansvarspåtagelse, men også en implisitt bekreftelse. Dersom H svarer selvsikkert «ja», og i alle fall dersom H er en slags guide eller verge for C, er det naturlig å anta at dette svaret fungerer som en implisitt ansvarspåtagelse.

    Hovedpoenget: Det er aktørens epistemiske situasjon og hennes innsats for bedre denne («hun kunne ikke ha visst bedre» vs. «hun burde ha visst bedre») som avgjør hennes klandreverdighet/ansvarlighet, ikke en eventuell ansvarsperformativ utført av noen andre.

    • Ok, dette var oppklarende, for meg i hvert fall. Kanskje har vi snakket litt forbi hverandre, for etter dette ser det ut til at vi er forsvinnende lite uenige.

      Det eneste som fortsatt forvirrer meg litt i svaret, er at ansvarsperformativer nå tilsynelatende virker overflødige: Hva er forskjellen på (eksplisitt) å ta ansvar ved å si at man gjør det og (implisitt) å ta ansvar ved å si noe annet (f.eks. at det er greit)? Den eneste forskjellen i eksempelet er at H ved å være eksplisitt “har tatt på seg et ekstra ansvar for å sørge for at C ikke blir kladret/ansvarliggjort”. Men C var jo ikke klanderverdig uansett, så det “ekstra” ansvaret spilte her ingen rolle. Og selv om det skulle ha spilt en rolle, ser det ut som den “ekstra” ansvarstakenen like gjerne kunne ha vært implisitt, gjennom en ytterligere forsikring om at det var greit.

      Dermed blir det altså litt uklart hvilken rolle ansvarsperformativer (som per definisjon er eksplisitte) har vis à vis andre (implisitte) ytringer som påvirker våre ansvarsbyrder. Kanskje er det til dette bare å si at vi generelt har ansvar for hva vi gjør, og spesielt hva vi gjør overfor andre – innbefattet det vi sier til dem. Så når jeg kommer med et tilsynelatende rent “epistemisk” bidrag (sier noe om hva som er tilfelle, det være seg deskriptivt og/eller normativt) tar jeg samtidig på meg ansvar for det du måtte gjøre (i hvert fall innenfor grensene av det jeg måtte kunne vite at informasjonen jeg kommer kan få deg til å gjøre).

      Betyr det at det ikke er noe skille mellom å påstå at noe er tilfelle og å påta seg ansvar? (Jeg ser her naturligvis bort fra at også «jeg tar ansvaret» sier noe deskriptivt: at jeg tar ansvar.) Nei. For jeg kan godt si slike ting som «jeg tror det er greit å …, men jeg tar ikke noe ansvar om du gjør det». Her er det en forskjell («jeg tar ikke ansvar» er ikke ekvivalent med «jeg er ikke sikker»). Men forskjellen er ikke at påstander ikke innebærer ansvarstaken.

      Jeg vet ikke om dette konstituerer noen gjenværende uenighet. Hovedpoenget ditt har jeg i hvert fall ingenting å utsette på. Epistemisk kontekst er avgjørende, og det du forteller en annen er avgjørende for ansvaret for det den andre kan finne på å gjøre: Når C vet at det hun gjør er galt (eller vet at hun ikke kan stole på informasjonen fra H) har hun fortsatt fullt ansvar selv om H skulle ha «tatt» (forsøkt å ta) ansvaret for handlingen. Man kan bare ta ansvaret fra en annen når denne ikke vet, eller rettere sagt vet at hun ikke vet – og når situasjonen ikke er slik at hun burde vite. Men kanskje dette ansvaret uansett ble overdratt på grunn av epistemiske faktorer – fordi man gjennom en eksplisitt ansvarsperformativ implisitt påstår at handlingen er i orden…


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *
Name *
Email *
Website