Abort, rettigheter og spedbarnsdrap: Et svar

I et relativt nylig innlegg på denne nettsiden besvarer Sivert Thomas Ellingsen mitt forsvar for abort. Ellingsen ønsker å vise hvorfor abort alltid er moralsk galt, og slik motbevise mitt argument for at abort ikke er moralsk forkastelig.

I første omgang fremlegger Ellingsen to antagelser. Den første antagelsen er at en entitets moralske rettigheter supervenerer på dens ikke-moralske egenskaper. Det vil si at dersom to entiteter er like hva angår deres ikke-moralske egenskaper, er de også nødvendigvis like hva angår deres moralske rettigheter. Den andre antagelsen er at et nyfødt spedbarn har en rettighet simpliciter til liv. Dersom denne antagelsen er sann vil det si at det alltid, og under alle omstendigheter, vil være galt å ta livet av et nyfødt spedbarn. Den videre argumentasjonen avhenger av at abortforkjemperen, godtar disse antagelsene.

Jeg vil, til en viss grad, godta den første antagelsen, da mye av min argumentasjon avhenger av at entiteter med en bestemt evne til bevissthet har visse interesser entiteter uten egenskapen av å være bevisst ikke har. Jeg har ikke selv tatt spranget fra interesser til rettigheter, men jeg sier meg enig i at det er rimelig å anta at disse interessene kan vær opphav til bestemte rettigheter, og i dette tilfellet rett til liv. Jeg velger likevel å ikke snakke om rettigheter ettersom det for meg er et ganske komplisert begrep som trenger ytterligere definering. Jeg har valgt å snakke om interesser fordi det bare er entiteter med interesser som skades eller gagnes.

En entitet uten interesser kan ikke skades fordi den ikke kan bli hindret eller deprivert. Det å ta muligheten for et fremtidig liv fra noen er et eksempel på en alvorlig skade en kan utføre mot en entitet med en interesse i dette fremtidige livet. Når det gjelder den andre antagelsen vil en derfor kunne si at et spedbarn har en rett til liv i samsvar med sin interesse i fortsatt liv. Denne interessen vil være på linje med den andre bevisste vesen, uten en høyere form for bevissthet, har.1 Et spedbarn vil derfor ha en rett til liv på samme måte som, eller i kanskje litt mindre grad enn, de fleste dyr. Fra dette vil jeg slutte at det er moralsk galt å ta livet av et spedbarn av samme grunner som det er galt å ta livet av dyr med en lavere form for bevissthet enn et menneske med en høyere form for bevissthet. Det er mulig å argumentere for at et spedbarn har en høyere moralsk status fordi det til forskjell fra dyr har et potensial til å utvikle en høyere form for bevissthet. Potensialitet er likevel ikke det samme som aktualitet, og etter min mening er det aktualiteten som avgjør den moralske statusen til et individ.

Jeg bør vel også nevne at jeg her ikke tar hensyn til andres interesser i spedbarnets fremtidige liv. Jeg antar at et spedbarns død vil være verst for foreldrene som ønsker seg dette barnet. For barnet selv derimot, er det ikke ille å dø. Ettersom det her, i første omgang, er snakk om abort vil jeg anta at de potensielle foreldrene ikke ønsker seg dette barnet, og deres interesser i dets fremtid er derfor irrelevante i denne sammenhengen.

Ellingsens hovedargument avhenger av de forutnevnte antagelsene. For argumentets skyld vil jeg godta disse antagelsene, men samtidig vise at Ellingsens konklusjon tilsynelatende ikke kan aksepteres så lett. Som Ellingsen ganske riktig påpeker legger jeg, i mitt forrige innlegg om abort, bevissthet til grunn for muligheten til å ha interesser i fremtidig liv. Å ha en interesse i et fremtidig liv er nødvendig for at det skal kunne gagne eller skade noen, og blir slik en nødvendighet for moralsk relevans. Jeg viser også at et foster frem til ca. uke 30 ikke har kapasiteten for den relevante interessen, og konkludere med at et foster på dette stadiet ikke er moralsk relevant. Man kan også si at det derfor ikke har en rett til liv på samme måte som skapninger med en høyere form for bevissthet. Som Ellingsen også påpeker må en anta at det finnes en moralsk relevant egenskap som et foster ikke har, men som et nyfødt spedbarn har, for å kunne anta at det ikke er moralsk forkastelig å ta abort, men moralsk galt å drepe et spedbarn. Jeg vil si at denne egenskapen er en kapasitet for bevissthet, en kapasitet som er nødvendig for å ha visse interesser i sitt eget liv. Interesse i sitt eget fremtidige liv er da det som muliggjør en rett til liv, og denne rettigheten supervenerer på egenskapen av å kunne være bevisst. Et foster før uke 28-30 har ikke egenskapen av å være bevisst, slik et spedbarn har, og har derfor ikke den samme rettigheten til liv.

Problemet Ellingsen påpeker med denne tankerekken er at mennesker som midlertidig taper bevisstheten også vil miste sin rett til liv. Dette mener jeg er en gal slutning. Et voksent menneske med etablerte interesser i sitt eget fremtidige liv – ønsker og prosjekter – vil ikke miste disse interessene bare fordi det taper bevisstheten midlertidig. Dersom en midletidig taper bevisstheten har en ikke mistet egenskapen av å kunne være bevisst. Taper mennesket derimot bevisstheten permanent, vil jeg være enig i at det mister sin rett til liv. Dette er, etter min mening, også et godt argument for aktiv dødshjelp.

Videre forsøker Ellingsen å legge menneskelighet til grunn for moralsk relevans, men unnlater å definere dette begrepet. For hva er menneskelighet? Er det artstilhørighet? I så tilfelle, hva er det som gjør mennesker forskjellige fra andre dyr? Det fleste vil nok være enige i at det nettopp er kapasiteten til en høyere form for bevissthet som gjør mennesker ekstraordinære i dette henseende. Uten en høyere form for bevissthet vil vi ikke kunne snakke om rettigheter eller moral overhode.

Til slutt påstår Ellingsen at vi har god grunn til å tro at menneskeligheten oppstår lenge før fødselen, uten å gi noen argument for hvorfor vi har god grunn til å tro dette. I mitt forrige innlegg viser jeg til forskning som sier at et foster ikke har kapasitet til bevissthet før uke 28-30. Og selv om fosterhjernen har denne egenskapen på dette tidspunktet betyr det ikke at fosteret faktisk har bevissthet, det har kun kapasitet for bevissthet. I Norge er det lov å ta abort frem til uke 12 i svangerskapet, det vil si: Lenge før fosteret har tilegnet seg kapasiteten for bevissthet.

Etter min mening blir debatten først interessant i kommentarfeltet. Der trekker Ellingsen frem et poeng som virkelig er problematisk for abortforkjempere, nemlig problemet med for mange subjekter.2 Selv om vi kan være enige i at et foster ennå ikke er en person med moralsk relevans er det i alle fall en potensiell person, og fra dette følger det at den personen jeg er i dag har utviklet seg fra noen som på et tidligere tidspunkt ikke var en person, men som i dag er det. Så hva skjer da med dette noe som ikke er en person i det ubestemte øyeblikket når jeg begynner å eksistere? Fortsetter det å eksistere som en del av det som i dag er meg, og i så tilfelle, sameksisterer vi alle med noe ubestemt som ikke er en person? Det vil nok være mer rimelig å anta at den personen jeg er i dag har utviklet seg ut fra noe som på et tidligere tidspunkt var et ubevisst foster. Hvis man godtar dette vil det si at jeg på et tidligere tidspunkt var et foster, og at dette fosteret nå er meg. Fosteret er med andre ord allerede en person. Dette blir problematisk for abortforkjempere fordi det da vil bety at det å ta abort er det samme som å ta livet av en person lik meg.

Dette spørsmålet leder oss inn i debatten om personlig identitet og muligheten for identitet over tid, noe jeg bare så vidt nevnte i mitt forrige innlegg. Det er med andre ord snakk om hva som gjør en person til en person, og hvordan en person kan fortsette å eksistere over tid dersom den gjennomgår substansielle forandringer. De aller fleste filosofer som har skrevet om personlig identitet siden Locke har antatt at bevissthet er nødvendig for vår identitet over tid. Men det finnes med et mer biologisk syn på personlig identitet. Animalisten Eric T. Olsen argumenterer for at vi er menneskelige dyr, og at et hvert menneske på et tidligere stadium har vært et foster. Fra et slikt perspektiv kan en si at det som gjør en bestemt entitet til en person som vedvarer over tid er dens fysiske kontinuitet, og ikke dens psykologiske eller fenomenale kontinuitet. Jeg, som vedvarende person, blir da den samme entiteten som det fosteret jeg har utviklet meg fra. Og det fosteret var en gang meg. Dette er en mulig løsning på problemet med for mange subjekter: Det finnes bare én entitet, den samlingen av celler som på ett tidspunkt er et foster, og på et senere tidspunkt er den personen som sitter og leser dette akkurat nå.

Etter min mening er dette en utilfredsstillende beskrivelse av personlig identitet. En person blir ikke skapt av at et egg befruktes. En person oppstår når bevisstheten har nådd det modningspunkt der dets fenomenologiske erfaringer er sammenhengende nok til å identifisere seg selv som person. Dersom man er skeptisk til en fenomenologisk tilnærming har man også et psykologisk syn på personlig identitet, der en person oppstår når en har en form for bevissthet som muliggjør psykologisk kontinuitet. For at en tidligere eksisterende entitet skal kunne være identisk med meg må den være knyttet til meg med en bestemt form for psykologisk kontinuitet.

Jeg er numerisk identisk med min mors befruktede egg, men jeg er ikke kvalitativt identisk på noen måte som, så vidt jeg kan se, vil være moralsk relevant. Det er selvsagt mye mer en kan si om personlig identitet. Kanskje dette vil bli tema for et fremtidig blogginnlegg.

Litteratur

Olson, Eric T. 1997, “Was I Ever a Fetus?”, Philosophy and Phenomenological Research, vol. LVII, no. 1, pp. 95-110.

Noter

[1] Se mitt forrige blogginnlegg for en mer fullstendig forklaring av min forståelse av interesser.

[2] Eller “The too many subjects problem”, beskrevet av Eric T. Olsen I “Was I Ever a Fetus?” (1997).

1 Comment

  1. Jeg ser ikke helt hvordan du vellykket besvarer problemet om den midlertidig ubevisste personen. I løpet av innlegget skriver du at:

    “Potensialitet er likevel ikke det samme som aktualitet, og etter min mening er det aktualiteten som avgjør den moralske statusen til et individ.”

    Og:

    “Dersom en midletidig taper bevisstheten har en ikke mistet egenskapen av å kunne være bevisst.”

    Jeg mener imidlertid at en egenskap av å kunne være noe er en potensialet, dersom vi skal bruke begrepene potensialet og aktualitet.

    Dersom vi følger din mening i det første sitatet over, bør vi ikke ta hensyn til det bevisstløse individets potensielle bevissthet, bare vedkommendes aktualitet, som jo må være ikke-bevissthet.

    Jeg mener du her er inkonsistent, og ikke har fullstendig besvart problemet.


Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Comment *
Name *
Email *
Website